urealistisk politikk

Ingen trenger å angripe det søte lille partiet med noen få idealistiske tilhengere, så Miljøpartiet De Grønne har stort sett fått være i fred fra starten for 30 år siden. Men nå har Miljøpartiet De Grønne plutselig blitt et parti å regne med – meningsmålinger har gitt dem fra ett til ni mandater på Stortinget. Når de ikke er (fullt så) små lenger, kommer også angrepene. De tar mange former, fra fordummende latterliggjøring basert på enkeltpunkter til real politisk debatt.

Et vanlig angrep, særlig tidligere i valgkampen, er at politikken til De Grønne er urealistisk.

Ja.

I likhet med alle andre partiers politikk. Intet parti har i moderne tid fått fullt gjennomslag for sin politikk, og i så måte er alle partiers politikk urealistisk. Den vil ikke bli gjennomført helt, kun delvis – i beste eller verste fall.

Hovedpoenget med de politiske programmene er imidlertid å peke ut en retning og angi gjennomførbare, konkrete tiltak som tar oss i den retningen. Og der mener jeg De Grønne det eneste realistiske programmet på lang sikt.

De andre partiene baserer seg på en evig økonomisk forbruksdrevet og oljesmurt vekst. Begge deler er urealistisk på lang sikt, faktisk umulig. Oljen kommer til å ta slutt enten vi vil eller ei, ubegrenset økonomisk vekst er umulig innenfor et lukket system (som jorda er), og hvor mye høyere forbruk klarer vi egentlig å takle? Det er fint å bevare skog andre steder i verden (Arbeiderpartiet) eller gi skattelette for bruk av kollektivtrafikk (FrP), men dette er bare flikking på et system som ikke er bærekraftig.

De Grønne er derimot det eneste partiet med en langsiktig realistisk retning basert på respekt for jordas og miljøets grenser og kapasitet, gjennom omlegging til et bærekraftig samfunn og vekt på livskvalitet framfor materielt jag. Det blir helt sikkert ikke bare gøy og moro det heller, men det er den eneste politikken som kan holde i et århundre til – og lenger.

Et annet angrep som blir fyndig framført, er at politikken til De Grønne vil gjøre oss fattigere.

Ja.

Hvis du med «fattigere» mener redusert forbruk – at man jevnt over ikke kan bytte mobiltelefon hvert år, eller kjøpe ny flatskjerm hvert år, eller dra på handletur til London hver måned – så ja.

Men det er andre måter å måle rikdom på enn bare å måle økonomisk evne til å opprettholde eller øke et materielt forbruk. Noen av oss synes rikdom er å dele med dem som har mindre enn oss, være sammen med barna våre, dyrke litt egen mat, hjelpe til i nabolaget, bruke hode og hender også på noe annet enn lønnsarbeid. Økt forbruk har ikke oppfylt løftet sitt. Den forbruksdrevne veksten har økt velstanden vår, gjort det mulig å leve lengre og mer behagelig for mange, men den har ikke utryddet fattigdom (svaret på den kritikken er stort sett «mer vekst», underforstått mer vekst i Norge). Den har ikke tatt hensyn til små kulturer og store økosystemer, men vært basert på utnytting og ødeleggelse av disse. Den har ikke gjort oss til hverken bedre eller lykkeligere folk, eller rettet opp de enorme forskjellene mellom rik og fattig i verden.

Det er god grunn til å si at den enorme forbruksveksten vi har opplevd, har gjort oss fattigere som mennesker. De Grønnes politikk vil dreie samfunnet i retning av mer ekte rikdom.

Og så er det det å si at vi må starte en omlegging til et fornybart og bærekraftig samfunn. Det er nå vi har råd til det. Framover vil oljeinntektene uansett falle, og Norge etter hvert gå i minus. På det tidspunktet vil en omlegging til et bærekraftig samfunn bli mye dyrere og tyngre, og det vil ramme hver enkelts lommebok på en mye hardere måte enn om vi starter omleggingen i dag. Vi ønsker å bevare rikdom på lang sikt, ikke ha høyt forbruk i dag ved å dra kredittkortet og vente til i morgen med å bekymre oss for regningen.

Uansett om du er enig i disse betraktningene eller ikke – bruk stemmeretten din på mandag. Godt valg!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.