Et ran av mine barns tid med meg

Denne teksten er også publisert på NRK Ytring, der den ble lagt ut 12.03.2014. Det ble den mest delte kronikken på NRK Ytring den uka. Teksten nedenunder er originalteksten slik den så ut før NRK redigerte den på Ytring.

Det siste året har det kommet mange stemmer som prediker at vi alle har en moralsk plikt til å jobbe «fullt» – det som akkurat i vår tid er regnet som fulltid – selv om vi privatøkonomisk kunne hatt råd til å jobbe mindre. Sist ble dette synspunktet formidlet i Eline Garmakers svært opphaussede kronikk «Et ran av min tid med mine unger» i Dagsavisen 5. mars.

Både denne og mange andre ytringer i samme retning, bygger på en rekke feilslutninger og feilaktige forutsetninger. Jeg vil her ta for meg noen av dem.

Forbruk og belastning

Den første og mest åpenbare feilen, er forestillingen om at folk får betalt selv om de ikke jobber. Hvor kom den idéen fra? Beklager, men det er ikke sånn det funker. Jobber man ikke, får man ikke lønn. Ei heller sykepenger, syke-barn-dager, feriepenger, osv. Hvis en eller flere i en familie går frivillig ned i stilling, er det mindre utgifter for arbeidsgiver og staten, og et reelt økonomisk tap for familien.

Den neste feilen er at folks private forbruk er en statisk, gitt størrelse. Slik er det selvsagt ikke. Vårt private forbruk er i høyeste grad et resultat av våre valg. Vi må spise, vi må ha klær og vi må bo, men vi kan velge hva det vi spiser og det vi kler oss i skal koste, og vi kan velge hvor dyrt vi vil bo. Og vi må ikke reise til Syden flere ganger i året, ha alle de nyeste dingsene, ha alle kanaler på TV, alltid kjøpe nytt, osv. Folk er friere enn de ofte tror til å velge sitt eget forbruksnivå.

Det som ofte glemmes, er at lavere forbruk går hånd i hånd med lavere inntekt. Og generelt sett er det slik at jo mer vi forbruker, jo mer belaster vi kloden. Alle varer og tjenester som kjøpes, må produseres, noe som ofte betyr å bruke ressurser som enten er forurensende, ikke-fornybare eller som kunne/burde vært brukt til noe annet. Forbruket i Norge er ekstremt høyt i et globalt og historisk perspektiv, og ikke på noen måte bærekraftig. Når noen familier ønsker å tjene mindre, vil de også forbruke mindre – og det er noe vi burde applaudere, ikke kritisere.

Limet som holder samfunnet sammen

En tredje, stor feilslutning, er at alt som ikke blir betalt, har null verdi for samfunnet – at den eneste verdien folk skaper, er lønn som man skatter av. Det har skjedd en fullstendig nedvurdering av den arbeidsinnsatsen som gjøres i hjemmet, i familien, i lokalsamfunnet, utenfor betalt yrkesliv. For hva er vel verdien av at man kan ta den ekstra telefonen til noen som er i en vanskelig situasjon, være der når skolebarnet kommer hjem og er på gråten over noe som har skjedd på skolen, gjøre innkjøpene for noen som sliter med sykdom i familien, gripe inn når noen barn mobber et annet barn på vei hjem fra skolen, være en flyktningevenn for en nylig ankommet flyktning? Ikke bare er alt dette selve limet som holder samfunnet og lokalsamfunnet sammen, det er også noe som sparer fellesskapet vårt for utgifter nå og i framtiden.

Hersketeknikker og latterliggjøring

Stereotypien er jo at folk bruker den ekstra tiden sin til å dingle på kaffebar, trene på treningsstudio og bake cupcakes. Slike påstander er hersketeknikker for å latterliggjøre valg som går mot samfunnets hovedstrøm. Så den fjerde feilaktige forutsetningen er at folks hjemmetid går til bare overflødig tøys og tull.

Derimot er det mange arbeidsplasser som, skal vi være ærlige, bare produserer overflødig tøys og tull. Det er en feilaktig forutsetning at alt lønnsarbeid skaper verdier for samfunnet. Noen arbeidsplasser produserer varer og tjenester av marginal verdi, eller enda verre, produkter som er direkte skadelige eller uetiske. Samfunnet hadde faktisk vært bedre tjent med at de som jobber her, heller hadde dinglet på kaffebar og bakt cupcakes. Jeg har respekt for at alle har behov for å forsørge seg selv og familien sin, men man trenger ikke late som om arbeidsplassen produserer noe samfunnsmessig verdifullt av den grunn.

Offentlig velferd = godt liv?

Kjernen i den feilslutningsbaserte argumentasjonen, er imidlertid denne: Påstanden om at alle som ikke jobber, svikter velferdssamfunnet siden vi er avhengig av skatteinntekter for å opprettholde velferden. Her er det et sammensurium av feilaktige forutsetninger og feilslutninger: Det er feil at statens utgifter er konstante og på et riktig nivå, at dette også gjelder offentlig velferd, og at offentlig velferd er den eneste velferden som har verdi. Alt dette er feil. Statens utgifter er resultat både av våre personlige valg (f.eks. livsstil) og politiske valg. Offentlig velferd er kun en del av statens utgifter. Velferdsordningene er ikke en statisk størrelse – det er en konstant diskusjon hva som bør være en offentlig oppgave, hva som bør være universelle eller behovsprøvde ordninger, og hva man bør overlate til enkeltmenneskene eller den frivillige sfæren. Det er ikke en gang riktig at velferdsordningene kan bevares hvis alle jobber og betaler skatt – selv i dag er hver og en av oss et underskuddsforetakende i løpet av livet, og endringer må uansett gjøres i framtida når oljeinntektene blir mindre.

Og alt sammen synes å bygge på denne forutsetningen: Offentlig velferd = godt liv. Altså, jo mer alle jobber, jo mer skatt, jo bedre offentlig velferd, jo bedre liv. Jo mer alle jobber, jo bedre liv. Jeg tror ikke jeg er den eneste som ser betenkelighetene ved en slik tilnærming.

Hvem raner hvem?

Vi må stoppe opp og se hvor vi er på vei. Stadig flere synes at de tjener mer enn nok, og ønsker å justere både inntekt og forbruk i sin egen familie. Samtidig er velferdsstaten under press, og regjeringens svar er «arbeidslinja» – alle som kan, må jobbe førti timer i uka. Dette blir fulgt opp av stadig flere som roper «usolidarisk» når noen ønsker å redusere egen inntekt og forbruk. Dette i et land som allerede forbruker langt mer enn det som er bærekraftig, langt mer enn miljøet tåler, langt mer enn de fleste andre land, og langt mer enn vi selv noen gang har gjort. Å skylde på dem som vil jobbe redusert, er strutselogikk av farligste sort.

Og hvis man først skal snakke om «ran» og «tid»: At andre vil presse meg til å jobbe mer enn jeg selv behøver og ønsker, dét er et ran – av mine barns tid med meg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.