likestilling for å betale skatt

I likestillingsdebatten denne uka har det dukket det opp litt forskjellige argumenter. Jeg har allerede kommentert Elisabeth Skarsbø Moens Stå opp, kvinnfolk, der fokuset er på at kvinner får komme seg ut i full jobb. Når noen i kommentarfeltet, eller på twitter, setter spørsmålstegn ved dette – at målet er at kvinner skal jobbe fullt, enten de må og vil eller ei, dukker det fra ulikt hold opp mange ulike argumenter – de fleste bare løselig knyttet til likestilling, må jeg si.

Et av disse argumentene er at deltidsarbeid er usolidarisk. Jobber man ikke i det hele tatt, betaler man ingen skatt og bidrar ikke til fellesskapet. Se for eksempel denne fra kommentarfeltet under en av kronikkene i debatten:

Eller denne fra twitter:

Noen drar den helt ut, og sier «når du ikke betaler skatt, er det vi andre som betaler for at barna dine skal gå på skole».

Ja, hva skal man si?

Jeg kan begynne med en positiv tolkning: At de som fremhevder at man har plikt til å jobbe for å betale skatt, gjør det ut fra en overbevisning om at vi har en større misjon her i livet enn bare å ta vare på oss selv. At hver enkelt av oss har ansvar for samfunnet rundt oss. Ha solidaritet med medmenneskene våre, også de vi ikke kjenner. Og det er jeg helt enig i.

Men det finnes mye verdifullt å bidra med i samfunnet, for medmenneskene våre, som ikke genererer skatteinntekter. Ta vare på barna våre, på andre familiemedlemmer, på naboer og venner. Gjennom å være gode foreldre bidrar vi til at barna våre blir gode, ansvarlige mennesker som i sin tur vil sørge for at samfunnet går rundt. Og det tar tid, og er en jobb jeg for min del ugjerne setter ut fullt og helt til barnehage eller SFO.

Gjennom å støtte andre mennesker rundt oss, bidrar vi til at deres liv også «går opp». Kanskje gjør dette at de står på beina i en vanskelig situasjon, eller får hverdagslivet til å gå bedre opp – med alle positive effekter det har for samliv, psykisk og fysisk helse. Vi mennesker trenger hverandre, også gjennom personlig, menneskelig kontakt – ikke bare gjennom kjøpte eller skattebetalte tjenester.

Andre verdifulle, ikke-lønnede og ikke-skattbare bidrag er å delta i frivillig arbeid – i veldedige organisasjoner, være frivillig hjelper for noen som trenger det, være oppmann/trener/sjåfør osv i det lokale idrettslaget, være speiderleder eller hva vet jeg. Norge går ikke rundt uten alle de frivillige, ulønnede og ubeskattede timene som legges ned hver eneste dag av helt vanlige voksne.

Tilstedeværelse i andres liv er viktig og verdifullt, for dem, for oss selv og for samfunnet. Og det tar tid.

Eller jeg kan tolke det dithen at de som sier «jobb fullt for å betale skatt» er oppriktig bekymret for velferdsstaten, fordi den ikke er bærekraftig – vi bidrar jevnt over med mindre inntekter til Staten enn vi koster gjennom et liv, fra fødsel til død. Denne bekymringen deler jeg også. Den norske velferdsmodellen er ikke bærekraftig. Hver enkelt av oss er et underskuddsforetakende for staten Norge. Når det allikevel går rundt, er det på grunn av oljeinntektene – som heller ikke vil vare evig. Dette vil jeg skrive mer om en annen gang, men hovedpoenget er at det ikke er hver enkelt sitt ansvar, gjennom å betale skatt, å rette opp en økonomisk modell som ikke er bærekraftig. Her må det tas helt andre grep på et mer overordnet og gjennomgripende nivå.

Så det var et par positive tolkninger og svar på dem.

Men nå vil jeg ta det helt alvorlig – at noen, eller mange, på alvor mener at vårt viktigste bidrag her i samfunnet er å betale skatt, og at alle som kan har en plikt til å arbeide fullt for å betale mest mulig skatt.

Da må jeg jo spørre om hvor langt dette ansvaret går. Har man ansvar for å alltid gå etter den høyest betalte jobben man kan få tak i, slik at man kan betale mest mulig skatt? Har man som ungt menneske plikt til å finne raskest mulig vei gjennom utdanningssystemet, kanskje fortsette på en utdanning som man ikke trives med, kanskje kutte ut et år på folkehøyskole eller en mastergradsutdanning, alt for å heller begynne i arbeidslivet så tidlig som mulig for å betale mest mulig skatt? Bør folk droppe alt mulig av arbeidsfri perioder – droppe den jordomseilingen man har drømt om, eller loffe rundt i Asia et halvår, eller hva det når var man ønsket – for å kunne betale mest mulig skatt? Bør man droppe en del av fratrekkene på selvangivelsen, for å betale mest mulig skatt? Hvor stopper egentlig ansvaret for å betale mest mulig skatt?

Jeg er tilhenger av å betale sin skatt. Men den enkeltes ansvar stopper ved å betale det man skal i henhold til sin inntekt og de skattereglene som finnes til enhver tid. Og så er det politikernes ansvar å finne skatteregler og andre ordninger som gjør at samfunnet er bærekraftig. Det ansvaret må gå langt ut over å pålegge folk et moralsk ansvar for å jobbe mest mulig.

Det er også sånn at de som jobber frivillig deltid, gjør det ut fra en økonomisk situasjon hvor de har råd til redusert inntekt i en periode. Det kan bety at de har en formue å tære på, som jeg må anta ble beskattet da den vokste, og blir formuesbeskattet i dag. Kanskje mer vanlig et at det kan bety at den frivillig deltidsarbeidende har en ektefelle/samboer som tjener mer enn greit nok, noe som igjen betyr at denne familiens skattebidrag allerede er betydelig. (Hvis én i familien tjener 600.000 og den andre 0, betaler familien samlet mer i skatt enn om begge to tjente 300.000 hver. For å ta et vilkårlig eksempel.)

Og så er det ikke sånn at vi «sanntidsfinansierer» velferdsgodene. Den som jobber deltid nå, har kanskje jobbet fulltid tidligere eller vil gjøre det senere. Å si «du jobber bare deltid, så da er det jeg som betaler for skolegangen til barna dine», blir da helt feil. Foruten å avsløre at dette egentlig ikke handler om solidaritet eller likestilling, men økonomisk egoisme og smålighet.

Jeg betaler gjerne for skolegangen til andres barn – det har en verdi for disse barna og for samfunnet i seg selv. Jeg ser ingen grunn til å koble dette til hvorvidt begge, eller bare den ene, eller ingen av foreldrene jobber så mye de kan for å betale mest mulig skatt.

Og så har jeg en sterk mistanke om at hele denne debatten virker belastende på alle dem som gjerne vil jobbe fullt, men av forskjellige grunner ikke kan. Når mantraet blir at «betaler du ikke skatt, er du usolidarisk», er det nok en nedgradering av folk som allerede har utfordringer med å delta i arbeidslivet. Jeg tror de fleste i debatten nok tenker på frivillig deltidsarbeid, og ikke dem som ufrivillig her helt eller delvis utenfor arbeidslivet, men det er en klargjøring de færreste er flinke til å ivareta når de debatterer.

Til sist – hvis folk virkelig mener at vi har ansvar for å betale mest mulig skatt – kan man jo forvente at folk vil strømme til partier som går inn for mer skatt enn i dag. «Skattelette» blir en tapersak og et parti som sier «mer skatt», vil oppleve et valgskred. Det gjenstår å se. Jeg må si at jeg tviler.

kvinner skal jobbe fullt, enten de vil eller ei?

Det kan jo være farlig å være mann og være kritisk til en del av likestillingsdebatten – slik jeg var på twitter i går. Så la meg begynne med å understreke: Jeg er for likestilling – helt, fullt, uten forbehold. Uten noe men.

Så jeg er ikke kritisk til likestilling. Det jeg er kritisk til, er en del av likestillingsdebatten, nå nylig eksemplifisert gjennom Elisabeth Skarsbø Moens kronikk Stå opp, kvinnfolk og kronikken Mannens frie valg av Heidi Nordby Lunde, også kjent som Vampus.

Det jeg twitret, var altså at jeg syntes det var (særlig) tre ting i de siste dagenes debatt som var problematisk:

  1. Dreier likestilling seg kun om at kvinner skal jobbe fullt og tjene masse penger de også?
  2. Hvor er barna oppi alle argumentene om at alle skal jobbe fullt?
  3. Hvorfor driver Skarsbø Moen og Vampus og angriper deltidsarbeidende kvinner, og særlig sykepleierne?

Twitter er et morsomt medium å diskutere i, men ikke et som egner seg for de store nyanseringene og utdypingene. Så la meg utdype her. Jeg konsentrerer meg om det første punktet, nummer to og tre får bli en annen bloggpost.

Dreier likestilling seg kun om at kvinner skal jobbe fullt og tjene masse penger de også?

Ved siden av angrepet på kvinnelige deltidsarbeidende sykepleiere, er det tydeligste i kronikken til Elisabeth Skarsbø Moen at kvinner får vær så god å jobbe fullt, de også.

Selv om man ikke trenger det økonomisk, har man en forpliktelse til å jobbe fullt – for likestillingens del? Hva slags tvangstrøye er det? Er det virkelig dette som er likestillingens ypperste mål – alle som kan skal jobbe fullt, enten de vil eller ei?

Noen har ikke disse valgene. Noen ønsker det, men får ikke fulltidsstillinger. Det gjelder både kvinner og menn – kanskje mest kvinner, men det er tvilsomt å angripe kvinnene for dette. Det er ufrivillig deltid. Noen har forskjellige utfordringer som gjør at de ikke kan jobbe fullt. For dem er hele idealet om at man «bør jobbe fullt» noe som legger sten til byrden.

Og så har vi dem som kan velge. Som er i en så priviligert situasjon at selv om de kan, så er de ikke nødt til å jobbe fullt. Disse blir ensidig framstilt i Stå opp, kvinnfolk: «fordi de vil ha mer tid til seg selv». Jaha? Det må gå an å bringe til torgs et mer nyansert syn på deltidsarbeidende kvinner enn bare at de er opptatt av å ha mer tid til seg selv, «sitte på cafe eller gå på Sats», som Skarsbø Moen velger å sitere.

Det er mange andre grunner til at man kan ønske å jobbe deltid. Man kan ville ha mer tid til barna. Man kan ønske å ha mer tid til foreldre eller andre familiemedlemmer – i en vanskelig eller helt normal situasjon. Man kan ønske å stille opp for lokalmiljøet, eller frivillighetshjelpen, eller andre frivillige organisasjoner, eller et lokalt idrettslag, eller, eller, eller. Tro det eller ei, men det er mange mennesker som bruker tid på andre enn seg selv – og det uten å få, forlange eller forvente betalt for det. Ikke alt verdifullt kan måles i lønn.

Og legg merke til at alt jeg skriver over, er like gyldig for kvinner og menn.

Det er så mye mer man kan ta opp i en likestillingsdebatt som må være viktigere enn å mane alle kvinner til å jobbe for fullt. Vold mot kvinner. Lik lønn for likt arbeid. Mannssjåvinisme på arbeidsplasser. Siden debatten nå kommer i kjølvannet av at kvinner har hatt stemmerett i Norge i 100 år, kunne man tatt opp kvinnerepresentasjon i styrer og verv. Det er fortsatt mye å ta fatt på. Jeg tror ikke kronikkforfatterne er uenige i dette, men de velger altså å framheve det å jobbe fullt som et ideal.

Vampus hadde i sin kronikk et budskap om at kvinner og menn skal jobbe like mye – at mennene også jobber redusert når det behøves, ikke bare kvinnene. Og det er jeg enig, det er likestilling. Men kritikken også i hennes kronikk gikk først og fremst utover de kvinnene som velger å jobbe redusert, at kvinnene dermed står i veien for mannens frigjøring. Her mener jeg dette er noe den enkelte familie må finne ut av selv. Hvis de to voksne har økonomisk frihet til det, og mener at det gode liv er noe annet enn å jobbe fullt, så må det være opp til dem hvordan de ordner det. Hvem av dem som tjener mest vil være en faktor oppi dette valget, men langt fra den eneste. Både mennesker og liv er mangfoldige og rike.

Se forøvrig mitt tidligere innlegg forpliktet til å jobbe.