velferdsstaten på sparebluss

Nå har jeg blogget om at økonomien kanskje er en boble og om vi er forpliktet til å jobbe for å holde økonomien i gang. Begge steder lovte jeg å komme tilbake til velferdsstaten.

Jeg må begynne med å si at den norske velferdsmodellen er en fantastisk flott konstruksjon som etter min mening har bidratt til at Norge er et av verdens beste land å bo i. Den jevner ut sosiale forskjeller og skaper et sikkerhetsnett som – tross hull og svakheter – gjør at folk kan være rimelig trygge på å bli ivaretatt når de blir gamle, syke eller uføre.

Men hvilken rolle spiller velferdsstaten i en eventuell situasjon der økonomien ikke lenger vokser, men står stille eller krymper? Hva skjer med den da? Og hva skjer med velferdsstaten når økonomien forsåvidt er god, men flere folk velger å jobbe redusert – eller ikke i det hele tatt?

La oss begynne med å se på situasjonen der landets økonomi ikke lenger vokser, men går andre veien.

Det er lett å se på Europa og finne ut at det kan gå ordentlig ille med velferdsstaten i en resesjon – altså når økonomien krymper. Velferdsstaten er dimensjonert for en situasjon der de aller fleste klarer seg selv – der en stor del av befolkningen er i arbeidsdyktig alder og har jobb. Når velferdsordningene virkelig trengs for mange mennesker om gangen – mennesker som er uten jobb og ikke klarer å betale regningene sine eller kjøpe nok mat – da strekker ikke velferdsstaten til. I Europa har velferdsordninger blitt redusert med en gang økonomien har gått nedover.

I Norge er vi i utgangspunktet heldigere stilt, fordi vi har reserver som de fleste andre landene i Europa ikke har. Det vil si, vi har «pæeng på bok» i oljefondet, og vi har oljereserver nedi havbunnen. På kort sikt i Norge, når resesjonen kommer hit, vil velferdsstaten være der i fullt monn for den som står uten arbeid. Men det vil koste, i form av trygd, stønader og redusert produksjon. Reservene vil etter hvert bli brukt opp.

Når det skjer, vil velferdsstaten måtte reduseres også her i Norge. Reduserte satser over hele linja for trygd, stønader, pensjoner. Færre sykehjemsplasser for syke og eldre. Dårligere sykehustilbud. Kanskje økt egenbetaling for legehjelp. I tillegg til dårligere vedlikehold av veier, jernbane og offentlige bygg – og mer; offentlige utgifter må reduseres i takt med fallende inntekter.

Og dette betyr også at alle – jevnt over – må klare seg med mindre. Mindre å kjøpe for og mindre hjelp når man trenger det. Det betyr at man må bli nøysommere, reparere i stedet for å kaste og kjøpe nytt, enklere mat, ha litt egen matproduksjon, sy noe selv. Det betyr også at vi i større grad selv må ta vare på familiemedlemmer som er syke,  gamle eller har spesielle behov – «tjenester» vi tidligere har kunnet kjøpe eller overlate til velferdssamfunnet.

Bildet er altså nyansert. Den norske velferdsstaten må på sikt også krympe hvis hele økonomien krymper, og tilby mindre til sine borgere. Men samtidig som borgerne kan bidra med mindre inntekter til velferdsstaten, kan de bidra med mer tid og ulønnet innsats. Det vil være vondere enn i dag, men det vil ikke være helt katastrofe. (Hvis myndighetene venter for lenge med å redusere offentlige utgifter i en krympende økonomi, vil det bli mye vondere – for da må staten også betjene stor gjeld samtidig med at den skal betjene borgerne.)

Tilbake til nåtiden. En resesjon er en ting, men hva med velferdsstaten når folk velger å jobbe redusert – fordi de kan, ikke fordi de må – og dermed bidrar mindre med skatteinntekter til fellesskapet? Svikter de velferdsstaten og samfunnet?

Vel, reduserte bidrag til staten er kun den ene siden av regnskapet. Den andre siden er at de som jobber mindre, også kan avlaste velferdssamfunnet (avhengig av hva de gjør med «fritiden» sin). De kan selv ta mer av omsorgen for familie eller bekjente som har omsorgsbehov. Bruke mindre avbarnehageplasser og skolefritidsordninger. Være en ressursperson i nærmiljøet som kan stille opp når andre sliter, og dermed kanskje unngå at andre må bli sykmeldt.

Og kanskje er det dette som kan berge velferdsstaten i vanskeligere tider, eller i alle fall sørge for at den ikke blir helt rasert – at de som bruker mindre tid på jobb også kan avlaste velferdsstaten, og dermed bidra til at det fortsatt finnes gode ordninger for dem som virkelig trenger dem.

Det er i alle fall en tanke.

forpliktet til å jobbe

I forrige blogginnlegg funderte jeg rundt det at økonomien er avhengig av at vi jobber stadig mer for å produsere stadig mer.

Så er spørsmålet: Er vi da moralsk forpliktet til å jobbe «fullt»? (Hva nå det er – det har jo variert både over tid og over geografi.)

Tenk en situasjon hvor privatøkonomien er slik at man ikke behøver å jobbe «fullt», men kanskje klarer seg fint med f.eks. 75% lønn og dermed 75% jobb. Bør man allikevel jobbe «fullt» fordi alle må trå til for at nasjonaløkonomien skal gå rundt?

Jeg mener nei. Av flere grunner.

Den første er at en sånn utvikling (vi jobber mer og produserer mer av ting vi «ikke trenger») og en sånn økonomi (som vokser fra år til år), ikke er bærekraftig. En oppblåst økonomi bruker opp dyrebare ikke-fornybare ressurser til å produsere ting vi ikke behøver – i stedet for å spare dem til det er helt nødvendig å bruke dem opp.

Den andre grunnen er at vi har andre forpliktelser. Overfor menneskene rundt oss, som familien – foreldre, søsken, barn. Særlig for barn – alltid! Og dette vil jeg kanskje skrive mer om en annen gang, for det offentlige har lagt til rette for at vi skal slippe å bruke tid sammen med barna våre slik at vi kan jobbe «fullt» – med tilbud om full barnehageplass fra barnet er ett år og SFO til og med fjerde klasse på skolen. Jeg vet at jeg tråkker inn i et minefelt med den siste setningen her – «jeg må jobbe fullt, skal jeg liksom ha dårlig samvittighet for det, nå?» Nei. Med dette innlegget ønsker jeg ikke å si at det er moralsk feil å jobbe «fullt», men at det er moralsk greit å jobbe redusert. Med andre ord, jeg ønsker å utvide feltet for hva som er moralsk ok, ikke snevre det inn.

Vi har forpliktelser overfor andre mennesker rundt oss også. Andre familiemedlemmer, særlig når de  har problemer eller sliter med sykdom. Og for naboer – skjer det noe med menneskene i nabolaget, er det også noe vi må stille opp for. Det tar tid å være et tilstedeværende menneske.

En tredje grunn er at vi blir ikke lykkeligere av enda mer penger. Penger er viktig for lykken opp til et punkt (hvis du er fattig, vil du faktisk bli lykkeligere av mer penger), men i verdens rikeste land er vi langt forbi det punktet – generelt sett. Når det allikevel finnes nok av folk i Norge som sliter pga at de ikke har penger til å skaffe seg det de trenger, er det mer et fordelingsproblem enn et vekstproblem.

Men det finnes også argumenter for at man bør jobbe fullt, selv om man ikke må. F.eks. kan man peke på velferdsstaten som er avhengig av at alle yter sin skjerv i form av skatter og direkte arbeidsinnsats. Og både skatteinntekter og arbeidsinnsats blir det mindre av når folk arbeider mindre og kjøper mindre. Velferdsstaten – i denne sammenhengen – er et såpass stort tema at jeg vil si mer om det i et annet blogginnlegg. Nå får jeg nøye meg med å si at argumentet er gyldig, men ikke nyansert nok.

Jeg tror det ville være bra om fokus – på samfunnsnivå – ble rettet mer mot alt det verdifulle som skjer i samfunnet vårt og som ikke er lønnet. All frivillig, ulønnet innsats – både organisert og uorganisert. At vi tar vare på hverandre – barn, foreldre, familie, naboer, kolleger, tilfeldige forbipasserende.

Alt verdifullt kan ikke måles i lønn.

økonomien – en boble?

Jeg har hatt lyst til å skrive om dette temaet lenge, men det er vanskelig å trenge gjennom. Men jeg får nå prøve allikevel. Selv om det er uferdig, ufordøyd og ikke elegant formulert. Et sted må man begynne.

Temaet er dette: Hvis dem av oss som kan – som av forskjellige grunner har dette valget – i stedet for å tjene stadig mer heller jobber stadig mindre, vil økonomien da bryte sammen? Har vi i så fall en moralsk forpliktelse til å jobbe så mye vi kan, selv om vi privatøkonomisk ikke trenger det? (og er ikke det i så fall et tegn på at kapitalismen har spilt fallit?)

På NRK Radio i forrige uke hørte jeg en eller annen, antakelig en økonom (som meg) si noe om det å jobbe redusert. Faktisk advarte hun mot at «alle» jobber redusert eller lar være å jobbe, selv om vi har råd til det. Tankegangen er at da blir det vanskelig for Norge – oss alle – fordi det ikke vil være nok folk som f.eks. fyller varer i butikkene, eller jobber så butikkene kan være åpne når vi ønsker det.

Stopp en halv. Her er det noe som ikke stemmer. Hvis vi ser bort fra stråmannsargumentet om at «alle» jobber redusert, ligger det under en sikkert velfundert bekymring for at det ikke blir produsert nok i Norge og verden til at vi kan opprettholde vårt levesett dersom de som har råd til det, jobber mindre – og dermed produserer mindre.

Men her er det noe fundamentalt galt. Er det virkelig slik at lønninger har blitt så frikoblet fra verdien av det vi produserer, at realøkonomien faller sammen dersom de som har privatøkonomisk råd til det, jobber mindre? Det kan ikke stemme (jeg blir uenig med meg selv om litt, men hold fast litt til). Enten er det en sammenheng mellom det vi produserer og det vi tjener, og da vil ikke mengden av folk som har råd til å jobbe redusert være stor nok til at realøkonomien bryter sammen. Eller så er det ikke noen sammenheng, og i så fall – selv om mange har råd til å jobbe redusert – vil ikke fallet i produksjon være så betydelig uansett.

Eller… så er det slik at vi bruker den ekstra inntekten vi «ikke trenger» til å kjøpe ting vi «ikke trenger». Og da er det disse tingene vi «ikke trenger» som vil falle bort. Det kan også være slik at tiden vi ikke jobber, kan brukes til å produsere ting vi trenger – så som å dyrke litt mat, lage mer mat fra bunnen av, reparere eller sy litt klær. Så langt, alt vel.

Imidlertid er det noen som lever av å produsere og selge disse tingene vi «ikke trenger». Og en del av disse personene er antakelig avhengig av den inntekten de får av å produsere og selge disse tingene vi «ikke trenger». De vil få problemer hvis inntekten bortfaller, noe som vil få ringvirkninger videre (de kan da kjøpe mindre av ting de faktisk trenger, en del av dem vil måtte forsørges av staten, lokalsamfunnet eller familien, alt etter som hvem og hvor vi snakker om – og velferdsstatens rolle oppi dette er såpass viktig at det fortjener et eget blogginnlegg senere). Så det har absolutt en verdi at vi kjøper disse tingene vi «ikke trenger».

Samtidig er det slik at produksjon av ting vi «ikke trenger» også bruker opp ressurser. Jeg vet jeg er generell og vag her, men når vi ser totalt på det, er det slik at en del av produksjonen av tingene vi «ikke trenger» bruker opp ikke-fornybare ressurser og skaper miljøbelastninger gjennom produksjon og transport.

Så hvis det er slik – at økonomien er avhengig av at vi tjener mer enn vi behøver for å kjøpe ting vi «ikke trenger» – så er hele økonomien en boble.

En boble.

En seig, oljeblandet boble som etter hvert vil sprekke enten fordi vi stopper å kjøpe ting vi «ikke trenger», fordi de ikke-fornybare ressursene blir for dyre til å produsere ting vi «ikke trenger», eller fordi miljøhensyn av forskjellige grunner stopper en del av den samme produksjonen.

Ja, det var tankene for i dag. Jeg har ikke slagferdige, ferdigtygde Svar her, men dette temaet er noe jeg funderer over. Derfor blir det mer – eller videre – om dette temaet snart!

(Tidligere blogginnlegg rundt samme tema: mindre, saktere og fattigere)

god sak, dårlig argumentasjon

Jeg liker gode diskusjoner, kronikker og debatter. Selv om man ikke blir enige, lærer man gjerne noe nytt. Det som dessverre ofte dukker opp og gjør diskusjonen dårligere, er stråmannsargumentasjon. De fleste er kanskje kjent med hva det er, men såpass plagsomt er det at jeg vil skrive et lite innlegg allikevel.

For å understreke at her vil jeg fokusere på dårlig argumentasjon, og ikke «dårlige meninger», vil jeg trekke fram eksempler fra folk eller miljøer jeg i stor grad sympatiserer med. Eksemplene er ganske tilfeldig valgt – bare noen jeg har kommet over de siste par dagene.

Først et eksempel fra siste nummer av Fri Tanke – medlemsbladet til Human-Etisk Forbund. Overlege Morten Horn har en kronikk om bioteknologi. Der finner vi blant annet: «Bioteknologi er tukling med «Skaperverket». Det er ok for oss humanetikere, vi tror ikke på noe skaperverk.»

Stråmannsargumentasjonen er at Morten Horn her later som om den eneste grunnen til å være imot bioteknologi, er at det er tukling med skaperverket – dette er stråmannen. Deretter skyter han ned stråmannen ved å si at humanetikere ikke tror verden er et skaperverk (som heller ikke er helt riktig – humanetikere trenger ikke være ateister eller agnostikere). Når stråmannen er sablet ned, later forfatteren som om han har sablet ned de virkelige argumentene mot bioteknologi, i alle fall med hensyn til humanetikere.

Klassisk eksempel på stråmannsargumentasjon som er lett å få øye på og gjennomskue.

Men her må jeg rette pekefingeren mot meg selv. I kronikken har nemlig Morten Horn mange andre refleksjoner for og mot bioteknologi. Men jeg later som om Morten Horn ikke har andre argumenter utenom det ene jeg trekker fram – og så skyter jeg det ned og later som om jeg har tatt alle hans argumenter (men det har jeg altså faktisk ikke). Klassisk stråmannsargumentasjon. Fy, Trond!

Et eksempel til: På glimrende NRK Ytring har statssekretær Pål K. Lønseth en kronikk der han forsøker å avfeie Margreth Olins kritikk av hvordan asylbarna blir behandlet. Lønseths kronikk er i seg selv en studie i stråmannsargumentasjon. Men siden jeg stort sett er uenig med Lønseths utspill i asylpolitikken, vil jeg ikke ta noen eksempler der. Jeg vil heller ta tak i en kommentar under kronikken.

I diskusjonen under kronikken finner vi en debattant (la oss kalle ham A) som mener at asylpolitikk er et økonomisk spørsmål. Debattant B (min helt fordi han er uenig med Lønseth og debattant A), kaster seg på med et «Hvorfor mener du barnekonvesjonen ikke bør gjelde for asylbarn?»

Igjen, stråmannsargumentasjon. A har overhodet ikke sagt noe om at barnekonvensjonen ikke skal gjelde asylbarn, men B later som om det er det han har sagt – en stråmann. Og denne stråmannen står så dårlig av seg selv at det knapt er nødvendig å komme med noen argumenter imot – det holder med et spørsmål for at den skal falle. Dermed later debattant B som om han har avvist A’s argumenter. Og det har han dessverre ikke.

Dette er bare et par eksempler. Jeg oppfordrer deg til å finne flere eksempler selv – det er nok å ta av i nesten enhver debatt!

Stråmannsargumentasjon har nemlig blitt svært så populært å bruke. Og ikke uten grunn – i mange debatter havner du i en vanskelig situasjon når motparten tyr til stråmannsargumentasjon. Skal du påpeke at det er stråmannsargumentasjon? Da stopper du debatten, og det er en fare for at publikum tror du selv ikke har nye argumenter eller bare er ute etter å «ta» motparten. Skal du la det passere og debattere videre? Da risikerer du at motparten skårer poeng fordi publikum tror motparten har punktert ditt virkelige argument.

Faktisk har stråmannsargumentasjon blitt så vanlig at man knapt legger merke til det lenger, men godtar det som gyldig argumentasjon – både i andres og egne innlegg. Men da har vi alle tapt. Slik argumentasjon forringer en debatt, fordi man later som om motparten sier noe annen enn hun sier – noe som til forveksling likner, men som inneholder åpenbare svakheter som man så selv utnytter i sin argumentasjon. Og da kommer vi ikke noe videre i debatten. Det blir bare en liksom-debatt full av avledningsmanøvre der ingen lærer noe nytt.

Stråmannsargumentasjon er uredelig. Derfor gjør det vondt når noen argumenterer for noe jeg er enig i – med stråmannsargumentasjon. God sak, dårlig argumentasjon. Min oppfordring blir derfor: Lær deg å gjenkjenne stråmannsargumentasjon – og unngå å bruke den selv.

Hvis du har en god sak, trenger du ikke sette opp stråmenn for å liksom-vinne kampen – du kan heller gå løs på motpartens virkelige argumenter og vinne kampen på ordentlig.

Og hvis du har en dårlig sak? Vel, kanskje motparten har et poeng da, uten nødvendigvis å ha rett totalt sett. Verden er sjelden svart/hvitt. De fleste problemstillinger som fortjener en debatt, har mange og komplekse sider. Innrøm heller dét, enn å sette opp en stråmann for å vinne liksom-poeng.

smarttelefonens paradoks

Etter at jeg blogget om å bytte telefon, har jeg fått noen kommentarer og spørsmål – både ansikt-til-ansikt og på twitter. Noen hadde vært inne på samme tanke, noen var bare nysjerrige, noen mente de var «den fyren». Ingen syntes det var teit – eller de sa det i alle fall ikke. Høfligheten lever i beste velgående.

Jeg vil uansett skrive litt til om hvorfor jeg ikke vil ha smarttelefon mer. For smarttelefoner skjuler et paradoks som jeg synes er interessant.

I utgangspunktet virker smarttelefon som en produktivitetsdings. Den gjør det enklere å bruke epost, kalender, twitter, kart og nær sagt hva som helst man kan bruke en alltid-online-pc-med-kamera til. Det paradoksale er at den fort blir en produktivitetsdreper nettopp av samme grunn – at det er så enkelt.

For fordi det er enklere – kjappere og mer tilgjengelig – å gjøre alle disse sakene, blir også terskelen for å gjøre disse aktivitetene så mye lavere. Og når terskelen blir lav, blir presset høyere. Hvorfor vente? Hvorfor ikke sjekke epost nå? Eller twitter, eller Aftenposten, eller, eller, eller?

Presset kan komme eksternt fra i form av en slags forventning fra arbeidsgiver eller venner, men like gjerne innenfra. Fra deg selv.

Så paradokset er dette: Nettopp fordi det er blitt enklere å gjøre en hel del ting, bruker du mer tid på dem. Ikke mindre.

Så kan du si – som noen har antydet – at det bare er å være litt mer disiplinert i bruken. Det er riktig nok, men da må jeg bruke selvdisiplin – det vil si viljestyrke og mental kapasitet – på å ikke bruke telefonen. Nei takk. Viljestyrken vil jeg heller bruke på andre områder der det gir mer mening.

Og da har jeg ikke engang vært inne på den enorme mengden med fantastisk underholdende og «nyttige» apper man kan laste ned – og bruke tid på. (Eller bruke viljestyrke på å ikke bruke tid på.)

I designkretser er det noe som heter «less is more». For meg gjelder det også for telefon. Jeg blir mer produktiv når telefonen min kan brukes til mindre.

Den gamle telefonen jeg arvet etter mormor.

bytte telefon

Jeg har altså byttet ut min «gamle» smarttelefon med en klassisk mobiltelefon. Det er mange grunner til det, men hovedgrunnen er denne: Jeg likte ikke at jeg brukte så mye tid og mental kapasitet på smarttelefonen.
Ofte når jeg skal gå fra jobben ned til Lysaker stasjon for å ta toget, har jeg litt dårlig tid, så jeg småløper. Med smarttelefonen sjekket jeg i tillegg sanntidsinfo om toget – mens jeg småløp. Bare for å bli litt ekstra stressa. Sikkert et morsomt syn for folk i nærheten – en stressa fyr som småløper mens han sjekker mobiltelefonen sin. Jeg vil ikke være den fyren.
Forrige gang seksåringen min var på fotballtrening, spurte han meg om jeg hadde sett de to redningene hans. Jeg svarte nok ikke helt tilfredsstillende, og da sa han sint «Åh, du så sikkert bare på telefonen din!» Det gjorde jeg ikke, ikke da, men jeg har tydeligvis vært en fyr som barna ofte ser kikke ned i telefonen sin. Jeg vil ikke være den fyren.
Og jeg ser rundt meg på for eksempel bussen. Mange folk driver og kikker ned i hånden sin. Kroppen deres er på bussen, men oppmerksomheten er et  helt annet sted. Vi er masse folk som er sammen, men allikevel på helt forskjellige steder. Jeg synes det er rart.
Jeg vil gjerne øve meg mer på tilstedeværelse. At hodet mitt er der kroppen min er. Bli kvitt smarttelefon er et lite skritt i den retningen.
Det er nok viktige ting å bruke tid på i denne verden. Smarttelefon er ikke en av dem. Ikke for meg.
Lære seksåring å kaste smutt

londonturen

Jeg er blitt vant til at ting «ordner seg». Det gjorde det for så vidt også i denne historien.

Jeg skulle på jobbreise til London. Er ikke så vant til å reise utenfor Norden, men med penger (altså kort), pass og billett burde det jo gå greit. To overnattinger i et vennligsinnet, sivilisert land – hva kan gå galt?

Kom uten problemer helt til passkontrollen på Gatwick flyplass utenfor London. Sikkerhetsdamen scannet passet mitt. Og så sa hun: «Excuse me, sir, but have you ever reported this passport stolen?»

Øh… oj. For noen år siden fant jeg ikke passet mitt før en utenlandstur – lette skikkelig lenge, altså – og meldte det stjålet for å kunne få nytt pass. Og så fant jeg det igjen noen måneder senere og lot det ligge sammen med det nye passet mitt. Det passet hadde jeg dratt til London med. Sikkerhetsdamen beslagla kortet der og da – Europol-rutine. Men hun slapp meg faktisk inn i England – med beskjed om at jeg måtte en tur til ambassaden for å få reisedokument for å få lov til å reise ut igjen.

Pass-saken tok jo sin tid. Brukte de neste 20 minuttene på å finne kofferten min, som noen hadde satt ved siden av bagasjebåndet, noe jeg oppdaget først etter å ha sett båndet gå rundt fire hele runder.

Så skulle jeg kjøpe togbillett for å komme til sentrum. Det vanlige kortet virket ikke, det andre kortet virket ikke, det tredje husket jeg ikke koden på. Åh! Regionsperre på visa-kortet – ikke gyldig utenfor Norden. Ok. Det er kvelden, men banken har vel sikkert romslige support-tider?  Fram med smarttelefonen. Den piper – lite batteri igjen. «Alle våre konsulenter er opptatt. Det er 3 kunder i køen foran deg. Vennligst vent.»

Flott. Jeg står på flyplassen i et annet land, seint på kvelden uten pass, uten penger og snart uten telefon… Jada. På tur.

Heldigvis kom jeg gjennom før batteriet tok slutt, og banken ordnet opp. Jeg fikk kjøpt togbillett, tok toget og tok en – rask – telefon hjem for å fortelle om eventyret. Lovte å ringe igjen når jeg fikk ladet opp telefonen.

Vel framme på hotellet – ganske seint – finner fram batteriladeren til telefonen – og kommer på at i England har de andre stikkontakter for strøm enn i Norge.

Det ordnet seg. Hadde nok brent opp uflaksen for en dag. Og jeg kom meg relativt begivenhetsløst hjem igjen to dager senere.

Ser fram til neste utenlandstur.

mindre, saktere og fattigere

For flere måneder siden stilte jeg et spørsmål på twitter: «Hvordan kan man ha evig økonomisk vekst i en avgrenset verden med begrensede ressurser?» (eller noe i den retning). Jeg fikk ikke noe svar, så jeg begynte å forfølge spørsmålet på andre måter og endte opp med å kjøpe og lese boka The End of Growth av Richard Heinberg.

Dette er ikke en bokomtale, men jeg må kort gjengi innholdet: Troen på evig økonomisk vekst er basert på sviktende grunnlag. Et av de sviktende grunnlagene, er at vi forbruker – dvs bruker opp – ikke-fornybare ressurser i et enormt tempo. Dette er spesielt kritisk for olje, siden olje er drivstoffet i samfunnet vårt. Det er olje som har gjort industrielt jordbruk mulig, som har gjort global handel mulig, og som har gjort en hel rekke produkter mulig.

Det finnes substitutter for mange av bruksområdene til olje, men vi vil aldri finne noe som gir så mye energi, er så transportabelt og så fleksibelt som olje. Og substituttene, med mindre de er fornybare, vil også bli brukt opp i stort tempo.

Dette vil føre til at veksten i verdens økonomi vil stoppe opp, og så reversere. Kanskje ikke de nærmeste ti årene, men helt sikkert i dette århundret. Det er dårlig nytt for et økonomisk system, en politikk og et samfunn som er bygget opp rundt evig vekst.

Vel. Hva har dette å si for deg og meg, vi som er vanlige mennesker og bor i et velfungerende demokrati i et lite land langt mot nord?

Det er et tema som er stort nok for en hel rekke bloggposter. Men Richard Heinberg gir et par overordnede råd i sitt ekstramateriale til boka. For det første, tenk selv og lær deg prinsippene for kritisk tenkning.

Dernest – og dette åpnet virkelig øynene mine – må man begynne å tenke på framtida på en annen måte: Ikke tenk mer, større, raskere og rikere, men mindre (både antall og størrelse), saktere og … fattigere.

Den gode nyheten er at økonomisk velstand og vekst ikke er nødvendig for å være lykkelig – som jeg har blogget om tidligere. Så kanskje kan «mindre, saktere og fattigere» være en anledning til å reflektere over hva som betyr noe for deg her i livet.

Hva slags fremtid ser du for deg?

(Bildet: Solnedgang ved Östra Silen, der jeg tok meg et velgjørende kveldsbad i sommer.)

hva gikk galt i 22. juli-rettssaken?

Fredag 24. august 2012: Domsavsigelse i 22.juli-rettssaken, der Breivik var tiltalt for de verste forbrytelsene på norsk jord siden 2. verdenskrig. 77 mennesker ble drept, hundrevis blant oss har mistet sine kjære, mange har blitt skadet for livet, nesten alle kjenner noen som ble rammet. Det var staten Norge mot Breivik. Nei, det var alle oss – deg og meg og alle, selve nasjonen Norge! – mot Breivik. Vi skulle vise oss, ham og hele verden at rettsstaten Norge ikke lot seg rokke.

Klokken 10 denne fredagen faller dommen. Dommerne er ikke enige i påtalemyndighetenes prinsipale påstand, men derimot med forsvarernes. Statsadvokatene Holden og Engh ser ned, Breivik smiler.  Påtalemyndigheten – som representerte deg og meg – tapte! Vi tapte rettssaken!

Og allikevel er lettelse den følelsen de fleste uttrykte umiddelbart etter domsavsigelsen.

Lettelse.

Hva gikk «galt»? Påtalemyndighetene – som i denne saken representerte deg og meg – tapte, og allikevel er vi lettet? På tross av at vi i åtte uker har latt oss imponere av statsadvokatene Holden og Engh, tapte de saken – og vi er lettet.

Det virker som et paradoks.

Jeg tror det er to grunner som sammen gjorde at det ble slik.

For det første har rettssaken avslørt at det er en feil i systemet knyttet til rettspsykiatrien her i landet. Den primære tankemåten har vært at tvil om tilregnelighet skal komme tiltalte til gode – tolket som at det er i tiltaltes interesse å få straffefritak dersom det er tilstrekkelig tvil om tilregneligheten. Og tilregneligheten har det i all hovedsak vært overlatt til de rettspsykiatrisk sakkyndige å vurdere. Lander rettspsykiaterne på psykose i gjerningsøyeblikket, har det nesten automatisk ført til straffefritak. Formelt sett har avgjørelsen om tilregnelighet fortsatt ligget hos retten, men retten har – så vidt jeg har fått med meg – svært, svært sjelden gått imot de psykiatrisk sakkyndiges vurdering. Når vi samtidig – gjennom 22.juli-rettssaken – ser at diagnosekriterier kan være uklare og tolkning av observasjoner nødvendigvis er subjektive – har dette gitt psykiatrisk sakkyndige for stor makt. Kvalitetssikringen som Rettsmedisinsk kommisjon skal stå for, har det også vært grunn til å stille spørsmålstegn ved.

For det andre har vi hatt en riksadvokat og to statsadvokater som i denne saken har vært spesielt opptatt av å gjøre alt korrekt. Dette har vært rettssaken som skal vise alle at rettsstaten Norge ikke lar seg ødelegge. Det har gjeldt forsvarere, dommere, påtalemyndighet, tilhørere i rettssalen – til og med alle dem som har mistet et barn, en søster eller en ektefelle, har vært opptatt av dette: At rettsstatens prinsipper må følges på ordentlig måte. Da den første sakkyndigrapporten kom, som konkluderte med at Breivik var paranoid schizofren og dermed utilregnelig, var påtalemyndigheten mer opptatt av å støtte opp under etablerte rettstradisjoner, her rettspsykiatrien, og prosedere på utilregnelighet, enn å prosedere på ansvar og straff. Så fikk vi da den paradoksale situasjonen der forsvaret prinsipalt ønsket tilregnelighet og påtalemyndigheten utilregnelighet. Og da forsvaret «vant» og påtalemyndigheten «tapte», reagerte vi med lettelse.

Når alt dette er sagt, tror jeg dette paradokset har vært av det gode for rettsstaten Norge. Uten påtalemyndigheter som prosederte på utilregnelighet, ville rettspsykiatrien og kriteriene for tilregnelighet/utilregnelighet ikke blitt så grundig belyst. Så saken har endt på en meget god måte, tross alt, for oss alle – selv om vi «tapte». Breivik blir straffet og buret inne i lang, lang tid – meget mulig for resten av livet. Og, praksisen rundt rettspsykiatri vil bli grundig gjennomgått og må bli endret – noe som vil komme mange framtidige rettssaker til gode.

Derfor: Takk til statsadvokatene Holden og Engh. Dere gjorde en god jobb – så god at selv om vi tapte, vant vi allikevel.

I den grad «vinne» er et ord som overhodet kan bli brukt i denne saken, der så mange har tapt så mye.

en hyllest til de frivillige

Vi er fortsatt i diskusjonen rundt 22. juli-kommisjonens rapport og hva den har å si for politiledelse, statsråder, «hvem sin skyld var det», osv. Men rapporten er også en stor hyllest til de frivillige – til vanlige folks initiativ, mot og medmenneskelighet. Hvis noen skulle være i tvil om hvor viktig det er at vi alle stiller opp når noe skjer, bør de lese 22. juli-kommisjonens rapport.

Jeg vil også gjerne hylle de frivillige – vanlige kvinner og menn som valgte å handle og gå inn i helt uvirkelige situasjoner. Nedenfor følger derfor noen utdrag fra rapporten – til inspirasjon for oss alle.

Et stort antall frivillige, både enkeltpersoner og frivillige organisasjoner, deltok i innsatsen etter terrorangrepene. Mange frivillige fra lokalbefolkning og turister i Hole kommune og på Utvika Camping hjalp ungdommer som var i livsfare ved Utøya 22/7. Disse frivillige gjorde en heltemodig innsats, og viste hvilken enorm ressurs den alminnelige mann og kvinne er i en katastrofesituasjon. Flere av dem har i etterkant også blitt tildelt Medaljen for edel dåd av kongen.

De frivillige hjelperne tok imot nedkjølte og skadde ungdommer, utførte førstehjelp, ga dem varme klær, pledd og varme dusjer, fraktet ungdommer til Sundvolden Hotel og sykehus, kontaktet og informerte nødetatene og viste en omsorg og medmenneskelighet som er avgjørende i en katastrofesituasjon. Flere frivillige hentet også svømmende ungdommer og ungdommer direkte fra øya med båt, og de utsatte dermed seg selv for livsfare. Frivillige strømmet til Sundvolden Hotel utover kvelden 22/7 for å hjelpe til. Totalt meldte rundt 250 frivillige seg på hotellet, herunder en mengde helsepersonell som ikke var på arbeid, men som ønsket å bidra. (s. 202) 

—  

De som først ankom til åstedet, var enten tilfeldig forbipasserende eller sikkerhetsvakter fra DSS. Etter beste evne hjalp de folk ut av bygningene og gikk i gang med førstehjelp. Mange frivillige gjorde en livreddende innsats. (s. 21) 

—  

Mens den profesjonelle redningstjenesten holdt seg i bakgrunnen, fortsatte de frivillige sivilistene med å plukke opp ungdommer av sjøen og frakte dem til land. Noen av disse ble tatt hånd om av helsepersonell i de ventende ambulansene oppe på riksveien. Andre ble kjørt til sykehus i privatbiler. (s. 31) 

Og, som jeg har referert i et annet innlegg:

Sjelden har verdien av frivillig engasjement og enkeltpersoners initiativ vært vist tydeligere enn i minuttene etter eksplosjonen i regjeringskvartalet og på og ved Tyrifjorden 22/7. Tilfeldig forbipasserende, campingturister og fastboende ved Utøya ble denne ettermiddagen helt avgjørende brikker i en av landets største redningsoperasjoner noensinne. Vanlige mennesker trådte til og fattet beslutninger om å handle. For politiaksjonen var deres innsats helt avgjørende. Uten de frivilliges innsats denne dagen ville flere liv ha gått tapt, og skadeomfanget ville vært større. (s. 457)

22. juli-kommisjonen er klar på at frivillige er en så stor og viktig ressurs ved katastrofer, at dette bør inngå i beredskapsplanene til helsevesenet:

Samarbeidet med frivillige hjelpere var også helt avgjørende, og beredskapsplanene bør inkludere hvordan frivilliges innsats best kan benyttes i en katastrofesituasjon. (s. 208)

Utgangspunktet for denne bloggen er at vi vanlige mennesker – hver og en av oss – er en viktig del av samfunnet vårt og derfor har et ansvar for å delta – blande oss inn, si ifra, ta beslutning om å handle. Dette gjelder også i det daglige. Noen som plager andre, noe som ser mistenkelig ut, en rasistisk kommentar, en gravid som trenger sitteplass på en overfylt buss. Heldigvis er det sjelden det oppstår så dramatiske situasjoner som 22. juli 2011, men jeg tror og håper at terroraksjonene denne dagen gir oss bevissthet og inspirasjon til å trå til – også når det ikke står om liv og død.