Dette skjedde for flere år siden. Jeg bor i utkanten av Oslo, og skulle inn til sentrum for å være med på et arrangement som startet kl 18.00. Tok T-banen som vanlig.
Jeg sitter og leser. Rett ved meg sitter en liten gjeng – tre stykker – med gutter som så ut som om de var i ungdomsskolealder. Akkurat i den alderen hvor noen har vokst og noen ikke har det. «Hei, blir dere med og gir mokka, eller», sier en av dem til de andre. Så reiser de seg, går litt lenger opp i vognen og setter seg ned ved siden av to andre gutter som ser ut til å være på samme alder.
Jeg får en følelse av at dette ikke er helt som det skal, og prøver å følge med. Der jeg sitter, er jeg for langt unna gjengen, så jeg reiser meg og går bort til dem. Stiller meg opp rett ved dem og leser tilsynelatende i boka mi, mens jeg hører på hva de sier. Massevis av hersketeknikk mot den ene gutten som satt der fra før, av typen «Når du svarer sånn, synes du det viser respekt for meg?». Gutten virker tydelig ukomfortabel, prøver å svare på ikke-fornærmende måter, men blir hele tida «tatt». «Skulle vi ikke gi mokka, da?», spør en i gjengen de andre.
Jeg griper inn. «Går det bra her?», spør jeg. «Ja», svarer gjengen. «Går det bra med deg?», spør jeg gutten. «Nei, de truer meg», svarer han.
«Det kan dere drite i», sier jeg med ettertrykk til gjengen.
Gjengen retter oppmerksomheten mot meg nå, prøver av en eller annen grunn å forklare meg at de ikke gjør noe galt. Kanskje fordi jeg er en litt over gjennomsnittlig stor voksen som står over dem og virker streng, de blir i alle fall ikke aggressive mot meg. Gutten er fortsatt redd for gjengen, selvfølgelig. «Kan du følge meg av banen etterpå?», spør han. «Klart det», svarer jeg.
Gjengen blir etter en liten stund lei og går av i utkanten av sentrum. På dette tidspunktet ser jeg rundt meg.
Rundt omkring sitter det andre folk – voksne, gamle, unge, menn og kvinner – og ingen av dem har på noe tidspunkt gitt noe som helst tegn til at de synes det skjer noe som angår dem.
Gutten takker meg, og han og kompisen – som har vært stille hele tiden – går av en holdeplass før jeg selv går av.
Etterpå må jeg tenke. Jeg blir provosert når noen prøver å bølle – det har jeg alltid blitt – men det er noe mer her. Og så slår det meg. Ikke bare satt det masse andre folk rundt uten å gripe inn – men ungdommene torde å gjøre som de gjorde nettopp fordi de var sikre på at folk rundt ikke ville bry seg! Og det synes jeg er det verste her. Det har blitt så vanlig at folk ikke griper inn, at de som vil plage eller bølle med andre, ikke bryr seg om at det er folk rundt dem – fordi folk vil uansett ikke bry seg!
Sånn kan vi ikke ha det!
Jeg fikk en visjon av en alternativ virkelighet: At først én, så en til, og så alle på hele T-banen reiste seg og sa til den lille gjengen at de skulle stoppe. Det hadde vært stort! Hvis bøller vet at mange andre folk vil bry seg, vil verden bli et tryggere sted.
Det finnes mange måter å bry seg på. Direkte inngripen er én av dem, men det er ikke noe alle kan forventes å gjøre. Ringe eller sende sms til vaktene på T-banen, eller til politiet, eller prøve å få noen andre til å gripe inn, eller hva som helst. Det eneste som ikke er lov – mener jeg – er å ikke gjøre noe når noen blir overfalt, plaget eller truet.
La oss vise alle som har tenkt å bråke, eller true, eller noe annet, at det får de ikke gjøre i fred. La oss vise dem at vanlige folk bryr seg!
ok – jeg skal følge ditt eksempel ! 🙂
Takk for – og gratulerer med – første kommentar, Ole Morten! Det er bra med folk som bryr seg, og heller for mye enn for lite. Jeg har opplevd altfor mange situasjoner hvor folk dessverre oppfører seg som om de ser på TV – noe å følge med på, men ikke noe man ellers har noe med. Og som jeg erkjente – folk som vil bølle, regner med at det er sånn de rundt dem oppfører seg, og dermed er de mye friere og vi andre mindre trygge.
Jeg ble minnet om Arnulf Øverlands «Du må ikke sove» da jeg leste dette.
Dine observasjoner betyr ikke nødvendigvis at folk ikke bryr seg.
Fra Wikipedia: «The bystander effect or Genovese syndrome is a social psychological phenomenon that refers to cases where individuals do not offer any means of help in an emergency situation to the victim when other people are present. The probability of help has in the past been thought to be inversely related to the number of bystanders; in other words, the greater the number of bystanders, the less likely it is that any one of them will help. The mere presence of other bystanders greatly decreases intervention. This happens because as the number of bystanders increases, any given bystander is less likely to interpret the incident as a problem, and less likely to assume responsibility for taking action.»
Det fine med denne effekten, er at hvis man er den bevisst, så kan man overvinne den og, som deg, velge å være den som griper inn.
Å, «Du må ikke sove» er et flott dikt!
Enig i at det er tilskuer-effekten som viser seg når folk ikke griper inn i situasjonen jeg beskriver. (Det skumle er når folk som vil bølle, leser nok psykologi til å basere framtredenen sin på denne effekten!)
For oss andre hjelper det nok å være klar over at effekten finnes, og enda mer hvis man vet årsakene til den (bl.a. feilslutningen om at siden andre ikke griper inn, er det nok ikke et problem her).
Mitt gjennomgående poeng i bloggen er at man må innse at man selv er innblanda og ikke bare en tilskuer. Det mener jeg er et godt grep som kan brukes i både denne og svært mange andre situasjoner.
Takk for god kommentar!