velferdsstaten på sparebluss

Nå har jeg blogget om at økonomien kanskje er en boble og om vi er forpliktet til å jobbe for å holde økonomien i gang. Begge steder lovte jeg å komme tilbake til velferdsstaten.

Jeg må begynne med å si at den norske velferdsmodellen er en fantastisk flott konstruksjon som etter min mening har bidratt til at Norge er et av verdens beste land å bo i. Den jevner ut sosiale forskjeller og skaper et sikkerhetsnett som – tross hull og svakheter – gjør at folk kan være rimelig trygge på å bli ivaretatt når de blir gamle, syke eller uføre.

Men hvilken rolle spiller velferdsstaten i en eventuell situasjon der økonomien ikke lenger vokser, men står stille eller krymper? Hva skjer med den da? Og hva skjer med velferdsstaten når økonomien forsåvidt er god, men flere folk velger å jobbe redusert – eller ikke i det hele tatt?

La oss begynne med å se på situasjonen der landets økonomi ikke lenger vokser, men går andre veien.

Det er lett å se på Europa og finne ut at det kan gå ordentlig ille med velferdsstaten i en resesjon – altså når økonomien krymper. Velferdsstaten er dimensjonert for en situasjon der de aller fleste klarer seg selv – der en stor del av befolkningen er i arbeidsdyktig alder og har jobb. Når velferdsordningene virkelig trengs for mange mennesker om gangen – mennesker som er uten jobb og ikke klarer å betale regningene sine eller kjøpe nok mat – da strekker ikke velferdsstaten til. I Europa har velferdsordninger blitt redusert med en gang økonomien har gått nedover.

I Norge er vi i utgangspunktet heldigere stilt, fordi vi har reserver som de fleste andre landene i Europa ikke har. Det vil si, vi har «pæeng på bok» i oljefondet, og vi har oljereserver nedi havbunnen. På kort sikt i Norge, når resesjonen kommer hit, vil velferdsstaten være der i fullt monn for den som står uten arbeid. Men det vil koste, i form av trygd, stønader og redusert produksjon. Reservene vil etter hvert bli brukt opp.

Når det skjer, vil velferdsstaten måtte reduseres også her i Norge. Reduserte satser over hele linja for trygd, stønader, pensjoner. Færre sykehjemsplasser for syke og eldre. Dårligere sykehustilbud. Kanskje økt egenbetaling for legehjelp. I tillegg til dårligere vedlikehold av veier, jernbane og offentlige bygg – og mer; offentlige utgifter må reduseres i takt med fallende inntekter.

Og dette betyr også at alle – jevnt over – må klare seg med mindre. Mindre å kjøpe for og mindre hjelp når man trenger det. Det betyr at man må bli nøysommere, reparere i stedet for å kaste og kjøpe nytt, enklere mat, ha litt egen matproduksjon, sy noe selv. Det betyr også at vi i større grad selv må ta vare på familiemedlemmer som er syke,  gamle eller har spesielle behov – «tjenester» vi tidligere har kunnet kjøpe eller overlate til velferdssamfunnet.

Bildet er altså nyansert. Den norske velferdsstaten må på sikt også krympe hvis hele økonomien krymper, og tilby mindre til sine borgere. Men samtidig som borgerne kan bidra med mindre inntekter til velferdsstaten, kan de bidra med mer tid og ulønnet innsats. Det vil være vondere enn i dag, men det vil ikke være helt katastrofe. (Hvis myndighetene venter for lenge med å redusere offentlige utgifter i en krympende økonomi, vil det bli mye vondere – for da må staten også betjene stor gjeld samtidig med at den skal betjene borgerne.)

Tilbake til nåtiden. En resesjon er en ting, men hva med velferdsstaten når folk velger å jobbe redusert – fordi de kan, ikke fordi de må – og dermed bidrar mindre med skatteinntekter til fellesskapet? Svikter de velferdsstaten og samfunnet?

Vel, reduserte bidrag til staten er kun den ene siden av regnskapet. Den andre siden er at de som jobber mindre, også kan avlaste velferdssamfunnet (avhengig av hva de gjør med «fritiden» sin). De kan selv ta mer av omsorgen for familie eller bekjente som har omsorgsbehov. Bruke mindre avbarnehageplasser og skolefritidsordninger. Være en ressursperson i nærmiljøet som kan stille opp når andre sliter, og dermed kanskje unngå at andre må bli sykmeldt.

Og kanskje er det dette som kan berge velferdsstaten i vanskeligere tider, eller i alle fall sørge for at den ikke blir helt rasert – at de som bruker mindre tid på jobb også kan avlaste velferdsstaten, og dermed bidra til at det fortsatt finnes gode ordninger for dem som virkelig trenger dem.

Det er i alle fall en tanke.

forpliktet til å jobbe

I forrige blogginnlegg funderte jeg rundt det at økonomien er avhengig av at vi jobber stadig mer for å produsere stadig mer.

Så er spørsmålet: Er vi da moralsk forpliktet til å jobbe «fullt»? (Hva nå det er – det har jo variert både over tid og over geografi.)

Tenk en situasjon hvor privatøkonomien er slik at man ikke behøver å jobbe «fullt», men kanskje klarer seg fint med f.eks. 75% lønn og dermed 75% jobb. Bør man allikevel jobbe «fullt» fordi alle må trå til for at nasjonaløkonomien skal gå rundt?

Jeg mener nei. Av flere grunner.

Den første er at en sånn utvikling (vi jobber mer og produserer mer av ting vi «ikke trenger») og en sånn økonomi (som vokser fra år til år), ikke er bærekraftig. En oppblåst økonomi bruker opp dyrebare ikke-fornybare ressurser til å produsere ting vi ikke behøver – i stedet for å spare dem til det er helt nødvendig å bruke dem opp.

Den andre grunnen er at vi har andre forpliktelser. Overfor menneskene rundt oss, som familien – foreldre, søsken, barn. Særlig for barn – alltid! Og dette vil jeg kanskje skrive mer om en annen gang, for det offentlige har lagt til rette for at vi skal slippe å bruke tid sammen med barna våre slik at vi kan jobbe «fullt» – med tilbud om full barnehageplass fra barnet er ett år og SFO til og med fjerde klasse på skolen. Jeg vet at jeg tråkker inn i et minefelt med den siste setningen her – «jeg må jobbe fullt, skal jeg liksom ha dårlig samvittighet for det, nå?» Nei. Med dette innlegget ønsker jeg ikke å si at det er moralsk feil å jobbe «fullt», men at det er moralsk greit å jobbe redusert. Med andre ord, jeg ønsker å utvide feltet for hva som er moralsk ok, ikke snevre det inn.

Vi har forpliktelser overfor andre mennesker rundt oss også. Andre familiemedlemmer, særlig når de  har problemer eller sliter med sykdom. Og for naboer – skjer det noe med menneskene i nabolaget, er det også noe vi må stille opp for. Det tar tid å være et tilstedeværende menneske.

En tredje grunn er at vi blir ikke lykkeligere av enda mer penger. Penger er viktig for lykken opp til et punkt (hvis du er fattig, vil du faktisk bli lykkeligere av mer penger), men i verdens rikeste land er vi langt forbi det punktet – generelt sett. Når det allikevel finnes nok av folk i Norge som sliter pga at de ikke har penger til å skaffe seg det de trenger, er det mer et fordelingsproblem enn et vekstproblem.

Men det finnes også argumenter for at man bør jobbe fullt, selv om man ikke må. F.eks. kan man peke på velferdsstaten som er avhengig av at alle yter sin skjerv i form av skatter og direkte arbeidsinnsats. Og både skatteinntekter og arbeidsinnsats blir det mindre av når folk arbeider mindre og kjøper mindre. Velferdsstaten – i denne sammenhengen – er et såpass stort tema at jeg vil si mer om det i et annet blogginnlegg. Nå får jeg nøye meg med å si at argumentet er gyldig, men ikke nyansert nok.

Jeg tror det ville være bra om fokus – på samfunnsnivå – ble rettet mer mot alt det verdifulle som skjer i samfunnet vårt og som ikke er lønnet. All frivillig, ulønnet innsats – både organisert og uorganisert. At vi tar vare på hverandre – barn, foreldre, familie, naboer, kolleger, tilfeldige forbipasserende.

Alt verdifullt kan ikke måles i lønn.

økonomien – en boble?

Jeg har hatt lyst til å skrive om dette temaet lenge, men det er vanskelig å trenge gjennom. Men jeg får nå prøve allikevel. Selv om det er uferdig, ufordøyd og ikke elegant formulert. Et sted må man begynne.

Temaet er dette: Hvis dem av oss som kan – som av forskjellige grunner har dette valget – i stedet for å tjene stadig mer heller jobber stadig mindre, vil økonomien da bryte sammen? Har vi i så fall en moralsk forpliktelse til å jobbe så mye vi kan, selv om vi privatøkonomisk ikke trenger det? (og er ikke det i så fall et tegn på at kapitalismen har spilt fallit?)

På NRK Radio i forrige uke hørte jeg en eller annen, antakelig en økonom (som meg) si noe om det å jobbe redusert. Faktisk advarte hun mot at «alle» jobber redusert eller lar være å jobbe, selv om vi har råd til det. Tankegangen er at da blir det vanskelig for Norge – oss alle – fordi det ikke vil være nok folk som f.eks. fyller varer i butikkene, eller jobber så butikkene kan være åpne når vi ønsker det.

Stopp en halv. Her er det noe som ikke stemmer. Hvis vi ser bort fra stråmannsargumentet om at «alle» jobber redusert, ligger det under en sikkert velfundert bekymring for at det ikke blir produsert nok i Norge og verden til at vi kan opprettholde vårt levesett dersom de som har råd til det, jobber mindre – og dermed produserer mindre.

Men her er det noe fundamentalt galt. Er det virkelig slik at lønninger har blitt så frikoblet fra verdien av det vi produserer, at realøkonomien faller sammen dersom de som har privatøkonomisk råd til det, jobber mindre? Det kan ikke stemme (jeg blir uenig med meg selv om litt, men hold fast litt til). Enten er det en sammenheng mellom det vi produserer og det vi tjener, og da vil ikke mengden av folk som har råd til å jobbe redusert være stor nok til at realøkonomien bryter sammen. Eller så er det ikke noen sammenheng, og i så fall – selv om mange har råd til å jobbe redusert – vil ikke fallet i produksjon være så betydelig uansett.

Eller… så er det slik at vi bruker den ekstra inntekten vi «ikke trenger» til å kjøpe ting vi «ikke trenger». Og da er det disse tingene vi «ikke trenger» som vil falle bort. Det kan også være slik at tiden vi ikke jobber, kan brukes til å produsere ting vi trenger – så som å dyrke litt mat, lage mer mat fra bunnen av, reparere eller sy litt klær. Så langt, alt vel.

Imidlertid er det noen som lever av å produsere og selge disse tingene vi «ikke trenger». Og en del av disse personene er antakelig avhengig av den inntekten de får av å produsere og selge disse tingene vi «ikke trenger». De vil få problemer hvis inntekten bortfaller, noe som vil få ringvirkninger videre (de kan da kjøpe mindre av ting de faktisk trenger, en del av dem vil måtte forsørges av staten, lokalsamfunnet eller familien, alt etter som hvem og hvor vi snakker om – og velferdsstatens rolle oppi dette er såpass viktig at det fortjener et eget blogginnlegg senere). Så det har absolutt en verdi at vi kjøper disse tingene vi «ikke trenger».

Samtidig er det slik at produksjon av ting vi «ikke trenger» også bruker opp ressurser. Jeg vet jeg er generell og vag her, men når vi ser totalt på det, er det slik at en del av produksjonen av tingene vi «ikke trenger» bruker opp ikke-fornybare ressurser og skaper miljøbelastninger gjennom produksjon og transport.

Så hvis det er slik – at økonomien er avhengig av at vi tjener mer enn vi behøver for å kjøpe ting vi «ikke trenger» – så er hele økonomien en boble.

En boble.

En seig, oljeblandet boble som etter hvert vil sprekke enten fordi vi stopper å kjøpe ting vi «ikke trenger», fordi de ikke-fornybare ressursene blir for dyre til å produsere ting vi «ikke trenger», eller fordi miljøhensyn av forskjellige grunner stopper en del av den samme produksjonen.

Ja, det var tankene for i dag. Jeg har ikke slagferdige, ferdigtygde Svar her, men dette temaet er noe jeg funderer over. Derfor blir det mer – eller videre – om dette temaet snart!

(Tidligere blogginnlegg rundt samme tema: mindre, saktere og fattigere)