god sak, dårlig argumentasjon

Jeg liker gode diskusjoner, kronikker og debatter. Selv om man ikke blir enige, lærer man gjerne noe nytt. Det som dessverre ofte dukker opp og gjør diskusjonen dårligere, er stråmannsargumentasjon. De fleste er kanskje kjent med hva det er, men såpass plagsomt er det at jeg vil skrive et lite innlegg allikevel.

For å understreke at her vil jeg fokusere på dårlig argumentasjon, og ikke «dårlige meninger», vil jeg trekke fram eksempler fra folk eller miljøer jeg i stor grad sympatiserer med. Eksemplene er ganske tilfeldig valgt – bare noen jeg har kommet over de siste par dagene.

Først et eksempel fra siste nummer av Fri Tanke – medlemsbladet til Human-Etisk Forbund. Overlege Morten Horn har en kronikk om bioteknologi. Der finner vi blant annet: «Bioteknologi er tukling med «Skaperverket». Det er ok for oss humanetikere, vi tror ikke på noe skaperverk.»

Stråmannsargumentasjonen er at Morten Horn her later som om den eneste grunnen til å være imot bioteknologi, er at det er tukling med skaperverket – dette er stråmannen. Deretter skyter han ned stråmannen ved å si at humanetikere ikke tror verden er et skaperverk (som heller ikke er helt riktig – humanetikere trenger ikke være ateister eller agnostikere). Når stråmannen er sablet ned, later forfatteren som om han har sablet ned de virkelige argumentene mot bioteknologi, i alle fall med hensyn til humanetikere.

Klassisk eksempel på stråmannsargumentasjon som er lett å få øye på og gjennomskue.

Men her må jeg rette pekefingeren mot meg selv. I kronikken har nemlig Morten Horn mange andre refleksjoner for og mot bioteknologi. Men jeg later som om Morten Horn ikke har andre argumenter utenom det ene jeg trekker fram – og så skyter jeg det ned og later som om jeg har tatt alle hans argumenter (men det har jeg altså faktisk ikke). Klassisk stråmannsargumentasjon. Fy, Trond!

Et eksempel til: På glimrende NRK Ytring har statssekretær Pål K. Lønseth en kronikk der han forsøker å avfeie Margreth Olins kritikk av hvordan asylbarna blir behandlet. Lønseths kronikk er i seg selv en studie i stråmannsargumentasjon. Men siden jeg stort sett er uenig med Lønseths utspill i asylpolitikken, vil jeg ikke ta noen eksempler der. Jeg vil heller ta tak i en kommentar under kronikken.

I diskusjonen under kronikken finner vi en debattant (la oss kalle ham A) som mener at asylpolitikk er et økonomisk spørsmål. Debattant B (min helt fordi han er uenig med Lønseth og debattant A), kaster seg på med et «Hvorfor mener du barnekonvesjonen ikke bør gjelde for asylbarn?»

Igjen, stråmannsargumentasjon. A har overhodet ikke sagt noe om at barnekonvensjonen ikke skal gjelde asylbarn, men B later som om det er det han har sagt – en stråmann. Og denne stråmannen står så dårlig av seg selv at det knapt er nødvendig å komme med noen argumenter imot – det holder med et spørsmål for at den skal falle. Dermed later debattant B som om han har avvist A’s argumenter. Og det har han dessverre ikke.

Dette er bare et par eksempler. Jeg oppfordrer deg til å finne flere eksempler selv – det er nok å ta av i nesten enhver debatt!

Stråmannsargumentasjon har nemlig blitt svært så populært å bruke. Og ikke uten grunn – i mange debatter havner du i en vanskelig situasjon når motparten tyr til stråmannsargumentasjon. Skal du påpeke at det er stråmannsargumentasjon? Da stopper du debatten, og det er en fare for at publikum tror du selv ikke har nye argumenter eller bare er ute etter å «ta» motparten. Skal du la det passere og debattere videre? Da risikerer du at motparten skårer poeng fordi publikum tror motparten har punktert ditt virkelige argument.

Faktisk har stråmannsargumentasjon blitt så vanlig at man knapt legger merke til det lenger, men godtar det som gyldig argumentasjon – både i andres og egne innlegg. Men da har vi alle tapt. Slik argumentasjon forringer en debatt, fordi man later som om motparten sier noe annen enn hun sier – noe som til forveksling likner, men som inneholder åpenbare svakheter som man så selv utnytter i sin argumentasjon. Og da kommer vi ikke noe videre i debatten. Det blir bare en liksom-debatt full av avledningsmanøvre der ingen lærer noe nytt.

Stråmannsargumentasjon er uredelig. Derfor gjør det vondt når noen argumenterer for noe jeg er enig i – med stråmannsargumentasjon. God sak, dårlig argumentasjon. Min oppfordring blir derfor: Lær deg å gjenkjenne stråmannsargumentasjon – og unngå å bruke den selv.

Hvis du har en god sak, trenger du ikke sette opp stråmenn for å liksom-vinne kampen – du kan heller gå løs på motpartens virkelige argumenter og vinne kampen på ordentlig.

Og hvis du har en dårlig sak? Vel, kanskje motparten har et poeng da, uten nødvendigvis å ha rett totalt sett. Verden er sjelden svart/hvitt. De fleste problemstillinger som fortjener en debatt, har mange og komplekse sider. Innrøm heller dét, enn å sette opp en stråmann for å vinne liksom-poeng.

smarttelefonens paradoks

Etter at jeg blogget om å bytte telefon, har jeg fått noen kommentarer og spørsmål – både ansikt-til-ansikt og på twitter. Noen hadde vært inne på samme tanke, noen var bare nysjerrige, noen mente de var «den fyren». Ingen syntes det var teit – eller de sa det i alle fall ikke. Høfligheten lever i beste velgående.

Jeg vil uansett skrive litt til om hvorfor jeg ikke vil ha smarttelefon mer. For smarttelefoner skjuler et paradoks som jeg synes er interessant.

I utgangspunktet virker smarttelefon som en produktivitetsdings. Den gjør det enklere å bruke epost, kalender, twitter, kart og nær sagt hva som helst man kan bruke en alltid-online-pc-med-kamera til. Det paradoksale er at den fort blir en produktivitetsdreper nettopp av samme grunn – at det er så enkelt.

For fordi det er enklere – kjappere og mer tilgjengelig – å gjøre alle disse sakene, blir også terskelen for å gjøre disse aktivitetene så mye lavere. Og når terskelen blir lav, blir presset høyere. Hvorfor vente? Hvorfor ikke sjekke epost nå? Eller twitter, eller Aftenposten, eller, eller, eller?

Presset kan komme eksternt fra i form av en slags forventning fra arbeidsgiver eller venner, men like gjerne innenfra. Fra deg selv.

Så paradokset er dette: Nettopp fordi det er blitt enklere å gjøre en hel del ting, bruker du mer tid på dem. Ikke mindre.

Så kan du si – som noen har antydet – at det bare er å være litt mer disiplinert i bruken. Det er riktig nok, men da må jeg bruke selvdisiplin – det vil si viljestyrke og mental kapasitet – på å ikke bruke telefonen. Nei takk. Viljestyrken vil jeg heller bruke på andre områder der det gir mer mening.

Og da har jeg ikke engang vært inne på den enorme mengden med fantastisk underholdende og «nyttige» apper man kan laste ned – og bruke tid på. (Eller bruke viljestyrke på å ikke bruke tid på.)

I designkretser er det noe som heter «less is more». For meg gjelder det også for telefon. Jeg blir mer produktiv når telefonen min kan brukes til mindre.

Den gamle telefonen jeg arvet etter mormor.

bytte telefon

Jeg har altså byttet ut min «gamle» smarttelefon med en klassisk mobiltelefon. Det er mange grunner til det, men hovedgrunnen er denne: Jeg likte ikke at jeg brukte så mye tid og mental kapasitet på smarttelefonen.
Ofte når jeg skal gå fra jobben ned til Lysaker stasjon for å ta toget, har jeg litt dårlig tid, så jeg småløper. Med smarttelefonen sjekket jeg i tillegg sanntidsinfo om toget – mens jeg småløp. Bare for å bli litt ekstra stressa. Sikkert et morsomt syn for folk i nærheten – en stressa fyr som småløper mens han sjekker mobiltelefonen sin. Jeg vil ikke være den fyren.
Forrige gang seksåringen min var på fotballtrening, spurte han meg om jeg hadde sett de to redningene hans. Jeg svarte nok ikke helt tilfredsstillende, og da sa han sint «Åh, du så sikkert bare på telefonen din!» Det gjorde jeg ikke, ikke da, men jeg har tydeligvis vært en fyr som barna ofte ser kikke ned i telefonen sin. Jeg vil ikke være den fyren.
Og jeg ser rundt meg på for eksempel bussen. Mange folk driver og kikker ned i hånden sin. Kroppen deres er på bussen, men oppmerksomheten er et  helt annet sted. Vi er masse folk som er sammen, men allikevel på helt forskjellige steder. Jeg synes det er rart.
Jeg vil gjerne øve meg mer på tilstedeværelse. At hodet mitt er der kroppen min er. Bli kvitt smarttelefon er et lite skritt i den retningen.
Det er nok viktige ting å bruke tid på i denne verden. Smarttelefon er ikke en av dem. Ikke for meg.
Lære seksåring å kaste smutt