Det kan jo være farlig å være mann og være kritisk til en del av likestillingsdebatten – slik jeg var på twitter i går. Så la meg begynne med å understreke: Jeg er for likestilling – helt, fullt, uten forbehold. Uten noe men.
Så jeg er ikke kritisk til likestilling. Det jeg er kritisk til, er en del av likestillingsdebatten, nå nylig eksemplifisert gjennom Elisabeth Skarsbø Moens kronikk Stå opp, kvinnfolk og kronikken Mannens frie valg av Heidi Nordby Lunde, også kjent som Vampus.
Det jeg twitret, var altså at jeg syntes det var (særlig) tre ting i de siste dagenes debatt som var problematisk:
- Dreier likestilling seg kun om at kvinner skal jobbe fullt og tjene masse penger de også?
- Hvor er barna oppi alle argumentene om at alle skal jobbe fullt?
- Hvorfor driver Skarsbø Moen og Vampus og angriper deltidsarbeidende kvinner, og særlig sykepleierne?
Twitter er et morsomt medium å diskutere i, men ikke et som egner seg for de store nyanseringene og utdypingene. Så la meg utdype her. Jeg konsentrerer meg om det første punktet, nummer to og tre får bli en annen bloggpost.
Dreier likestilling seg kun om at kvinner skal jobbe fullt og tjene masse penger de også?
Ved siden av angrepet på kvinnelige deltidsarbeidende sykepleiere, er det tydeligste i kronikken til Elisabeth Skarsbø Moen at kvinner får vær så god å jobbe fullt, de også.
Selv om man ikke trenger det økonomisk, har man en forpliktelse til å jobbe fullt – for likestillingens del? Hva slags tvangstrøye er det? Er det virkelig dette som er likestillingens ypperste mål – alle som kan skal jobbe fullt, enten de vil eller ei?
Noen har ikke disse valgene. Noen ønsker det, men får ikke fulltidsstillinger. Det gjelder både kvinner og menn – kanskje mest kvinner, men det er tvilsomt å angripe kvinnene for dette. Det er ufrivillig deltid. Noen har forskjellige utfordringer som gjør at de ikke kan jobbe fullt. For dem er hele idealet om at man «bør jobbe fullt» noe som legger sten til byrden.
Og så har vi dem som kan velge. Som er i en så priviligert situasjon at selv om de kan, så er de ikke nødt til å jobbe fullt. Disse blir ensidig framstilt i Stå opp, kvinnfolk: «fordi de vil ha mer tid til seg selv». Jaha? Det må gå an å bringe til torgs et mer nyansert syn på deltidsarbeidende kvinner enn bare at de er opptatt av å ha mer tid til seg selv, «sitte på cafe eller gå på Sats», som Skarsbø Moen velger å sitere.
Det er mange andre grunner til at man kan ønske å jobbe deltid. Man kan ville ha mer tid til barna. Man kan ønske å ha mer tid til foreldre eller andre familiemedlemmer – i en vanskelig eller helt normal situasjon. Man kan ønske å stille opp for lokalmiljøet, eller frivillighetshjelpen, eller andre frivillige organisasjoner, eller et lokalt idrettslag, eller, eller, eller. Tro det eller ei, men det er mange mennesker som bruker tid på andre enn seg selv – og det uten å få, forlange eller forvente betalt for det. Ikke alt verdifullt kan måles i lønn.
Og legg merke til at alt jeg skriver over, er like gyldig for kvinner og menn.
Det er så mye mer man kan ta opp i en likestillingsdebatt som må være viktigere enn å mane alle kvinner til å jobbe for fullt. Vold mot kvinner. Lik lønn for likt arbeid. Mannssjåvinisme på arbeidsplasser. Siden debatten nå kommer i kjølvannet av at kvinner har hatt stemmerett i Norge i 100 år, kunne man tatt opp kvinnerepresentasjon i styrer og verv. Det er fortsatt mye å ta fatt på. Jeg tror ikke kronikkforfatterne er uenige i dette, men de velger altså å framheve det å jobbe fullt som et ideal.
Vampus hadde i sin kronikk et budskap om at kvinner og menn skal jobbe like mye – at mennene også jobber redusert når det behøves, ikke bare kvinnene. Og det er jeg enig, det er likestilling. Men kritikken også i hennes kronikk gikk først og fremst utover de kvinnene som velger å jobbe redusert, at kvinnene dermed står i veien for mannens frigjøring. Her mener jeg dette er noe den enkelte familie må finne ut av selv. Hvis de to voksne har økonomisk frihet til det, og mener at det gode liv er noe annet enn å jobbe fullt, så må det være opp til dem hvordan de ordner det. Hvem av dem som tjener mest vil være en faktor oppi dette valget, men langt fra den eneste. Både mennesker og liv er mangfoldige og rike.
Se forøvrig mitt tidligere innlegg forpliktet til å jobbe.
Hei. Jeg reagerer også når noen skal monopolisere Sannheten om hva ALLE burde gjøre.Det er jo veldig merkelig hvis vi ALLE burde gjøre akkurat det samme…. Og jeg synes det er vanskelig å bli pådyttet et ideal om at det overordnede her i livet er å være i lønnet fulltidsarbeid. Vi har alle ansvar for å sørge for oss selv og de vi har ansvar for. OG vi har alle ansvar for å gjøre gode og meningsfulle gjerninger i samfunnet. Jeg kan ikke skjønne at vi skal ha en plikt til å bli betalt for alt.
Og så er jeg glad for at du peker på barneperspektivet her. Det synes jeg «alltid» blir hoppet over i slike debatter. Det er jamt over ikke synd på barn i Norge, for all del – men det betyr ikke at vi ikke også bør ha en tanke om hva slags barndommer det blir av dette tidspress-tjene-kjøpe-løpe- samfunnet. For det har vi også ansvar for – både kvinner og menn.
Amen til det.
Takk for det, underveis! Du skriver jo mye om monopolisering av sannheten og å dytte på andre sine egne løsninger, og det er absolutt et innslag av det særlig i kronikken til Elisabeth Skarsbø Moen. Barneperspektivet blir glemt alt for ofte, de skal liksom tilpasses behovet vi voksne har for å jobbe. (Og her snakker jeg om hvordan det legges opp til i samfunnet og hva slags press man opplever, jeg vil ikke kritisere andres konkrete valg i deres konkrete liv.)
Og takk for et mannlig innlegg i debatten. Godt skrevet.
Takk for det, Jojo!
Jeg har forresten merket meg at mange henviser til at kvinner må forberede seg på samlivsbrudd og sikre seg økonomisk ved å jobbe fulltid. Jeg gleder meg til noen forskere tar for seg hvilke faktorer som spiller inn på samlivsbrudd hos unge foreldre. Kan redusert arbeidstid (for begge) og en jevnere fordeling av omsorgsoppgaver og husarbeid og mer overskudd til det fellesprosjektet som et samliv er, bidra til å redusere faren for brudd? Det tror jeg.
Det kan godt hende du har rett, ville være spennende å se forskning. Forøvrig synes jeg det er rart at den ene parten i et fungerende samliv hele tida skal måtte sikre seg mot et samlivsbrudd. En ting er at vi går inn i samliv med tanke på at dette skal vare (i alle fall når vi når en viss alder). Noe annet er at dette må være et felles ansvar for begge de to voksne. Et tredje er at pensjonsopptjeningsreglene bør endres – en families opptjening bør deles likt på de to voksne, automatisk.
Helt enig!
Det som provoserer meg er at «alle» skal jobbe fullt. Alle kan og vil ikke det. Jeg har en mann som EEEEELSKER å jobbe, og fra før vi fikk barn var vi enige om at jeg skulle jobbe mindre, så fikk heller han jobbe mer. Jeg er flinkere til å rydde holde orden hjemme ol. Flinkere er vel drøyt, men jeg liker det mer en han, og vi trives med dette. Jeg har hentet ungene før kl 15, og for oss er det viktig. For oss passer det best at jeg jobber mindre. Vi har, tror jeg mindre konflikter når det gjelder husarbeid, fordelinger ol. Ja han er med på å brette tøy, og jeg klipper plen, så det er ikke helt «delt».
Når jeg sitter på gamlehjem så kommer jeg til å være takknemlig for muligheten jeg hadde til å tilbringe ekstra timer med barna mine HVER dag.
Når det er sagt, så bruker jeg ikke en krone på kafe, jeg ser ikke en time på tv om dagen, jeg sitter generelt i ro, så de timene jeg ikke jobber bruker jeg på helt andre ting, som å male en vegg sammen med naboen, kjøre en eldre dame på butikken, trøste en venninne som ikke har det så greit. Det er mange måter å bidra på. ( bare det at de tvinger inn en gitt fordeling på mamma og pappa perm får meg til å se rødt.. vi vil bestemme selv)
Ja, dette må også være en helt godkjent måte for en familie å innrette seg på. Hvem som jobber hvor mye og når, må være opp til den enkelte familie å bestemme.