Historiens lærdom og hitling

Reductio ad Hitlerum (hitling), også kalt argumentum ad Hitlerum («argument til Hitler») eller ganske enkelt ad Hitlerum , er en vanlig tankefeil hvor man trekker paralleller mellom Adolf Hitler (ev. nasjonalsosialismen) og motparten i en diskusjon. Tankefeilen omtales også som å spille «Nazi-kort». Hitling er en avledningsmanøver

(fra Wikipedia)

Såkalt «hitling» er dårlig ansett i debatter, fordi det trekker hele fokus vekk fra det som diskuteres. Allikevel er det vanlig, og «Godwin’s lov» sier «As an online discussion grows longer, the probability of a comparison involving Nazis or Hitler approaches 1«. Holder diskusjonen på lenge nok, er det altså nesten helt sikkert at noen vil dra nazi-kortet og hitle motparten.

Kanskje av den grunn vokste det fram en gjengs oppfatning i en del diskusjonsfora at den som hitler motparten, automatisk taper diskusjonen.

Allikevel har vi i det siste sett en del sammenlikninger mellom nazi-Tyskland og den danske regjeringens «smykkelov». Høyres Ingjerd Schou sammenliknet med behandlingen av jøder under andre verdenskrig, og Steve Bell i The Guardian tegnet Danmarks statsminister Lars Løkke Rasmussen med et antrekk som minnet om nazistenes uniform. Hitling, altså – i ærverdige medier. (Alle politiske partier i Norge tar forøvrig avstand fra den danske smykkeloven – bortsett fra FrP, som synes at smykkeloven bør innføres i Norge.)

Men vent litt. Continue reading

A- og B-flyktninger

Regjeringen vil behandle krigsflyktninger med lovlig opphold dårligere enn andre flyktninger med lovlig opphold. Begrunnelsen er at den håper dette vil redusere innvandringen til Norge. Dette er et menneskesyn jeg ikke kan støtte – du kan ikke behandle en vilkårlig gruppe folk dårlig for avskrekke andre fra å komme hit.

I høringsnotatet om endringer i utlendingslovgivningen (Innstramninger II) ønsker regjeringen å innføre (eller gjeninnføre) et skille mellom dem som har krav på opphold fordi de er flyktninger etter flyktningkonvensjonen 1A og dem som har krav på opphold av andre grunner. (Kapittel 6.2 i høringsnotatet.)

I den første gruppen, la oss kalle dem «konvensjonsflyktninger» finner vi dem som har flyktet fordi de tilhører en spesiell etnisk eller sosial gruppe eller har en religion eller politisk oppfatning som gjør at de blir forfulgt i hjemlandet. I den andre gruppen, la oss kalle dem «krigsflyktninger», finner vi dem som har flyktet typisk fordi det er borgerkrig eller lovløse tilstander og de risikerer å bli drept, torturert e.l. hvis de drar tilbake.

Begge disse gruppene har krav på opphold, både etter nåværende lovverk og etter forslag til lovendringer. Etter dagens lovverk har de også like rettigheter, men i forslaget til lovendringer vil de få ulike rettigheter. Kun den første gruppen, «konvensjonsflyktninger», vil få oppholdstillatelse med flyktningstatus med regjeringens forslag, mens den andre gruppen, «krigsflyktninger», vil få rett til opphold uten å få flyktningstatus.

Ok. What’s the big deal, egentlig?

The big deal er at Continue reading

Frykten for det digitale klasseskillet

Illustrasjon av det digitale klasseskillet
Dette er en replikk til journalist Cecilie Askers kommentar Det digitale klasseskillet som sto i Aftenposten onsdag 17. september.

Jeg er glad for at Cecilie Asker her løfter debatten litt vekk fra eget liv. Forrige kommentar, En digital bekjennelse, var så knyttet til hennes eget valg for hennes eget barn, at det var vanskelig å kommentere teknologibruk og barn uten å samtidig kommentere hennes liv, hennes valg og hennes person. Jeg undret meg litt over den redaksjonelle vurderingen i Aftenposten da.

Uansett – journalisten bruker her god plass på å peke på at noen mennesker alltid har vært skeptiske til ny teknologi. Dette er et argument som er godt egnet til å feie skeptikere av banen – men det er ikke et gyldig argument på noen måte. Vi må kunne diskutere de problemstillinger og synspunkter på deres egen gyldighet uten å avfeie dem bare på grunnlag av at de er skeptiske.

Asker sier «Frykt for det som er nytt er forståelig, men skal vi kunne ha en konstruktiv og kritisk debatt om de utfordringene som er knyttet til
heldigitaliseringen av samfunnet vårt, er vi nødt til å komme forbi den.» Samtidig bruker hun mye plass på å kategorisere alle kritiske innspill som et utslag av frykt. Dette er ikke å åpne for en konstruktiv og kritisk debatt.

Continue reading

mindre kriminalitet med frp i regjering

Nå i juli hadde jeg en liten twitterdebatt med Kjetil Solvik-Olsen, nestleder i Framskrittspartiet. Debatten gjaldt denne artikkelen i VG, der Harald Tom Nesvik oppsummerer hva FrP har fått til i regjering. Det FrP har fått til inkluderer «Nylig kom det frem at i begynnelsen av 2014 har det vært flere tusen færre anmeldelser enn tilsvarende periode i fjor. Med andre ord blir det mindre kriminalitet med Frp i regjering.». Her er twitter-diskusjonen med Solvik-Olsen:
Continue reading

Den opphausede digitale kompetansen

Denne kronikken ble publisert på NRK Ytring der den ble lagt ut 20.05.2014. Teksten nedenunder er min originaltekst slik den så ut før redaksjonell behandling av Ytring.

Iblant kommer det noen på banen og forklarer alvorlig hvor viktig det er at barn får «digital kompetanse». «Digital kompetanse» er faktisk så viktig at det er for sent å begynne med å tilegne seg dette på skolen – det må begynne allerede i barnevogna. Det som ellers kan skje – ja, vil skje, i følge enkelte røster – er at barnet vil bli akterutseilt i arbeidsmarkedet som voksen. Faktisk vil nye «digitale skiller» skapes, og dét er veldig farlig. Sist ble slike synspunkter hevdet da «Barn og medier»-rapporten ble lagt fram, av forskere som ble intervjuet av NRK 28. april.

Da er det jo klart hva foreldre skal gjøre. Kjøp nettbrett til barna så fort som mulig. Det er faktisk gode nyheter, dette her – for første gang kan man oppfylle sitt foreldreansvar ved å kjøpe en dings til 3000 kroner. Enkelt!

Beklager, men her må jeg rope «Keiseren har jo ingen klær!»
Continue reading

Politikk, ikke etikk

Dette var mitt innlegg i reservasjonsrett-debatten som pågikk våren 2014. Det ble publisert på NRK Ytring, der det ble lagt ut 30.03.2014. Teksten nedenunder er min originaltekst, før den ble redaksjonelt behandlet av Ytring.

I reservasjonsdebatten har argumentet fra regjeringen med flere vært at man må ivareta samvittighetsfriheten til legene. Fra før av er det en etablert rettighet å reservere seg mot å utføre selve abortinngrepet, men for noen går det på samvittigheten løs også å henvise til abort.

Dessverre har et av motargumentene til dette vært at det ikke kan være så ille bare å henvise til abort. Hvor mye skal man toe sine hender, liksom? Det synes jeg er et lite fruktbart argument. Folk – også leger – har sin samvittighet, og den skal de få ha. Det er problematisk å sette seg til doms over andres samvittighet. Noen vil ikke handle med klær produsert av underbetalte arbeidere i andre land, noen vil ikke servere alkohol, noen vil ikke henvise til abort. Folk har sin samvittighet, og den skal de få ha i fred. Jeg har full respekt for at noen leger ønsker å avstå fra å henvise til abort.

Handler ikke om samvittighetsfrihet

Denne debatten handler allikevel ikke om samvittighetsfrihet for legene. La meg forklare:

Vi har alle vår samvittighet – en rettesnor for oss selv for hva vi synes er greit å gjøre og ikke greit å gjøre. Når vi kommer ut i yrkeslivet, må vi også ta hensyn til denne samvittigheten, og ikke ta jobber som går på tvers av hva vi synes er greit. Vil du ikke handle med klær produsert av underbetalte, så ikke søk jobb i de store kleskjedene. Vil du ikke servere alkohol, så ikke søk jobb som servitør. Og vil du ikke henvise til abort, så ikke søk jobb som fastlege.
Continue reading

Et ran av mine barns tid med meg

Denne teksten er også publisert på NRK Ytring, der den ble lagt ut 12.03.2014. Det ble den mest delte kronikken på NRK Ytring den uka. Teksten nedenunder er originalteksten slik den så ut før NRK redigerte den på Ytring.

Det siste året har det kommet mange stemmer som prediker at vi alle har en moralsk plikt til å jobbe «fullt» – det som akkurat i vår tid er regnet som fulltid – selv om vi privatøkonomisk kunne hatt råd til å jobbe mindre. Sist ble dette synspunktet formidlet i Eline Garmakers svært opphaussede kronikk «Et ran av min tid med mine unger» i Dagsavisen 5. mars.

Både denne og mange andre ytringer i samme retning, bygger på en rekke feilslutninger og feilaktige forutsetninger. Jeg vil her ta for meg noen av dem.
Continue reading

Åpent brev til Google

Dette er den første kronikken jeg fikk publisert på NRK Ytring, publisert 22.09.2013

Kjære Google, jeg slår opp.

Jeg har vært en fornøyd bruker av tjenestene deres i mer enn et tiår, helt fra jeg begynte å bruke Google til søk rundt årtusenskiftet. Jeg har brukt deres utmerkede Gmail som min personlige e-post-konto, faktisk flere kontoer, siden 2005. Jeg har vært en fornøyd bruker og ambassadør for alt Google har kommet med siden, og har brukt blant annet Google maps, Google Analytics, Blogger og nettleseren Google Chrome. Alt dere har bedt om til gjengjeld, er å analysere e-posten min, søkene mine, nettsurfingen min og bloggingen min, slik at dere kan gi meg tilpassede reklamer. Det virket som en svært liten pris. Det virket faktisk helt gratis.

Ikke gratis

I det siste har jeg imidlertid erkjent at det ikke er gratis. Selv om det ikke koster lommeboken min så mye som ett øre, er det likevel en pris. Jeg har kommet til at den prisen er mye høyere enn jeg trodde, og jeg er ikke lenger villig til å betale den.
Continue reading

hvor mye er nok

Jeg leser for tida boka How much is enough? -Money and the good life av Robert Skidelsky and Edward Skidelsky. Boka er ikke ferdiglest ennå, og jeg har absolutt innvendinger mot deler av innholdet, men boka tar opp viktige temaer – som kommer til syne allerede i tittelen.

How much is enough? Ja, finnes det egentlig et begrep om «nok» i livene våre? Er det noen gang «nok»? Det er lett å hele tiden ønske seg mer. Et velkjent eksempel er «trefotssyken» blant båtfolk – man ønsker seg alltid en båt som er tre fot lenger enn den man har – og det er det jo lett å le av for oss som ikke har båt. Men har vi ikke alle en variant av trefotssyken, bare på andre områder – noe som kan bli mer, bedre, større, raskere? Ny mobiltelefon, større flatskjerm, mer plass… Higet etter «mer» blir dessuten hjulpet av at det alltid finnes noen som har mer, noen vi kan sammenlikne oss med.

Money and the good life. Er det slik at mer penger gir bedre liv? Tja. Som jeg tidligere har blogget om, gir økt inntekt økt lykke inntil et visst inntektsnivå. «Mer penger» kan jo ikke være et mål i seg selv – penger har verdi kun fordi man kan bytte dem i noe. Når vi har nok inntekt og formue til å leve et godt liv, får vi allikevel ikke automatisk et godt liv. Trenger vi mer penger da, eller er det noe annet som skal til for å realisere det gode livet, eventuelt for å få et enda bedre liv? Den tiden du har, bør den brukes til å skaffe enda mer penger som kan byttes i enda flere materielle goder eller opplevelser – eller finnes det annen bruk av tiden som vil gi et bedre liv – for deg selv og dem rundt deg?

Her er et tankeeksperiment: Lukk øynene og tenk på noen som – etter din oppfatning – lever, eller har levd, et godt og meningsfylt liv. Hvem tenker du på? Er det noen som har brukt store deler av livet og tiden sin på å tjene masse penger, eller er det noen annen?

Hva med ditt eget liv?

frivillig sex eller overgrep

Når man snakker om voldtekter, tenker man ofte på overfallsvoldtekter på åpen gate – det er disse som kommer fram i mediene og som blir diskutert. Men dette er ikke de voldtektene det er flest av – de fleste skjer i private hjem, ofte mellom folk som kjenner hverandre fra før*.

Og så er spørsmålet: Når går noe over fra å være lovlig sex til å være ulovlig overgrep? Når er det frivillig og når er det ikke?

Her er en veiledning:

Sex bør være basert på entusiastisk samtykke.

Hvis det ikke er det, er du allerede over i en diskutabel gråsone. Det er ikke sikkert det er voldtekt i juridisk forstand, men det er stor fare for at den andre parten kan oppleve det som en krenkelse.

Det holder nemlig ikke bare med samtykke. Får du motvillig samtykke etter mye «masing» er det ikke entusiastisk. Er den andre personen så full at vedkommende ikke klarer å sette grenser, er det kanskje samtykke, men ikke entusiastisk. Kanskje er det da overgrep.

Sex bør være noe fint, gjerne noe det er litt tjo og hei rundt. To likesinnede som finner hverandre der og da, og har det gøy og spennende sammen. Da blir det bra saker for begge parter.

Det entusiastiske samtykket behøver ikke være uttalt, men det bør være tydelig gjennom kroppsspråk. Entusiasme merkes. Enten det er i et etablert forhold eller et tilfeldig møte ute på byen. Det kan være et spennende spill, hvor langt kan dette gå? Men hele tiden må det være basert på entusiastisk samtykke – når entusiasmen stopper, bør man stoppe selv også.

Jeg husker i min ungdom, på en sommerjobb. En av gutta der kom en mandag og sa som så: «Trur du’kke det blei f***e på meg i helga, ‘a?» Litt senere samme uka ble han anmeldt for voldtekt. Jeg vet ingenting om denne konkrete saken, men det jeg tror, er at jenta var så full at hun enten ikke klarte å sette grenser, eller at hun ikke klarte å gjøre nok motstand.

Og her er noe av greia: «Nok» motstand? Hva er det? Hvis den ene presser på, hvor mye motstand må den andre utvise? Holder det å vise ulyst, holder det å si nei, eller må man vise at man mener alvor ved å gjøre fysisk motstand? Og hvor mye, og hvor lenge?

Svaret er: Hvilken som helst motstand, når som helst. Ingen har rett på en annens kropp, uansett historikk, omstendigheter eller noe. Kanskje synes partneren det er greit å kline, men ikke å bli befølt. Kanskje synes partneren det er spennende å havne alene på samme rom, men vil allikevel ikke ta av klærne. Kanskje synes partneren allikevel at dette begynner å bli ubehagelig, og vil trekke seg ut. På et hvilket som helst tidspunkt kan partneren stoppe å si ja, og det må man respektere. Uansett.

Har du sagt A, har du bare sagt A. Du trenger ikke si B. Du kan til og med trekke tilbake A. Og det skal respekteres.

Et annet minne, fra noen år seinere, på dansegulvet: Hun og han danser sammen, rolig. Han lener seg fram for å kline med jenta, hun har ikke lyst og lener seg bakover. Han bøyer seg lengre fram, hun lengre bakover. Til slutt klarer han å bøye seg lengre fram enn hun klarer å bøye seg bakover – omtrent 90 grader – og han får klininga si. Jeg vet ikke hvorfor jenta ikke bøyde hodet til side – burde hun gjort det for å gjøre «nok» motstand? Seinere på natta så jeg de dro sammen – det vil si, det var mest han som dro henne. Hun var skikkelig full og virket resignert.

Entusiastisk samtykke. Sex bør være noe begge har lyst til – en spennende greie mellom to voksne. Det bør ikke være noe den ene på noen måte presser den andre til. Da er det et overgrep.

Og hvis du er i tvil, så spør.

* Oslopolitiets analyse av anmeldte voldtekter og voldtektsforsøk i 2011 viste at i over 60 % av anmeldelsene skjedde overgrepet i en bopel, og i over 40 % var den anmeldte en bekjent, venn, kjæreste eller eks-kjæreste. I analysen kategoriseres over halvparten av anmeldelsene som festrelatert voldtekt eller relasjonsvoldtekt. Overfallsvoldtekter utgjorde 15 % av anmeldelsene. (https://www.politi.no/oslo/strategier_og_analyser/statistikker_og_analyser/Tema_166.xhtml)