Fredag 24. august 2012: Domsavsigelse i 22.juli-rettssaken, der Breivik var tiltalt for de verste forbrytelsene på norsk jord siden 2. verdenskrig. 77 mennesker ble drept, hundrevis blant oss har mistet sine kjære, mange har blitt skadet for livet, nesten alle kjenner noen som ble rammet. Det var staten Norge mot Breivik. Nei, det var alle oss – deg og meg og alle, selve nasjonen Norge! – mot Breivik. Vi skulle vise oss, ham og hele verden at rettsstaten Norge ikke lot seg rokke.
Klokken 10 denne fredagen faller dommen. Dommerne er ikke enige i påtalemyndighetenes prinsipale påstand, men derimot med forsvarernes. Statsadvokatene Holden og Engh ser ned, Breivik smiler. Påtalemyndigheten – som representerte deg og meg – tapte! Vi tapte rettssaken!
Og allikevel er lettelse den følelsen de fleste uttrykte umiddelbart etter domsavsigelsen.
Lettelse.
Hva gikk «galt»? Påtalemyndighetene – som i denne saken representerte deg og meg – tapte, og allikevel er vi lettet? På tross av at vi i åtte uker har latt oss imponere av statsadvokatene Holden og Engh, tapte de saken – og vi er lettet.
Det virker som et paradoks.
Jeg tror det er to grunner som sammen gjorde at det ble slik.
For det første har rettssaken avslørt at det er en feil i systemet knyttet til rettspsykiatrien her i landet. Den primære tankemåten har vært at tvil om tilregnelighet skal komme tiltalte til gode – tolket som at det er i tiltaltes interesse å få straffefritak dersom det er tilstrekkelig tvil om tilregneligheten. Og tilregneligheten har det i all hovedsak vært overlatt til de rettspsykiatrisk sakkyndige å vurdere. Lander rettspsykiaterne på psykose i gjerningsøyeblikket, har det nesten automatisk ført til straffefritak. Formelt sett har avgjørelsen om tilregnelighet fortsatt ligget hos retten, men retten har – så vidt jeg har fått med meg – svært, svært sjelden gått imot de psykiatrisk sakkyndiges vurdering. Når vi samtidig – gjennom 22.juli-rettssaken – ser at diagnosekriterier kan være uklare og tolkning av observasjoner nødvendigvis er subjektive – har dette gitt psykiatrisk sakkyndige for stor makt. Kvalitetssikringen som Rettsmedisinsk kommisjon skal stå for, har det også vært grunn til å stille spørsmålstegn ved.
For det andre har vi hatt en riksadvokat og to statsadvokater som i denne saken har vært spesielt opptatt av å gjøre alt korrekt. Dette har vært rettssaken som skal vise alle at rettsstaten Norge ikke lar seg ødelegge. Det har gjeldt forsvarere, dommere, påtalemyndighet, tilhørere i rettssalen – til og med alle dem som har mistet et barn, en søster eller en ektefelle, har vært opptatt av dette: At rettsstatens prinsipper må følges på ordentlig måte. Da den første sakkyndigrapporten kom, som konkluderte med at Breivik var paranoid schizofren og dermed utilregnelig, var påtalemyndigheten mer opptatt av å støtte opp under etablerte rettstradisjoner, her rettspsykiatrien, og prosedere på utilregnelighet, enn å prosedere på ansvar og straff. Så fikk vi da den paradoksale situasjonen der forsvaret prinsipalt ønsket tilregnelighet og påtalemyndigheten utilregnelighet. Og da forsvaret «vant» og påtalemyndigheten «tapte», reagerte vi med lettelse.
Når alt dette er sagt, tror jeg dette paradokset har vært av det gode for rettsstaten Norge. Uten påtalemyndigheter som prosederte på utilregnelighet, ville rettspsykiatrien og kriteriene for tilregnelighet/utilregnelighet ikke blitt så grundig belyst. Så saken har endt på en meget god måte, tross alt, for oss alle – selv om vi «tapte». Breivik blir straffet og buret inne i lang, lang tid – meget mulig for resten av livet. Og, praksisen rundt rettspsykiatri vil bli grundig gjennomgått og må bli endret – noe som vil komme mange framtidige rettssaker til gode.
Derfor: Takk til statsadvokatene Holden og Engh. Dere gjorde en god jobb – så god at selv om vi tapte, vant vi allikevel.
I den grad «vinne» er et ord som overhodet kan bli brukt i denne saken, der så mange har tapt så mye.