likestilling for å betale skatt

I likestillingsdebatten denne uka har det dukket det opp litt forskjellige argumenter. Jeg har allerede kommentert Elisabeth Skarsbø Moens Stå opp, kvinnfolk, der fokuset er på at kvinner får komme seg ut i full jobb. Når noen i kommentarfeltet, eller på twitter, setter spørsmålstegn ved dette – at målet er at kvinner skal jobbe fullt, enten de må og vil eller ei, dukker det fra ulikt hold opp mange ulike argumenter – de fleste bare løselig knyttet til likestilling, må jeg si.

Et av disse argumentene er at deltidsarbeid er usolidarisk. Jobber man ikke i det hele tatt, betaler man ingen skatt og bidrar ikke til fellesskapet. Se for eksempel denne fra kommentarfeltet under en av kronikkene i debatten:

Eller denne fra twitter:

Noen drar den helt ut, og sier «når du ikke betaler skatt, er det vi andre som betaler for at barna dine skal gå på skole».

Ja, hva skal man si?

Jeg kan begynne med en positiv tolkning: At de som fremhevder at man har plikt til å jobbe for å betale skatt, gjør det ut fra en overbevisning om at vi har en større misjon her i livet enn bare å ta vare på oss selv. At hver enkelt av oss har ansvar for samfunnet rundt oss. Ha solidaritet med medmenneskene våre, også de vi ikke kjenner. Og det er jeg helt enig i.

Men det finnes mye verdifullt å bidra med i samfunnet, for medmenneskene våre, som ikke genererer skatteinntekter. Ta vare på barna våre, på andre familiemedlemmer, på naboer og venner. Gjennom å være gode foreldre bidrar vi til at barna våre blir gode, ansvarlige mennesker som i sin tur vil sørge for at samfunnet går rundt. Og det tar tid, og er en jobb jeg for min del ugjerne setter ut fullt og helt til barnehage eller SFO.

Gjennom å støtte andre mennesker rundt oss, bidrar vi til at deres liv også «går opp». Kanskje gjør dette at de står på beina i en vanskelig situasjon, eller får hverdagslivet til å gå bedre opp – med alle positive effekter det har for samliv, psykisk og fysisk helse. Vi mennesker trenger hverandre, også gjennom personlig, menneskelig kontakt – ikke bare gjennom kjøpte eller skattebetalte tjenester.

Andre verdifulle, ikke-lønnede og ikke-skattbare bidrag er å delta i frivillig arbeid – i veldedige organisasjoner, være frivillig hjelper for noen som trenger det, være oppmann/trener/sjåfør osv i det lokale idrettslaget, være speiderleder eller hva vet jeg. Norge går ikke rundt uten alle de frivillige, ulønnede og ubeskattede timene som legges ned hver eneste dag av helt vanlige voksne.

Tilstedeværelse i andres liv er viktig og verdifullt, for dem, for oss selv og for samfunnet. Og det tar tid.

Eller jeg kan tolke det dithen at de som sier «jobb fullt for å betale skatt» er oppriktig bekymret for velferdsstaten, fordi den ikke er bærekraftig – vi bidrar jevnt over med mindre inntekter til Staten enn vi koster gjennom et liv, fra fødsel til død. Denne bekymringen deler jeg også. Den norske velferdsmodellen er ikke bærekraftig. Hver enkelt av oss er et underskuddsforetakende for staten Norge. Når det allikevel går rundt, er det på grunn av oljeinntektene – som heller ikke vil vare evig. Dette vil jeg skrive mer om en annen gang, men hovedpoenget er at det ikke er hver enkelt sitt ansvar, gjennom å betale skatt, å rette opp en økonomisk modell som ikke er bærekraftig. Her må det tas helt andre grep på et mer overordnet og gjennomgripende nivå.

Så det var et par positive tolkninger og svar på dem.

Men nå vil jeg ta det helt alvorlig – at noen, eller mange, på alvor mener at vårt viktigste bidrag her i samfunnet er å betale skatt, og at alle som kan har en plikt til å arbeide fullt for å betale mest mulig skatt.

Da må jeg jo spørre om hvor langt dette ansvaret går. Har man ansvar for å alltid gå etter den høyest betalte jobben man kan få tak i, slik at man kan betale mest mulig skatt? Har man som ungt menneske plikt til å finne raskest mulig vei gjennom utdanningssystemet, kanskje fortsette på en utdanning som man ikke trives med, kanskje kutte ut et år på folkehøyskole eller en mastergradsutdanning, alt for å heller begynne i arbeidslivet så tidlig som mulig for å betale mest mulig skatt? Bør folk droppe alt mulig av arbeidsfri perioder – droppe den jordomseilingen man har drømt om, eller loffe rundt i Asia et halvår, eller hva det når var man ønsket – for å kunne betale mest mulig skatt? Bør man droppe en del av fratrekkene på selvangivelsen, for å betale mest mulig skatt? Hvor stopper egentlig ansvaret for å betale mest mulig skatt?

Jeg er tilhenger av å betale sin skatt. Men den enkeltes ansvar stopper ved å betale det man skal i henhold til sin inntekt og de skattereglene som finnes til enhver tid. Og så er det politikernes ansvar å finne skatteregler og andre ordninger som gjør at samfunnet er bærekraftig. Det ansvaret må gå langt ut over å pålegge folk et moralsk ansvar for å jobbe mest mulig.

Det er også sånn at de som jobber frivillig deltid, gjør det ut fra en økonomisk situasjon hvor de har råd til redusert inntekt i en periode. Det kan bety at de har en formue å tære på, som jeg må anta ble beskattet da den vokste, og blir formuesbeskattet i dag. Kanskje mer vanlig et at det kan bety at den frivillig deltidsarbeidende har en ektefelle/samboer som tjener mer enn greit nok, noe som igjen betyr at denne familiens skattebidrag allerede er betydelig. (Hvis én i familien tjener 600.000 og den andre 0, betaler familien samlet mer i skatt enn om begge to tjente 300.000 hver. For å ta et vilkårlig eksempel.)

Og så er det ikke sånn at vi «sanntidsfinansierer» velferdsgodene. Den som jobber deltid nå, har kanskje jobbet fulltid tidligere eller vil gjøre det senere. Å si «du jobber bare deltid, så da er det jeg som betaler for skolegangen til barna dine», blir da helt feil. Foruten å avsløre at dette egentlig ikke handler om solidaritet eller likestilling, men økonomisk egoisme og smålighet.

Jeg betaler gjerne for skolegangen til andres barn – det har en verdi for disse barna og for samfunnet i seg selv. Jeg ser ingen grunn til å koble dette til hvorvidt begge, eller bare den ene, eller ingen av foreldrene jobber så mye de kan for å betale mest mulig skatt.

Og så har jeg en sterk mistanke om at hele denne debatten virker belastende på alle dem som gjerne vil jobbe fullt, men av forskjellige grunner ikke kan. Når mantraet blir at «betaler du ikke skatt, er du usolidarisk», er det nok en nedgradering av folk som allerede har utfordringer med å delta i arbeidslivet. Jeg tror de fleste i debatten nok tenker på frivillig deltidsarbeid, og ikke dem som ufrivillig her helt eller delvis utenfor arbeidslivet, men det er en klargjøring de færreste er flinke til å ivareta når de debatterer.

Til sist – hvis folk virkelig mener at vi har ansvar for å betale mest mulig skatt – kan man jo forvente at folk vil strømme til partier som går inn for mer skatt enn i dag. «Skattelette» blir en tapersak og et parti som sier «mer skatt», vil oppleve et valgskred. Det gjenstår å se. Jeg må si at jeg tviler.

2 comments on “likestilling for å betale skatt
  1. Jeg synes dette var interessant skrevet. Jeg har lurt endel på hvordan jeg skal forholde meg til dette skatteargumentet i debatten – for skatt og solidaritet er jeg jo for. Men det har vel aldri vært noen som har gått ut og argumentert for at alle er forpliktet til å tjene mest mulig FOR Å betale mest skatt. (Mine fordommer tilsier jo også at kanskje de som tjener mest ikke akkurat er av dem som skatter mest heller…).
    Det er jo ikke mer forbruk og penger som mangler i livene til folk flest, mener jo jeg da

    • Takk for kommentaren! Jeg er helt enig med deg i at mer forbruk og penger ikke er veien å gå – det er ikke bærekraftig, og vi blir heller ikke lykkeligere av det. Dette er et tema jeg forfølger også i neste blogginnlegg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.