Åpent brev til Google

Dette er den første kronikken jeg fikk publisert på NRK Ytring, publisert 22.09.2013

Kjære Google, jeg slår opp.

Jeg har vært en fornøyd bruker av tjenestene deres i mer enn et tiår, helt fra jeg begynte å bruke Google til søk rundt årtusenskiftet. Jeg har brukt deres utmerkede Gmail som min personlige e-post-konto, faktisk flere kontoer, siden 2005. Jeg har vært en fornøyd bruker og ambassadør for alt Google har kommet med siden, og har brukt blant annet Google maps, Google Analytics, Blogger og nettleseren Google Chrome. Alt dere har bedt om til gjengjeld, er å analysere e-posten min, søkene mine, nettsurfingen min og bloggingen min, slik at dere kan gi meg tilpassede reklamer. Det virket som en svært liten pris. Det virket faktisk helt gratis.

Ikke gratis

I det siste har jeg imidlertid erkjent at det ikke er gratis. Selv om det ikke koster lommeboken min så mye som ett øre, er det likevel en pris. Jeg har kommet til at den prisen er mye høyere enn jeg trodde, og jeg er ikke lenger villig til å betale den.
Continue reading

personvern på nett for deg og meg

Nå nylig kom jeg til denne erkjennelsen: Jeg bruker Google Chrome som nettleser. Jeg bruker Google som søkemotor. Jeg bruker Gmail fra Google til den private eposten min. I sum: Google vet utrolig mye om hva jeg driver med. Det føles ikke helt godt. Uansett om dette kan eller vil bli brukt eller misbrukt på en måte som skader meg, ønsker jeg å få drive med mitt i fred, uten å bli logget og overvåket.

Ikke fordi jeg har noe å skjule, men nettopp fordi jeg ikke har noe å skjule.

Kanskje er du som meg. En vanlig person som bruker nettet mange timer daglig både til jobb og privat, men er bekymret over at personvernet på nett blir stadig dårligere. Det kan være mange grunner til en slik bekymring, og jeg vil ikke gå gjennom dem her. Spørsmålet i denne omgang er mer – ja, jeg er bekymret, men hva kan jeg egentlig gjøre? Jeg som jo bare er en helt vanlig databruker?

Hvis du søker, finner du for eksempel tips hos Aftenposten – “Slik beskytter du deg mot dataovervåkingen“. Artikkelen begynner slik:

Først og fremst, i stedet for å surfe gjennom Internett på en måte som avslører din IP-adresse, kan du maskere din identitet med et verktøy som anonymiserer, for eksempel Tor, eller ved å koble deg opp på nettet med et såkalt Virtual Private nettverk.

Akkurat. Jeg kan jo litt om IT, men denne innledningen er vel mest egnet til å fortelle folk at personvern på nett er vanskelig, bare gi opp.

Men det er faktisk mye du kan gjøre, uansett om du ikke er spesielt datakyndig. Her er derfor noen tips – enkle å forstå og teknisk enkle å gjennomføre.

Mye er gjort hvis du bytter nettleser og søkemotor og webmail.

Bytt nettleser

Mozilla Firefox. Både Google Chrome og Internet Explorer er populære og gode nettlesere. Dessverre er den ene utviklet av Google og den andre av Microsoft – to giganter som samler masse data om deg. Mozilla Firefox er derimot utviklet som åpen kildekode av entusiaster over hele verden. Siden det ikke står noen kommersiell organisasjon bak, har de heller ikke interesse av å samle bruksinformasjon – utover det som er ønskelig for å hele tiden forbedre selve nettleseren. Mozilla Firefox finnes på mange språk, inkludert bokmål og nynorsk.

Nå er det ikke nettleseren som er den største “data-samleren”, men de (få) data som samles av Google Chrome eller Internet Explorer, sendes til Google eller Microsoft – og nettleseren kan dessuten la andre firmaer og selskaper få informasjon om deg når du surfer. Uansett hvilken nettleser du bruker, er det noen innstillinger du bør sette for å øke personvernet. Her er en god artikkel om dette.

De som er enda mer bekymret og gjerne vil at all web-aktivitet skal være anonym, kan laste ned Tor-nettleseren. Den er en spesialkonfigurert versjon av Mozilla Firefox, og er like enkel å installere og bruke som en vanlig nettleser. Når du bruker den, vil imidlertid surfingen gå tregere og det er en del funksjonalitet som er slått av – av sikkerhetshensyn. For min del er hovedpoenget i utgangspunktet ikke å surfe anonymt, men å unngå å gi store selskaper data om meg, så jeg har ikke installert Tor-nettleseren.

Bytt søkemotor

Startpage, ixquick eller DuckDuckGo. De største søkemotorene er Google, Yahoo og Bing (fra Microsoft). De er populære fordi de er gode søkemotorer og fordi – vel – de er populære. Alle disse selskapene samler imidlertid masse data om søkene dine og om deg. Startpage, ixquick og DuckDuckGo har alle personvern som sitt fremste varemerke, og tar ikke vare på noe informasjon.

DuckDuckGo er en god søkemotor som står på egne ben, med nyttige muligheter for å søke direkte på ulike sites. Hvis du helst ønsker Google’s søkeresultater, kan du bruke Startpage i stedet – Startpage bruker Google’s søk, men fjerner all informasjon om deg før den sender søket ditt til Google. ixquick gjør det samme, men kombinerer resultatene fra flere ulike søkemotorer.

De litt PC-kyndige kan enkelt gjøre Startpage, ixquick eller DuckDuckGo til sin standard søkemotor i nettleseren sin. Hvis den nettleseren er Mozilla Firefox, kan du installere dem som add-ons ved å klikke på en knapp: Startpage add-on, ixquick add-on eller DuckDuckGo add-on.

Bytt webmail

Svært mange har en eller flere epost-adresser på Gmail, Yahoo eller Hotmail (Microsoft). Disse er svært gode og gratis webmail-tjenester som lar deg lagre all eposten din. Problemet er – igjen – at denne eposten er en gullgruve av informasjon om deg som disse selskapene faktisk tjener penger på. Din private epost, altså.

Gratis webmail som ikke bruker dine data til å tjene penger, er vanskelig å finne – og typisk har de større begrensninger på bruken enn de store webmail-tjenestene. Jeg har ikke byttet webmail selv – ennå – men aktuelle kandidater her er Zoho og Hushmail.

Det er enkelt å sette opp en ny mailkonto et sted, men verre å sørge for at alle som sender epost til deg, bruker den nye adressen. Regn derfor med å bruke en del tid på å kvitte deg med den gamle webmail-adressen. Gevinsten får du uansett etter hvert som du får stadig flere eposter vekk fra Gmail, Hotmail eller hva du nå bruker.

Hvis du vil bruke litt penger på eposten, er det enklere. Her vil jeg ikke komme med noen anbefalinger på kommersielle webmail-tjenester, men litt søking vil frambringe gode alternativer. Du kan også bestille eget web-domene med epost-adresse og nok lagringsplass – det koster litt penger, men er teknisk ukomplisert å få til.

Så til et par alternativer som er teknisk enkle, men som mange nok vil synes er vanskelig allikevel.

Dropp Facebook

Facebook er etter manges oppfatning en personvernversting. Det finnes alternativer til Facebook, men de er ikke så mye brukt – og da er jo poenget borte. Så skal du først gjøre noe, er det kanskje like godt å trekke seg helt ut. Kanskje treffe vennene fysisk, det funket i gamle dager.

Skal du droppe Facebook, holder det ikke bare å slutte å bruke den eller deaktivere kontoen. Du må stenge den og få dataene slettet. Dette er det verste Facebook vet, siden firmaet lever av dataene dine. Vær forberedt på at de vil forsøke å få deg til å ombestemme deg ved å f.eks gi deg dårlig samvittighet gjennom “Vennene dine savner deg”-type meldinger. DeleteFacebook har en god guide for hvordan du stenger kontoen din for godt.

Dropp smarttelefon

Smarttelefonene kan samle mye mer informasjon om hva du gjør og hvor du er enn noen vanlig PC kan gjøre. De er den ultimate sporingsdingsen, i tillegg til at alle applikasjonene med fotodeling, facebook-oppdateringer etc. gjør at mengden data om brukeren og også tilfeldige forbipasserende overstiger det en GPS ville gi av informasjon. Det er ikke lett å gjøre en smarttelefon personvernsikker, så rådet mitt er å droppe hele telefonen. Skaff en klassisk mobiltelefon.

Som en bonus vil du kanskje oppleve det jeg opplevde da jeg droppet min smarttelefon – jeg ble mindre stresset og mer tilstede.

Så det var mine råd. Alle er fullt gjennomførbare selv uten spesiell teknisk innsikt. Du kan følge ett eller flere av rådene – alle gir litt bedre personvern.

Lykke til! Og jeg vil gjerne få høre – hva gjør du for å beskytte deg mot overvåking på nettet?

 

politi og demokrati

Jeg har stor respekt for politiet. De politifolkene jeg har blitt kjent med opp gjennom livet, er genuint opptatt av å gjøre en god jobb for samfunnet. Et demokrati fungerer ikke bra uten et godt fungerende politi.

Politiet i Norge er opptatt av å gjøre en så god jobb som mulig. For å få til det, ønsker det seg så gode verktøy som mulig. Det er helt legitimt. Imidlertid er ikke et godt politi det eneste som må være på plass for at demokratiet skal fungere bra. Ytringsfrihet, pressefrihet, frie valg, religionsfrihet, osv. må også beskyttes – men det er det ikke politiet som gjør. Faktisk kan politiets ønske om stadig bedre verktøy i sitt arbeide komme i konflikt med noen av disse rettighetene. Det gjelder særlig retten til privatliv, retten til privat korrespondanse og generelt respekt for individets integritet, ref. EMK artikkel 8.

Det er her resten av demokratiet kommer inn. Storting og regjering, presse, rettssystemet – og alle vi vanlige borgere gjennom å bruke disse organene – kan og bør sette grenser for politiets virkemidler. Gjør vi ikke det, vil vi sakte, men sikkert, bevege oss mot en politistat.

Politiet ønsker – igjen, helt legitimt – å ha best mulige verktøy og virkemidler, og det er ikke politiets oppgave å sette grenser for dette. Det er resten av demokratiet som har dette som oppgave.

Problemstillingen blir tydelig illustrert gjennom debatten om oslopolitiets bruk av narkotikahunder i norske klasserom. Jurister finner at dette er lovstridig, men politiet forsvarer praksisen og justiskomiteen på Stortinget er positive. Et utsagn i sist lenkede artikkel har – med rette – fått en del oppmerksomhet. Nedover i artikkelen kommer en politiadvokat med følgende lite heldige uttalelse:

“Det har vært en del kritiske artikler og merknader om dette, og vi lurer litt på hvilke krefter som står bak det.”

Min første reaksjon var “Shit! Politiet er på sporet av demokratiske krefter!”.

Men egentlig er det tristere og mindre humoristisk enn som så. Med forbehold om at politiadvokaten ble gjengitt riktig, er dette en mistenkeliggjøring av demokratiske motkrefter til politiets ønske om stadig utvidede virkemidler.

Jeg ser for meg en rettssal der aktor sier “Forsvareren stiller en del kritiske spørsmål til politiet, man må lure litt på hvilke krefter som står bak.” Det hadde det antakelig blitt litt bråk om…

Tankegangen er kanskje at hvis man er mot disse narkotikaaksjonene, er det fordi man er tilhenger av narkotika. Feil! Man er ikke tilhenger av narkotika, man er tilhenger av sivile, demokratiske rettigheter! 

Politiet er en viktig del av demokratiet, men politiet er ikke demokratiet.

hvis du overvåker meg, raner jeg deg

Photo by Nicola Corboy

Jeg blogget tidligere om at tilfeldige kontroller på videregående skoler i Oslo ikke er en bra ting. Der skrev jeg bl.a. at slike kontroller svekker tilliten mellom borgerne og myndighetene, og at det gjensidige tillitsforholdet mellom borgeren og staten er en del av selve fundamentet for demokratiet. Jeg vil gjerne knytte en kommentar til til akkurat det.

Norge scorer høyt på undersøkelser som måler tilliten i ulike land – i likhet med de andre nordiske landene. Det er ikke bare noe man kan bruke som nok et argument i “verdens beste land å bo i”, det har også andre positive sider. Et høyt nivå av tillit i et samfunn generelt – og her må jeg innrømme at jeg glir umerkelig fra “tillit mellom borgere og styresmakt” til “tillit mellom borgere” – har en klar sammenheng med en rekke positive forhold, bl.a. lav kriminalitet og lav korrupsjon. Land med lavt generelt tillitsnivå, sliter derimot med høyere kriminalitet og høyere korrupsjon.

Forskningen sier ikke noe definitivt om kausaliteten her – fører høy tillit til lav korrupsjon og kriminalitet, eller fører lav korrupsjon og kriminalitet til høy tillit? Mitt råtips er dette:  I de fleste komplekse systemer (som f.eks. et samfunn), er det meste både årsak og virkning samtidig. Jeg tror derfor høy tillit fører til lav korrupsjon og kriminalitet og at lav korrupsjon og kriminalitet fører til høy tillit.

Så, hvis økt overvåkning fører til lavere tillit, og lavere tillit fører til høyere kriminalitet, og høyere kriminalitet møtes med økt overvåkning… Stopp karusellen, jeg vil av!

Hei, vent! Det å møte økt kriminalitet med økt overvåkning er et politisk valg. Det betyr at det er mulig å velge annerledes. Og tilliten i samfunnet er fortsatt høy. Kriminaliteten er fortsatt lav.

Det er fortsatt håp.

kontroller er bra… eller?

Foto fra flickr av Jonathan McIntosh, http://www.flickr.com/people/jonathanmcintosh/

Aviser, deriblant Aftenposten 22. februar, kunne fortelle om at 29 elever i Oslo-skolen har blitt tatt med narkotika på skolen det siste året. Uka etter, 29. februar, fulgte Lars Helle i Stavanger Aftenblad opp med en kommentar kalt Kontrolltyranni mot unge. Foruten å vise til narkotika-saken, tar han også opp andre saker der man innfører kontrolltiltak mot unge, bl.a. overvåkingskameraer på skolen. Helle er kritisk til disse tiltakene, fordi metodene krenker elevenes integritet og også skaper overskuddsinformasjon som kan komme på avveie.

Og så er debatten i Aftenbladet i gang. Forutsigbart nok kommer argumentet om at “hvis du ikke har noe å skjule, har du ikke noe å frykte” opp blant dem som er uenige med Helle. Og også “kan vi redde noen, kanskje bare en, fra å havne i narkotikahelvetet, synes jeg ikke dette er noe stort inngrep i vår personlige frihet”.

Jeg syntes Helles kommentar var glimrende. Motargumentene over bommer helt på poenget, som er at Norge er et demokrati, et relativt velfungerende et. En av de viktigste grunnene til at det fungerer bra, på mange måter en del av selve fundamentet for demokratiet, er at det er et gjensidig tillitsforhold mellom folket og myndighetene, mellom borger og stat. Dersom den vanlige borger opplever at myndighetene ikke har tillit til ham eller henne, for eksempel gjennom videoovervåkning, tilfeldige narkotikakontroller eller ved å lagre alle trafikk- og lokaliseringsdata fra bruk av telefon og internett, vil over tid denne lavere tilliten speiles tilbake – borgeren får også mindre tillit til myndighetene. Og da svekkes hele grunnlaget for demokratiet. Spesielt ille er det når denne kontrollen og overvåkingen skjer på skolene – et sted der elevene skal dannes til å bli bevisste borgere av et demokrati, med egne, selvstendige etiske vurderinger.

Overvåkning får nemlig konkrete, tydelige effekter på etiske vurderinger. Hvis man på et eller annet nivå blir vant til å være overvåket, vil selve begrunnelsen for å avstå fra lovbrudd eller uetiske handlinger gradvis bli endret – fra at man avstår fordi man selv synes noe er galt, til at man avstår fordi man blir overvåket. En jeg har jobbet med, var veldig tydelig på dette i forbindelse med et idrettsarrangement: “Jeg fikk parkert kjempenære idrettsanlegget. Det var egentlig ikke lov, men parkeringsvakta ble distrahert av noe annet da jeg kom kjørende, så da bare tok jeg sjansen.” Dette fortalte han uten blygsel, faktisk litt skrytete. Siden overvåkingen var borte et øyeblikk, var det plutselig “lov”. Ikke akkurat noe forferdelig lovbrudd, men jeg er redd den psykologiske mekanismen kan være den samme i mer alvorlige situasjoner i et mer gjennomovervåket samfunn.

Faktisk er jeg redd for at kontrolltiltak i det lange løp står i fare for å få helt motsatt effekt av det som var meningen – nemlig at kriminalitet går opp i stedet for ned.

Hovedpoenget er allikevel en ideologisk protest. Som borgere i et åpent demokrati, bør vi ikke utsettes for tilfeldige kontroller eller generell overvåkning – det krenker vår integritet.

Oppdatert 12. mars: Jon Wessel-Aas har foretatt en juridisk vurdering av bruk av narkotikahunder som “forebyggende” tiltak, og kommet fram til at praksisen er ulovlig: http://www.uhuru.biz/?p=1018