Kategori: debatt

likestilling for å betale skatt

I likestillingsdebatten denne uka har det dukket det opp litt forskjellige argumenter. Jeg har allerede kommentert Elisabeth Skarsbø Moens Stå opp, kvinnfolk, der fokuset er på at kvinner får komme seg ut i full jobb. Når noen i kommentarfeltet, eller på twitter, setter spørsmålstegn ved dette – at målet er at kvinner skal jobbe fullt, enten de må og vil eller ei, dukker det fra ulikt hold opp mange ulike argumenter – de fleste bare løselig knyttet til likestilling, må jeg si.

Et av disse argumentene er at deltidsarbeid er usolidarisk. Jobber man ikke i det hele tatt, betaler man ingen skatt og bidrar ikke til fellesskapet. Se for eksempel denne fra kommentarfeltet under en av kronikkene i debatten:

Eller denne fra twitter:

Noen drar den helt ut, og sier «når du ikke betaler skatt, er det vi andre som betaler for at barna dine skal gå på skole».

Ja, hva skal man si?

Jeg kan begynne med en positiv tolkning: At de som fremhevder at man har plikt til å jobbe for å betale skatt, gjør det ut fra en overbevisning om at vi har en større misjon her i livet enn bare å ta vare på oss selv. At hver enkelt av oss har ansvar for samfunnet rundt oss. Ha solidaritet med medmenneskene våre, også de vi ikke kjenner. Og det er jeg helt enig i.

Men det finnes mye verdifullt å bidra med i samfunnet, for medmenneskene våre, som ikke genererer skatteinntekter. Ta vare på barna våre, på andre familiemedlemmer, på naboer og venner. Gjennom å være gode foreldre bidrar vi til at barna våre blir gode, ansvarlige mennesker som i sin tur vil sørge for at samfunnet går rundt. Og det tar tid, og er en jobb jeg for min del ugjerne setter ut fullt og helt til barnehage eller SFO.

Gjennom å støtte andre mennesker rundt oss, bidrar vi til at deres liv også «går opp». Kanskje gjør dette at de står på beina i en vanskelig situasjon, eller får hverdagslivet til å gå bedre opp – med alle positive effekter det har for samliv, psykisk og fysisk helse. Vi mennesker trenger hverandre, også gjennom personlig, menneskelig kontakt – ikke bare gjennom kjøpte eller skattebetalte tjenester.

Andre verdifulle, ikke-lønnede og ikke-skattbare bidrag er å delta i frivillig arbeid – i veldedige organisasjoner, være frivillig hjelper for noen som trenger det, være oppmann/trener/sjåfør osv i det lokale idrettslaget, være speiderleder eller hva vet jeg. Norge går ikke rundt uten alle de frivillige, ulønnede og ubeskattede timene som legges ned hver eneste dag av helt vanlige voksne.

Tilstedeværelse i andres liv er viktig og verdifullt, for dem, for oss selv og for samfunnet. Og det tar tid.

Eller jeg kan tolke det dithen at de som sier «jobb fullt for å betale skatt» er oppriktig bekymret for velferdsstaten, fordi den ikke er bærekraftig – vi bidrar jevnt over med mindre inntekter til Staten enn vi koster gjennom et liv, fra fødsel til død. Denne bekymringen deler jeg også. Den norske velferdsmodellen er ikke bærekraftig. Hver enkelt av oss er et underskuddsforetakende for staten Norge. Når det allikevel går rundt, er det på grunn av oljeinntektene – som heller ikke vil vare evig. Dette vil jeg skrive mer om en annen gang, men hovedpoenget er at det ikke er hver enkelt sitt ansvar, gjennom å betale skatt, å rette opp en økonomisk modell som ikke er bærekraftig. Her må det tas helt andre grep på et mer overordnet og gjennomgripende nivå.

Så det var et par positive tolkninger og svar på dem.

Men nå vil jeg ta det helt alvorlig – at noen, eller mange, på alvor mener at vårt viktigste bidrag her i samfunnet er å betale skatt, og at alle som kan har en plikt til å arbeide fullt for å betale mest mulig skatt.

Da må jeg jo spørre om hvor langt dette ansvaret går. Har man ansvar for å alltid gå etter den høyest betalte jobben man kan få tak i, slik at man kan betale mest mulig skatt? Har man som ungt menneske plikt til å finne raskest mulig vei gjennom utdanningssystemet, kanskje fortsette på en utdanning som man ikke trives med, kanskje kutte ut et år på folkehøyskole eller en mastergradsutdanning, alt for å heller begynne i arbeidslivet så tidlig som mulig for å betale mest mulig skatt? Bør folk droppe alt mulig av arbeidsfri perioder – droppe den jordomseilingen man har drømt om, eller loffe rundt i Asia et halvår, eller hva det når var man ønsket – for å kunne betale mest mulig skatt? Bør man droppe en del av fratrekkene på selvangivelsen, for å betale mest mulig skatt? Hvor stopper egentlig ansvaret for å betale mest mulig skatt?

Jeg er tilhenger av å betale sin skatt. Men den enkeltes ansvar stopper ved å betale det man skal i henhold til sin inntekt og de skattereglene som finnes til enhver tid. Og så er det politikernes ansvar å finne skatteregler og andre ordninger som gjør at samfunnet er bærekraftig. Det ansvaret må gå langt ut over å pålegge folk et moralsk ansvar for å jobbe mest mulig.

Det er også sånn at de som jobber frivillig deltid, gjør det ut fra en økonomisk situasjon hvor de har råd til redusert inntekt i en periode. Det kan bety at de har en formue å tære på, som jeg må anta ble beskattet da den vokste, og blir formuesbeskattet i dag. Kanskje mer vanlig et at det kan bety at den frivillig deltidsarbeidende har en ektefelle/samboer som tjener mer enn greit nok, noe som igjen betyr at denne familiens skattebidrag allerede er betydelig. (Hvis én i familien tjener 600.000 og den andre 0, betaler familien samlet mer i skatt enn om begge to tjente 300.000 hver. For å ta et vilkårlig eksempel.)

Og så er det ikke sånn at vi «sanntidsfinansierer» velferdsgodene. Den som jobber deltid nå, har kanskje jobbet fulltid tidligere eller vil gjøre det senere. Å si «du jobber bare deltid, så da er det jeg som betaler for skolegangen til barna dine», blir da helt feil. Foruten å avsløre at dette egentlig ikke handler om solidaritet eller likestilling, men økonomisk egoisme og smålighet.

Jeg betaler gjerne for skolegangen til andres barn – det har en verdi for disse barna og for samfunnet i seg selv. Jeg ser ingen grunn til å koble dette til hvorvidt begge, eller bare den ene, eller ingen av foreldrene jobber så mye de kan for å betale mest mulig skatt.

Og så har jeg en sterk mistanke om at hele denne debatten virker belastende på alle dem som gjerne vil jobbe fullt, men av forskjellige grunner ikke kan. Når mantraet blir at «betaler du ikke skatt, er du usolidarisk», er det nok en nedgradering av folk som allerede har utfordringer med å delta i arbeidslivet. Jeg tror de fleste i debatten nok tenker på frivillig deltidsarbeid, og ikke dem som ufrivillig her helt eller delvis utenfor arbeidslivet, men det er en klargjøring de færreste er flinke til å ivareta når de debatterer.

Til sist – hvis folk virkelig mener at vi har ansvar for å betale mest mulig skatt – kan man jo forvente at folk vil strømme til partier som går inn for mer skatt enn i dag. «Skattelette» blir en tapersak og et parti som sier «mer skatt», vil oppleve et valgskred. Det gjenstår å se. Jeg må si at jeg tviler.

kvinner skal jobbe fullt, enten de vil eller ei?

Det kan jo være farlig å være mann og være kritisk til en del av likestillingsdebatten – slik jeg var på twitter i går. Så la meg begynne med å understreke: Jeg er for likestilling – helt, fullt, uten forbehold. Uten noe men.

Så jeg er ikke kritisk til likestilling. Det jeg er kritisk til, er en del av likestillingsdebatten, nå nylig eksemplifisert gjennom Elisabeth Skarsbø Moens kronikk Stå opp, kvinnfolk og kronikken Mannens frie valg av Heidi Nordby Lunde, også kjent som Vampus.

Det jeg twitret, var altså at jeg syntes det var (særlig) tre ting i de siste dagenes debatt som var problematisk:

Dreier likestilling seg kun om at kvinner skal jobbe fullt og tjene masse penger de også?
Hvor er barna oppi alle argumentene om at alle skal jobbe fullt?
Hvorfor driver Skarsbø Moen og Vampus og angriper deltidsarbeidende kvinner, og særlig sykepleierne?

Twitter er et morsomt medium å diskutere i, men ikke et som egner seg for de store nyanseringene og utdypingene. Så la meg utdype her. Jeg konsentrerer meg om det første punktet, nummer to og tre får bli en annen bloggpost.

Dreier likestilling seg kun om at kvinner skal jobbe fullt og tjene masse penger de også?

Ved siden av angrepet på kvinnelige deltidsarbeidende sykepleiere, er det tydeligste i kronikken til Elisabeth Skarsbø Moen at kvinner får vær så god å jobbe fullt, de også.

Selv om man ikke trenger det økonomisk, har man en forpliktelse til å jobbe fullt – for likestillingens del? Hva slags tvangstrøye er det? Er det virkelig dette som er likestillingens ypperste mål – alle som kan skal jobbe fullt, enten de vil eller ei?

Noen har ikke disse valgene. Noen ønsker det, men får ikke fulltidsstillinger. Det gjelder både kvinner og menn – kanskje mest kvinner, men det er tvilsomt å angripe kvinnene for dette. Det er ufrivillig deltid. Noen har forskjellige utfordringer som gjør at de ikke kan jobbe fullt. For dem er hele idealet om at man «bør jobbe fullt» noe som legger sten til byrden.

Og så har vi dem som kan velge. Som er i en så priviligert situasjon at selv om de kan, så er de ikke nødt til å jobbe fullt. Disse blir ensidig framstilt i Stå opp, kvinnfolk: «fordi de vil ha mer tid til seg selv». Jaha? Det må gå an å bringe til torgs et mer nyansert syn på deltidsarbeidende kvinner enn bare at de er opptatt av å ha mer tid til seg selv, «sitte på cafe eller gå på Sats», som Skarsbø Moen velger å sitere.

Det er mange andre grunner til at man kan ønske å jobbe deltid. Man kan ville ha mer tid til barna. Man kan ønske å ha mer tid til foreldre eller andre familiemedlemmer – i en vanskelig eller helt normal situasjon. Man kan ønske å stille opp for lokalmiljøet, eller frivillighetshjelpen, eller andre frivillige organisasjoner, eller et lokalt idrettslag, eller, eller, eller. Tro det eller ei, men det er mange mennesker som bruker tid på andre enn seg selv – og det uten å få, forlange eller forvente betalt for det. Ikke alt verdifullt kan måles i lønn.

Og legg merke til at alt jeg skriver over, er like gyldig for kvinner og menn.

Det er så mye mer man kan ta opp i en likestillingsdebatt som må være viktigere enn å mane alle kvinner til å jobbe for fullt. Vold mot kvinner. Lik lønn for likt arbeid. Mannssjåvinisme på arbeidsplasser. Siden debatten nå kommer i kjølvannet av at kvinner har hatt stemmerett i Norge i 100 år, kunne man tatt opp kvinnerepresentasjon i styrer og verv. Det er fortsatt mye å ta fatt på. Jeg tror ikke kronikkforfatterne er uenige i dette, men de velger altså å framheve det å jobbe fullt som et ideal.

Vampus hadde i sin kronikk et budskap om at kvinner og menn skal jobbe like mye – at mennene også jobber redusert når det behøves, ikke bare kvinnene. Og det er jeg enig, det er likestilling. Men kritikken også i hennes kronikk gikk først og fremst utover de kvinnene som velger å jobbe redusert, at kvinnene dermed står i veien for mannens frigjøring. Her mener jeg dette er noe den enkelte familie må finne ut av selv. Hvis de to voksne har økonomisk frihet til det, og mener at det gode liv er noe annet enn å jobbe fullt, så må det være opp til dem hvordan de ordner det. Hvem av dem som tjener mest vil være en faktor oppi dette valget, men langt fra den eneste. Både mennesker og liv er mangfoldige og rike.

Se forøvrig mitt tidligere innlegg forpliktet til å jobbe.

hvor mange muslimer?

De dukker opp i kommentarfeltet under enhver nettavisartikkel som har noe som helst med innvandring å gjøre: En haug med mer eller mindre innvandringsfiendtlige kommentarer. Du kan til og med ta en kikk i et par artikler som ikke har noe som helst med innvandring å gjøre, og sjansen er stor for at du finner dem der også. Kommentarer med et tydelig budskap: «Norge er i ferd med å bukke under pga innvandring.» «Det er ikke innvandring, det er okkupasjon.» Osv osv.

Men når du ser etter, er det i og for seg ikke innvandring som er problemet, det er muslimene. Jeg har i alle fall sett lite skepsis til innvandrere som polakker og svensker – våre to største innvandringsgrupper – eller tyskere, litauere, dansker, russere… Nei, det er innvandrere fra fattige land (med begrunnelse at de koster masse penger – mer om det i en annen artikkel) eller muslimer – med begrunnelser som at de vil ødelegge den norske kulturen, innføre sharia, undertrykke kvinner osv osv.

Jeg ser mange påstander, men lite belegg til å underbygge påstandene. Så la oss begynne med det helt grunnleggende:

Hvor mange muslimer snakker vi egentlig om? Det må jo være en skikkelig god del, skal de klare å gjøre alt det fæle som påstås? Et skikkelig flertall, vil jeg tro, i nær framtid?

7 – sju – prosent i 2060.

En halv million muslimer ut av et folketall på 6,9 millioner i 2060. Langt, langt unna et flertall, og det på et tidspunkt så langt inn i framtiden at jeg selv har rukket å bli 92 år.

Forsker Lars Østby ved SSB skrev en kronikk i Morgenbladet 26. august 2011, gjengitt på SSBs nettsider. Det finnes ikke egen statistikk over enkeltinnbyggeres tro, men ved å se på trossamfunntilhørighet og på hvilken religion som er dominerende i de land innvandrerne flytter fra, danner han et bilde av antall muslimer i Norge i dag. For 2010 ble dette mellom 2 og 4 prosent av befolkningen. Ved å se på framskriving av befolkningsvekst inkludert innvandring framover, etablerer han 7 prosent muslimer i Norge i 2060 som et sannsynlig tall, med et minimum på 4 og et maksimum på 13 prosent.

Et annet problem for «muslimer-kommer-og-ødelegger-landet-vårt»-kommentatorene, er at det dukker opp oppegående moderate muslimer og påpeker at de verken tvinger kvinner til hijab, ønsker å innføre «muslimsk lov» eller noe i den retningen. Svaret til de islamfiendtlige da er ofte at «ja men, du er ikke ordentlig muslim, for ordentlige muslimer mener…». Ut fra slike utsagn må vi altså gå ut ifra at av de sju prosentene med muslimer, er ikke alle «ordentlige muslimer». Tallet på muslimer de må «være redde for», vil da være lavere enn sju prosent.

(Og så er jeg fascinert av konseptet med at utenforstående mener de kan definere hvem som er «ordentlig» muslim bedre enn dem som selv er muslimer.)

Jeg er tilhenger av ytringsfrihet og åpen debatt, det være seg religionskritikk, samfunnsdebatt eller debatt om innvandringspolitikk. Men en god debatt må være basert på relevante fakta, logikk, sammenhengende filosofi eller annet godt og relevant grunnlag. Fremmedfrykt, løse påstander eller konspirasjonsteorier holder ikke.

god sak, dårlig argumentasjon

Jeg liker gode diskusjoner, kronikker og debatter. Selv om man ikke blir enige, lærer man gjerne noe nytt. Det som dessverre ofte dukker opp og gjør diskusjonen dårligere, er stråmannsargumentasjon. De fleste er kanskje kjent med hva det er, men såpass plagsomt er det at jeg vil skrive et lite innlegg allikevel.

For å understreke at her vil jeg fokusere på dårlig argumentasjon, og ikke «dårlige meninger», vil jeg trekke fram eksempler fra folk eller miljøer jeg i stor grad sympatiserer med. Eksemplene er ganske tilfeldig valgt – bare noen jeg har kommet over de siste par dagene.

Først et eksempel fra siste nummer av Fri Tanke – medlemsbladet til Human-Etisk Forbund. Overlege Morten Horn har en kronikk om bioteknologi. Der finner vi blant annet: «Bioteknologi er tukling med «Skaperverket». Det er ok for oss humanetikere, vi tror ikke på noe skaperverk.»

Stråmannsargumentasjonen er at Morten Horn her later som om den eneste grunnen til å være imot bioteknologi, er at det er tukling med skaperverket – dette er stråmannen. Deretter skyter han ned stråmannen ved å si at humanetikere ikke tror verden er et skaperverk (som heller ikke er helt riktig – humanetikere trenger ikke være ateister eller agnostikere). Når stråmannen er sablet ned, later forfatteren som om han har sablet ned de virkelige argumentene mot bioteknologi, i alle fall med hensyn til humanetikere.

Klassisk eksempel på stråmannsargumentasjon som er lett å få øye på og gjennomskue.

Men her må jeg rette pekefingeren mot meg selv. I kronikken har nemlig Morten Horn mange andre refleksjoner for og mot bioteknologi. Men jeg later som om Morten Horn ikke har andre argumenter utenom det ene jeg trekker fram – og så skyter jeg det ned og later som om jeg har tatt alle hans argumenter (men det har jeg altså faktisk ikke). Klassisk stråmannsargumentasjon. Fy, Trond!

Et eksempel til: På glimrende NRK Ytring har statssekretær Pål K. Lønseth en kronikk der han forsøker å avfeie Margreth Olins kritikk av hvordan asylbarna blir behandlet. Lønseths kronikk er i seg selv en studie i stråmannsargumentasjon. Men siden jeg stort sett er uenig med Lønseths utspill i asylpolitikken, vil jeg ikke ta noen eksempler der. Jeg vil heller ta tak i en kommentar under kronikken.

I diskusjonen under kronikken finner vi en debattant (la oss kalle ham A) som mener at asylpolitikk er et økonomisk spørsmål. Debattant B (min helt fordi han er uenig med Lønseth og debattant A), kaster seg på med et «Hvorfor mener du barnekonvesjonen ikke bør gjelde for asylbarn?»

Igjen, stråmannsargumentasjon. A har overhodet ikke sagt noe om at barnekonvensjonen ikke skal gjelde asylbarn, men B later som om det er det han har sagt – en stråmann. Og denne stråmannen står så dårlig av seg selv at det knapt er nødvendig å komme med noen argumenter imot – det holder med et spørsmål for at den skal falle. Dermed later debattant B som om han har avvist A’s argumenter. Og det har han dessverre ikke.

Dette er bare et par eksempler. Jeg oppfordrer deg til å finne flere eksempler selv – det er nok å ta av i nesten enhver debatt!

Stråmannsargumentasjon har nemlig blitt svært så populært å bruke. Og ikke uten grunn – i mange debatter havner du i en vanskelig situasjon når motparten tyr til stråmannsargumentasjon. Skal du påpeke at det er stråmannsargumentasjon? Da stopper du debatten, og det er en fare for at publikum tror du selv ikke har nye argumenter eller bare er ute etter å «ta» motparten. Skal du la det passere og debattere videre? Da risikerer du at motparten skårer poeng fordi publikum tror motparten har punktert ditt virkelige argument.

Faktisk har stråmannsargumentasjon blitt så vanlig at man knapt legger merke til det lenger, men godtar det som gyldig argumentasjon – både i andres og egne innlegg. Men da har vi alle tapt. Slik argumentasjon forringer en debatt, fordi man later som om motparten sier noe annen enn hun sier – noe som til forveksling likner, men som inneholder åpenbare svakheter som man så selv utnytter i sin argumentasjon. Og da kommer vi ikke noe videre i debatten. Det blir bare en liksom-debatt full av avledningsmanøvre der ingen lærer noe nytt.

Stråmannsargumentasjon er uredelig. Derfor gjør det vondt når noen argumenterer for noe jeg er enig i – med stråmannsargumentasjon. God sak, dårlig argumentasjon. Min oppfordring blir derfor: Lær deg å gjenkjenne stråmannsargumentasjon – og unngå å bruke den selv.

Hvis du har en god sak, trenger du ikke sette opp stråmenn for å liksom-vinne kampen – du kan heller gå løs på motpartens virkelige argumenter og vinne kampen på ordentlig.

Og hvis du har en dårlig sak? Vel, kanskje motparten har et poeng da, uten nødvendigvis å ha rett totalt sett. Verden er sjelden svart/hvitt. De fleste problemstillinger som fortjener en debatt, har mange og komplekse sider. Innrøm heller dét, enn å sette opp en stråmann for å vinne liksom-poeng.

hva gikk galt i 22. juli-rettssaken?

Fredag 24. august 2012: Domsavsigelse i 22.juli-rettssaken, der Breivik var tiltalt for de verste forbrytelsene på norsk jord siden 2. verdenskrig. 77 mennesker ble drept, hundrevis blant oss har mistet sine kjære, mange har blitt skadet for livet, nesten alle kjenner noen som ble rammet. Det var staten Norge mot Breivik. Nei, det var alle oss – deg og meg og alle, selve nasjonen Norge! – mot Breivik. Vi skulle vise oss, ham og hele verden at rettsstaten Norge ikke lot seg rokke.

Klokken 10 denne fredagen faller dommen. Dommerne er ikke enige i påtalemyndighetenes prinsipale påstand, men derimot med forsvarernes. Statsadvokatene Holden og Engh ser ned, Breivik smiler. Påtalemyndigheten – som representerte deg og meg – tapte! Vi tapte rettssaken!

Og allikevel er lettelse den følelsen de fleste uttrykte umiddelbart etter domsavsigelsen.

Lettelse.

Hva gikk «galt»? Påtalemyndighetene – som i denne saken representerte deg og meg – tapte, og allikevel er vi lettet? På tross av at vi i åtte uker har latt oss imponere av statsadvokatene Holden og Engh, tapte de saken – og vi er lettet.

Det virker som et paradoks.

Jeg tror det er to grunner som sammen gjorde at det ble slik.

For det første har rettssaken avslørt at det er en feil i systemet knyttet til rettspsykiatrien her i landet. Den primære tankemåten har vært at tvil om tilregnelighet skal komme tiltalte til gode – tolket som at det er i tiltaltes interesse å få straffefritak dersom det er tilstrekkelig tvil om tilregneligheten. Og tilregneligheten har det i all hovedsak vært overlatt til de rettspsykiatrisk sakkyndige å vurdere. Lander rettspsykiaterne på psykose i gjerningsøyeblikket, har det nesten automatisk ført til straffefritak. Formelt sett har avgjørelsen om tilregnelighet fortsatt ligget hos retten, men retten har – så vidt jeg har fått med meg – svært, svært sjelden gått imot de psykiatrisk sakkyndiges vurdering. Når vi samtidig – gjennom 22.juli-rettssaken – ser at diagnosekriterier kan være uklare og tolkning av observasjoner nødvendigvis er subjektive – har dette gitt psykiatrisk sakkyndige for stor makt. Kvalitetssikringen som Rettsmedisinsk kommisjon skal stå for, har det også vært grunn til å stille spørsmålstegn ved.

For det andre har vi hatt en riksadvokat og to statsadvokater som i denne saken har vært spesielt opptatt av å gjøre alt korrekt. Dette har vært rettssaken som skal vise alle at rettsstaten Norge ikke lar seg ødelegge. Det har gjeldt forsvarere, dommere, påtalemyndighet, tilhørere i rettssalen – til og med alle dem som har mistet et barn, en søster eller en ektefelle, har vært opptatt av dette: At rettsstatens prinsipper må følges på ordentlig måte. Da den første sakkyndigrapporten kom, som konkluderte med at Breivik var paranoid schizofren og dermed utilregnelig, var påtalemyndigheten mer opptatt av å støtte opp under etablerte rettstradisjoner, her rettspsykiatrien, og prosedere på utilregnelighet, enn å prosedere på ansvar og straff. Så fikk vi da den paradoksale situasjonen der forsvaret prinsipalt ønsket tilregnelighet og påtalemyndigheten utilregnelighet. Og da forsvaret «vant» og påtalemyndigheten «tapte», reagerte vi med lettelse.

Når alt dette er sagt, tror jeg dette paradokset har vært av det gode for rettsstaten Norge. Uten påtalemyndigheter som prosederte på utilregnelighet, ville rettspsykiatrien og kriteriene for tilregnelighet/utilregnelighet ikke blitt så grundig belyst. Så saken har endt på en meget god måte, tross alt, for oss alle – selv om vi «tapte». Breivik blir straffet og buret inne i lang, lang tid – meget mulig for resten av livet. Og, praksisen rundt rettspsykiatri vil bli grundig gjennomgått og må bli endret – noe som vil komme mange framtidige rettssaker til gode.

Derfor: Takk til statsadvokatene Holden og Engh. Dere gjorde en god jobb – så god at selv om vi tapte, vant vi allikevel.

I den grad «vinne» er et ord som overhodet kan bli brukt i denne saken, der så mange har tapt så mye.

innvandrer og andre begreper

Etter at SSBs rapport «Regional framskrivning av antall innvandrere 2011-2040» ble plukket opp av avisene, med overskrifter som «Halvparten innvandrere i 2040» (Aftenposten), har det vært mye debatt. Hege Storhaug synes at SSB er alt for forsiktige og har mer tro på sin egen rapport – nok sagt om det. Siv Jensen er selvsagt bekymret og mener vi skulle tatt tak i «dette» for lenge siden, mens Fabian Stang ikke vil sutre med Siv Jensen. Heikki Holmås gleder seg til Oslo blir som New York, Anne-Britt Djuve i FAFO advarer mot ghettotilstander, mens Lise Christoffersen peker på det positive tilskuddet til arbeidslivet. Og hvis du ønsker å dykke ned i nettdebattene, har Magnus Forsberg laget en kollasj over noen av de mørkeste ytringene etter oppslaget.

Jeg for min del er gift med en smart kone som har lært meg mye om begreper og konstruksjon av virkelighetsforståelse. Og siden min første reaksjon var «jøss, hvor lenge skal du regnes som innvandrer – holder ikke en gang å være født i Norge«, ville jeg sjekke litt rundt denne saken.

Først, overskriftene. Jeg tenkte overskriftene i avisene var litt tabloide, men de var faktisk i nærheten av den overskriften SSB selv valgte i sin presentasjon på SSB.no: «I 2040 vil nesten halvparten av Oslos befolkning ha innvandrerbakgrunn«. En representant for SSB sa i Dagsnytt 18 onsdag at de «ikke var ute etter å skape debatt», men av alle mulige overskrifter de kunne valgt for presentasjonen av rapporten sin, valgte de altså denne. Jeg kan fint se for meg mindre debattskapende overskrifter. Uansett…

I den nevnte rapporten snakkes det om «innvandrere» og «norskfødte barn av to innvandrerforeldre», men i tallene slås disse sammen til én gruppe. SSB har fint mulighet til å skille tallmessig mellom innvandrere og barn av innvandrere, men velger altså å la være – gjennom hele rapporten på 63 sider.

Hvorfor det?

Jeg har stor respekt for SSB og deres arbeid, men dette valget undrer jeg meg over. Dessverre kommer valget til å prege debatten framover, noe som bl.a. betyr at svært mange i «resten av befolkningen» vil tenke på deg som innvandrer, selv om du skulle være 40 år og født i Norge av to foreldre som vandret inn hit på 70-tallet.

Jeg må også knytte en kommentar til FAFO-forsker Anne-Britt Djuves «ghettotilstander», siden det begrepet dukket opp. I motsetning til SSB, som har klare definisjoner, er bruken av «ghettotilstander» og «ghetto» helt udefinert – men gir klare, negative assosiasjoner, selvfølgelig.

For å fiske fram en definisjon av ghetto, går jeg til Wikipedia der det bl.a. står «The term ghetto now refers to an overcrowded urban area often associated with specific ethnic or racial populations living below the poverty line.» Altså – overcrowded, urban, specific ethnic or racial populations, below the poverty line.

Fra de eksemplene Djuve trekker fram, kan jeg ikke skjønne at så mange av disse er oppfylt. Og når hun tar et steg unna og ikke snakker om ghetto direkte, men om «ghettotilstander», blir det ganske diffust hva Djuve egentlig mener. Også begrepet «flekkvis ghetto» er suverent – betyr det et par innvandrerfamilier som er fattige og er naboer, mens det er greit rundt dem? Jeg må allikevel trå til med det standard forbeholdet at dette er VGs gjengivelse av det Djuve sa.

Til slutt, kjære leser: Husk at vi ikke først og fremst er innvandrere, norskfødte barn av to innvandrerforeldre eller «resten av befolkningen». Til syvende og sist er vi alle medmennesker.

hvis du overvåker meg, raner jeg deg

Photo by Nicola Corboy

Jeg blogget tidligere om at tilfeldige kontroller på videregående skoler i Oslo ikke er en bra ting. Der skrev jeg bl.a. at slike kontroller svekker tilliten mellom borgerne og myndighetene, og at det gjensidige tillitsforholdet mellom borgeren og staten er en del av selve fundamentet for demokratiet. Jeg vil gjerne knytte en kommentar til til akkurat det.

Norge scorer høyt på undersøkelser som måler tilliten i ulike land – i likhet med de andre nordiske landene. Det er ikke bare noe man kan bruke som nok et argument i «verdens beste land å bo i», det har også andre positive sider. Et høyt nivå av tillit i et samfunn generelt – og her må jeg innrømme at jeg glir umerkelig fra «tillit mellom borgere og styresmakt» til «tillit mellom borgere» – har en klar sammenheng med en rekke positive forhold, bl.a. lav kriminalitet og lav korrupsjon. Land med lavt generelt tillitsnivå, sliter derimot med høyere kriminalitet og høyere korrupsjon.

Forskningen sier ikke noe definitivt om kausaliteten her – fører høy tillit til lav korrupsjon og kriminalitet, eller fører lav korrupsjon og kriminalitet til høy tillit? Mitt råtips er dette: I de fleste komplekse systemer (som f.eks. et samfunn), er det meste både årsak og virkning samtidig. Jeg tror derfor høy tillit fører til lav korrupsjon og kriminalitet og at lav korrupsjon og kriminalitet fører til høy tillit.

Så, hvis økt overvåkning fører til lavere tillit, og lavere tillit fører til høyere kriminalitet, og høyere kriminalitet møtes med økt overvåkning… Stopp karusellen, jeg vil av!

Hei, vent! Det å møte økt kriminalitet med økt overvåkning er et politisk valg. Det betyr at det er mulig å velge annerledes. Og tilliten i samfunnet er fortsatt høy. Kriminaliteten er fortsatt lav.

Det er fortsatt håp.

kontroller er bra… eller?

Foto fra flickr av Jonathan McIntosh, http://www.flickr.com/people/jonathanmcintosh/

Aviser, deriblant Aftenposten 22. februar, kunne fortelle om at 29 elever i Oslo-skolen har blitt tatt med narkotika på skolen det siste året. Uka etter, 29. februar, fulgte Lars Helle i Stavanger Aftenblad opp med en kommentar kalt Kontrolltyranni mot unge. Foruten å vise til narkotika-saken, tar han også opp andre saker der man innfører kontrolltiltak mot unge, bl.a. overvåkingskameraer på skolen. Helle er kritisk til disse tiltakene, fordi metodene krenker elevenes integritet og også skaper overskuddsinformasjon som kan komme på avveie.

Og så er debatten i Aftenbladet i gang. Forutsigbart nok kommer argumentet om at «hvis du ikke har noe å skjule, har du ikke noe å frykte» opp blant dem som er uenige med Helle. Og også «kan vi redde noen, kanskje bare en, fra å havne i narkotikahelvetet, synes jeg ikke dette er noe stort inngrep i vår personlige frihet».

Jeg syntes Helles kommentar var glimrende. Motargumentene over bommer helt på poenget, som er at Norge er et demokrati, et relativt velfungerende et. En av de viktigste grunnene til at det fungerer bra, på mange måter en del av selve fundamentet for demokratiet, er at det er et gjensidig tillitsforhold mellom folket og myndighetene, mellom borger og stat. Dersom den vanlige borger opplever at myndighetene ikke har tillit til ham eller henne, for eksempel gjennom videoovervåkning, tilfeldige narkotikakontroller eller ved å lagre alle trafikk- og lokaliseringsdata fra bruk av telefon og internett, vil over tid denne lavere tilliten speiles tilbake – borgeren får også mindre tillit til myndighetene. Og da svekkes hele grunnlaget for demokratiet. Spesielt ille er det når denne kontrollen og overvåkingen skjer på skolene – et sted der elevene skal dannes til å bli bevisste borgere av et demokrati, med egne, selvstendige etiske vurderinger.

Overvåkning får nemlig konkrete, tydelige effekter på etiske vurderinger. Hvis man på et eller annet nivå blir vant til å være overvåket, vil selve begrunnelsen for å avstå fra lovbrudd eller uetiske handlinger gradvis bli endret – fra at man avstår fordi man selv synes noe er galt, til at man avstår fordi man blir overvåket. En jeg har jobbet med, var veldig tydelig på dette i forbindelse med et idrettsarrangement: «Jeg fikk parkert kjempenære idrettsanlegget. Det var egentlig ikke lov, men parkeringsvakta ble distrahert av noe annet da jeg kom kjørende, så da bare tok jeg sjansen.» Dette fortalte han uten blygsel, faktisk litt skrytete. Siden overvåkingen var borte et øyeblikk, var det plutselig «lov». Ikke akkurat noe forferdelig lovbrudd, men jeg er redd den psykologiske mekanismen kan være den samme i mer alvorlige situasjoner i et mer gjennomovervåket samfunn.

Faktisk er jeg redd for at kontrolltiltak i det lange løp står i fare for å få helt motsatt effekt av det som var meningen – nemlig at kriminalitet går opp i stedet for ned.

Hovedpoenget er allikevel en ideologisk protest. Som borgere i et åpent demokrati, bør vi ikke utsettes for tilfeldige kontroller eller generell overvåkning – det krenker vår integritet.

Oppdatert 12. mars: Jon Wessel-Aas har foretatt en juridisk vurdering av bruk av narkotikahunder som «forebyggende» tiltak, og kommet fram til at praksisen er ulovlig: http://www.uhuru.biz/?p=1018