mindre kriminalitet med frp i regjering

Nå i juli hadde jeg en liten twitterdebatt med Kjetil Solvik-Olsen, nestleder i Framskrittspartiet. Debatten gjaldt denne artikkelen i VG, der Harald Tom Nesvik oppsummerer hva FrP har fått til i regjering. Det FrP har fått til inkluderer «Nylig kom det frem at i begynnelsen av 2014 har det vært flere tusen færre anmeldelser enn tilsvarende periode i fjor. Med andre ord blir det mindre kriminalitet med Frp i regjering.». Her er twitter-diskusjonen med Solvik-Olsen:
Continue reading

ditt og mitt ansvar

Etter at 22. juli-kommisjonen offentliggjorde sin rapport mandag 13. august, har det vært massivt fokus på om noen «må gå» (og Mæland gikk), politiets egen evaluering vs kommisjonens evaluering, FADs sendrektighet osv. Kanskje skriver jeg noe mer om dette senere, men her og nå ønsker jeg å si noe om det ansvaret hver enkelt av oss – vanlige borgere og medmennesker – har.

Jeg klarer ikke å si det bedre enn kommisjonen gjør i sin rapport på s. 457:

Avslutningvis trekker vi fram to forhold som kan gi grunnlag både for ettertanke og inspirasjon. 

Det første gjelder viktigheten av å si ifra. Det er velkjent at mange kriser kunne vært unngått eller håndtert bedre dersom individer hadde uttrykt sin uro eller engasjert seg når de oppdaget mangler eller feil. I stedet for å si ifra blir de passive tilskuere, selv om de ofte har både verdifull informasjon og verdifulle perspektiver som ville bedret evnen til å forebygge eller å håndtere en krise. 22/7 er nemlig også en historie om at det var mange som visste at kritiske systemer ikke fungerte som de skulle, at tiltak ikke var iverksatt som planlagt. Ofte er det slik at i situasjoner der mange observerer samme fenomen, unnlater vi å si ifra. Der det er eksperter og autoriteter involvert, er det en ekstra tendens til at mange blir passive tilskuere. Kommisjonen mener at å si ifra om risikoer i omgivelsene er en viktig del av den enkeltes samfunnsansvar. 22/7 lærte oss med all tydelighet at årvåkenhet og engasjement kan spille en avgjørende rolle, og det viktige i at tilsynelatende små og kanskje uvesentlige detaljer eller svake signaler får tilstrekkelig oppmerksomhet tidsnok.

Det andre gjelder personlig initiativ og engasjement. De frivilliges organisasjoner er en bærebjelke i norsk beredskapsarbeid. Sjelden har verdien av frivillig engasjement og enkeltpersoners initiativ vært vist tydeligere enn i minuttene etter eksplosjonen i regjeringskvartalet og på og ved Tyrifjorden 22/7. Tilfeldig forbipasserende, campingturister og fastboende ved Utøya ble denne ettermiddagen helt avgjørende brikker i en av landets største redningsoperasjoner noensinne. Vanlige mennesker trådte til og fattet beslutninger om å handle. For politiaksjonen var deres innsats helt avgjørende. Uten de frivilliges innsats denne dagen ville flere liv ha gått tapt, og skadeomfanget ville vært større. Mange av disse heltene deltok med en imponerende og uegennyttig innsats med fare for eget liv. Den medmenneskelighet og innsatsvilje disse viste, sammen med de etter hvert tusener som i organisert og uorganisert form deltok i å håndtere tragedien, bør tjene som en inspirasjon i møte med framtiden.

Mitt oppi alt mediebråket og de politiske diskusjonene ønsker jeg at vi har med oss dette: Vi er en del av samfunnet vårt og omgivelsene våre, og vi har et ansvar for – og en reell mulighet til – å bidra til at større og mindre katastrofer ikke skjer. Det gjelder både planlagte terrorhandlinger og kriminalitet, politiske avgjørelser vi er uenige i og uforholdsmessig utøvelse av myndighet – og lokale, medmenneskelige forhold som mobbing på skolen, mishandling av barn, rasisme, kvalitet på lokale sykehjem, hvordan vi omtaler våre medmennesker i alle fora, inngripen i overgrep og voldshandlinger der vi er, osv.

Hverken politi, helsevesen, vektere, Røde Kors, myndighetene eller hva det skulle være, er overalt for å ordne opp. Vi må ta ansvar – du og jeg! Dette er ikke TV, eller et forutbestemt teater. Det er våre liv, og vi har ansvar for oss selv og våre medmennesker.

aldri igjen

Det er skrevet mye om 22. juli. Mange skriver klokt – spesielt er det representanter for AUF-ungdommen som jeg har blitt hoderystende imponert over, men også andre samfunnsdebattanter og kommentatorer. Innfallsvinklene er ulike, men mange forsøker å forstå hvordan dette kunne skje, og hvordan vi kan unngå at det skjer igjen.

Jeg har dessverre ingen tro på at vi kan unngå fullstendig at noen ønsker å utføre terrorhandlinger mot samfunnet vårt. Heller ikke har jeg tro på at vi kan fange enhver person som vil utføre terrorhandlinger og hindre dem i det – uansett hvor mye vi er villige til å ofre våre liberalistiske rettigheter i forsøket. Neste angrep kan komme fra en helt annen kant enn den Breivik kom fra.

Men vi kan øke oddsene våre som samfunn – ikke ved ett enkelt (eller vanskelig) grep, men gjennom mange små grep som alle bidrar. Her vil jeg oppsummere noen av de kloke tankene som har kommet, ispedd mine egne, og begynne med…

Hva vi ikke må gjøre

Det aller viktigste vi ikke må gjøre, er å ofre individets rettigheter i et liberalt, demokratisk samfunn i jakten på større trygghet. Siden 11. september 2001 har vi dessverre gått flere skritt i denne retningen, slik det blir oppsummert i Terrorens permanente kvantesprang. Men bredere overvåkning (som f.eks. Datalagringsdirektivet legger opp til) eller mindre krav til saklig grunnlag for personransakelser og arrestasjoner, bringer oss ikke nærmere et trygt samfunn (som jeg har blogget om før) – bare nærmere en politistat.

Noe annet vi ikke må gjøre, er å latterliggjøre de personer, grupper eller krefter vi er redde for, slik student Henrik Aa. Bjorland påpeker i sin kronikk Nei, Media! Latterliggjøring har aldri fått noen til å endre syn, snarere er det egnet til å gjøre ofrene for latterliggjøringen enda mer innbitt – og gruppene deres mer lukket og dermed mindre tilgjengelige for argumentasjon.

Hva vi kan gjøre

Stoltenbergs fine ord

Jens Stoltenberg oppsummerte mye av det vi kan gjøre i sin gripende tale i Oslo Domkirke 24. juli 2011 – Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet. Da var han en statsmann. Og selv om det kan diskuteres i hvor stor grad dette har blitt fulgt opp siden da, var det en god og riktig innfallsvinkel – både for myndighetene og for resten av oss som alle er en del av Stoltenbergs «vi».

Mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet

Den viktigste biten av «mer demokrati, mer åpenhet», er at vi alle må engasjere oss. Demokratiet dør uten engasjement, og blomstrer med mer engasjement. Uansett hva du mener, er det viktig at du lar meningen din bli hørt!

Ytringsfriheten er en av bærebjelkene i demokratiet, og kan fungere som et vern mot mer voldsomme handlinger, som Bjørn Stærk poengterer glimrende i Naive ytringsfrihetsrealister. Vi trenger fri meningsutveksling, også (eller egentlig særlig) med folk som er uenige med oss. Og fortrinnsvis uten å ta i bruk «sosialt press», dvs generell moralsk fordømmelse, som bare er egnet til å undertrykke meningsutvekslingen. Ta utgangspunkt i at meningsmotstandere også er ålreite mennesker.

«Mer humanitet» betyr, for hver enkelt av oss, også at vi bry oss mer om våre medmennesker. Vi er et samfunn, vi er mennesker, og vi må passe på hverandre. Vi kan ikke outsource all omsorg, trygghet og innblanding – outsource selve fellesskapet – til offentlige og private aktører, men må gå inn og bry oss selv. Dette har jeg blogget om flere ganger.

Aldri naivitet

En viktig bit av «aldri naivitet» er å gi politi og etterretning ressurser nok til å gjøre jobben sin på en god måte. Ikke bredere mandater, som jeg påpekte over, men ressurser nok til å utføre de mandatene de allerede har. Selv om det kanskje er tvilsomt om PST ville fanget opp Breivik, virker det klart at etaten har kapasitetsutfordringer.

PST mener at det måtte kommet et konkret tips for at de skulle fanget opp Breivik. En annen viktig bit av «aldri naivitet», er også at hver enkelt av oss må være mer på vakt og ikke alltid tro at alt er i orden. Vi har vært så vant til fred og trygghet at vi lett tenker at alt er i orden, selv om vi opplever noe som burde være mistenkelig. Uten at vi skal bli et angiversamfunn, er det viktig at vi ikke er blinde for at en del folk har til hensikt å begå alvorlig kriminalitet, og følger opp dette med å tipse politi og andre dersom vi opplever noe mistenkelig.

Men det er også noe annet vi kan gjøre, som ikke fanges opp av Stoltenbergs fine ord.

Ta vare på barna

Jeg tror det viktigste vi kan gjøre, er å ta vare på barna. Våre egne og andres. Selv om det er uklart i hvor stor grad Breiviks barndom har sammenheng med terrorhandlingene, er barndommen hans et tema i retten – og en utrygg barndom gjør det i alle fall ikke mindre sannsynlig at man blir en sint ung mann, som Sturla Haugsgjerd peker på i sin dobbeltkronikk. Det å ta godt vare på barna har uansett en egenverdi og, som jeg har blogget om før, har alle voksne et ansvar for alle barn.

Sjekk fakta

Kristopher Schau, som følger rettssaken mot Breivik for Morgenbladet, tok opp viktigheten av å møte ekstreme ytringer med fakta. Han sier at Breiviks forklaring har en egen, intern logikk, men at han «har basert hele sin forrykte logikk på en, stadig mer fascistisk, suppe av faktafeil». Vi trenger å bli kjent med argumenter som blir brukt, og finne svakheter (eller styrker) i argumentene, for å kunne møte ulike utsagn med noe annet enn «nei, det tror jeg ikke på». I den pågående rettssaken gjør Dagbladet faktasjekk av alle de små og store utsagnene som Breivik fremsetter som sannheter.

Vær sammen

Til slutt – vi må søke sammen. Være fysisk sammen – gjøre ting sammen, sørge sammen, glede oss sammen, eller kjede oss sammen. Påtalemyndighetene mener at Breivik ble mer og mer ekstrem da han isolerte seg og stort sett hadde kontakt med andre gjennom datamaskinen – på nettfora og i nettspill. Dessverre er det stadig vanligere at vi i Norge er alene – som Shabana Rehman sier, «Isolasjon er velferdsstatens skyggeside».

Vi mennesker er sosiale vesener, og vi mister noe av vår menneskelighet når vi ikke er fysisk sammen med andre. Dra på besøk til hverandre, inviter hverandre, gå på konserter eller turer sammen, spill fotball eller hva du vil – bruk tiden din sammen med andre mennesker.

Glem aldri samholdet i tiden etter 22. juli – rosehavet og rosetoget. Og omsett det i praktiske handlinger i dag og alle dager framover.

alle voksne har ansvar for alle barn

Det er to barnesaker som har preget nyhetsbildet denne uka (dette skrives sent en søndag kveld). Den ene er saken om de såkalte asylbarna, som blir sendt «hjem» (nytale for «et land langt vekk som barnet aldri har bodd i»). Mye klokt og uklokt er sagt om saken, og jeg har ikke tenkt å si så mye mer.

Annet enn at jeg undrer meg over hvor enormt mye som skal til før «barnas beste» veier tyngre enn innvandringspolitiske hensyn, når det ikke engang holder at man er født i Norge, har vokst opp her, går på skole her og har rukket å bli ni år. Jeg vil utfordre regjeringen ved Grete Faremo til å finne et eksempel – og jeg godtar konstruerte eksempler – hvor «barnas beste» blir tungt nok til at familien kan bli selv om foreldrene i utgangspunktet har fått avslag på sin søknad om asyl. Det kunne være greit å vite hvor lista ligger, liksom.

Den andre barnesaken er Christoffer-saken. Historien om Christoffer Kihle som ble mishandlet til døde, uten at noen grep tilstrekkelig eller tidsnok inn, er hjerteskjærende. Stefaren er tidligere dømt for mishandlingen, nå er det moren som er tiltalt for passiv medvirkning.

Christoffer-saken er forferdelig. Den blir godt dekket i avisene i forbindelse med rettssaken, og jeg vil ikke skrive noe spesielt om den. Men jeg har noen refleksjoner rundt det å være voksen og innblanda i en situasjon der man har mistanke om at barn lider overlast.

For hva skal du gjøre dersom du av en eller annen grunn får mistanke om at et barn du vet om, blir slått? Kanskje et barn som dine egne barn går i barnehagen, på skolen eller på fotballen med. Som utenforstående er det ikke lett. Du har lite å ta utgangspunkt i – muligens noen merkelige blåmerker som barnet selv har en forklaring på, eller noen historier fra dine egne barn. Du vet rett og slett ikke. Og det sitter langt inne å «blande seg inn» i andre familiers «interne anliggende». Privatlivets fred…

Det er så lett å tenke at det sikkert ikke er noe, og hvis det er noe, vil andre ta affære – fotballen, eller skolen, eller noen. Men tenk om det er noe? At det ikke er bedre, men verre enn du tror? Hva om andre – som er nærmere – ikke tar affære? Slik som i Christoffer-saken. Ingen voksne som gikk inn og beskyttet det maktesløse barnet.

Det er ikke lett å vite hva som er riktig å gjøre hvis man bare har en slags mistanke. Det er mye som kan være riktig i noen situasjoner og helt feil i andre, for eksempel å snakke med noen andre foreldre du stoler på, snakke med foreldrene til barnet det gjelder, snakke med læreren eller treneren til barnet, eller bare følge ekstra med.

Et tips kan være å snakke med en fagperson om dette. Ring Barnevernet og hold familien det gjelder anonym – og eventuelt deg selv også – og drøft saken. Da kan du kanskje bli sikrere på hva du bør gjøre. Ta gjerne en kikk på Barnevernets sider om å ta kontakt som privatperson – de er gode og oppklarende.

Det eneste jeg er sikker på at er feil, er å ikke gjøre noe – late som om det ikke er noe, og at det går vekk av seg selv. Vi som er voksne, har ansvar for barn. For alle barn.

strøtanker om å være innblanda

Jeg er innblanda. Det er både et valg og ikke et valg, både noe jeg bestemmer selv og noe som «bare er sånn». Selv om jeg skulle benekte at jeg er innblanda – i enkeltmenneskers liv, i samfunnet – vil det jeg gjør, eller ikke gjør, i større eller mindre grad påvirke andre menneskers liv og i større eller mindre grad påvirke hvordan samfunnet utvikler seg. Jeg velger å være bevisst på at jeg er innblanda – slik tror jeg at jeg kan påvirke andre menneskers liv på en bedre måte og samfunnsutviklingen på en bedre måte.

Men hvordan denne innblandetheten ytrer seg, er radikalt forskjellig avhengig av om konteksten er ditt eget liv, enkeltmennesker eller samfunnet.

I ditt eget liv gjelder det å ta de valgene du mener er riktige – selv om det er på tvers av hva mange mener er «et normalt liv». Jobb redusert for å ha mer tid med barna dine, hvis du kan. Ikke kjøp alle mulige ting. Bruk mindre strøm. Eller gjør helt andre valg enn disse, hvis du har helt andre meninger om hva som er riktige valg. Men ta ansvar for at livet ditt er i samsvar med, eller i alle fall beveger seg mot, noe du synes er riktig og viktig.

Når det gjelder samfunnet, handler det om å delta i debatt, si sin mening, gi sin analyse, støtte organisasjoner, partier og enkeltpersoner man mener bidrar i riktig retning. Her er mulighetene større enn noen gang. Gjennom twitter, blogger og kommentarfeltene i avisene (dersom du orker…) har du mulighet til å både skape og delta i aktuell debatt. (Facebook også, for den saks skyld, selv om jeg for min del har valgt å holde meg unna der.) Gjennom avtalegiro kan du gi fast støtte til veldedige organisasjoner, du kan bli SMS-aktivist for Amnesty International, du kan underskrive på støttekampanjer på nettet… Noen nevnt, mange glemt. Dette kommer i tillegg til de tradisjonelle måtene – skrive avisinnlegg, bli medlem i politiske partier (er det mulig å bli medlem i flere samtidig?) eller organisasjoner og selvsagt – stemme ved valg. Bruk stemmen din!

Men så møter man enkeltpersoner. Der holder ikke de flammende, politiske innleggene eller skarpsindige samfunnsanalysene, eller å holde opp sine egne valg som ideal for andre. Der er det forståelse, respekt og omtanke som gjelder. (Eller å gripe inn i situasjonen der og da.) Alle mennesker, også i vårt lille, rike land, har sitt å stri med – i alle fall på et eller annet tidspunkt. Nære og kjære dør. Barna blir syke – eller mistrives på skolen. Her er det åpenbart for de fleste at omtanke er det rette. Men hva om noen du kjenner begår et lovbrudd? Hva om et barn du kjenner er den som mobber? Hva om en tigger sitter der du går på vei til jobb? Tar du avstand, gir du dem blikket…? Nei, vis omtanke. Ingen har noensinne blitt et bedre menneske, eller fått et bedre liv, av å bli fordømt av sine medmennesker.

Eller nærmere igjen. Hva om noen du kjenner, eller barna deres, har fått en alvorlig sykdom? Tier du stille, eller tar du sjansen på å snakke med dem, ta kontakt? For mange år siden begikk faren til en bekjent selvmord. Da jeg traff min bekjente, var jeg usikker på om jeg skulle ta opp temaet, eller om det ble helt feil. Jeg valgte å spørre ham om faren hans – og så snakket han uavbrutt i halvannen time. Full av sinne og sorg, og glad for å snakke. Jeg tror aldri det er feil å ta kontakt, å spørre. Bry seg.

Husk det. Du teller, enten du vil det eller ei. Du er innblanda, gjør noe ut av det. Ta valg i eget liv, debatter på samfunnsnivå, vis omtanke og forståelse overfor enkeltmennesker, ikke vær redd for å ta kontakt eller gripe inn.

(Det er rimelig å spørre: Gjør jeg alt dette selv? Svaret er nok – bare i varierende grad. Men jeg synes det er et ideal å være bevisst på, og å jobbe mot.)

bli sint

Stéphane Hessel er en franskmann på 94 år. Under andre verdenskrig var han med i den franske motstandsbevegelsen. Han ble tatt til fange, dømt til døden, men unnslapp. Etter annen verdenskrig var han med på å utforme FNs Menneskerettighetserklæring, og fortsatte med en diplomatisk karierre.

I oktober 2010 skrev han en liten pamflett kalt «Indignez-vous» (på norsk oversatt til «Bli Sint»). Denne har vært ansett som en inspirasjonskilde til mange av protestbevegelsene de siste årene – fra den arabiske våren til Occupy Wall Street-bevegelsen.

Så hva er det i denne lille pamfletten? En enkel, kort tekst. Ikke spesielt godt skrevet, men med et sterkt og tydelig budskap: Bli opprørt! Den advarer oss – deg og meg – mot å bli likegyldige, mot å stilltiende godta urett, men oppfordrer i stedet til å ta affære. Tore å si det du mener er riktig, selv om det er upopulært, selv om du ødelegger feststemningen. Den norske utgaven inneholder forresten bl.a. et flott, personlig forord av Vigdis Hjort.

Selv om Stéphane Hessel har sine saker han blir sint på (Israels krigføring og nedbyggingen av den franske velferdsstaten, for å nevne noen), er ikke de konkrete sakene hovedpoenget hans, men snarere dette: Bli engasjert! Bli innblanda! Ikke vær fornøyd med at du selv har mat på bordet og et hjem. Løft blikket og se rundt deg! Der du er, eller lenger unna! Ta et tak for å lage en bedre verden!

Vår største fiende er likegyldigheten.

(Ovenfor er et innslag om Hessel som ble sendt i Urix 1. desember 2011.)

Hva blir du sint på?

vanlige folk bryr seg

Dette skjedde for flere år siden. Jeg bor i utkanten av Oslo, og skulle inn til sentrum for å være med på et arrangement som startet kl 18.00. Tok T-banen som vanlig.

Jeg sitter og leser. Rett ved meg sitter en liten gjeng – tre stykker – med gutter som så ut som om de var i ungdomsskolealder. Akkurat i den alderen hvor noen har vokst og noen ikke har det. «Hei, blir dere med og gir mokka, eller», sier en av dem til de andre. Så reiser de seg, går litt lenger opp i vognen og setter seg ned ved siden av to andre gutter som ser ut til å være på samme alder.

Jeg får en følelse av at dette ikke er helt som det skal, og prøver å følge med. Der jeg sitter, er jeg for langt unna gjengen, så jeg reiser meg og går bort til dem. Stiller meg opp rett ved dem og leser tilsynelatende i boka mi, mens jeg hører på hva de sier. Massevis av hersketeknikk mot den ene gutten som satt der fra før, av typen «Når du svarer sånn, synes du det viser respekt for meg?». Gutten virker tydelig ukomfortabel, prøver å svare på ikke-fornærmende måter, men blir hele tida «tatt». «Skulle vi ikke gi mokka, da?», spør en i gjengen de andre.

Jeg griper inn. «Går det bra her?», spør jeg. «Ja», svarer gjengen. «Går det bra med deg?», spør jeg gutten. «Nei, de truer meg», svarer han.

«Det kan dere drite i», sier jeg med ettertrykk til gjengen.

Gjengen retter oppmerksomheten mot meg nå, prøver av en eller annen grunn å forklare meg at de ikke gjør noe galt. Kanskje fordi jeg er en litt over gjennomsnittlig stor voksen som står over dem og virker streng, de blir i alle fall ikke aggressive mot meg. Gutten er fortsatt redd for gjengen, selvfølgelig. «Kan du følge meg av banen etterpå?», spør han. «Klart det», svarer jeg.

Gjengen blir etter en liten stund lei og går av i utkanten av sentrum. På dette tidspunktet ser jeg rundt meg.

Rundt omkring sitter det andre folk – voksne, gamle, unge, menn og kvinner – og ingen av dem har på noe tidspunkt gitt noe som helst tegn til at de synes det skjer noe som angår dem.

Gutten takker meg, og han og kompisen – som har vært stille hele tiden – går av en holdeplass før jeg selv går av.

Etterpå må jeg tenke. Jeg blir provosert når noen prøver å bølle – det har jeg alltid blitt – men det er noe mer her. Og så slår det meg. Ikke bare satt det masse andre folk rundt uten å gripe inn – men ungdommene torde å gjøre som de gjorde nettopp fordi de var sikre på at folk rundt ikke ville bry seg! Og det synes jeg er det verste her. Det har blitt så vanlig at folk ikke griper inn, at de som vil plage eller bølle med andre, ikke bryr seg om at det er folk rundt dem – fordi folk vil uansett ikke bry seg!

Sånn kan vi ikke ha det!

Jeg fikk en visjon av en alternativ virkelighet: At først én, så en til, og så alle på hele T-banen reiste seg og sa til den lille gjengen at de skulle stoppe. Det hadde vært stort! Hvis bøller vet at mange andre folk vil bry seg, vil verden bli et tryggere sted.

Det finnes mange måter å bry seg på. Direkte inngripen er én av dem, men det er ikke noe alle kan forventes å gjøre. Ringe eller sende sms til vaktene på T-banen, eller til politiet, eller prøve å få noen andre til å gripe inn, eller hva som helst. Det eneste som ikke er lov – mener jeg – er å ikke gjøre noe når noen blir overfalt, plaget eller truet.

La oss vise alle som har tenkt å bråke, eller true, eller noe annet, at det får de ikke gjøre i fred. La oss vise dem at vanlige folk bryr seg!

blikket

I fjor sommer var jeg med familien min på en badestrand utenfor Oslo. Da vi gjorde oss klare til å dra hjem, fikk jeg et sandkorn i øyet. Og uansett hva vi prøvde, fikk vi det ikke ut. Kona prøvde å finne det på øyet mitt – funket ikke. Vi skylte øyet gjentatte ganger – funket ikke. Til slutt var det ingen annen utvei – jeg dro til Legevakta i Oslo sentrum mens kona tok seg av kveldsstell på barna. Måtte ta taxi, siden smerten i øyet gjorde at jeg ikke klarte å konsentrere meg om kjøring uansett.

Som seg hør og bør på en helgekveld i sommerferien, var det kø nok på Legevakta. Og med bare et sandkorn i øyet, ble jeg ikke akkurat flyttet først i køen. Så jeg satt nå der og ventet – med røde øyne, strandklærne på og passe uryddig strandsveis. Tåreproduksjonen hadde dessuten tatt med seg sin faste følgesvenn, snørrproduksjonen, som jeg gjorde mitt beste for å få unna på sivilisert vis.

Rett overfor meg satt en familie som virket utenbys fra (det var koffertene og dialekten som fikk meg til å tro det). Et middelaldrende ektepar og ei jente i tenårene. De var før meg i køen. Etter en god stund spurte jeg dem «Hvor lenge har dere ventet?»

Oj, det får jeg si var en uventet reaksjon! Tenåringen så usikkert bort på mammaen sin. Mammaen så rett på meg med snurpemunn og fordømmende blikk, og det var tydelig at ikke hun kom til å svare, i alle fall. Snarere var det tydeligvis ikke på sin plass at jeg henvendte meg til dem i det hele tatt.

Etter en pinlig pause, hvor jeg nok så litt forvirret ut, svarte mannen, med et påtatt vennlig uttrykk, «Omtrent en time». «Takk», svarte jeg, fortsatt forvirret over hva som skjedde. Jeg ble tydelig sett ned på, og følte meg umiddelbart kuet og – ja – som om jeg ikke var likeverdig med menneskene som satt på andre siden der. De så i alle fall sånn på meg, og på et pussig vis ble jeg «smittet» av dette synet.

Og jeg skjønte det. Det er mye narkomane rundt Oslo legevakt. Der jeg satt krumbøyd og hadde vondt, med røde og rennende øyne, rennende nese, hår i uorden og shabby klær, så jeg sikkert ut som en narkoman for denne utenbys familien. Og fikk oppleve det blikket de brukte på narkomane.

Det var et blikk med makt. Blikket fortalte meg at jeg ikke var like god som dem, at jeg helst skulle la være å si noe så de kunne late som om jeg ikke eksisterte – og når jeg eksisterte allikevel, og sa noe, så visste jeg ikke min plass. Blikket var mektig nok til at selv jeg, en etablert familiefar med alt på stell, vaklet.

Jeg innbiller meg at jeg har fått litt større forståelse for gatenarkomane – og tiggere også. Ikke bare sliter de med all den tragedien som har ført til og følger av den situasjonen de er i nå, men de må også – hele dagen, alle dager – leve med Blikket fra omverdenen. «Du er ikke like god som meg, du har ingen rett til å snakke med meg», sier Blikket. Blikket er mektig nok til å frata mennesker som allerede er nede, deres siste selvrespekt.

Tenk på det neste gang du går på gata og møter noen som har vært uheldig med livet sitt.

jeg har ikke kaffemaskin

I A-magasinet på fredag (10.2.) skrev forfatter Niels Fredrik Dahl om kaffemaskinen hans hjemme, og forholdet hans til den. Selv har jeg har ikke kaffemaskin hjemme. Jeg lager kaffe med presskanne.

Ikke fordi det blir dårlig kaffe – det finnes mange gode kaffemaskiner. Ikke fordi det er dyrt – har råd til det. Ikke fordi den tar plass – kjøkkenbenken er ikke full. Litt fordi det er en ting som må passes på og stelles med – og ting tar tid. Men det er ikke hovedgrunnen.

Hovedgrunnen har å gjøre med det å være til stede i mitt eget liv og mitt eget hjem. Det må jeg forklare litt, tror jeg.

For eksempel, når vi tilbyr gjester kaffe hjemme, ønsker jeg at det er kaffe som vi – vertene – har laget. Ikke en maskin. Hvis kaffen er god, er det vi som har laget god kaffe, ikke en kaffemaskin vi har kjøpt. Kaffen jeg serverer er dermed på en måte en del av meg. Jeg kan identifisere meg med sluttresultatet – kaffen. Jeg kan rettmessig ta i mot komplimenter for god kaffe – eller stille, snurpede munner hvis jeg lager vond kaffe.

Å lage kaffe på presskanne, er dessuten en veldig oversiktlig prosess med enkle hjelpemidler. Det er lett å forstå hva som skjer. Det er en tydelig sammenheng mellom hva jeg gjør og hvor god eller vond kaffen blir. Med en kaffemaskin skjer det en hel masse tekniske ting jeg ikke har oversikt over (kunne skaffet det, men har null interesse). Sluttresultatet er helt fremmed for meg. Det er hovedsakelig avhengig av riktige innkjøp og riktig vedlikehold av maskinen, og ikke et resultat av mine kaffekokingsferdigheter.

Jeg har mer lyst til å være en som kan lage god kaffe enn en som er god til å betjene og vedlikeholde kaffemaskinen sin.

Kaffemaskiner er helt topp på arbeidsplassen. Det er massevis av kaffemaskiner her jeg jobber, og godt å gå og ta en kopp iblant. Jeg har ingen forventning om å få en personlig brygget kopp kaffe på jobben, er helt fornøyd med at resultatet er det samme hver eneste gang jeg trykker på kaffemaskinknappen.

Hjemme sverger jeg til presskanne. Ikke fordi jeg er så innmari opptatt av kaffe, men fordi – for meg – er det et (lite, må innrømmes) bidrag til å være til stede i mitt eget liv.
Niels Fredrik Dahl syntes også kaffemaskinen var litt fremmedgjørende, virket det som. Men han tenkte at det var han selv det var noe feil med. Han måtte bare smile litt til kaffemaskinen, og bli venner med den. Kanskje det. Eller kanskje han bør tenke seg om en gang til.

Ha en god dag!

(PS! Hvis du selv har en kaffemaskin hjemme, sier jeg ikke at det er galt – eller at du ikke er til stede i ditt eget liv. Jeg vet ingen ting om deg, men regner med at du er et oppegående, godt og samfunnsengasjert menneske enten du har kaffemaskin eller ei. Jeg vet ikke hvor hovedskillet mellom mennesker går – eller om det går et hovedskille i det hele tatt – men er 100% sikker på at det i alle fall ikke går ved kaffemaskinen. Bare så det er sagt!)