Åpent brev til Google

Dette er den første kronikken jeg fikk publisert på NRK Ytring, publisert 22.09.2013

Kjære Google, jeg slår opp.

Jeg har vært en fornøyd bruker av tjenestene deres i mer enn et tiår, helt fra jeg begynte å bruke Google til søk rundt årtusenskiftet. Jeg har brukt deres utmerkede Gmail som min personlige e-post-konto, faktisk flere kontoer, siden 2005. Jeg har vært en fornøyd bruker og ambassadør for alt Google har kommet med siden, og har brukt blant annet Google maps, Google Analytics, Blogger og nettleseren Google Chrome. Alt dere har bedt om til gjengjeld, er å analysere e-posten min, søkene mine, nettsurfingen min og bloggingen min, slik at dere kan gi meg tilpassede reklamer. Det virket som en svært liten pris. Det virket faktisk helt gratis.

Ikke gratis

I det siste har jeg imidlertid erkjent at det ikke er gratis. Selv om det ikke koster lommeboken min så mye som ett øre, er det likevel en pris. Jeg har kommet til at den prisen er mye høyere enn jeg trodde, og jeg er ikke lenger villig til å betale den.
Continue reading →

urealistisk politikk

Ingen trenger å angripe det søte lille partiet med noen få idealistiske tilhengere, så Miljøpartiet De Grønne har stort sett fått være i fred fra starten for 30 år siden. Men nå har Miljøpartiet De Grønne plutselig blitt et parti å regne med – meningsmålinger har gitt dem fra ett til ni mandater på Stortinget. Når de ikke er (fullt så) små lenger, kommer også angrepene. De tar mange former, fra fordummende latterliggjøring basert på enkeltpunkter til real politisk debatt.

Et vanlig angrep, særlig tidligere i valgkampen, er at politikken til De Grønne er urealistisk.

Ja.

I likhet med alle andre partiers politikk. Intet parti har i moderne tid fått fullt gjennomslag for sin politikk, og i så måte er alle partiers politikk urealistisk. Den vil ikke bli gjennomført helt, kun delvis – i beste eller verste fall.

Hovedpoenget med de politiske programmene er imidlertid å peke ut en retning og angi gjennomførbare, konkrete tiltak som tar oss i den retningen. Og der mener jeg De Grønne det eneste realistiske programmet på lang sikt.
Continue reading →

den meningsløse arbeidslinja

Jeg vil si noe om arbeidslinja. Og da vil jeg først si noe om frivillig deltidsarbeid. Man skulle tro at frivillig deltidsarbeid var en privatsak, men den gang ei. I debatter blir frivillig deltidsarbeidende ofte beskyldt for å være snyltere («hvorfor skal jeg gidde å betale for skolegangen til barnet ditt når du ikke gidder å bidra selv» – underforstått gjennom å arbeide fullt og betale så mye skatt som mulig). Denne myten om at «hvis du ikke jobber så mye du kan, så svikter du oss alle» er misforstått, men det er lett å se hvor den kommer fra. De fleste har fått med seg at den norske velferdsstaten ikke er bærekraftig, ref. Perspektivmeldingen, og at regjeringen satser alt på den såkalte «arbeidslinja» – alle må arbeide mer og lenger, så går det nok bra.

Det er ikke sikkert det går bra, selv om alle arbeider mer og lenger. I alle fall er det mange meningsberettigede og kunnskapsrike folk som peker på at arbeidslinje-svaret er basert på sviktende forutsetninger. Men det er ikke mitt anliggende nå.

Det jeg vil sette fingeren på, er at selve svaret, at alle skal arbeide mer og lenger, i seg selv er urealistisk. Eller udemokratisk, hvis det blir tvunget igjennom på et eller annet vis.
Continue reading →

hvor mye er nok

Jeg leser for tida boka How much is enough? -Money and the good life av Robert Skidelsky and Edward Skidelsky. Boka er ikke ferdiglest ennå, og jeg har absolutt innvendinger mot deler av innholdet, men boka tar opp viktige temaer – som kommer til syne allerede i tittelen.

How much is enough? Ja, finnes det egentlig et begrep om «nok» i livene våre? Er det noen gang «nok»? Det er lett å hele tiden ønske seg mer. Et velkjent eksempel er «trefotssyken» blant båtfolk – man ønsker seg alltid en båt som er tre fot lenger enn den man har – og det er det jo lett å le av for oss som ikke har båt. Men har vi ikke alle en variant av trefotssyken, bare på andre områder – noe som kan bli mer, bedre, større, raskere? Ny mobiltelefon, større flatskjerm, mer plass… Higet etter «mer» blir dessuten hjulpet av at det alltid finnes noen som har mer, noen vi kan sammenlikne oss med.

Money and the good life. Er det slik at mer penger gir bedre liv? Tja. Som jeg tidligere har blogget om, gir økt inntekt økt lykke inntil et visst inntektsnivå. «Mer penger» kan jo ikke være et mål i seg selv – penger har verdi kun fordi man kan bytte dem i noe. Når vi har nok inntekt og formue til å leve et godt liv, får vi allikevel ikke automatisk et godt liv. Trenger vi mer penger da, eller er det noe annet som skal til for å realisere det gode livet, eventuelt for å få et enda bedre liv? Den tiden du har, bør den brukes til å skaffe enda mer penger som kan byttes i enda flere materielle goder eller opplevelser – eller finnes det annen bruk av tiden som vil gi et bedre liv – for deg selv og dem rundt deg?

Her er et tankeeksperiment: Lukk øynene og tenk på noen som – etter din oppfatning – lever, eller har levd, et godt og meningsfylt liv. Hvem tenker du på? Er det noen som har brukt store deler av livet og tiden sin på å tjene masse penger, eller er det noen annen?

Hva med ditt eget liv?

personvern på nett for deg og meg

Nå nylig kom jeg til denne erkjennelsen: Jeg bruker Google Chrome som nettleser. Jeg bruker Google som søkemotor. Jeg bruker Gmail fra Google til den private eposten min. I sum: Google vet utrolig mye om hva jeg driver med. Det føles ikke helt godt. Uansett om dette kan eller vil bli brukt eller misbrukt på en måte som skader meg, ønsker jeg å få drive med mitt i fred, uten å bli logget og overvåket.

Ikke fordi jeg har noe å skjule, men nettopp fordi jeg ikke har noe å skjule.

Kanskje er du som meg. En vanlig person som bruker nettet mange timer daglig både til jobb og privat, men er bekymret over at personvernet på nett blir stadig dårligere. Det kan være mange grunner til en slik bekymring, og jeg vil ikke gå gjennom dem her. Spørsmålet i denne omgang er mer – ja, jeg er bekymret, men hva kan jeg egentlig gjøre? Jeg som jo bare er en helt vanlig databruker?

Hvis du søker, finner du for eksempel tips hos Aftenposten – «Slik beskytter du deg mot dataovervåkingen«. Artikkelen begynner slik:

Først og fremst, i stedet for å surfe gjennom Internett på en måte som avslører din IP-adresse, kan du maskere din identitet med et verktøy som anonymiserer, for eksempel Tor, eller ved å koble deg opp på nettet med et såkalt Virtual Private nettverk.

Akkurat. Jeg kan jo litt om IT, men denne innledningen er vel mest egnet til å fortelle folk at personvern på nett er vanskelig, bare gi opp.

Men det er faktisk mye du kan gjøre, uansett om du ikke er spesielt datakyndig. Her er derfor noen tips – enkle å forstå og teknisk enkle å gjennomføre.

Mye er gjort hvis du bytter nettleser og søkemotor og webmail.

Bytt nettleser

Mozilla Firefox. Både Google Chrome og Internet Explorer er populære og gode nettlesere. Dessverre er den ene utviklet av Google og den andre av Microsoft – to giganter som samler masse data om deg. Mozilla Firefox er derimot utviklet som åpen kildekode av entusiaster over hele verden. Siden det ikke står noen kommersiell organisasjon bak, har de heller ikke interesse av å samle bruksinformasjon – utover det som er ønskelig for å hele tiden forbedre selve nettleseren. Mozilla Firefox finnes på mange språk, inkludert bokmål og nynorsk.

Nå er det ikke nettleseren som er den største «data-samleren», men de (få) data som samles av Google Chrome eller Internet Explorer, sendes til Google eller Microsoft – og nettleseren kan dessuten la andre firmaer og selskaper få informasjon om deg når du surfer. Uansett hvilken nettleser du bruker, er det noen innstillinger du bør sette for å øke personvernet. Her er en god artikkel om dette.

De som er enda mer bekymret og gjerne vil at all web-aktivitet skal være anonym, kan laste ned Tor-nettleseren. Den er en spesialkonfigurert versjon av Mozilla Firefox, og er like enkel å installere og bruke som en vanlig nettleser. Når du bruker den, vil imidlertid surfingen gå tregere og det er en del funksjonalitet som er slått av – av sikkerhetshensyn. For min del er hovedpoenget i utgangspunktet ikke å surfe anonymt, men å unngå å gi store selskaper data om meg, så jeg har ikke installert Tor-nettleseren.

Bytt søkemotor

Startpage, ixquick eller DuckDuckGo. De største søkemotorene er Google, Yahoo og Bing (fra Microsoft). De er populære fordi de er gode søkemotorer og fordi – vel – de er populære. Alle disse selskapene samler imidlertid masse data om søkene dine og om deg. Startpage, ixquick og DuckDuckGo har alle personvern som sitt fremste varemerke, og tar ikke vare på noe informasjon.

DuckDuckGo er en god søkemotor som står på egne ben, med nyttige muligheter for å søke direkte på ulike sites. Hvis du helst ønsker Google’s søkeresultater, kan du bruke Startpage i stedet – Startpage bruker Google’s søk, men fjerner all informasjon om deg før den sender søket ditt til Google. ixquick gjør det samme, men kombinerer resultatene fra flere ulike søkemotorer.

De litt PC-kyndige kan enkelt gjøre Startpage, ixquick eller DuckDuckGo til sin standard søkemotor i nettleseren sin. Hvis den nettleseren er Mozilla Firefox, kan du installere dem som add-ons ved å klikke på en knapp: Startpage add-on, ixquick add-on eller DuckDuckGo add-on.

Bytt webmail

Svært mange har en eller flere epost-adresser på Gmail, Yahoo eller Hotmail (Microsoft). Disse er svært gode og gratis webmail-tjenester som lar deg lagre all eposten din. Problemet er – igjen – at denne eposten er en gullgruve av informasjon om deg som disse selskapene faktisk tjener penger på. Din private epost, altså.

Gratis webmail som ikke bruker dine data til å tjene penger, er vanskelig å finne – og typisk har de større begrensninger på bruken enn de store webmail-tjenestene. Jeg har ikke byttet webmail selv – ennå – men aktuelle kandidater her er Zoho og Hushmail.

Det er enkelt å sette opp en ny mailkonto et sted, men verre å sørge for at alle som sender epost til deg, bruker den nye adressen. Regn derfor med å bruke en del tid på å kvitte deg med den gamle webmail-adressen. Gevinsten får du uansett etter hvert som du får stadig flere eposter vekk fra Gmail, Hotmail eller hva du nå bruker.

Hvis du vil bruke litt penger på eposten, er det enklere. Her vil jeg ikke komme med noen anbefalinger på kommersielle webmail-tjenester, men litt søking vil frambringe gode alternativer. Du kan også bestille eget web-domene med epost-adresse og nok lagringsplass – det koster litt penger, men er teknisk ukomplisert å få til.

Så til et par alternativer som er teknisk enkle, men som mange nok vil synes er vanskelig allikevel.

Dropp Facebook

Facebook er etter manges oppfatning en personvernversting. Det finnes alternativer til Facebook, men de er ikke så mye brukt – og da er jo poenget borte. Så skal du først gjøre noe, er det kanskje like godt å trekke seg helt ut. Kanskje treffe vennene fysisk, det funket i gamle dager.

Skal du droppe Facebook, holder det ikke bare å slutte å bruke den eller deaktivere kontoen. Du må stenge den og få dataene slettet. Dette er det verste Facebook vet, siden firmaet lever av dataene dine. Vær forberedt på at de vil forsøke å få deg til å ombestemme deg ved å f.eks gi deg dårlig samvittighet gjennom «Vennene dine savner deg»-type meldinger. DeleteFacebook har en god guide for hvordan du stenger kontoen din for godt.

Dropp smarttelefon

Smarttelefonene kan samle mye mer informasjon om hva du gjør og hvor du er enn noen vanlig PC kan gjøre. De er den ultimate sporingsdingsen, i tillegg til at alle applikasjonene med fotodeling, facebook-oppdateringer etc. gjør at mengden data om brukeren og også tilfeldige forbipasserende overstiger det en GPS ville gi av informasjon. Det er ikke lett å gjøre en smarttelefon personvernsikker, så rådet mitt er å droppe hele telefonen. Skaff en klassisk mobiltelefon.

Som en bonus vil du kanskje oppleve det jeg opplevde da jeg droppet min smarttelefon – jeg ble mindre stresset og mer tilstede.

Så det var mine råd. Alle er fullt gjennomførbare selv uten spesiell teknisk innsikt. Du kan følge ett eller flere av rådene – alle gir litt bedre personvern.

Lykke til! Og jeg vil gjerne få høre – hva gjør du for å beskytte deg mot overvåking på nettet?

 

frivillig sex eller overgrep

Når man snakker om voldtekter, tenker man ofte på overfallsvoldtekter på åpen gate – det er disse som kommer fram i mediene og som blir diskutert. Men dette er ikke de voldtektene det er flest av – de fleste skjer i private hjem, ofte mellom folk som kjenner hverandre fra før*.

Og så er spørsmålet: Når går noe over fra å være lovlig sex til å være ulovlig overgrep? Når er det frivillig og når er det ikke?

Her er en veiledning:

Sex bør være basert på entusiastisk samtykke.

Hvis det ikke er det, er du allerede over i en diskutabel gråsone. Det er ikke sikkert det er voldtekt i juridisk forstand, men det er stor fare for at den andre parten kan oppleve det som en krenkelse.

Det holder nemlig ikke bare med samtykke. Får du motvillig samtykke etter mye «masing» er det ikke entusiastisk. Er den andre personen så full at vedkommende ikke klarer å sette grenser, er det kanskje samtykke, men ikke entusiastisk. Kanskje er det da overgrep.

Sex bør være noe fint, gjerne noe det er litt tjo og hei rundt. To likesinnede som finner hverandre der og da, og har det gøy og spennende sammen. Da blir det bra saker for begge parter.

Det entusiastiske samtykket behøver ikke være uttalt, men det bør være tydelig gjennom kroppsspråk. Entusiasme merkes. Enten det er i et etablert forhold eller et tilfeldig møte ute på byen. Det kan være et spennende spill, hvor langt kan dette gå? Men hele tiden må det være basert på entusiastisk samtykke – når entusiasmen stopper, bør man stoppe selv også.

Jeg husker i min ungdom, på en sommerjobb. En av gutta der kom en mandag og sa som så: «Trur du’kke det blei f***e på meg i helga, ‘a?» Litt senere samme uka ble han anmeldt for voldtekt. Jeg vet ingenting om denne konkrete saken, men det jeg tror, er at jenta var så full at hun enten ikke klarte å sette grenser, eller at hun ikke klarte å gjøre nok motstand.

Og her er noe av greia: «Nok» motstand? Hva er det? Hvis den ene presser på, hvor mye motstand må den andre utvise? Holder det å vise ulyst, holder det å si nei, eller må man vise at man mener alvor ved å gjøre fysisk motstand? Og hvor mye, og hvor lenge?

Svaret er: Hvilken som helst motstand, når som helst. Ingen har rett på en annens kropp, uansett historikk, omstendigheter eller noe. Kanskje synes partneren det er greit å kline, men ikke å bli befølt. Kanskje synes partneren det er spennende å havne alene på samme rom, men vil allikevel ikke ta av klærne. Kanskje synes partneren allikevel at dette begynner å bli ubehagelig, og vil trekke seg ut. På et hvilket som helst tidspunkt kan partneren stoppe å si ja, og det må man respektere. Uansett.

Har du sagt A, har du bare sagt A. Du trenger ikke si B. Du kan til og med trekke tilbake A. Og det skal respekteres.

Et annet minne, fra noen år seinere, på dansegulvet: Hun og han danser sammen, rolig. Han lener seg fram for å kline med jenta, hun har ikke lyst og lener seg bakover. Han bøyer seg lengre fram, hun lengre bakover. Til slutt klarer han å bøye seg lengre fram enn hun klarer å bøye seg bakover – omtrent 90 grader – og han får klininga si. Jeg vet ikke hvorfor jenta ikke bøyde hodet til side – burde hun gjort det for å gjøre «nok» motstand? Seinere på natta så jeg de dro sammen – det vil si, det var mest han som dro henne. Hun var skikkelig full og virket resignert.

Entusiastisk samtykke. Sex bør være noe begge har lyst til – en spennende greie mellom to voksne. Det bør ikke være noe den ene på noen måte presser den andre til. Da er det et overgrep.

Og hvis du er i tvil, så spør.

* Oslopolitiets analyse av anmeldte voldtekter og voldtektsforsøk i 2011 viste at i over 60 % av anmeldelsene skjedde overgrepet i en bopel, og i over 40 % var den anmeldte en bekjent, venn, kjæreste eller eks-kjæreste. I analysen kategoriseres over halvparten av anmeldelsene som festrelatert voldtekt eller relasjonsvoldtekt. Overfallsvoldtekter utgjorde 15 % av anmeldelsene. (https://www.politi.no/oslo/strategier_og_analyser/statistikker_og_analyser/Tema_166.xhtml)

velstand og lykke

Nå har regjeringen nettopp lagt fram Perspektivmeldingen 2013. Hovedpunkter synes å være: Velstanden skal fortsette å øke i 50 år til, og allikevel kommer Norge til å gå med underskudd selv om velferdsordningene – i perspektivmeldingen – forutsettes å bli på dagens nivå. Og det, peker noen kommentatorer på, er en urealistisk forutsetning.

Men si at det blir sånn. Velstand og velferd – ja vel. Men hva med lykken? Hvor mye lykkeligere blir vi av ytterligere 50 år med velstandsvekst? Hvor mange ferier, hvor store hus, hvor mange ting skal – kan – vi fylle livene våre med? Sko og klær, hårklipp og pedikyr, lekeland og fornøyelsesparker, Sydenferie og Birkebeineren, musikk og film, spill og tv, flotte middager og dyr drikke… Hvor mye mer klarer vi egentlig å konsumere? Og blir vi noe lykkeligere av det?

Jeg har tidligere pekt på at velstandsveksten ikke er bærekraftig. Og jeg tror ikke noe på 50 år til med velstandsvekst, i en stadig mer utarmet verden hvor vi bruker opp naturressursene mye fortere enn de klarer å fornye seg. Men i denne omgang er det ikke det jeg ønsker å ta opp.

Nei, det er heller det fundamentale spørsmålet som burde blitt besvart i Perspektivmeldingen: Med all denne velstandsveksten – sett bort ifra at den er urealistisk, ikke-bærekraftig, avhengig av olje og urettferdig – blir Norges borgere lykkeligere da? Synes vi at vi har det bedre, er vi mer fornøyd med livene våre, synes vi det er meningsfylt?

Economic activity is certainly not an end in itself, but only has value in so far as it contributes to human happiness. (Frey and Stutzer, 2004)

Det er forsket mye på sammenhengen mellom lykke og penger. Resultatene er ganske entydige: Økt inntekt gir økt lykke – men bare inntil et visst inntektsnivå. Inntekt som løfter et menneske ut av fattigdom, gir økt lykke. Inntekt som bringer et menneske fra rik til enda rikere, gir ikke økt lykke. Det skulle tilsi at sammenhengen mellom velstand og lykke ser slik ut:

Lykke, viser det seg, avhenger av mye annet enn velstand og velferd. Vil du bli lykkelig, bør du bruke tid sammen med venner og familie. Gjøre noe du synes er viktig, meningsfylt eller givende. Bruke kroppen. Få nok hvile. Tenke positivt. Gjøre andre glade.

Vi trenger ikke mer velstand for å få til dette. Vi er mer enn rike nok i dette landet.

Dét perspektivet synes jeg Perspektivmeldingen burde hatt.

(og dette er også tidspunktet for å reklamere for mitt ett år gamle blogginnlegg om bærekraftig trivsel)

likestilling for å betale skatt

I likestillingsdebatten denne uka har det dukket det opp litt forskjellige argumenter. Jeg har allerede kommentert Elisabeth Skarsbø Moens Stå opp, kvinnfolk, der fokuset er på at kvinner får komme seg ut i full jobb. Når noen i kommentarfeltet, eller på twitter, setter spørsmålstegn ved dette – at målet er at kvinner skal jobbe fullt, enten de må og vil eller ei, dukker det fra ulikt hold opp mange ulike argumenter – de fleste bare løselig knyttet til likestilling, må jeg si.

Et av disse argumentene er at deltidsarbeid er usolidarisk. Jobber man ikke i det hele tatt, betaler man ingen skatt og bidrar ikke til fellesskapet. Se for eksempel denne fra kommentarfeltet under en av kronikkene i debatten:

Eller denne fra twitter:

Noen drar den helt ut, og sier «når du ikke betaler skatt, er det vi andre som betaler for at barna dine skal gå på skole».

Ja, hva skal man si?

Jeg kan begynne med en positiv tolkning: At de som fremhevder at man har plikt til å jobbe for å betale skatt, gjør det ut fra en overbevisning om at vi har en større misjon her i livet enn bare å ta vare på oss selv. At hver enkelt av oss har ansvar for samfunnet rundt oss. Ha solidaritet med medmenneskene våre, også de vi ikke kjenner. Og det er jeg helt enig i.

Men det finnes mye verdifullt å bidra med i samfunnet, for medmenneskene våre, som ikke genererer skatteinntekter. Ta vare på barna våre, på andre familiemedlemmer, på naboer og venner. Gjennom å være gode foreldre bidrar vi til at barna våre blir gode, ansvarlige mennesker som i sin tur vil sørge for at samfunnet går rundt. Og det tar tid, og er en jobb jeg for min del ugjerne setter ut fullt og helt til barnehage eller SFO.

Gjennom å støtte andre mennesker rundt oss, bidrar vi til at deres liv også «går opp». Kanskje gjør dette at de står på beina i en vanskelig situasjon, eller får hverdagslivet til å gå bedre opp – med alle positive effekter det har for samliv, psykisk og fysisk helse. Vi mennesker trenger hverandre, også gjennom personlig, menneskelig kontakt – ikke bare gjennom kjøpte eller skattebetalte tjenester.

Andre verdifulle, ikke-lønnede og ikke-skattbare bidrag er å delta i frivillig arbeid – i veldedige organisasjoner, være frivillig hjelper for noen som trenger det, være oppmann/trener/sjåfør osv i det lokale idrettslaget, være speiderleder eller hva vet jeg. Norge går ikke rundt uten alle de frivillige, ulønnede og ubeskattede timene som legges ned hver eneste dag av helt vanlige voksne.

Tilstedeværelse i andres liv er viktig og verdifullt, for dem, for oss selv og for samfunnet. Og det tar tid.

Eller jeg kan tolke det dithen at de som sier «jobb fullt for å betale skatt» er oppriktig bekymret for velferdsstaten, fordi den ikke er bærekraftig – vi bidrar jevnt over med mindre inntekter til Staten enn vi koster gjennom et liv, fra fødsel til død. Denne bekymringen deler jeg også. Den norske velferdsmodellen er ikke bærekraftig. Hver enkelt av oss er et underskuddsforetakende for staten Norge. Når det allikevel går rundt, er det på grunn av oljeinntektene – som heller ikke vil vare evig. Dette vil jeg skrive mer om en annen gang, men hovedpoenget er at det ikke er hver enkelt sitt ansvar, gjennom å betale skatt, å rette opp en økonomisk modell som ikke er bærekraftig. Her må det tas helt andre grep på et mer overordnet og gjennomgripende nivå.

Så det var et par positive tolkninger og svar på dem.

Men nå vil jeg ta det helt alvorlig – at noen, eller mange, på alvor mener at vårt viktigste bidrag her i samfunnet er å betale skatt, og at alle som kan har en plikt til å arbeide fullt for å betale mest mulig skatt.

Da må jeg jo spørre om hvor langt dette ansvaret går. Har man ansvar for å alltid gå etter den høyest betalte jobben man kan få tak i, slik at man kan betale mest mulig skatt? Har man som ungt menneske plikt til å finne raskest mulig vei gjennom utdanningssystemet, kanskje fortsette på en utdanning som man ikke trives med, kanskje kutte ut et år på folkehøyskole eller en mastergradsutdanning, alt for å heller begynne i arbeidslivet så tidlig som mulig for å betale mest mulig skatt? Bør folk droppe alt mulig av arbeidsfri perioder – droppe den jordomseilingen man har drømt om, eller loffe rundt i Asia et halvår, eller hva det når var man ønsket – for å kunne betale mest mulig skatt? Bør man droppe en del av fratrekkene på selvangivelsen, for å betale mest mulig skatt? Hvor stopper egentlig ansvaret for å betale mest mulig skatt?

Jeg er tilhenger av å betale sin skatt. Men den enkeltes ansvar stopper ved å betale det man skal i henhold til sin inntekt og de skattereglene som finnes til enhver tid. Og så er det politikernes ansvar å finne skatteregler og andre ordninger som gjør at samfunnet er bærekraftig. Det ansvaret må gå langt ut over å pålegge folk et moralsk ansvar for å jobbe mest mulig.

Det er også sånn at de som jobber frivillig deltid, gjør det ut fra en økonomisk situasjon hvor de har råd til redusert inntekt i en periode. Det kan bety at de har en formue å tære på, som jeg må anta ble beskattet da den vokste, og blir formuesbeskattet i dag. Kanskje mer vanlig et at det kan bety at den frivillig deltidsarbeidende har en ektefelle/samboer som tjener mer enn greit nok, noe som igjen betyr at denne familiens skattebidrag allerede er betydelig. (Hvis én i familien tjener 600.000 og den andre 0, betaler familien samlet mer i skatt enn om begge to tjente 300.000 hver. For å ta et vilkårlig eksempel.)

Og så er det ikke sånn at vi «sanntidsfinansierer» velferdsgodene. Den som jobber deltid nå, har kanskje jobbet fulltid tidligere eller vil gjøre det senere. Å si «du jobber bare deltid, så da er det jeg som betaler for skolegangen til barna dine», blir da helt feil. Foruten å avsløre at dette egentlig ikke handler om solidaritet eller likestilling, men økonomisk egoisme og smålighet.

Jeg betaler gjerne for skolegangen til andres barn – det har en verdi for disse barna og for samfunnet i seg selv. Jeg ser ingen grunn til å koble dette til hvorvidt begge, eller bare den ene, eller ingen av foreldrene jobber så mye de kan for å betale mest mulig skatt.

Og så har jeg en sterk mistanke om at hele denne debatten virker belastende på alle dem som gjerne vil jobbe fullt, men av forskjellige grunner ikke kan. Når mantraet blir at «betaler du ikke skatt, er du usolidarisk», er det nok en nedgradering av folk som allerede har utfordringer med å delta i arbeidslivet. Jeg tror de fleste i debatten nok tenker på frivillig deltidsarbeid, og ikke dem som ufrivillig her helt eller delvis utenfor arbeidslivet, men det er en klargjøring de færreste er flinke til å ivareta når de debatterer.

Til sist – hvis folk virkelig mener at vi har ansvar for å betale mest mulig skatt – kan man jo forvente at folk vil strømme til partier som går inn for mer skatt enn i dag. «Skattelette» blir en tapersak og et parti som sier «mer skatt», vil oppleve et valgskred. Det gjenstår å se. Jeg må si at jeg tviler.

kvinner skal jobbe fullt, enten de vil eller ei?

Det kan jo være farlig å være mann og være kritisk til en del av likestillingsdebatten – slik jeg var på twitter i går. Så la meg begynne med å understreke: Jeg er for likestilling – helt, fullt, uten forbehold. Uten noe men.

Så jeg er ikke kritisk til likestilling. Det jeg er kritisk til, er en del av likestillingsdebatten, nå nylig eksemplifisert gjennom Elisabeth Skarsbø Moens kronikk Stå opp, kvinnfolk og kronikken Mannens frie valg av Heidi Nordby Lunde, også kjent som Vampus.

Det jeg twitret, var altså at jeg syntes det var (særlig) tre ting i de siste dagenes debatt som var problematisk:

  1. Dreier likestilling seg kun om at kvinner skal jobbe fullt og tjene masse penger de også?
  2. Hvor er barna oppi alle argumentene om at alle skal jobbe fullt?
  3. Hvorfor driver Skarsbø Moen og Vampus og angriper deltidsarbeidende kvinner, og særlig sykepleierne?

Twitter er et morsomt medium å diskutere i, men ikke et som egner seg for de store nyanseringene og utdypingene. Så la meg utdype her. Jeg konsentrerer meg om det første punktet, nummer to og tre får bli en annen bloggpost.

Dreier likestilling seg kun om at kvinner skal jobbe fullt og tjene masse penger de også?

Ved siden av angrepet på kvinnelige deltidsarbeidende sykepleiere, er det tydeligste i kronikken til Elisabeth Skarsbø Moen at kvinner får vær så god å jobbe fullt, de også.

Selv om man ikke trenger det økonomisk, har man en forpliktelse til å jobbe fullt – for likestillingens del? Hva slags tvangstrøye er det? Er det virkelig dette som er likestillingens ypperste mål – alle som kan skal jobbe fullt, enten de vil eller ei?

Noen har ikke disse valgene. Noen ønsker det, men får ikke fulltidsstillinger. Det gjelder både kvinner og menn – kanskje mest kvinner, men det er tvilsomt å angripe kvinnene for dette. Det er ufrivillig deltid. Noen har forskjellige utfordringer som gjør at de ikke kan jobbe fullt. For dem er hele idealet om at man «bør jobbe fullt» noe som legger sten til byrden.

Og så har vi dem som kan velge. Som er i en så priviligert situasjon at selv om de kan, så er de ikke nødt til å jobbe fullt. Disse blir ensidig framstilt i Stå opp, kvinnfolk: «fordi de vil ha mer tid til seg selv». Jaha? Det må gå an å bringe til torgs et mer nyansert syn på deltidsarbeidende kvinner enn bare at de er opptatt av å ha mer tid til seg selv, «sitte på cafe eller gå på Sats», som Skarsbø Moen velger å sitere.

Det er mange andre grunner til at man kan ønske å jobbe deltid. Man kan ville ha mer tid til barna. Man kan ønske å ha mer tid til foreldre eller andre familiemedlemmer – i en vanskelig eller helt normal situasjon. Man kan ønske å stille opp for lokalmiljøet, eller frivillighetshjelpen, eller andre frivillige organisasjoner, eller et lokalt idrettslag, eller, eller, eller. Tro det eller ei, men det er mange mennesker som bruker tid på andre enn seg selv – og det uten å få, forlange eller forvente betalt for det. Ikke alt verdifullt kan måles i lønn.

Og legg merke til at alt jeg skriver over, er like gyldig for kvinner og menn.

Det er så mye mer man kan ta opp i en likestillingsdebatt som må være viktigere enn å mane alle kvinner til å jobbe for fullt. Vold mot kvinner. Lik lønn for likt arbeid. Mannssjåvinisme på arbeidsplasser. Siden debatten nå kommer i kjølvannet av at kvinner har hatt stemmerett i Norge i 100 år, kunne man tatt opp kvinnerepresentasjon i styrer og verv. Det er fortsatt mye å ta fatt på. Jeg tror ikke kronikkforfatterne er uenige i dette, men de velger altså å framheve det å jobbe fullt som et ideal.

Vampus hadde i sin kronikk et budskap om at kvinner og menn skal jobbe like mye – at mennene også jobber redusert når det behøves, ikke bare kvinnene. Og det er jeg enig, det er likestilling. Men kritikken også i hennes kronikk gikk først og fremst utover de kvinnene som velger å jobbe redusert, at kvinnene dermed står i veien for mannens frigjøring. Her mener jeg dette er noe den enkelte familie må finne ut av selv. Hvis de to voksne har økonomisk frihet til det, og mener at det gode liv er noe annet enn å jobbe fullt, så må det være opp til dem hvordan de ordner det. Hvem av dem som tjener mest vil være en faktor oppi dette valget, men langt fra den eneste. Både mennesker og liv er mangfoldige og rike.

Se forøvrig mitt tidligere innlegg forpliktet til å jobbe.

hvor mange muslimer?

De dukker opp i kommentarfeltet under enhver nettavisartikkel som har noe som helst med innvandring å gjøre: En haug med mer eller mindre innvandringsfiendtlige kommentarer. Du kan til og med ta en kikk i et par artikler som ikke har noe som helst med innvandring å gjøre, og sjansen er stor for at du finner dem der også. Kommentarer med et tydelig budskap: «Norge er i ferd med å bukke under pga innvandring.» «Det er ikke innvandring, det er okkupasjon.» Osv osv.

Men når du ser etter, er det i og for seg ikke innvandring som er problemet, det er muslimene. Jeg har i alle fall sett lite skepsis til innvandrere som polakker og svensker – våre to største innvandringsgrupper – eller tyskere, litauere, dansker, russere… Nei, det er innvandrere fra fattige land (med begrunnelse at de koster masse penger – mer om det i en annen artikkel) eller muslimer – med begrunnelser som at de vil ødelegge den norske kulturen, innføre sharia, undertrykke kvinner osv osv.

Jeg ser mange påstander, men lite belegg til å underbygge påstandene. Så la oss begynne med det helt grunnleggende:

Hvor mange muslimer snakker vi egentlig om? Det må jo være en skikkelig god del, skal de klare å gjøre alt det fæle som påstås? Et skikkelig flertall, vil jeg tro, i nær framtid?

7 – sju – prosent i 2060.

En halv million muslimer ut av et folketall på 6,9 millioner i 2060. Langt, langt unna et flertall, og det på et tidspunkt så langt inn i framtiden at jeg selv har rukket å bli 92 år.

Forsker Lars Østby ved SSB skrev en kronikk i Morgenbladet 26. august 2011, gjengitt på SSBs nettsider. Det finnes ikke egen statistikk over enkeltinnbyggeres tro, men ved å se på trossamfunntilhørighet og på hvilken religion som er dominerende i de land innvandrerne flytter fra, danner han et bilde av antall muslimer i Norge i dag. For 2010 ble dette mellom 2 og 4 prosent av befolkningen. Ved å se på framskriving av befolkningsvekst inkludert innvandring framover, etablerer han 7 prosent muslimer i Norge i 2060 som et sannsynlig tall, med et minimum på 4 og et maksimum på 13 prosent.

Et annet problem for «muslimer-kommer-og-ødelegger-landet-vårt»-kommentatorene, er at det dukker opp oppegående moderate muslimer og påpeker at de verken tvinger kvinner til hijab, ønsker å innføre «muslimsk lov» eller noe i den retningen. Svaret til de islamfiendtlige da er ofte at «ja men, du er ikke ordentlig muslim, for ordentlige muslimer mener…». Ut fra slike utsagn må vi altså gå ut ifra at av de sju prosentene med muslimer, er ikke alle «ordentlige muslimer». Tallet på muslimer de må «være redde for», vil da være lavere enn sju prosent.

(Og så er jeg fascinert av konseptet med at utenforstående mener de kan definere hvem som er «ordentlig» muslim bedre enn dem som selv er muslimer.)

Jeg er tilhenger av ytringsfrihet og åpen debatt, det være seg religionskritikk, samfunnsdebatt eller debatt om innvandringspolitikk. Men en god debatt må være basert på relevante fakta, logikk, sammenhengende filosofi eller annet godt og relevant grunnlag. Fremmedfrykt, løse påstander eller konspirasjonsteorier holder ikke.