Fortsatt innblanda

Bloggen min har sovet i over et år, men nå vil jeg vekke den igjen. Jeg har valgt navnet Innblanda på bloggen (og på twitter), fordi jeg – og du, og alle – er innblanda enten vi vil det eller ikke. I enhver gitt situasjon kan man velge å gjøre noe eller si noe, og da er man aktivt med på å påvirke situasjonen – det er tydelig at man er innblanda. Men hvis man ikke gjør noe, eller ikke sier ifra i en gitt situasjon, lukker øynene, ser en annen vei – er det også et valg man gjør som påvirker situasjonen. Man velger å ikke gjøre noe. Da er man også innblanda, om enn på en mindre tydelig måte.

Jeg vil være aktivt innblanda. Og det er mye å blande seg aktivt inn i for tida. Vi har en flyktningekrise som først og fremst er en krise for dem som flykter, men som også påvirker samfunnene og politikken i de landene flyktningene søker tilflukt i. Og vi har en høyre- og frp-regjering som i flyktning-, asyl- og integreringspolitikken er i ferd med å bevege norsk politikk og norsk debatt i en retning jeg ikke bare er uenig i, men mener er farlig. Farlig for dem som flykter hit, farlig for Norge som nasjon, farlig for oss som mennesker. (Og kanskje du tenker «det var da voldsomt» eller noe sånt, men fortsett å lese allikevel, så skal jeg forklare hvorfor.) Continue reading

Et ran av mine barns tid med meg

Denne teksten er også publisert på NRK Ytring, der den ble lagt ut 12.03.2014. Det ble den mest delte kronikken på NRK Ytring den uka. Teksten nedenunder er originalteksten slik den så ut før NRK redigerte den på Ytring.

Det siste året har det kommet mange stemmer som prediker at vi alle har en moralsk plikt til å jobbe «fullt» – det som akkurat i vår tid er regnet som fulltid – selv om vi privatøkonomisk kunne hatt råd til å jobbe mindre. Sist ble dette synspunktet formidlet i Eline Garmakers svært opphaussede kronikk «Et ran av min tid med mine unger» i Dagsavisen 5. mars.

Både denne og mange andre ytringer i samme retning, bygger på en rekke feilslutninger og feilaktige forutsetninger. Jeg vil her ta for meg noen av dem.
Continue reading

urealistisk politikk

Ingen trenger å angripe det søte lille partiet med noen få idealistiske tilhengere, så Miljøpartiet De Grønne har stort sett fått være i fred fra starten for 30 år siden. Men nå har Miljøpartiet De Grønne plutselig blitt et parti å regne med – meningsmålinger har gitt dem fra ett til ni mandater på Stortinget. Når de ikke er (fullt så) små lenger, kommer også angrepene. De tar mange former, fra fordummende latterliggjøring basert på enkeltpunkter til real politisk debatt.

Et vanlig angrep, særlig tidligere i valgkampen, er at politikken til De Grønne er urealistisk.

Ja.

I likhet med alle andre partiers politikk. Intet parti har i moderne tid fått fullt gjennomslag for sin politikk, og i så måte er alle partiers politikk urealistisk. Den vil ikke bli gjennomført helt, kun delvis – i beste eller verste fall.

Hovedpoenget med de politiske programmene er imidlertid å peke ut en retning og angi gjennomførbare, konkrete tiltak som tar oss i den retningen. Og der mener jeg De Grønne det eneste realistiske programmet på lang sikt.
Continue reading

hvor mye er nok

Jeg leser for tida boka How much is enough? -Money and the good life av Robert Skidelsky and Edward Skidelsky. Boka er ikke ferdiglest ennå, og jeg har absolutt innvendinger mot deler av innholdet, men boka tar opp viktige temaer – som kommer til syne allerede i tittelen.

How much is enough? Ja, finnes det egentlig et begrep om «nok» i livene våre? Er det noen gang «nok»? Det er lett å hele tiden ønske seg mer. Et velkjent eksempel er «trefotssyken» blant båtfolk – man ønsker seg alltid en båt som er tre fot lenger enn den man har – og det er det jo lett å le av for oss som ikke har båt. Men har vi ikke alle en variant av trefotssyken, bare på andre områder – noe som kan bli mer, bedre, større, raskere? Ny mobiltelefon, større flatskjerm, mer plass… Higet etter «mer» blir dessuten hjulpet av at det alltid finnes noen som har mer, noen vi kan sammenlikne oss med.

Money and the good life. Er det slik at mer penger gir bedre liv? Tja. Som jeg tidligere har blogget om, gir økt inntekt økt lykke inntil et visst inntektsnivå. «Mer penger» kan jo ikke være et mål i seg selv – penger har verdi kun fordi man kan bytte dem i noe. Når vi har nok inntekt og formue til å leve et godt liv, får vi allikevel ikke automatisk et godt liv. Trenger vi mer penger da, eller er det noe annet som skal til for å realisere det gode livet, eventuelt for å få et enda bedre liv? Den tiden du har, bør den brukes til å skaffe enda mer penger som kan byttes i enda flere materielle goder eller opplevelser – eller finnes det annen bruk av tiden som vil gi et bedre liv – for deg selv og dem rundt deg?

Her er et tankeeksperiment: Lukk øynene og tenk på noen som – etter din oppfatning – lever, eller har levd, et godt og meningsfylt liv. Hvem tenker du på? Er det noen som har brukt store deler av livet og tiden sin på å tjene masse penger, eller er det noen annen?

Hva med ditt eget liv?

likestilling for å betale skatt

I likestillingsdebatten denne uka har det dukket det opp litt forskjellige argumenter. Jeg har allerede kommentert Elisabeth Skarsbø Moens Stå opp, kvinnfolk, der fokuset er på at kvinner får komme seg ut i full jobb. Når noen i kommentarfeltet, eller på twitter, setter spørsmålstegn ved dette – at målet er at kvinner skal jobbe fullt, enten de må og vil eller ei, dukker det fra ulikt hold opp mange ulike argumenter – de fleste bare løselig knyttet til likestilling, må jeg si.

Et av disse argumentene er at deltidsarbeid er usolidarisk. Jobber man ikke i det hele tatt, betaler man ingen skatt og bidrar ikke til fellesskapet. Se for eksempel denne fra kommentarfeltet under en av kronikkene i debatten:

Eller denne fra twitter:

Noen drar den helt ut, og sier «når du ikke betaler skatt, er det vi andre som betaler for at barna dine skal gå på skole».

Ja, hva skal man si?

Jeg kan begynne med en positiv tolkning: At de som fremhevder at man har plikt til å jobbe for å betale skatt, gjør det ut fra en overbevisning om at vi har en større misjon her i livet enn bare å ta vare på oss selv. At hver enkelt av oss har ansvar for samfunnet rundt oss. Ha solidaritet med medmenneskene våre, også de vi ikke kjenner. Og det er jeg helt enig i.

Men det finnes mye verdifullt å bidra med i samfunnet, for medmenneskene våre, som ikke genererer skatteinntekter. Ta vare på barna våre, på andre familiemedlemmer, på naboer og venner. Gjennom å være gode foreldre bidrar vi til at barna våre blir gode, ansvarlige mennesker som i sin tur vil sørge for at samfunnet går rundt. Og det tar tid, og er en jobb jeg for min del ugjerne setter ut fullt og helt til barnehage eller SFO.

Gjennom å støtte andre mennesker rundt oss, bidrar vi til at deres liv også «går opp». Kanskje gjør dette at de står på beina i en vanskelig situasjon, eller får hverdagslivet til å gå bedre opp – med alle positive effekter det har for samliv, psykisk og fysisk helse. Vi mennesker trenger hverandre, også gjennom personlig, menneskelig kontakt – ikke bare gjennom kjøpte eller skattebetalte tjenester.

Andre verdifulle, ikke-lønnede og ikke-skattbare bidrag er å delta i frivillig arbeid – i veldedige organisasjoner, være frivillig hjelper for noen som trenger det, være oppmann/trener/sjåfør osv i det lokale idrettslaget, være speiderleder eller hva vet jeg. Norge går ikke rundt uten alle de frivillige, ulønnede og ubeskattede timene som legges ned hver eneste dag av helt vanlige voksne.

Tilstedeværelse i andres liv er viktig og verdifullt, for dem, for oss selv og for samfunnet. Og det tar tid.

Eller jeg kan tolke det dithen at de som sier «jobb fullt for å betale skatt» er oppriktig bekymret for velferdsstaten, fordi den ikke er bærekraftig – vi bidrar jevnt over med mindre inntekter til Staten enn vi koster gjennom et liv, fra fødsel til død. Denne bekymringen deler jeg også. Den norske velferdsmodellen er ikke bærekraftig. Hver enkelt av oss er et underskuddsforetakende for staten Norge. Når det allikevel går rundt, er det på grunn av oljeinntektene – som heller ikke vil vare evig. Dette vil jeg skrive mer om en annen gang, men hovedpoenget er at det ikke er hver enkelt sitt ansvar, gjennom å betale skatt, å rette opp en økonomisk modell som ikke er bærekraftig. Her må det tas helt andre grep på et mer overordnet og gjennomgripende nivå.

Så det var et par positive tolkninger og svar på dem.

Men nå vil jeg ta det helt alvorlig – at noen, eller mange, på alvor mener at vårt viktigste bidrag her i samfunnet er å betale skatt, og at alle som kan har en plikt til å arbeide fullt for å betale mest mulig skatt.

Da må jeg jo spørre om hvor langt dette ansvaret går. Har man ansvar for å alltid gå etter den høyest betalte jobben man kan få tak i, slik at man kan betale mest mulig skatt? Har man som ungt menneske plikt til å finne raskest mulig vei gjennom utdanningssystemet, kanskje fortsette på en utdanning som man ikke trives med, kanskje kutte ut et år på folkehøyskole eller en mastergradsutdanning, alt for å heller begynne i arbeidslivet så tidlig som mulig for å betale mest mulig skatt? Bør folk droppe alt mulig av arbeidsfri perioder – droppe den jordomseilingen man har drømt om, eller loffe rundt i Asia et halvår, eller hva det når var man ønsket – for å kunne betale mest mulig skatt? Bør man droppe en del av fratrekkene på selvangivelsen, for å betale mest mulig skatt? Hvor stopper egentlig ansvaret for å betale mest mulig skatt?

Jeg er tilhenger av å betale sin skatt. Men den enkeltes ansvar stopper ved å betale det man skal i henhold til sin inntekt og de skattereglene som finnes til enhver tid. Og så er det politikernes ansvar å finne skatteregler og andre ordninger som gjør at samfunnet er bærekraftig. Det ansvaret må gå langt ut over å pålegge folk et moralsk ansvar for å jobbe mest mulig.

Det er også sånn at de som jobber frivillig deltid, gjør det ut fra en økonomisk situasjon hvor de har råd til redusert inntekt i en periode. Det kan bety at de har en formue å tære på, som jeg må anta ble beskattet da den vokste, og blir formuesbeskattet i dag. Kanskje mer vanlig et at det kan bety at den frivillig deltidsarbeidende har en ektefelle/samboer som tjener mer enn greit nok, noe som igjen betyr at denne familiens skattebidrag allerede er betydelig. (Hvis én i familien tjener 600.000 og den andre 0, betaler familien samlet mer i skatt enn om begge to tjente 300.000 hver. For å ta et vilkårlig eksempel.)

Og så er det ikke sånn at vi «sanntidsfinansierer» velferdsgodene. Den som jobber deltid nå, har kanskje jobbet fulltid tidligere eller vil gjøre det senere. Å si «du jobber bare deltid, så da er det jeg som betaler for skolegangen til barna dine», blir da helt feil. Foruten å avsløre at dette egentlig ikke handler om solidaritet eller likestilling, men økonomisk egoisme og smålighet.

Jeg betaler gjerne for skolegangen til andres barn – det har en verdi for disse barna og for samfunnet i seg selv. Jeg ser ingen grunn til å koble dette til hvorvidt begge, eller bare den ene, eller ingen av foreldrene jobber så mye de kan for å betale mest mulig skatt.

Og så har jeg en sterk mistanke om at hele denne debatten virker belastende på alle dem som gjerne vil jobbe fullt, men av forskjellige grunner ikke kan. Når mantraet blir at «betaler du ikke skatt, er du usolidarisk», er det nok en nedgradering av folk som allerede har utfordringer med å delta i arbeidslivet. Jeg tror de fleste i debatten nok tenker på frivillig deltidsarbeid, og ikke dem som ufrivillig her helt eller delvis utenfor arbeidslivet, men det er en klargjøring de færreste er flinke til å ivareta når de debatterer.

Til sist – hvis folk virkelig mener at vi har ansvar for å betale mest mulig skatt – kan man jo forvente at folk vil strømme til partier som går inn for mer skatt enn i dag. «Skattelette» blir en tapersak og et parti som sier «mer skatt», vil oppleve et valgskred. Det gjenstår å se. Jeg må si at jeg tviler.

velferdsstaten på sparebluss

Nå har jeg blogget om at økonomien kanskje er en boble og om vi er forpliktet til å jobbe for å holde økonomien i gang. Begge steder lovte jeg å komme tilbake til velferdsstaten.

Jeg må begynne med å si at den norske velferdsmodellen er en fantastisk flott konstruksjon som etter min mening har bidratt til at Norge er et av verdens beste land å bo i. Den jevner ut sosiale forskjeller og skaper et sikkerhetsnett som – tross hull og svakheter – gjør at folk kan være rimelig trygge på å bli ivaretatt når de blir gamle, syke eller uføre.

Men hvilken rolle spiller velferdsstaten i en eventuell situasjon der økonomien ikke lenger vokser, men står stille eller krymper? Hva skjer med den da? Og hva skjer med velferdsstaten når økonomien forsåvidt er god, men flere folk velger å jobbe redusert – eller ikke i det hele tatt?

La oss begynne med å se på situasjonen der landets økonomi ikke lenger vokser, men går andre veien.

Det er lett å se på Europa og finne ut at det kan gå ordentlig ille med velferdsstaten i en resesjon – altså når økonomien krymper. Velferdsstaten er dimensjonert for en situasjon der de aller fleste klarer seg selv – der en stor del av befolkningen er i arbeidsdyktig alder og har jobb. Når velferdsordningene virkelig trengs for mange mennesker om gangen – mennesker som er uten jobb og ikke klarer å betale regningene sine eller kjøpe nok mat – da strekker ikke velferdsstaten til. I Europa har velferdsordninger blitt redusert med en gang økonomien har gått nedover.

I Norge er vi i utgangspunktet heldigere stilt, fordi vi har reserver som de fleste andre landene i Europa ikke har. Det vil si, vi har «pæeng på bok» i oljefondet, og vi har oljereserver nedi havbunnen. På kort sikt i Norge, når resesjonen kommer hit, vil velferdsstaten være der i fullt monn for den som står uten arbeid. Men det vil koste, i form av trygd, stønader og redusert produksjon. Reservene vil etter hvert bli brukt opp.

Når det skjer, vil velferdsstaten måtte reduseres også her i Norge. Reduserte satser over hele linja for trygd, stønader, pensjoner. Færre sykehjemsplasser for syke og eldre. Dårligere sykehustilbud. Kanskje økt egenbetaling for legehjelp. I tillegg til dårligere vedlikehold av veier, jernbane og offentlige bygg – og mer; offentlige utgifter må reduseres i takt med fallende inntekter.

Og dette betyr også at alle – jevnt over – må klare seg med mindre. Mindre å kjøpe for og mindre hjelp når man trenger det. Det betyr at man må bli nøysommere, reparere i stedet for å kaste og kjøpe nytt, enklere mat, ha litt egen matproduksjon, sy noe selv. Det betyr også at vi i større grad selv må ta vare på familiemedlemmer som er syke,  gamle eller har spesielle behov – «tjenester» vi tidligere har kunnet kjøpe eller overlate til velferdssamfunnet.

Bildet er altså nyansert. Den norske velferdsstaten må på sikt også krympe hvis hele økonomien krymper, og tilby mindre til sine borgere. Men samtidig som borgerne kan bidra med mindre inntekter til velferdsstaten, kan de bidra med mer tid og ulønnet innsats. Det vil være vondere enn i dag, men det vil ikke være helt katastrofe. (Hvis myndighetene venter for lenge med å redusere offentlige utgifter i en krympende økonomi, vil det bli mye vondere – for da må staten også betjene stor gjeld samtidig med at den skal betjene borgerne.)

Tilbake til nåtiden. En resesjon er en ting, men hva med velferdsstaten når folk velger å jobbe redusert – fordi de kan, ikke fordi de må – og dermed bidrar mindre med skatteinntekter til fellesskapet? Svikter de velferdsstaten og samfunnet?

Vel, reduserte bidrag til staten er kun den ene siden av regnskapet. Den andre siden er at de som jobber mindre, også kan avlaste velferdssamfunnet (avhengig av hva de gjør med «fritiden» sin). De kan selv ta mer av omsorgen for familie eller bekjente som har omsorgsbehov. Bruke mindre avbarnehageplasser og skolefritidsordninger. Være en ressursperson i nærmiljøet som kan stille opp når andre sliter, og dermed kanskje unngå at andre må bli sykmeldt.

Og kanskje er det dette som kan berge velferdsstaten i vanskeligere tider, eller i alle fall sørge for at den ikke blir helt rasert – at de som bruker mindre tid på jobb også kan avlaste velferdsstaten, og dermed bidra til at det fortsatt finnes gode ordninger for dem som virkelig trenger dem.

Det er i alle fall en tanke.

forpliktet til å jobbe

I forrige blogginnlegg funderte jeg rundt det at økonomien er avhengig av at vi jobber stadig mer for å produsere stadig mer.

Så er spørsmålet: Er vi da moralsk forpliktet til å jobbe «fullt»? (Hva nå det er – det har jo variert både over tid og over geografi.)

Tenk en situasjon hvor privatøkonomien er slik at man ikke behøver å jobbe «fullt», men kanskje klarer seg fint med f.eks. 75% lønn og dermed 75% jobb. Bør man allikevel jobbe «fullt» fordi alle må trå til for at nasjonaløkonomien skal gå rundt?

Jeg mener nei. Av flere grunner.

Den første er at en sånn utvikling (vi jobber mer og produserer mer av ting vi «ikke trenger») og en sånn økonomi (som vokser fra år til år), ikke er bærekraftig. En oppblåst økonomi bruker opp dyrebare ikke-fornybare ressurser til å produsere ting vi ikke behøver – i stedet for å spare dem til det er helt nødvendig å bruke dem opp.

Den andre grunnen er at vi har andre forpliktelser. Overfor menneskene rundt oss, som familien – foreldre, søsken, barn. Særlig for barn – alltid! Og dette vil jeg kanskje skrive mer om en annen gang, for det offentlige har lagt til rette for at vi skal slippe å bruke tid sammen med barna våre slik at vi kan jobbe «fullt» – med tilbud om full barnehageplass fra barnet er ett år og SFO til og med fjerde klasse på skolen. Jeg vet at jeg tråkker inn i et minefelt med den siste setningen her – «jeg må jobbe fullt, skal jeg liksom ha dårlig samvittighet for det, nå?» Nei. Med dette innlegget ønsker jeg ikke å si at det er moralsk feil å jobbe «fullt», men at det er moralsk greit å jobbe redusert. Med andre ord, jeg ønsker å utvide feltet for hva som er moralsk ok, ikke snevre det inn.

Vi har forpliktelser overfor andre mennesker rundt oss også. Andre familiemedlemmer, særlig når de  har problemer eller sliter med sykdom. Og for naboer – skjer det noe med menneskene i nabolaget, er det også noe vi må stille opp for. Det tar tid å være et tilstedeværende menneske.

En tredje grunn er at vi blir ikke lykkeligere av enda mer penger. Penger er viktig for lykken opp til et punkt (hvis du er fattig, vil du faktisk bli lykkeligere av mer penger), men i verdens rikeste land er vi langt forbi det punktet – generelt sett. Når det allikevel finnes nok av folk i Norge som sliter pga at de ikke har penger til å skaffe seg det de trenger, er det mer et fordelingsproblem enn et vekstproblem.

Men det finnes også argumenter for at man bør jobbe fullt, selv om man ikke må. F.eks. kan man peke på velferdsstaten som er avhengig av at alle yter sin skjerv i form av skatter og direkte arbeidsinnsats. Og både skatteinntekter og arbeidsinnsats blir det mindre av når folk arbeider mindre og kjøper mindre. Velferdsstaten – i denne sammenhengen – er et såpass stort tema at jeg vil si mer om det i et annet blogginnlegg. Nå får jeg nøye meg med å si at argumentet er gyldig, men ikke nyansert nok.

Jeg tror det ville være bra om fokus – på samfunnsnivå – ble rettet mer mot alt det verdifulle som skjer i samfunnet vårt og som ikke er lønnet. All frivillig, ulønnet innsats – både organisert og uorganisert. At vi tar vare på hverandre – barn, foreldre, familie, naboer, kolleger, tilfeldige forbipasserende.

Alt verdifullt kan ikke måles i lønn.

en hyllest til de frivillige

Vi er fortsatt i diskusjonen rundt 22. juli-kommisjonens rapport og hva den har å si for politiledelse, statsråder, «hvem sin skyld var det», osv. Men rapporten er også en stor hyllest til de frivillige – til vanlige folks initiativ, mot og medmenneskelighet. Hvis noen skulle være i tvil om hvor viktig det er at vi alle stiller opp når noe skjer, bør de lese 22. juli-kommisjonens rapport.

Jeg vil også gjerne hylle de frivillige – vanlige kvinner og menn som valgte å handle og gå inn i helt uvirkelige situasjoner. Nedenfor følger derfor noen utdrag fra rapporten – til inspirasjon for oss alle.

Et stort antall frivillige, både enkeltpersoner og frivillige organisasjoner, deltok i innsatsen etter terrorangrepene. Mange frivillige fra lokalbefolkning og turister i Hole kommune og på Utvika Camping hjalp ungdommer som var i livsfare ved Utøya 22/7. Disse frivillige gjorde en heltemodig innsats, og viste hvilken enorm ressurs den alminnelige mann og kvinne er i en katastrofesituasjon. Flere av dem har i etterkant også blitt tildelt Medaljen for edel dåd av kongen.

De frivillige hjelperne tok imot nedkjølte og skadde ungdommer, utførte førstehjelp, ga dem varme klær, pledd og varme dusjer, fraktet ungdommer til Sundvolden Hotel og sykehus, kontaktet og informerte nødetatene og viste en omsorg og medmenneskelighet som er avgjørende i en katastrofesituasjon. Flere frivillige hentet også svømmende ungdommer og ungdommer direkte fra øya med båt, og de utsatte dermed seg selv for livsfare. Frivillige strømmet til Sundvolden Hotel utover kvelden 22/7 for å hjelpe til. Totalt meldte rundt 250 frivillige seg på hotellet, herunder en mengde helsepersonell som ikke var på arbeid, men som ønsket å bidra. (s. 202) 

—  

De som først ankom til åstedet, var enten tilfeldig forbipasserende eller sikkerhetsvakter fra DSS. Etter beste evne hjalp de folk ut av bygningene og gikk i gang med førstehjelp. Mange frivillige gjorde en livreddende innsats. (s. 21) 

—  

Mens den profesjonelle redningstjenesten holdt seg i bakgrunnen, fortsatte de frivillige sivilistene med å plukke opp ungdommer av sjøen og frakte dem til land. Noen av disse ble tatt hånd om av helsepersonell i de ventende ambulansene oppe på riksveien. Andre ble kjørt til sykehus i privatbiler. (s. 31) 

Og, som jeg har referert i et annet innlegg:

Sjelden har verdien av frivillig engasjement og enkeltpersoners initiativ vært vist tydeligere enn i minuttene etter eksplosjonen i regjeringskvartalet og på og ved Tyrifjorden 22/7. Tilfeldig forbipasserende, campingturister og fastboende ved Utøya ble denne ettermiddagen helt avgjørende brikker i en av landets største redningsoperasjoner noensinne. Vanlige mennesker trådte til og fattet beslutninger om å handle. For politiaksjonen var deres innsats helt avgjørende. Uten de frivilliges innsats denne dagen ville flere liv ha gått tapt, og skadeomfanget ville vært større. (s. 457)

22. juli-kommisjonen er klar på at frivillige er en så stor og viktig ressurs ved katastrofer, at dette bør inngå i beredskapsplanene til helsevesenet:

Samarbeidet med frivillige hjelpere var også helt avgjørende, og beredskapsplanene bør inkludere hvordan frivilliges innsats best kan benyttes i en katastrofesituasjon. (s. 208)

Utgangspunktet for denne bloggen er at vi vanlige mennesker – hver og en av oss – er en viktig del av samfunnet vårt og derfor har et ansvar for å delta – blande oss inn, si ifra, ta beslutning om å handle. Dette gjelder også i det daglige. Noen som plager andre, noe som ser mistenkelig ut, en rasistisk kommentar, en gravid som trenger sitteplass på en overfylt buss. Heldigvis er det sjelden det oppstår så dramatiske situasjoner som 22. juli 2011, men jeg tror og håper at terroraksjonene denne dagen gir oss bevissthet og inspirasjon til å trå til – også når det ikke står om liv og død.

ditt og mitt ansvar

Etter at 22. juli-kommisjonen offentliggjorde sin rapport mandag 13. august, har det vært massivt fokus på om noen «må gå» (og Mæland gikk), politiets egen evaluering vs kommisjonens evaluering, FADs sendrektighet osv. Kanskje skriver jeg noe mer om dette senere, men her og nå ønsker jeg å si noe om det ansvaret hver enkelt av oss – vanlige borgere og medmennesker – har.

Jeg klarer ikke å si det bedre enn kommisjonen gjør i sin rapport på s. 457:

Avslutningvis trekker vi fram to forhold som kan gi grunnlag både for ettertanke og inspirasjon. 

Det første gjelder viktigheten av å si ifra. Det er velkjent at mange kriser kunne vært unngått eller håndtert bedre dersom individer hadde uttrykt sin uro eller engasjert seg når de oppdaget mangler eller feil. I stedet for å si ifra blir de passive tilskuere, selv om de ofte har både verdifull informasjon og verdifulle perspektiver som ville bedret evnen til å forebygge eller å håndtere en krise. 22/7 er nemlig også en historie om at det var mange som visste at kritiske systemer ikke fungerte som de skulle, at tiltak ikke var iverksatt som planlagt. Ofte er det slik at i situasjoner der mange observerer samme fenomen, unnlater vi å si ifra. Der det er eksperter og autoriteter involvert, er det en ekstra tendens til at mange blir passive tilskuere. Kommisjonen mener at å si ifra om risikoer i omgivelsene er en viktig del av den enkeltes samfunnsansvar. 22/7 lærte oss med all tydelighet at årvåkenhet og engasjement kan spille en avgjørende rolle, og det viktige i at tilsynelatende små og kanskje uvesentlige detaljer eller svake signaler får tilstrekkelig oppmerksomhet tidsnok.

Det andre gjelder personlig initiativ og engasjement. De frivilliges organisasjoner er en bærebjelke i norsk beredskapsarbeid. Sjelden har verdien av frivillig engasjement og enkeltpersoners initiativ vært vist tydeligere enn i minuttene etter eksplosjonen i regjeringskvartalet og på og ved Tyrifjorden 22/7. Tilfeldig forbipasserende, campingturister og fastboende ved Utøya ble denne ettermiddagen helt avgjørende brikker i en av landets største redningsoperasjoner noensinne. Vanlige mennesker trådte til og fattet beslutninger om å handle. For politiaksjonen var deres innsats helt avgjørende. Uten de frivilliges innsats denne dagen ville flere liv ha gått tapt, og skadeomfanget ville vært større. Mange av disse heltene deltok med en imponerende og uegennyttig innsats med fare for eget liv. Den medmenneskelighet og innsatsvilje disse viste, sammen med de etter hvert tusener som i organisert og uorganisert form deltok i å håndtere tragedien, bør tjene som en inspirasjon i møte med framtiden.

Mitt oppi alt mediebråket og de politiske diskusjonene ønsker jeg at vi har med oss dette: Vi er en del av samfunnet vårt og omgivelsene våre, og vi har et ansvar for – og en reell mulighet til – å bidra til at større og mindre katastrofer ikke skjer. Det gjelder både planlagte terrorhandlinger og kriminalitet, politiske avgjørelser vi er uenige i og uforholdsmessig utøvelse av myndighet – og lokale, medmenneskelige forhold som mobbing på skolen, mishandling av barn, rasisme, kvalitet på lokale sykehjem, hvordan vi omtaler våre medmennesker i alle fora, inngripen i overgrep og voldshandlinger der vi er, osv.

Hverken politi, helsevesen, vektere, Røde Kors, myndighetene eller hva det skulle være, er overalt for å ordne opp. Vi må ta ansvar – du og jeg! Dette er ikke TV, eller et forutbestemt teater. Det er våre liv, og vi har ansvar for oss selv og våre medmennesker.

aldri igjen

Det er skrevet mye om 22. juli. Mange skriver klokt – spesielt er det representanter for AUF-ungdommen som jeg har blitt hoderystende imponert over, men også andre samfunnsdebattanter og kommentatorer. Innfallsvinklene er ulike, men mange forsøker å forstå hvordan dette kunne skje, og hvordan vi kan unngå at det skjer igjen.

Jeg har dessverre ingen tro på at vi kan unngå fullstendig at noen ønsker å utføre terrorhandlinger mot samfunnet vårt. Heller ikke har jeg tro på at vi kan fange enhver person som vil utføre terrorhandlinger og hindre dem i det – uansett hvor mye vi er villige til å ofre våre liberalistiske rettigheter i forsøket. Neste angrep kan komme fra en helt annen kant enn den Breivik kom fra.

Men vi kan øke oddsene våre som samfunn – ikke ved ett enkelt (eller vanskelig) grep, men gjennom mange små grep som alle bidrar. Her vil jeg oppsummere noen av de kloke tankene som har kommet, ispedd mine egne, og begynne med…

Hva vi ikke må gjøre

Det aller viktigste vi ikke må gjøre, er å ofre individets rettigheter i et liberalt, demokratisk samfunn i jakten på større trygghet. Siden 11. september 2001 har vi dessverre gått flere skritt i denne retningen, slik det blir oppsummert i Terrorens permanente kvantesprang. Men bredere overvåkning (som f.eks. Datalagringsdirektivet legger opp til) eller mindre krav til saklig grunnlag for personransakelser og arrestasjoner, bringer oss ikke nærmere et trygt samfunn (som jeg har blogget om før) – bare nærmere en politistat.

Noe annet vi ikke må gjøre, er å latterliggjøre de personer, grupper eller krefter vi er redde for, slik student Henrik Aa. Bjorland påpeker i sin kronikk Nei, Media! Latterliggjøring har aldri fått noen til å endre syn, snarere er det egnet til å gjøre ofrene for latterliggjøringen enda mer innbitt – og gruppene deres mer lukket og dermed mindre tilgjengelige for argumentasjon.

Hva vi kan gjøre

Stoltenbergs fine ord

Jens Stoltenberg oppsummerte mye av det vi kan gjøre i sin gripende tale i Oslo Domkirke 24. juli 2011 – Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet. Da var han en statsmann. Og selv om det kan diskuteres i hvor stor grad dette har blitt fulgt opp siden da, var det en god og riktig innfallsvinkel – både for myndighetene og for resten av oss som alle er en del av Stoltenbergs «vi».

Mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet

Den viktigste biten av «mer demokrati, mer åpenhet», er at vi alle må engasjere oss. Demokratiet dør uten engasjement, og blomstrer med mer engasjement. Uansett hva du mener, er det viktig at du lar meningen din bli hørt!

Ytringsfriheten er en av bærebjelkene i demokratiet, og kan fungere som et vern mot mer voldsomme handlinger, som Bjørn Stærk poengterer glimrende i Naive ytringsfrihetsrealister. Vi trenger fri meningsutveksling, også (eller egentlig særlig) med folk som er uenige med oss. Og fortrinnsvis uten å ta i bruk «sosialt press», dvs generell moralsk fordømmelse, som bare er egnet til å undertrykke meningsutvekslingen. Ta utgangspunkt i at meningsmotstandere også er ålreite mennesker.

«Mer humanitet» betyr, for hver enkelt av oss, også at vi bry oss mer om våre medmennesker. Vi er et samfunn, vi er mennesker, og vi må passe på hverandre. Vi kan ikke outsource all omsorg, trygghet og innblanding – outsource selve fellesskapet – til offentlige og private aktører, men må gå inn og bry oss selv. Dette har jeg blogget om flere ganger.

Aldri naivitet

En viktig bit av «aldri naivitet» er å gi politi og etterretning ressurser nok til å gjøre jobben sin på en god måte. Ikke bredere mandater, som jeg påpekte over, men ressurser nok til å utføre de mandatene de allerede har. Selv om det kanskje er tvilsomt om PST ville fanget opp Breivik, virker det klart at etaten har kapasitetsutfordringer.

PST mener at det måtte kommet et konkret tips for at de skulle fanget opp Breivik. En annen viktig bit av «aldri naivitet», er også at hver enkelt av oss må være mer på vakt og ikke alltid tro at alt er i orden. Vi har vært så vant til fred og trygghet at vi lett tenker at alt er i orden, selv om vi opplever noe som burde være mistenkelig. Uten at vi skal bli et angiversamfunn, er det viktig at vi ikke er blinde for at en del folk har til hensikt å begå alvorlig kriminalitet, og følger opp dette med å tipse politi og andre dersom vi opplever noe mistenkelig.

Men det er også noe annet vi kan gjøre, som ikke fanges opp av Stoltenbergs fine ord.

Ta vare på barna

Jeg tror det viktigste vi kan gjøre, er å ta vare på barna. Våre egne og andres. Selv om det er uklart i hvor stor grad Breiviks barndom har sammenheng med terrorhandlingene, er barndommen hans et tema i retten – og en utrygg barndom gjør det i alle fall ikke mindre sannsynlig at man blir en sint ung mann, som Sturla Haugsgjerd peker på i sin dobbeltkronikk. Det å ta godt vare på barna har uansett en egenverdi og, som jeg har blogget om før, har alle voksne et ansvar for alle barn.

Sjekk fakta

Kristopher Schau, som følger rettssaken mot Breivik for Morgenbladet, tok opp viktigheten av å møte ekstreme ytringer med fakta. Han sier at Breiviks forklaring har en egen, intern logikk, men at han «har basert hele sin forrykte logikk på en, stadig mer fascistisk, suppe av faktafeil». Vi trenger å bli kjent med argumenter som blir brukt, og finne svakheter (eller styrker) i argumentene, for å kunne møte ulike utsagn med noe annet enn «nei, det tror jeg ikke på». I den pågående rettssaken gjør Dagbladet faktasjekk av alle de små og store utsagnene som Breivik fremsetter som sannheter.

Vær sammen

Til slutt – vi må søke sammen. Være fysisk sammen – gjøre ting sammen, sørge sammen, glede oss sammen, eller kjede oss sammen. Påtalemyndighetene mener at Breivik ble mer og mer ekstrem da han isolerte seg og stort sett hadde kontakt med andre gjennom datamaskinen – på nettfora og i nettspill. Dessverre er det stadig vanligere at vi i Norge er alene – som Shabana Rehman sier, «Isolasjon er velferdsstatens skyggeside».

Vi mennesker er sosiale vesener, og vi mister noe av vår menneskelighet når vi ikke er fysisk sammen med andre. Dra på besøk til hverandre, inviter hverandre, gå på konserter eller turer sammen, spill fotball eller hva du vil – bruk tiden din sammen med andre mennesker.

Glem aldri samholdet i tiden etter 22. juli – rosehavet og rosetoget. Og omsett det i praktiske handlinger i dag og alle dager framover.