forpliktet til å jobbe

I forrige blogginnlegg funderte jeg rundt det at økonomien er avhengig av at vi jobber stadig mer for å produsere stadig mer.

Så er spørsmålet: Er vi da moralsk forpliktet til å jobbe «fullt»? (Hva nå det er – det har jo variert både over tid og over geografi.)

Tenk en situasjon hvor privatøkonomien er slik at man ikke behøver å jobbe «fullt», men kanskje klarer seg fint med f.eks. 75% lønn og dermed 75% jobb. Bør man allikevel jobbe «fullt» fordi alle må trå til for at nasjonaløkonomien skal gå rundt?

Jeg mener nei. Av flere grunner.

Den første er at en sånn utvikling (vi jobber mer og produserer mer av ting vi «ikke trenger») og en sånn økonomi (som vokser fra år til år), ikke er bærekraftig. En oppblåst økonomi bruker opp dyrebare ikke-fornybare ressurser til å produsere ting vi ikke behøver – i stedet for å spare dem til det er helt nødvendig å bruke dem opp.

Den andre grunnen er at vi har andre forpliktelser. Overfor menneskene rundt oss, som familien – foreldre, søsken, barn. Særlig for barn – alltid! Og dette vil jeg kanskje skrive mer om en annen gang, for det offentlige har lagt til rette for at vi skal slippe å bruke tid sammen med barna våre slik at vi kan jobbe «fullt» – med tilbud om full barnehageplass fra barnet er ett år og SFO til og med fjerde klasse på skolen. Jeg vet at jeg tråkker inn i et minefelt med den siste setningen her – «jeg må jobbe fullt, skal jeg liksom ha dårlig samvittighet for det, nå?» Nei. Med dette innlegget ønsker jeg ikke å si at det er moralsk feil å jobbe «fullt», men at det er moralsk greit å jobbe redusert. Med andre ord, jeg ønsker å utvide feltet for hva som er moralsk ok, ikke snevre det inn.

Vi har forpliktelser overfor andre mennesker rundt oss også. Andre familiemedlemmer, særlig når de  har problemer eller sliter med sykdom. Og for naboer – skjer det noe med menneskene i nabolaget, er det også noe vi må stille opp for. Det tar tid å være et tilstedeværende menneske.

En tredje grunn er at vi blir ikke lykkeligere av enda mer penger. Penger er viktig for lykken opp til et punkt (hvis du er fattig, vil du faktisk bli lykkeligere av mer penger), men i verdens rikeste land er vi langt forbi det punktet – generelt sett. Når det allikevel finnes nok av folk i Norge som sliter pga at de ikke har penger til å skaffe seg det de trenger, er det mer et fordelingsproblem enn et vekstproblem.

Men det finnes også argumenter for at man bør jobbe fullt, selv om man ikke må. F.eks. kan man peke på velferdsstaten som er avhengig av at alle yter sin skjerv i form av skatter og direkte arbeidsinnsats. Og både skatteinntekter og arbeidsinnsats blir det mindre av når folk arbeider mindre og kjøper mindre. Velferdsstaten – i denne sammenhengen – er et såpass stort tema at jeg vil si mer om det i et annet blogginnlegg. Nå får jeg nøye meg med å si at argumentet er gyldig, men ikke nyansert nok.

Jeg tror det ville være bra om fokus – på samfunnsnivå – ble rettet mer mot alt det verdifulle som skjer i samfunnet vårt og som ikke er lønnet. All frivillig, ulønnet innsats – både organisert og uorganisert. At vi tar vare på hverandre – barn, foreldre, familie, naboer, kolleger, tilfeldige forbipasserende.

Alt verdifullt kan ikke måles i lønn.

12 comments on “forpliktet til å jobbe
  1. Hei!

    Bra innlegg, nå har jeg anbefalt det på Lesernes VG og du ser det nederst på vg.no

    Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no

    Hilsen Magne i VG

  2. Økonomer fra næringslivet snakker stadig om økt vekst. Det er vi vant med. Men det virker jaggu meg også som at det er slik i det offentlige også, og man har derfor en stadig unskyldning for økte skatter og avgifter. 75% jobb, 75% lønn og 75% av det offentlige vi har nå?

    • Takk for kommentaren! I en slik debatt er det lett å glemme at det offentlige ikke bare er «utgifter», men også skaper verdi – både gjennom å være en stor arbeidsgiver, oppdragsgiver, produsent, og også ved å være sikkerhetsnett så vi vanlige folk ikke (så lett) faller utenfor i krevende livssituasjoner. Og når befolkningen vokser, må det offentlige også vokse – eller redusere tilbudet (ofte kalt å «effektivisere»). I Norge er mye finansiert over skatteseddelen som man i andre land (i alle fall noen andre land) må kjøpe på egen hånd – hvis man har råd, da. Penger ut er det uansett. Når det er sagt, må offentlige utgifter gå ned dersom økonomien krymper. Men mer om det i et annet blogginnlegg!

    • Kapitalismen er et artig tema. Da den ble etablert i sin moderne form, var utfordringene i den vestlige verden ganske annerledes enn i dag. Det var en stor mengde mulige og svært lønnsomme prosjekter tilgjengelig, masse råvarer enkelt tilgjengelig, og man trengte en måte å få til både mer penger inn i økonomien og en effektiv fordeling av investeringskapital. Miljøproblemer og knappe ressurser var ikke et tema på noen måte. Alt dette har endret seg. Kapitalisme er et verktøy som er godt tilpasset en situasjon som ikke lenger finnes.

      Jeg er allikevel usikker på om hele kapitalismen er på vei utfor stupet, men synes i alle fall at noen av EU-landene er eksempler på hvordan det kan gå når økonomien blir for oppblåst.

  3. Dette er interessant. Jeg mener at vi må klare å se at vi (stort sett) gjør en masse samfunnsnyttig – og familienyttig – innsats – dagen lang – og at mye av dette ikke er det som kalles «jobb» – dvs ikke inntektsbringende arbeid for en arbeidsgiver eller kunde. Innsatsen og det som kommer ut av det må kunne være like viktig og riktig som «jobb».

    • Takk for kommentaren, underveis! Jeg vet jo at dette er temaer du er opptatt av og skriver godt om. Samfunnsøkonomien er skrudd sammen slik at det som blir betalt, er mer synlig og blir tillagt mer verdi enn det som ikke blir betalt (selv om det blir gjort). Ta vare på dem som er rundt oss, gi barna en god oppvekst, være ressurspersoner i nærmiljøet, bidra til et bedre liv både for andre og for oss selv – dette er verdifullt og samfunnsnyttig, selv om det ikke kommer til syne i noen regnskaper.

    • Takk for innspillet! Selv om jeg kan sympatisere med ditt syn på at mye er viktigere enn jobb, er nok jobben for mange (inkludert meg selv) mer enn bare et sted å tjene penger. Mange, kanskje til og med de fleste, har en jobb som er viktig i samfunnet, og det kan føles meningsfylt å utføre jobben sin hvis man ser på det større bildet. Mange synes også de får utviklet seg selv på jobben, har store og små seire, og utvikler gode (og noen ganger ikke fullt så gode) relasjoner til kolleger og andre på jobben – noe som også gir jobben mening.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *