Jeg liker gode diskusjoner, kronikker og debatter. Selv om man ikke blir enige, lærer man gjerne noe nytt. Det som dessverre ofte dukker opp og gjør diskusjonen dårligere, er stråmannsargumentasjon. De fleste er kanskje kjent med hva det er, men såpass plagsomt er det at jeg vil skrive et lite innlegg allikevel.
For å understreke at her vil jeg fokusere på dårlig argumentasjon, og ikke «dårlige meninger», vil jeg trekke fram eksempler fra folk eller miljøer jeg i stor grad sympatiserer med. Eksemplene er ganske tilfeldig valgt – bare noen jeg har kommet over de siste par dagene.
Først et eksempel fra siste nummer av Fri Tanke – medlemsbladet til Human-Etisk Forbund. Overlege Morten Horn har en kronikk om bioteknologi. Der finner vi blant annet: «Bioteknologi er tukling med «Skaperverket». Det er ok for oss humanetikere, vi tror ikke på noe skaperverk.»
Stråmannsargumentasjonen er at Morten Horn her later som om den eneste grunnen til å være imot bioteknologi, er at det er tukling med skaperverket – dette er stråmannen. Deretter skyter han ned stråmannen ved å si at humanetikere ikke tror verden er et skaperverk (som heller ikke er helt riktig – humanetikere trenger ikke være ateister eller agnostikere). Når stråmannen er sablet ned, later forfatteren som om han har sablet ned de virkelige argumentene mot bioteknologi, i alle fall med hensyn til humanetikere.Klassisk eksempel på stråmannsargumentasjon som er lett å få øye på og gjennomskue.
Men her må jeg rette pekefingeren mot meg selv. I kronikken har nemlig Morten Horn mange andre refleksjoner for og mot bioteknologi. Men jeg later som om Morten Horn ikke har andre argumenter utenom det ene jeg trekker fram – og så skyter jeg det ned og later som om jeg har tatt alle hans argumenter (men det har jeg altså faktisk ikke). Klassisk stråmannsargumentasjon. Fy, Trond!
Et eksempel til: På glimrende NRK Ytring har statssekretær Pål K. Lønseth en kronikk der han forsøker å avfeie Margreth Olins kritikk av hvordan asylbarna blir behandlet. Lønseths kronikk er i seg selv en studie i stråmannsargumentasjon. Men siden jeg stort sett er uenig med Lønseths utspill i asylpolitikken, vil jeg ikke ta noen eksempler der. Jeg vil heller ta tak i en kommentar under kronikken.
I diskusjonen under kronikken finner vi en debattant (la oss kalle ham A) som mener at asylpolitikk er et økonomisk spørsmål. Debattant B (min helt fordi han er uenig med Lønseth og debattant A), kaster seg på med et «Hvorfor mener du barnekonvesjonen ikke bør gjelde for asylbarn?»
Igjen, stråmannsargumentasjon. A har overhodet ikke sagt noe om at barnekonvensjonen ikke skal gjelde asylbarn, men B later som om det er det han har sagt – en stråmann. Og denne stråmannen står så dårlig av seg selv at det knapt er nødvendig å komme med noen argumenter imot – det holder med et spørsmål for at den skal falle. Dermed later debattant B som om han har avvist A’s argumenter. Og det har han dessverre ikke.
Dette er bare et par eksempler. Jeg oppfordrer deg til å finne flere eksempler selv – det er nok å ta av i nesten enhver debatt!
Stråmannsargumentasjon har nemlig blitt svært så populært å bruke. Og ikke uten grunn – i mange debatter havner du i en vanskelig situasjon når motparten tyr til stråmannsargumentasjon. Skal du påpeke at det er stråmannsargumentasjon? Da stopper du debatten, og det er en fare for at publikum tror du selv ikke har nye argumenter eller bare er ute etter å «ta» motparten. Skal du la det passere og debattere videre? Da risikerer du at motparten skårer poeng fordi publikum tror motparten har punktert ditt virkelige argument.
Faktisk har stråmannsargumentasjon blitt så vanlig at man knapt legger merke til det lenger, men godtar det som gyldig argumentasjon – både i andres og egne innlegg. Men da har vi alle tapt. Slik argumentasjon forringer en debatt, fordi man later som om motparten sier noe annen enn hun sier – noe som til forveksling likner, men som inneholder åpenbare svakheter som man så selv utnytter i sin argumentasjon. Og da kommer vi ikke noe videre i debatten. Det blir bare en liksom-debatt full av avledningsmanøvre der ingen lærer noe nytt.
Stråmannsargumentasjon er uredelig. Derfor gjør det vondt når noen argumenterer for noe jeg er enig i – med stråmannsargumentasjon. God sak, dårlig argumentasjon. Min oppfordring blir derfor: Lær deg å gjenkjenne stråmannsargumentasjon – og unngå å bruke den selv.
Hvis du har en god sak, trenger du ikke sette opp stråmenn for å liksom-vinne kampen – du kan heller gå løs på motpartens virkelige argumenter og vinne kampen på ordentlig.
Og hvis du har en dårlig sak? Vel, kanskje motparten har et poeng da, uten nødvendigvis å ha rett totalt sett. Verden er sjelden svart/hvitt. De fleste problemstillinger som fortjener en debatt, har mange og komplekse sider. Innrøm heller dét, enn å sette opp en stråmann for å vinne liksom-poeng.