likestilling for å betale skatt

I likestillingsdebatten denne uka har det dukket det opp litt forskjellige argumenter. Jeg har allerede kommentert Elisabeth Skarsbø Moens Stå opp, kvinnfolk, der fokuset er på at kvinner får komme seg ut i full jobb. Når noen i kommentarfeltet, eller på twitter, setter spørsmålstegn ved dette – at målet er at kvinner skal jobbe fullt, enten de må og vil eller ei, dukker det fra ulikt hold opp mange ulike argumenter – de fleste bare løselig knyttet til likestilling, må jeg si.

Et av disse argumentene er at deltidsarbeid er usolidarisk. Jobber man ikke i det hele tatt, betaler man ingen skatt og bidrar ikke til fellesskapet. Se for eksempel denne fra kommentarfeltet under en av kronikkene i debatten:

Eller denne fra twitter:

Noen drar den helt ut, og sier «når du ikke betaler skatt, er det vi andre som betaler for at barna dine skal gå på skole».

Ja, hva skal man si?

Jeg kan begynne med en positiv tolkning: At de som fremhevder at man har plikt til å jobbe for å betale skatt, gjør det ut fra en overbevisning om at vi har en større misjon her i livet enn bare å ta vare på oss selv. At hver enkelt av oss har ansvar for samfunnet rundt oss. Ha solidaritet med medmenneskene våre, også de vi ikke kjenner. Og det er jeg helt enig i.

Men det finnes mye verdifullt å bidra med i samfunnet, for medmenneskene våre, som ikke genererer skatteinntekter. Ta vare på barna våre, på andre familiemedlemmer, på naboer og venner. Gjennom å være gode foreldre bidrar vi til at barna våre blir gode, ansvarlige mennesker som i sin tur vil sørge for at samfunnet går rundt. Og det tar tid, og er en jobb jeg for min del ugjerne setter ut fullt og helt til barnehage eller SFO.

Gjennom å støtte andre mennesker rundt oss, bidrar vi til at deres liv også «går opp». Kanskje gjør dette at de står på beina i en vanskelig situasjon, eller får hverdagslivet til å gå bedre opp – med alle positive effekter det har for samliv, psykisk og fysisk helse. Vi mennesker trenger hverandre, også gjennom personlig, menneskelig kontakt – ikke bare gjennom kjøpte eller skattebetalte tjenester.

Andre verdifulle, ikke-lønnede og ikke-skattbare bidrag er å delta i frivillig arbeid – i veldedige organisasjoner, være frivillig hjelper for noen som trenger det, være oppmann/trener/sjåfør osv i det lokale idrettslaget, være speiderleder eller hva vet jeg. Norge går ikke rundt uten alle de frivillige, ulønnede og ubeskattede timene som legges ned hver eneste dag av helt vanlige voksne.

Tilstedeværelse i andres liv er viktig og verdifullt, for dem, for oss selv og for samfunnet. Og det tar tid.

Eller jeg kan tolke det dithen at de som sier «jobb fullt for å betale skatt» er oppriktig bekymret for velferdsstaten, fordi den ikke er bærekraftig – vi bidrar jevnt over med mindre inntekter til Staten enn vi koster gjennom et liv, fra fødsel til død. Denne bekymringen deler jeg også. Den norske velferdsmodellen er ikke bærekraftig. Hver enkelt av oss er et underskuddsforetakende for staten Norge. Når det allikevel går rundt, er det på grunn av oljeinntektene – som heller ikke vil vare evig. Dette vil jeg skrive mer om en annen gang, men hovedpoenget er at det ikke er hver enkelt sitt ansvar, gjennom å betale skatt, å rette opp en økonomisk modell som ikke er bærekraftig. Her må det tas helt andre grep på et mer overordnet og gjennomgripende nivå.

Så det var et par positive tolkninger og svar på dem.

Men nå vil jeg ta det helt alvorlig – at noen, eller mange, på alvor mener at vårt viktigste bidrag her i samfunnet er å betale skatt, og at alle som kan har en plikt til å arbeide fullt for å betale mest mulig skatt.

Da må jeg jo spørre om hvor langt dette ansvaret går. Har man ansvar for å alltid gå etter den høyest betalte jobben man kan få tak i, slik at man kan betale mest mulig skatt? Har man som ungt menneske plikt til å finne raskest mulig vei gjennom utdanningssystemet, kanskje fortsette på en utdanning som man ikke trives med, kanskje kutte ut et år på folkehøyskole eller en mastergradsutdanning, alt for å heller begynne i arbeidslivet så tidlig som mulig for å betale mest mulig skatt? Bør folk droppe alt mulig av arbeidsfri perioder – droppe den jordomseilingen man har drømt om, eller loffe rundt i Asia et halvår, eller hva det når var man ønsket – for å kunne betale mest mulig skatt? Bør man droppe en del av fratrekkene på selvangivelsen, for å betale mest mulig skatt? Hvor stopper egentlig ansvaret for å betale mest mulig skatt?

Jeg er tilhenger av å betale sin skatt. Men den enkeltes ansvar stopper ved å betale det man skal i henhold til sin inntekt og de skattereglene som finnes til enhver tid. Og så er det politikernes ansvar å finne skatteregler og andre ordninger som gjør at samfunnet er bærekraftig. Det ansvaret må gå langt ut over å pålegge folk et moralsk ansvar for å jobbe mest mulig.

Det er også sånn at de som jobber frivillig deltid, gjør det ut fra en økonomisk situasjon hvor de har råd til redusert inntekt i en periode. Det kan bety at de har en formue å tære på, som jeg må anta ble beskattet da den vokste, og blir formuesbeskattet i dag. Kanskje mer vanlig et at det kan bety at den frivillig deltidsarbeidende har en ektefelle/samboer som tjener mer enn greit nok, noe som igjen betyr at denne familiens skattebidrag allerede er betydelig. (Hvis én i familien tjener 600.000 og den andre 0, betaler familien samlet mer i skatt enn om begge to tjente 300.000 hver. For å ta et vilkårlig eksempel.)

Og så er det ikke sånn at vi «sanntidsfinansierer» velferdsgodene. Den som jobber deltid nå, har kanskje jobbet fulltid tidligere eller vil gjøre det senere. Å si «du jobber bare deltid, så da er det jeg som betaler for skolegangen til barna dine», blir da helt feil. Foruten å avsløre at dette egentlig ikke handler om solidaritet eller likestilling, men økonomisk egoisme og smålighet.

Jeg betaler gjerne for skolegangen til andres barn – det har en verdi for disse barna og for samfunnet i seg selv. Jeg ser ingen grunn til å koble dette til hvorvidt begge, eller bare den ene, eller ingen av foreldrene jobber så mye de kan for å betale mest mulig skatt.

Og så har jeg en sterk mistanke om at hele denne debatten virker belastende på alle dem som gjerne vil jobbe fullt, men av forskjellige grunner ikke kan. Når mantraet blir at «betaler du ikke skatt, er du usolidarisk», er det nok en nedgradering av folk som allerede har utfordringer med å delta i arbeidslivet. Jeg tror de fleste i debatten nok tenker på frivillig deltidsarbeid, og ikke dem som ufrivillig her helt eller delvis utenfor arbeidslivet, men det er en klargjøring de færreste er flinke til å ivareta når de debatterer.

Til sist – hvis folk virkelig mener at vi har ansvar for å betale mest mulig skatt – kan man jo forvente at folk vil strømme til partier som går inn for mer skatt enn i dag. «Skattelette» blir en tapersak og et parti som sier «mer skatt», vil oppleve et valgskred. Det gjenstår å se. Jeg må si at jeg tviler.

velferdsstaten på sparebluss

Nå har jeg blogget om at økonomien kanskje er en boble og om vi er forpliktet til å jobbe for å holde økonomien i gang. Begge steder lovte jeg å komme tilbake til velferdsstaten.

Jeg må begynne med å si at den norske velferdsmodellen er en fantastisk flott konstruksjon som etter min mening har bidratt til at Norge er et av verdens beste land å bo i. Den jevner ut sosiale forskjeller og skaper et sikkerhetsnett som – tross hull og svakheter – gjør at folk kan være rimelig trygge på å bli ivaretatt når de blir gamle, syke eller uføre.

Men hvilken rolle spiller velferdsstaten i en eventuell situasjon der økonomien ikke lenger vokser, men står stille eller krymper? Hva skjer med den da? Og hva skjer med velferdsstaten når økonomien forsåvidt er god, men flere folk velger å jobbe redusert – eller ikke i det hele tatt?

La oss begynne med å se på situasjonen der landets økonomi ikke lenger vokser, men går andre veien.

Det er lett å se på Europa og finne ut at det kan gå ordentlig ille med velferdsstaten i en resesjon – altså når økonomien krymper. Velferdsstaten er dimensjonert for en situasjon der de aller fleste klarer seg selv – der en stor del av befolkningen er i arbeidsdyktig alder og har jobb. Når velferdsordningene virkelig trengs for mange mennesker om gangen – mennesker som er uten jobb og ikke klarer å betale regningene sine eller kjøpe nok mat – da strekker ikke velferdsstaten til. I Europa har velferdsordninger blitt redusert med en gang økonomien har gått nedover.

I Norge er vi i utgangspunktet heldigere stilt, fordi vi har reserver som de fleste andre landene i Europa ikke har. Det vil si, vi har «pæeng på bok» i oljefondet, og vi har oljereserver nedi havbunnen. På kort sikt i Norge, når resesjonen kommer hit, vil velferdsstaten være der i fullt monn for den som står uten arbeid. Men det vil koste, i form av trygd, stønader og redusert produksjon. Reservene vil etter hvert bli brukt opp.

Når det skjer, vil velferdsstaten måtte reduseres også her i Norge. Reduserte satser over hele linja for trygd, stønader, pensjoner. Færre sykehjemsplasser for syke og eldre. Dårligere sykehustilbud. Kanskje økt egenbetaling for legehjelp. I tillegg til dårligere vedlikehold av veier, jernbane og offentlige bygg – og mer; offentlige utgifter må reduseres i takt med fallende inntekter.

Og dette betyr også at alle – jevnt over – må klare seg med mindre. Mindre å kjøpe for og mindre hjelp når man trenger det. Det betyr at man må bli nøysommere, reparere i stedet for å kaste og kjøpe nytt, enklere mat, ha litt egen matproduksjon, sy noe selv. Det betyr også at vi i større grad selv må ta vare på familiemedlemmer som er syke,  gamle eller har spesielle behov – «tjenester» vi tidligere har kunnet kjøpe eller overlate til velferdssamfunnet.

Bildet er altså nyansert. Den norske velferdsstaten må på sikt også krympe hvis hele økonomien krymper, og tilby mindre til sine borgere. Men samtidig som borgerne kan bidra med mindre inntekter til velferdsstaten, kan de bidra med mer tid og ulønnet innsats. Det vil være vondere enn i dag, men det vil ikke være helt katastrofe. (Hvis myndighetene venter for lenge med å redusere offentlige utgifter i en krympende økonomi, vil det bli mye vondere – for da må staten også betjene stor gjeld samtidig med at den skal betjene borgerne.)

Tilbake til nåtiden. En resesjon er en ting, men hva med velferdsstaten når folk velger å jobbe redusert – fordi de kan, ikke fordi de må – og dermed bidrar mindre med skatteinntekter til fellesskapet? Svikter de velferdsstaten og samfunnet?

Vel, reduserte bidrag til staten er kun den ene siden av regnskapet. Den andre siden er at de som jobber mindre, også kan avlaste velferdssamfunnet (avhengig av hva de gjør med «fritiden» sin). De kan selv ta mer av omsorgen for familie eller bekjente som har omsorgsbehov. Bruke mindre avbarnehageplasser og skolefritidsordninger. Være en ressursperson i nærmiljøet som kan stille opp når andre sliter, og dermed kanskje unngå at andre må bli sykmeldt.

Og kanskje er det dette som kan berge velferdsstaten i vanskeligere tider, eller i alle fall sørge for at den ikke blir helt rasert – at de som bruker mindre tid på jobb også kan avlaste velferdsstaten, og dermed bidra til at det fortsatt finnes gode ordninger for dem som virkelig trenger dem.

Det er i alle fall en tanke.

forpliktet til å jobbe

I forrige blogginnlegg funderte jeg rundt det at økonomien er avhengig av at vi jobber stadig mer for å produsere stadig mer.

Så er spørsmålet: Er vi da moralsk forpliktet til å jobbe «fullt»? (Hva nå det er – det har jo variert både over tid og over geografi.)

Tenk en situasjon hvor privatøkonomien er slik at man ikke behøver å jobbe «fullt», men kanskje klarer seg fint med f.eks. 75% lønn og dermed 75% jobb. Bør man allikevel jobbe «fullt» fordi alle må trå til for at nasjonaløkonomien skal gå rundt?

Jeg mener nei. Av flere grunner.

Den første er at en sånn utvikling (vi jobber mer og produserer mer av ting vi «ikke trenger») og en sånn økonomi (som vokser fra år til år), ikke er bærekraftig. En oppblåst økonomi bruker opp dyrebare ikke-fornybare ressurser til å produsere ting vi ikke behøver – i stedet for å spare dem til det er helt nødvendig å bruke dem opp.

Den andre grunnen er at vi har andre forpliktelser. Overfor menneskene rundt oss, som familien – foreldre, søsken, barn. Særlig for barn – alltid! Og dette vil jeg kanskje skrive mer om en annen gang, for det offentlige har lagt til rette for at vi skal slippe å bruke tid sammen med barna våre slik at vi kan jobbe «fullt» – med tilbud om full barnehageplass fra barnet er ett år og SFO til og med fjerde klasse på skolen. Jeg vet at jeg tråkker inn i et minefelt med den siste setningen her – «jeg må jobbe fullt, skal jeg liksom ha dårlig samvittighet for det, nå?» Nei. Med dette innlegget ønsker jeg ikke å si at det er moralsk feil å jobbe «fullt», men at det er moralsk greit å jobbe redusert. Med andre ord, jeg ønsker å utvide feltet for hva som er moralsk ok, ikke snevre det inn.

Vi har forpliktelser overfor andre mennesker rundt oss også. Andre familiemedlemmer, særlig når de  har problemer eller sliter med sykdom. Og for naboer – skjer det noe med menneskene i nabolaget, er det også noe vi må stille opp for. Det tar tid å være et tilstedeværende menneske.

En tredje grunn er at vi blir ikke lykkeligere av enda mer penger. Penger er viktig for lykken opp til et punkt (hvis du er fattig, vil du faktisk bli lykkeligere av mer penger), men i verdens rikeste land er vi langt forbi det punktet – generelt sett. Når det allikevel finnes nok av folk i Norge som sliter pga at de ikke har penger til å skaffe seg det de trenger, er det mer et fordelingsproblem enn et vekstproblem.

Men det finnes også argumenter for at man bør jobbe fullt, selv om man ikke må. F.eks. kan man peke på velferdsstaten som er avhengig av at alle yter sin skjerv i form av skatter og direkte arbeidsinnsats. Og både skatteinntekter og arbeidsinnsats blir det mindre av når folk arbeider mindre og kjøper mindre. Velferdsstaten – i denne sammenhengen – er et såpass stort tema at jeg vil si mer om det i et annet blogginnlegg. Nå får jeg nøye meg med å si at argumentet er gyldig, men ikke nyansert nok.

Jeg tror det ville være bra om fokus – på samfunnsnivå – ble rettet mer mot alt det verdifulle som skjer i samfunnet vårt og som ikke er lønnet. All frivillig, ulønnet innsats – både organisert og uorganisert. At vi tar vare på hverandre – barn, foreldre, familie, naboer, kolleger, tilfeldige forbipasserende.

Alt verdifullt kan ikke måles i lønn.

smarttelefonens paradoks

Etter at jeg blogget om å bytte telefon, har jeg fått noen kommentarer og spørsmål – både ansikt-til-ansikt og på twitter. Noen hadde vært inne på samme tanke, noen var bare nysjerrige, noen mente de var «den fyren». Ingen syntes det var teit – eller de sa det i alle fall ikke. Høfligheten lever i beste velgående.

Jeg vil uansett skrive litt til om hvorfor jeg ikke vil ha smarttelefon mer. For smarttelefoner skjuler et paradoks som jeg synes er interessant.

I utgangspunktet virker smarttelefon som en produktivitetsdings. Den gjør det enklere å bruke epost, kalender, twitter, kart og nær sagt hva som helst man kan bruke en alltid-online-pc-med-kamera til. Det paradoksale er at den fort blir en produktivitetsdreper nettopp av samme grunn – at det er så enkelt.

For fordi det er enklere – kjappere og mer tilgjengelig – å gjøre alle disse sakene, blir også terskelen for å gjøre disse aktivitetene så mye lavere. Og når terskelen blir lav, blir presset høyere. Hvorfor vente? Hvorfor ikke sjekke epost nå? Eller twitter, eller Aftenposten, eller, eller, eller?

Presset kan komme eksternt fra i form av en slags forventning fra arbeidsgiver eller venner, men like gjerne innenfra. Fra deg selv.

Så paradokset er dette: Nettopp fordi det er blitt enklere å gjøre en hel del ting, bruker du mer tid på dem. Ikke mindre.

Så kan du si – som noen har antydet – at det bare er å være litt mer disiplinert i bruken. Det er riktig nok, men da må jeg bruke selvdisiplin – det vil si viljestyrke og mental kapasitet – på å ikke bruke telefonen. Nei takk. Viljestyrken vil jeg heller bruke på andre områder der det gir mer mening.

Og da har jeg ikke engang vært inne på den enorme mengden med fantastisk underholdende og «nyttige» apper man kan laste ned – og bruke tid på. (Eller bruke viljestyrke på å ikke bruke tid på.)

I designkretser er det noe som heter «less is more». For meg gjelder det også for telefon. Jeg blir mer produktiv når telefonen min kan brukes til mindre.

Den gamle telefonen jeg arvet etter mormor.

bytte telefon

Jeg har altså byttet ut min «gamle» smarttelefon med en klassisk mobiltelefon. Det er mange grunner til det, men hovedgrunnen er denne: Jeg likte ikke at jeg brukte så mye tid og mental kapasitet på smarttelefonen.
Ofte når jeg skal gå fra jobben ned til Lysaker stasjon for å ta toget, har jeg litt dårlig tid, så jeg småløper. Med smarttelefonen sjekket jeg i tillegg sanntidsinfo om toget – mens jeg småløp. Bare for å bli litt ekstra stressa. Sikkert et morsomt syn for folk i nærheten – en stressa fyr som småløper mens han sjekker mobiltelefonen sin. Jeg vil ikke være den fyren.
Forrige gang seksåringen min var på fotballtrening, spurte han meg om jeg hadde sett de to redningene hans. Jeg svarte nok ikke helt tilfredsstillende, og da sa han sint «Åh, du så sikkert bare på telefonen din!» Det gjorde jeg ikke, ikke da, men jeg har tydeligvis vært en fyr som barna ofte ser kikke ned i telefonen sin. Jeg vil ikke være den fyren.
Og jeg ser rundt meg på for eksempel bussen. Mange folk driver og kikker ned i hånden sin. Kroppen deres er på bussen, men oppmerksomheten er et  helt annet sted. Vi er masse folk som er sammen, men allikevel på helt forskjellige steder. Jeg synes det er rart.
Jeg vil gjerne øve meg mer på tilstedeværelse. At hodet mitt er der kroppen min er. Bli kvitt smarttelefon er et lite skritt i den retningen.
Det er nok viktige ting å bruke tid på i denne verden. Smarttelefon er ikke en av dem. Ikke for meg.
Lære seksåring å kaste smutt

jeg har ikke kaffemaskin

I A-magasinet på fredag (10.2.) skrev forfatter Niels Fredrik Dahl om kaffemaskinen hans hjemme, og forholdet hans til den. Selv har jeg har ikke kaffemaskin hjemme. Jeg lager kaffe med presskanne.

Ikke fordi det blir dårlig kaffe – det finnes mange gode kaffemaskiner. Ikke fordi det er dyrt – har råd til det. Ikke fordi den tar plass – kjøkkenbenken er ikke full. Litt fordi det er en ting som må passes på og stelles med – og ting tar tid. Men det er ikke hovedgrunnen.

Hovedgrunnen har å gjøre med det å være til stede i mitt eget liv og mitt eget hjem. Det må jeg forklare litt, tror jeg.

For eksempel, når vi tilbyr gjester kaffe hjemme, ønsker jeg at det er kaffe som vi – vertene – har laget. Ikke en maskin. Hvis kaffen er god, er det vi som har laget god kaffe, ikke en kaffemaskin vi har kjøpt. Kaffen jeg serverer er dermed på en måte en del av meg. Jeg kan identifisere meg med sluttresultatet – kaffen. Jeg kan rettmessig ta i mot komplimenter for god kaffe – eller stille, snurpede munner hvis jeg lager vond kaffe.

Å lage kaffe på presskanne, er dessuten en veldig oversiktlig prosess med enkle hjelpemidler. Det er lett å forstå hva som skjer. Det er en tydelig sammenheng mellom hva jeg gjør og hvor god eller vond kaffen blir. Med en kaffemaskin skjer det en hel masse tekniske ting jeg ikke har oversikt over (kunne skaffet det, men har null interesse). Sluttresultatet er helt fremmed for meg. Det er hovedsakelig avhengig av riktige innkjøp og riktig vedlikehold av maskinen, og ikke et resultat av mine kaffekokingsferdigheter.

Jeg har mer lyst til å være en som kan lage god kaffe enn en som er god til å betjene og vedlikeholde kaffemaskinen sin.

Kaffemaskiner er helt topp på arbeidsplassen. Det er massevis av kaffemaskiner her jeg jobber, og godt å gå og ta en kopp iblant. Jeg har ingen forventning om å få en personlig brygget kopp kaffe på jobben, er helt fornøyd med at resultatet er det samme hver eneste gang jeg trykker på kaffemaskinknappen.

Hjemme sverger jeg til presskanne. Ikke fordi jeg er så innmari opptatt av kaffe, men fordi – for meg – er det et (lite, må innrømmes) bidrag til å være til stede i mitt eget liv.
Niels Fredrik Dahl syntes også kaffemaskinen var litt fremmedgjørende, virket det som. Men han tenkte at det var han selv det var noe feil med. Han måtte bare smile litt til kaffemaskinen, og bli venner med den. Kanskje det. Eller kanskje han bør tenke seg om en gang til.

Ha en god dag!

(PS! Hvis du selv har en kaffemaskin hjemme, sier jeg ikke at det er galt – eller at du ikke er til stede i ditt eget liv. Jeg vet ingen ting om deg, men regner med at du er et oppegående, godt og samfunnsengasjert menneske enten du har kaffemaskin eller ei. Jeg vet ikke hvor hovedskillet mellom mennesker går – eller om det går et hovedskille i det hele tatt – men er 100% sikker på at det i alle fall ikke går ved kaffemaskinen. Bare så det er sagt!)