frivillig sex eller overgrep

Når man snakker om voldtekter, tenker man ofte på overfallsvoldtekter på åpen gate – det er disse som kommer fram i mediene og som blir diskutert. Men dette er ikke de voldtektene det er flest av – de fleste skjer i private hjem, ofte mellom folk som kjenner hverandre fra før*.

Og så er spørsmålet: Når går noe over fra å være lovlig sex til å være ulovlig overgrep? Når er det frivillig og når er det ikke?

Her er en veiledning:

Sex bør være basert på entusiastisk samtykke.

Hvis det ikke er det, er du allerede over i en diskutabel gråsone. Det er ikke sikkert det er voldtekt i juridisk forstand, men det er stor fare for at den andre parten kan oppleve det som en krenkelse.

Det holder nemlig ikke bare med samtykke. Får du motvillig samtykke etter mye «masing» er det ikke entusiastisk. Er den andre personen så full at vedkommende ikke klarer å sette grenser, er det kanskje samtykke, men ikke entusiastisk. Kanskje er det da overgrep.

Sex bør være noe fint, gjerne noe det er litt tjo og hei rundt. To likesinnede som finner hverandre der og da, og har det gøy og spennende sammen. Da blir det bra saker for begge parter.

Det entusiastiske samtykket behøver ikke være uttalt, men det bør være tydelig gjennom kroppsspråk. Entusiasme merkes. Enten det er i et etablert forhold eller et tilfeldig møte ute på byen. Det kan være et spennende spill, hvor langt kan dette gå? Men hele tiden må det være basert på entusiastisk samtykke – når entusiasmen stopper, bør man stoppe selv også.

Jeg husker i min ungdom, på en sommerjobb. En av gutta der kom en mandag og sa som så: «Trur du’kke det blei f***e på meg i helga, ‘a?» Litt senere samme uka ble han anmeldt for voldtekt. Jeg vet ingenting om denne konkrete saken, men det jeg tror, er at jenta var så full at hun enten ikke klarte å sette grenser, eller at hun ikke klarte å gjøre nok motstand.

Og her er noe av greia: «Nok» motstand? Hva er det? Hvis den ene presser på, hvor mye motstand må den andre utvise? Holder det å vise ulyst, holder det å si nei, eller må man vise at man mener alvor ved å gjøre fysisk motstand? Og hvor mye, og hvor lenge?

Svaret er: Hvilken som helst motstand, når som helst. Ingen har rett på en annens kropp, uansett historikk, omstendigheter eller noe. Kanskje synes partneren det er greit å kline, men ikke å bli befølt. Kanskje synes partneren det er spennende å havne alene på samme rom, men vil allikevel ikke ta av klærne. Kanskje synes partneren allikevel at dette begynner å bli ubehagelig, og vil trekke seg ut. På et hvilket som helst tidspunkt kan partneren stoppe å si ja, og det må man respektere. Uansett.

Har du sagt A, har du bare sagt A. Du trenger ikke si B. Du kan til og med trekke tilbake A. Og det skal respekteres.

Et annet minne, fra noen år seinere, på dansegulvet: Hun og han danser sammen, rolig. Han lener seg fram for å kline med jenta, hun har ikke lyst og lener seg bakover. Han bøyer seg lengre fram, hun lengre bakover. Til slutt klarer han å bøye seg lengre fram enn hun klarer å bøye seg bakover – omtrent 90 grader – og han får klininga si. Jeg vet ikke hvorfor jenta ikke bøyde hodet til side – burde hun gjort det for å gjøre «nok» motstand? Seinere på natta så jeg de dro sammen – det vil si, det var mest han som dro henne. Hun var skikkelig full og virket resignert.

Entusiastisk samtykke. Sex bør være noe begge har lyst til – en spennende greie mellom to voksne. Det bør ikke være noe den ene på noen måte presser den andre til. Da er det et overgrep.

Og hvis du er i tvil, så spør.

* Oslopolitiets analyse av anmeldte voldtekter og voldtektsforsøk i 2011 viste at i over 60 % av anmeldelsene skjedde overgrepet i en bopel, og i over 40 % var den anmeldte en bekjent, venn, kjæreste eller eks-kjæreste. I analysen kategoriseres over halvparten av anmeldelsene som festrelatert voldtekt eller relasjonsvoldtekt. Overfallsvoldtekter utgjorde 15 % av anmeldelsene. (https://www.politi.no/oslo/strategier_og_analyser/statistikker_og_analyser/Tema_166.xhtml)