kontroller er bra… eller?

Foto fra flickr av Jonathan McIntosh, http://www.flickr.com/people/jonathanmcintosh/

Aviser, deriblant Aftenposten 22. februar, kunne fortelle om at 29 elever i Oslo-skolen har blitt tatt med narkotika på skolen det siste året. Uka etter, 29. februar, fulgte Lars Helle i Stavanger Aftenblad opp med en kommentar kalt Kontrolltyranni mot unge. Foruten å vise til narkotika-saken, tar han også opp andre saker der man innfører kontrolltiltak mot unge, bl.a. overvåkingskameraer på skolen. Helle er kritisk til disse tiltakene, fordi metodene krenker elevenes integritet og også skaper overskuddsinformasjon som kan komme på avveie.

Og så er debatten i Aftenbladet i gang. Forutsigbart nok kommer argumentet om at «hvis du ikke har noe å skjule, har du ikke noe å frykte» opp blant dem som er uenige med Helle. Og også «kan vi redde noen, kanskje bare en, fra å havne i narkotikahelvetet, synes jeg ikke dette er noe stort inngrep i vår personlige frihet».

Jeg syntes Helles kommentar var glimrende. Motargumentene over bommer helt på poenget, som er at Norge er et demokrati, et relativt velfungerende et. En av de viktigste grunnene til at det fungerer bra, på mange måter en del av selve fundamentet for demokratiet, er at det er et gjensidig tillitsforhold mellom folket og myndighetene, mellom borger og stat. Dersom den vanlige borger opplever at myndighetene ikke har tillit til ham eller henne, for eksempel gjennom videoovervåkning, tilfeldige narkotikakontroller eller ved å lagre alle trafikk- og lokaliseringsdata fra bruk av telefon og internett, vil over tid denne lavere tilliten speiles tilbake – borgeren får også mindre tillit til myndighetene. Og da svekkes hele grunnlaget for demokratiet. Spesielt ille er det når denne kontrollen og overvåkingen skjer på skolene – et sted der elevene skal dannes til å bli bevisste borgere av et demokrati, med egne, selvstendige etiske vurderinger.

Overvåkning får nemlig konkrete, tydelige effekter på etiske vurderinger. Hvis man på et eller annet nivå blir vant til å være overvåket, vil selve begrunnelsen for å avstå fra lovbrudd eller uetiske handlinger gradvis bli endret – fra at man avstår fordi man selv synes noe er galt, til at man avstår fordi man blir overvåket. En jeg har jobbet med, var veldig tydelig på dette i forbindelse med et idrettsarrangement: «Jeg fikk parkert kjempenære idrettsanlegget. Det var egentlig ikke lov, men parkeringsvakta ble distrahert av noe annet da jeg kom kjørende, så da bare tok jeg sjansen.» Dette fortalte han uten blygsel, faktisk litt skrytete. Siden overvåkingen var borte et øyeblikk, var det plutselig «lov». Ikke akkurat noe forferdelig lovbrudd, men jeg er redd den psykologiske mekanismen kan være den samme i mer alvorlige situasjoner i et mer gjennomovervåket samfunn.

Faktisk er jeg redd for at kontrolltiltak i det lange løp står i fare for å få helt motsatt effekt av det som var meningen – nemlig at kriminalitet går opp i stedet for ned.

Hovedpoenget er allikevel en ideologisk protest. Som borgere i et åpent demokrati, bør vi ikke utsettes for tilfeldige kontroller eller generell overvåkning – det krenker vår integritet.

Oppdatert 12. mars: Jon Wessel-Aas har foretatt en juridisk vurdering av bruk av narkotikahunder som «forebyggende» tiltak, og kommet fram til at praksisen er ulovlig: http://www.uhuru.biz/?p=1018

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.