alle voksne har ansvar for alle barn

Det er to barnesaker som har preget nyhetsbildet denne uka (dette skrives sent en søndag kveld). Den ene er saken om de såkalte asylbarna, som blir sendt «hjem» (nytale for «et land langt vekk som barnet aldri har bodd i»). Mye klokt og uklokt er sagt om saken, og jeg har ikke tenkt å si så mye mer.

Annet enn at jeg undrer meg over hvor enormt mye som skal til før «barnas beste» veier tyngre enn innvandringspolitiske hensyn, når det ikke engang holder at man er født i Norge, har vokst opp her, går på skole her og har rukket å bli ni år. Jeg vil utfordre regjeringen ved Grete Faremo til å finne et eksempel – og jeg godtar konstruerte eksempler – hvor «barnas beste» blir tungt nok til at familien kan bli selv om foreldrene i utgangspunktet har fått avslag på sin søknad om asyl. Det kunne være greit å vite hvor lista ligger, liksom.

Den andre barnesaken er Christoffer-saken. Historien om Christoffer Kihle som ble mishandlet til døde, uten at noen grep tilstrekkelig eller tidsnok inn, er hjerteskjærende. Stefaren er tidligere dømt for mishandlingen, nå er det moren som er tiltalt for passiv medvirkning.

Christoffer-saken er forferdelig. Den blir godt dekket i avisene i forbindelse med rettssaken, og jeg vil ikke skrive noe spesielt om den. Men jeg har noen refleksjoner rundt det å være voksen og innblanda i en situasjon der man har mistanke om at barn lider overlast.

For hva skal du gjøre dersom du av en eller annen grunn får mistanke om at et barn du vet om, blir slått? Kanskje et barn som dine egne barn går i barnehagen, på skolen eller på fotballen med. Som utenforstående er det ikke lett. Du har lite å ta utgangspunkt i – muligens noen merkelige blåmerker som barnet selv har en forklaring på, eller noen historier fra dine egne barn. Du vet rett og slett ikke. Og det sitter langt inne å «blande seg inn» i andre familiers «interne anliggende». Privatlivets fred…

Det er så lett å tenke at det sikkert ikke er noe, og hvis det er noe, vil andre ta affære – fotballen, eller skolen, eller noen. Men tenk om det er noe? At det ikke er bedre, men verre enn du tror? Hva om andre – som er nærmere – ikke tar affære? Slik som i Christoffer-saken. Ingen voksne som gikk inn og beskyttet det maktesløse barnet.

Det er ikke lett å vite hva som er riktig å gjøre hvis man bare har en slags mistanke. Det er mye som kan være riktig i noen situasjoner og helt feil i andre, for eksempel å snakke med noen andre foreldre du stoler på, snakke med foreldrene til barnet det gjelder, snakke med læreren eller treneren til barnet, eller bare følge ekstra med.

Et tips kan være å snakke med en fagperson om dette. Ring Barnevernet og hold familien det gjelder anonym – og eventuelt deg selv også – og drøft saken. Da kan du kanskje bli sikrere på hva du bør gjøre. Ta gjerne en kikk på Barnevernets sider om å ta kontakt som privatperson – de er gode og oppklarende.

Det eneste jeg er sikker på at er feil, er å ikke gjøre noe – late som om det ikke er noe, og at det går vekk av seg selv. Vi som er voksne, har ansvar for barn. For alle barn.

strøtanker om å være innblanda

Jeg er innblanda. Det er både et valg og ikke et valg, både noe jeg bestemmer selv og noe som «bare er sånn». Selv om jeg skulle benekte at jeg er innblanda – i enkeltmenneskers liv, i samfunnet – vil det jeg gjør, eller ikke gjør, i større eller mindre grad påvirke andre menneskers liv og i større eller mindre grad påvirke hvordan samfunnet utvikler seg. Jeg velger å være bevisst på at jeg er innblanda – slik tror jeg at jeg kan påvirke andre menneskers liv på en bedre måte og samfunnsutviklingen på en bedre måte.

Men hvordan denne innblandetheten ytrer seg, er radikalt forskjellig avhengig av om konteksten er ditt eget liv, enkeltmennesker eller samfunnet.

I ditt eget liv gjelder det å ta de valgene du mener er riktige – selv om det er på tvers av hva mange mener er «et normalt liv». Jobb redusert for å ha mer tid med barna dine, hvis du kan. Ikke kjøp alle mulige ting. Bruk mindre strøm. Eller gjør helt andre valg enn disse, hvis du har helt andre meninger om hva som er riktige valg. Men ta ansvar for at livet ditt er i samsvar med, eller i alle fall beveger seg mot, noe du synes er riktig og viktig.

Når det gjelder samfunnet, handler det om å delta i debatt, si sin mening, gi sin analyse, støtte organisasjoner, partier og enkeltpersoner man mener bidrar i riktig retning. Her er mulighetene større enn noen gang. Gjennom twitter, blogger og kommentarfeltene i avisene (dersom du orker…) har du mulighet til å både skape og delta i aktuell debatt. (Facebook også, for den saks skyld, selv om jeg for min del har valgt å holde meg unna der.) Gjennom avtalegiro kan du gi fast støtte til veldedige organisasjoner, du kan bli SMS-aktivist for Amnesty International, du kan underskrive på støttekampanjer på nettet… Noen nevnt, mange glemt. Dette kommer i tillegg til de tradisjonelle måtene – skrive avisinnlegg, bli medlem i politiske partier (er det mulig å bli medlem i flere samtidig?) eller organisasjoner og selvsagt – stemme ved valg. Bruk stemmen din!

Men så møter man enkeltpersoner. Der holder ikke de flammende, politiske innleggene eller skarpsindige samfunnsanalysene, eller å holde opp sine egne valg som ideal for andre. Der er det forståelse, respekt og omtanke som gjelder. (Eller å gripe inn i situasjonen der og da.) Alle mennesker, også i vårt lille, rike land, har sitt å stri med – i alle fall på et eller annet tidspunkt. Nære og kjære dør. Barna blir syke – eller mistrives på skolen. Her er det åpenbart for de fleste at omtanke er det rette. Men hva om noen du kjenner begår et lovbrudd? Hva om et barn du kjenner er den som mobber? Hva om en tigger sitter der du går på vei til jobb? Tar du avstand, gir du dem blikket…? Nei, vis omtanke. Ingen har noensinne blitt et bedre menneske, eller fått et bedre liv, av å bli fordømt av sine medmennesker.

Eller nærmere igjen. Hva om noen du kjenner, eller barna deres, har fått en alvorlig sykdom? Tier du stille, eller tar du sjansen på å snakke med dem, ta kontakt? For mange år siden begikk faren til en bekjent selvmord. Da jeg traff min bekjente, var jeg usikker på om jeg skulle ta opp temaet, eller om det ble helt feil. Jeg valgte å spørre ham om faren hans – og så snakket han uavbrutt i halvannen time. Full av sinne og sorg, og glad for å snakke. Jeg tror aldri det er feil å ta kontakt, å spørre. Bry seg.

Husk det. Du teller, enten du vil det eller ei. Du er innblanda, gjør noe ut av det. Ta valg i eget liv, debatter på samfunnsnivå, vis omtanke og forståelse overfor enkeltmennesker, ikke vær redd for å ta kontakt eller gripe inn.

(Det er rimelig å spørre: Gjør jeg alt dette selv? Svaret er nok – bare i varierende grad. Men jeg synes det er et ideal å være bevisst på, og å jobbe mot.)

innvandrer og andre begreper

Etter at SSBs rapport «Regional framskrivning av antall innvandrere 2011-2040» ble plukket opp av avisene, med overskrifter som «Halvparten innvandrere i 2040» (Aftenposten), har det vært mye debatt. Hege Storhaug synes at SSB er alt for forsiktige og har mer tro på sin egen rapport – nok sagt om det. Siv Jensen er selvsagt bekymret og mener vi skulle tatt tak i «dette» for lenge siden, mens Fabian Stang ikke vil sutre med Siv Jensen. Heikki Holmås gleder seg til Oslo blir som New York, Anne-Britt Djuve i FAFO advarer mot ghettotilstander, mens Lise Christoffersen peker på det positive tilskuddet til arbeidslivet. Og hvis du ønsker å dykke ned i nettdebattene, har Magnus Forsberg laget en kollasj over noen av de mørkeste ytringene etter oppslaget.

Jeg for min del er gift med en smart kone som har lært meg mye om begreper og konstruksjon av virkelighetsforståelse. Og siden min første reaksjon var «jøss, hvor lenge skal du regnes som innvandrer – holder ikke en gang å være født i Norge«, ville jeg sjekke litt rundt denne saken.

Først, overskriftene. Jeg tenkte overskriftene i avisene var litt tabloide, men de var faktisk i nærheten av den overskriften SSB selv valgte i sin presentasjon på SSB.no: «I 2040 vil nesten halvparten av Oslos befolkning ha innvandrerbakgrunn«. En representant for SSB sa i Dagsnytt 18 onsdag at de «ikke var ute etter å skape debatt», men av alle mulige overskrifter de kunne valgt for presentasjonen av rapporten sin, valgte de altså denne. Jeg kan fint se for meg mindre debattskapende overskrifter. Uansett…

I den nevnte rapporten snakkes det om «innvandrere» og «norskfødte barn av to innvandrerforeldre», men i tallene slås disse sammen til én gruppe. SSB har fint mulighet til å skille tallmessig mellom innvandrere og barn av innvandrere, men velger altså å la være – gjennom hele rapporten på 63 sider.

Hvorfor det?

Jeg har stor respekt for SSB og deres arbeid, men dette valget undrer jeg meg over. Dessverre kommer valget til å prege debatten framover, noe som bl.a. betyr at svært mange i «resten av befolkningen» vil tenke på deg som innvandrer, selv om du skulle være 40 år og født i Norge av to foreldre som vandret inn hit på 70-tallet.

Jeg må også knytte en kommentar til FAFO-forsker Anne-Britt Djuves «ghettotilstander», siden det begrepet dukket opp. I motsetning til SSB, som har klare definisjoner, er bruken av «ghettotilstander» og «ghetto» helt udefinert – men gir klare, negative assosiasjoner, selvfølgelig.

For å fiske fram en definisjon av ghetto, går jeg til Wikipedia der det bl.a. står «The term ghetto now refers to an overcrowded urban area often associated with specific ethnic or racial populations living below the poverty line.» Altså – overcrowded, urban, specific ethnic or racial populations, below the poverty line.

Fra de eksemplene Djuve trekker fram, kan jeg ikke skjønne at så mange av disse er oppfylt. Og når hun tar et steg unna og ikke snakker om ghetto direkte, men om «ghettotilstander», blir det ganske diffust hva Djuve egentlig mener. Også begrepet «flekkvis ghetto» er suverent – betyr det et par innvandrerfamilier som er fattige og er naboer, mens det er greit rundt dem? Jeg må allikevel trå til med det standard forbeholdet at dette er VGs gjengivelse av det Djuve sa.

Til slutt, kjære leser: Husk at vi ikke først og fremst er innvandrere, norskfødte barn av to innvandrerforeldre eller «resten av befolkningen». Til syvende og sist er vi alle medmennesker.

hvis du overvåker meg, raner jeg deg

Photo by Nicola Corboy

Jeg blogget tidligere om at tilfeldige kontroller på videregående skoler i Oslo ikke er en bra ting. Der skrev jeg bl.a. at slike kontroller svekker tilliten mellom borgerne og myndighetene, og at det gjensidige tillitsforholdet mellom borgeren og staten er en del av selve fundamentet for demokratiet. Jeg vil gjerne knytte en kommentar til til akkurat det.

Norge scorer høyt på undersøkelser som måler tilliten i ulike land – i likhet med de andre nordiske landene. Det er ikke bare noe man kan bruke som nok et argument i «verdens beste land å bo i», det har også andre positive sider. Et høyt nivå av tillit i et samfunn generelt – og her må jeg innrømme at jeg glir umerkelig fra «tillit mellom borgere og styresmakt» til «tillit mellom borgere» – har en klar sammenheng med en rekke positive forhold, bl.a. lav kriminalitet og lav korrupsjon. Land med lavt generelt tillitsnivå, sliter derimot med høyere kriminalitet og høyere korrupsjon.

Forskningen sier ikke noe definitivt om kausaliteten her – fører høy tillit til lav korrupsjon og kriminalitet, eller fører lav korrupsjon og kriminalitet til høy tillit? Mitt råtips er dette:  I de fleste komplekse systemer (som f.eks. et samfunn), er det meste både årsak og virkning samtidig. Jeg tror derfor høy tillit fører til lav korrupsjon og kriminalitet og at lav korrupsjon og kriminalitet fører til høy tillit.

Så, hvis økt overvåkning fører til lavere tillit, og lavere tillit fører til høyere kriminalitet, og høyere kriminalitet møtes med økt overvåkning… Stopp karusellen, jeg vil av!

Hei, vent! Det å møte økt kriminalitet med økt overvåkning er et politisk valg. Det betyr at det er mulig å velge annerledes. Og tilliten i samfunnet er fortsatt høy. Kriminaliteten er fortsatt lav.

Det er fortsatt håp.

kontroller er bra… eller?

Foto fra flickr av Jonathan McIntosh, http://www.flickr.com/people/jonathanmcintosh/

Aviser, deriblant Aftenposten 22. februar, kunne fortelle om at 29 elever i Oslo-skolen har blitt tatt med narkotika på skolen det siste året. Uka etter, 29. februar, fulgte Lars Helle i Stavanger Aftenblad opp med en kommentar kalt Kontrolltyranni mot unge. Foruten å vise til narkotika-saken, tar han også opp andre saker der man innfører kontrolltiltak mot unge, bl.a. overvåkingskameraer på skolen. Helle er kritisk til disse tiltakene, fordi metodene krenker elevenes integritet og også skaper overskuddsinformasjon som kan komme på avveie.

Og så er debatten i Aftenbladet i gang. Forutsigbart nok kommer argumentet om at «hvis du ikke har noe å skjule, har du ikke noe å frykte» opp blant dem som er uenige med Helle. Og også «kan vi redde noen, kanskje bare en, fra å havne i narkotikahelvetet, synes jeg ikke dette er noe stort inngrep i vår personlige frihet».

Jeg syntes Helles kommentar var glimrende. Motargumentene over bommer helt på poenget, som er at Norge er et demokrati, et relativt velfungerende et. En av de viktigste grunnene til at det fungerer bra, på mange måter en del av selve fundamentet for demokratiet, er at det er et gjensidig tillitsforhold mellom folket og myndighetene, mellom borger og stat. Dersom den vanlige borger opplever at myndighetene ikke har tillit til ham eller henne, for eksempel gjennom videoovervåkning, tilfeldige narkotikakontroller eller ved å lagre alle trafikk- og lokaliseringsdata fra bruk av telefon og internett, vil over tid denne lavere tilliten speiles tilbake – borgeren får også mindre tillit til myndighetene. Og da svekkes hele grunnlaget for demokratiet. Spesielt ille er det når denne kontrollen og overvåkingen skjer på skolene – et sted der elevene skal dannes til å bli bevisste borgere av et demokrati, med egne, selvstendige etiske vurderinger.

Overvåkning får nemlig konkrete, tydelige effekter på etiske vurderinger. Hvis man på et eller annet nivå blir vant til å være overvåket, vil selve begrunnelsen for å avstå fra lovbrudd eller uetiske handlinger gradvis bli endret – fra at man avstår fordi man selv synes noe er galt, til at man avstår fordi man blir overvåket. En jeg har jobbet med, var veldig tydelig på dette i forbindelse med et idrettsarrangement: «Jeg fikk parkert kjempenære idrettsanlegget. Det var egentlig ikke lov, men parkeringsvakta ble distrahert av noe annet da jeg kom kjørende, så da bare tok jeg sjansen.» Dette fortalte han uten blygsel, faktisk litt skrytete. Siden overvåkingen var borte et øyeblikk, var det plutselig «lov». Ikke akkurat noe forferdelig lovbrudd, men jeg er redd den psykologiske mekanismen kan være den samme i mer alvorlige situasjoner i et mer gjennomovervåket samfunn.

Faktisk er jeg redd for at kontrolltiltak i det lange løp står i fare for å få helt motsatt effekt av det som var meningen – nemlig at kriminalitet går opp i stedet for ned.

Hovedpoenget er allikevel en ideologisk protest. Som borgere i et åpent demokrati, bør vi ikke utsettes for tilfeldige kontroller eller generell overvåkning – det krenker vår integritet.

Oppdatert 12. mars: Jon Wessel-Aas har foretatt en juridisk vurdering av bruk av narkotikahunder som «forebyggende» tiltak, og kommet fram til at praksisen er ulovlig: http://www.uhuru.biz/?p=1018