Kategori: lykke

Et ran av mine barns tid med meg

Denne teksten er også publisert på NRK Ytring, der den ble lagt ut 12.03.2014. Det ble den mest delte kronikken på NRK Ytring den uka. Teksten nedenunder er originalteksten slik den så ut før NRK redigerte den på Ytring.

Det siste året har det kommet mange stemmer som prediker at vi alle har en moralsk plikt til å jobbe «fullt» – det som akkurat i vår tid er regnet som fulltid – selv om vi privatøkonomisk kunne hatt råd til å jobbe mindre. Sist ble dette synspunktet formidlet i Eline Garmakers svært opphaussede kronikk «Et ran av min tid med mine unger» i Dagsavisen 5. mars.

Både denne og mange andre ytringer i samme retning, bygger på en rekke feilslutninger og feilaktige forutsetninger. Jeg vil her ta for meg noen av dem.
Continue reading →

urealistisk politikk

Ingen trenger å angripe det søte lille partiet med noen få idealistiske tilhengere, så Miljøpartiet De Grønne har stort sett fått være i fred fra starten for 30 år siden. Men nå har Miljøpartiet De Grønne plutselig blitt et parti å regne med – meningsmålinger har gitt dem fra ett til ni mandater på Stortinget. Når de ikke er (fullt så) små lenger, kommer også angrepene. De tar mange former, fra fordummende latterliggjøring basert på enkeltpunkter til real politisk debatt.

Et vanlig angrep, særlig tidligere i valgkampen, er at politikken til De Grønne er urealistisk.

Ja.

I likhet med alle andre partiers politikk. Intet parti har i moderne tid fått fullt gjennomslag for sin politikk, og i så måte er alle partiers politikk urealistisk. Den vil ikke bli gjennomført helt, kun delvis – i beste eller verste fall.

Hovedpoenget med de politiske programmene er imidlertid å peke ut en retning og angi gjennomførbare, konkrete tiltak som tar oss i den retningen. Og der mener jeg De Grønne det eneste realistiske programmet på lang sikt.
Continue reading →

hvor mye er nok

Jeg leser for tida boka How much is enough? -Money and the good life av Robert Skidelsky and Edward Skidelsky. Boka er ikke ferdiglest ennå, og jeg har absolutt innvendinger mot deler av innholdet, men boka tar opp viktige temaer – som kommer til syne allerede i tittelen.

How much is enough? Ja, finnes det egentlig et begrep om «nok» i livene våre? Er det noen gang «nok»? Det er lett å hele tiden ønske seg mer. Et velkjent eksempel er «trefotssyken» blant båtfolk – man ønsker seg alltid en båt som er tre fot lenger enn den man har – og det er det jo lett å le av for oss som ikke har båt. Men har vi ikke alle en variant av trefotssyken, bare på andre områder – noe som kan bli mer, bedre, større, raskere? Ny mobiltelefon, større flatskjerm, mer plass… Higet etter «mer» blir dessuten hjulpet av at det alltid finnes noen som har mer, noen vi kan sammenlikne oss med.

Money and the good life. Er det slik at mer penger gir bedre liv? Tja. Som jeg tidligere har blogget om, gir økt inntekt økt lykke inntil et visst inntektsnivå. «Mer penger» kan jo ikke være et mål i seg selv – penger har verdi kun fordi man kan bytte dem i noe. Når vi har nok inntekt og formue til å leve et godt liv, får vi allikevel ikke automatisk et godt liv. Trenger vi mer penger da, eller er det noe annet som skal til for å realisere det gode livet, eventuelt for å få et enda bedre liv? Den tiden du har, bør den brukes til å skaffe enda mer penger som kan byttes i enda flere materielle goder eller opplevelser – eller finnes det annen bruk av tiden som vil gi et bedre liv – for deg selv og dem rundt deg?

Her er et tankeeksperiment: Lukk øynene og tenk på noen som – etter din oppfatning – lever, eller har levd, et godt og meningsfylt liv. Hvem tenker du på? Er det noen som har brukt store deler av livet og tiden sin på å tjene masse penger, eller er det noen annen?

Hva med ditt eget liv?

velstand og lykke

Nå har regjeringen nettopp lagt fram Perspektivmeldingen 2013. Hovedpunkter synes å være: Velstanden skal fortsette å øke i 50 år til, og allikevel kommer Norge til å gå med underskudd selv om velferdsordningene – i perspektivmeldingen – forutsettes å bli på dagens nivå. Og det, peker noen kommentatorer på, er en urealistisk forutsetning.

Men si at det blir sånn. Velstand og velferd – ja vel. Men hva med lykken? Hvor mye lykkeligere blir vi av ytterligere 50 år med velstandsvekst? Hvor mange ferier, hvor store hus, hvor mange ting skal – kan – vi fylle livene våre med? Sko og klær, hårklipp og pedikyr, lekeland og fornøyelsesparker, Sydenferie og Birkebeineren, musikk og film, spill og tv, flotte middager og dyr drikke… Hvor mye mer klarer vi egentlig å konsumere? Og blir vi noe lykkeligere av det?

Jeg har tidligere pekt på at velstandsveksten ikke er bærekraftig. Og jeg tror ikke noe på 50 år til med velstandsvekst, i en stadig mer utarmet verden hvor vi bruker opp naturressursene mye fortere enn de klarer å fornye seg. Men i denne omgang er det ikke det jeg ønsker å ta opp.

Nei, det er heller det fundamentale spørsmålet som burde blitt besvart i Perspektivmeldingen: Med all denne velstandsveksten – sett bort ifra at den er urealistisk, ikke-bærekraftig, avhengig av olje og urettferdig – blir Norges borgere lykkeligere da? Synes vi at vi har det bedre, er vi mer fornøyd med livene våre, synes vi det er meningsfylt?

Economic activity is certainly not an end in itself, but only has value in so far as it contributes to human happiness. (Frey and Stutzer, 2004)

Det er forsket mye på sammenhengen mellom lykke og penger. Resultatene er ganske entydige: Økt inntekt gir økt lykke – men bare inntil et visst inntektsnivå. Inntekt som løfter et menneske ut av fattigdom, gir økt lykke. Inntekt som bringer et menneske fra rik til enda rikere, gir ikke økt lykke. Det skulle tilsi at sammenhengen mellom velstand og lykke ser slik ut:

Lykke, viser det seg, avhenger av mye annet enn velstand og velferd. Vil du bli lykkelig, bør du bruke tid sammen med venner og familie. Gjøre noe du synes er viktig, meningsfylt eller givende. Bruke kroppen. Få nok hvile. Tenke positivt. Gjøre andre glade.

Vi trenger ikke mer velstand for å få til dette. Vi er mer enn rike nok i dette landet.

Dét perspektivet synes jeg Perspektivmeldingen burde hatt.

(og dette er også tidspunktet for å reklamere for mitt ett år gamle blogginnlegg om bærekraftig trivsel)

forpliktet til å jobbe

I forrige blogginnlegg funderte jeg rundt det at økonomien er avhengig av at vi jobber stadig mer for å produsere stadig mer.

Så er spørsmålet: Er vi da moralsk forpliktet til å jobbe «fullt»? (Hva nå det er – det har jo variert både over tid og over geografi.)

Tenk en situasjon hvor privatøkonomien er slik at man ikke behøver å jobbe «fullt», men kanskje klarer seg fint med f.eks. 75% lønn og dermed 75% jobb. Bør man allikevel jobbe «fullt» fordi alle må trå til for at nasjonaløkonomien skal gå rundt?

Jeg mener nei. Av flere grunner.

Den første er at en sånn utvikling (vi jobber mer og produserer mer av ting vi «ikke trenger») og en sånn økonomi (som vokser fra år til år), ikke er bærekraftig. En oppblåst økonomi bruker opp dyrebare ikke-fornybare ressurser til å produsere ting vi ikke behøver – i stedet for å spare dem til det er helt nødvendig å bruke dem opp.

Den andre grunnen er at vi har andre forpliktelser. Overfor menneskene rundt oss, som familien – foreldre, søsken, barn. Særlig for barn – alltid! Og dette vil jeg kanskje skrive mer om en annen gang, for det offentlige har lagt til rette for at vi skal slippe å bruke tid sammen med barna våre slik at vi kan jobbe «fullt» – med tilbud om full barnehageplass fra barnet er ett år og SFO til og med fjerde klasse på skolen. Jeg vet at jeg tråkker inn i et minefelt med den siste setningen her – «jeg må jobbe fullt, skal jeg liksom ha dårlig samvittighet for det, nå?» Nei. Med dette innlegget ønsker jeg ikke å si at det er moralsk feil å jobbe «fullt», men at det er moralsk greit å jobbe redusert. Med andre ord, jeg ønsker å utvide feltet for hva som er moralsk ok, ikke snevre det inn.

Vi har forpliktelser overfor andre mennesker rundt oss også. Andre familiemedlemmer, særlig når de har problemer eller sliter med sykdom. Og for naboer – skjer det noe med menneskene i nabolaget, er det også noe vi må stille opp for. Det tar tid å være et tilstedeværende menneske.

En tredje grunn er at vi blir ikke lykkeligere av enda mer penger. Penger er viktig for lykken opp til et punkt (hvis du er fattig, vil du faktisk bli lykkeligere av mer penger), men i verdens rikeste land er vi langt forbi det punktet – generelt sett. Når det allikevel finnes nok av folk i Norge som sliter pga at de ikke har penger til å skaffe seg det de trenger, er det mer et fordelingsproblem enn et vekstproblem.

Men det finnes også argumenter for at man bør jobbe fullt, selv om man ikke må. F.eks. kan man peke på velferdsstaten som er avhengig av at alle yter sin skjerv i form av skatter og direkte arbeidsinnsats. Og både skatteinntekter og arbeidsinnsats blir det mindre av når folk arbeider mindre og kjøper mindre. Velferdsstaten – i denne sammenhengen – er et såpass stort tema at jeg vil si mer om det i et annet blogginnlegg. Nå får jeg nøye meg med å si at argumentet er gyldig, men ikke nyansert nok.

Jeg tror det ville være bra om fokus – på samfunnsnivå – ble rettet mer mot alt det verdifulle som skjer i samfunnet vårt og som ikke er lønnet. All frivillig, ulønnet innsats – både organisert og uorganisert. At vi tar vare på hverandre – barn, foreldre, familie, naboer, kolleger, tilfeldige forbipasserende.

Alt verdifullt kan ikke måles i lønn.

mindre, saktere og fattigere

For flere måneder siden stilte jeg et spørsmål på twitter: «Hvordan kan man ha evig økonomisk vekst i en avgrenset verden med begrensede ressurser?» (eller noe i den retning). Jeg fikk ikke noe svar, så jeg begynte å forfølge spørsmålet på andre måter og endte opp med å kjøpe og lese boka The End of Growth av Richard Heinberg.

Dette er ikke en bokomtale, men jeg må kort gjengi innholdet: Troen på evig økonomisk vekst er basert på sviktende grunnlag. Et av de sviktende grunnlagene, er at vi forbruker – dvs bruker opp – ikke-fornybare ressurser i et enormt tempo. Dette er spesielt kritisk for olje, siden olje er drivstoffet i samfunnet vårt. Det er olje som har gjort industrielt jordbruk mulig, som har gjort global handel mulig, og som har gjort en hel rekke produkter mulig.

Det finnes substitutter for mange av bruksområdene til olje, men vi vil aldri finne noe som gir så mye energi, er så transportabelt og så fleksibelt som olje. Og substituttene, med mindre de er fornybare, vil også bli brukt opp i stort tempo.

Dette vil føre til at veksten i verdens økonomi vil stoppe opp, og så reversere. Kanskje ikke de nærmeste ti årene, men helt sikkert i dette århundret. Det er dårlig nytt for et økonomisk system, en politikk og et samfunn som er bygget opp rundt evig vekst.

Vel. Hva har dette å si for deg og meg, vi som er vanlige mennesker og bor i et velfungerende demokrati i et lite land langt mot nord?

Det er et tema som er stort nok for en hel rekke bloggposter. Men Richard Heinberg gir et par overordnede råd i sitt ekstramateriale til boka. For det første, tenk selv og lær deg prinsippene for kritisk tenkning.

Dernest – og dette åpnet virkelig øynene mine – må man begynne å tenke på framtida på en annen måte: Ikke tenk mer, større, raskere og rikere, men mindre (både antall og størrelse), saktere og … fattigere.

Den gode nyheten er at økonomisk velstand og vekst ikke er nødvendig for å være lykkelig – som jeg har blogget om tidligere. Så kanskje kan «mindre, saktere og fattigere» være en anledning til å reflektere over hva som betyr noe for deg her i livet.

Hva slags fremtid ser du for deg?

(Bildet: Solnedgang ved Östra Silen, der jeg tok meg et velgjørende kveldsbad i sommer.)

bærekraftig trivsel

Jeg blogger om det å være innblanda – og det er man jo på mange ulike nivåer. De siste par bloggpostene har handlet om å være innblanda der du er når du er det, så nå løfter jeg blikket til … verden.

Det er mange problemer med verden i dag – miljøet og klimaet blir påvirket av menneskelige aktiviteter og vil påvirke tilbake, ikke-fornybare ressurser brukes opp i stadig større tempo, og velstand og velferd er svært ujevnt fordelt. For å nevne noen.

Og det er vanskelig å snakke om globale problemer og løsninger uten å pense innom den globale kapitalismen. (Og her må jeg være først ute med å påpeke at jeg ikke er noen forsker på dette feltet, jeg er «bare» en samfunnsengasjert borger. Og innblanda.) Kapitalismen bidro lenge til å skape en bedre verden. Da den moderne kapitalismen ble født, i starten av den industrielle revolusjonen, sånn cirka, var det stor sammenheng mellom investorens «størst mulig avkastning» og samfunnets mål om «best mulig for flest mulig». BNP – eller vekst i BNP per innbygger – var den gang et brukbart mål på «framskritt» for et land.

Framskritt i dag likner nok mer på «hvor mye trivsel får vi med hvor lite forbruk av ressurser» – bærekraftig trivsel. Og da ser vi tydelig at både investorens «størst mulig avkastning» og nasjonenes «vekst i BNP per innbygger» ikke bare bommer, men ofte er i opposisjon til framskritt. Som Robert F. Kennedy sa om BNP allerede i 1968, «It measures everything … except that which makes life worthwhile«.

Vi blir ikke vesentlig lykkeligere av mer penger, eller mer «ting». Forskning på lykke peker på helt andre sammenhenger, og da blir materialismen, som bruker opp jorda vår, desto mer meningsløs.

Dette temaet kommer jeg nok tilbake til i senere innlegg. Derfor avslutter jeg nå med et flott foredrag fra de glimrende TED-konferansene, Nic Marks med «The Happy Planet Index». Foredragsholderen avslutter med fem måter å bidra til økt lykke med mindre forbruk av ressurser. Sett av 20 minutter og bli opplyst og inspirert!