 |
| Photo by Nicola Corboy |
Norge scorer høyt på undersøkelser som måler tilliten i ulike land – i likhet med de andre nordiske landene. Det er ikke bare noe man kan bruke som nok et argument i «verdens beste land å bo i», det har også andre positive sider. Et høyt nivå av tillit i et samfunn generelt – og her må jeg innrømme at jeg glir umerkelig fra «tillit mellom borgere og styresmakt» til «tillit mellom borgere» – har en klar sammenheng med en rekke positive forhold, bl.a. lav kriminalitet og lav korrupsjon. Land med lavt generelt tillitsnivå, sliter derimot med høyere kriminalitet og høyere korrupsjon.
Forskningen sier ikke noe definitivt om kausaliteten her – fører høy tillit til lav korrupsjon og kriminalitet, eller fører lav korrupsjon og kriminalitet til høy tillit? Mitt råtips er dette: I de fleste komplekse systemer (som f.eks. et samfunn), er det meste både årsak og virkning samtidig. Jeg tror derfor høy tillit fører til lav korrupsjon og kriminalitet og at lav korrupsjon og kriminalitet fører til høy tillit.
Så, hvis økt overvåkning fører til lavere tillit, og lavere tillit fører til høyere kriminalitet, og høyere kriminalitet møtes med økt overvåkning… Stopp karusellen, jeg vil av!
Hei, vent! Det å møte økt kriminalitet med økt overvåkning er et politisk valg. Det betyr at det er mulig å velge annerledes. Og tilliten i samfunnet er fortsatt høy. Kriminaliteten er fortsatt lav.
Det er fortsatt håp.