Jeg vil si noe om arbeidslinja. Og da vil jeg først si noe om frivillig deltidsarbeid. Man skulle tro at frivillig deltidsarbeid var en privatsak, men den gang ei. I debatter blir frivillig deltidsarbeidende ofte beskyldt for å være snyltere («hvorfor skal jeg gidde å betale for skolegangen til barnet ditt når du ikke gidder å bidra selv» – underforstått gjennom å arbeide fullt og betale så mye skatt som mulig). Denne myten om at «hvis du ikke jobber så mye du kan, så svikter du oss alle» er misforstått, men det er lett å se hvor den kommer fra. De fleste har fått med seg at den norske velferdsstaten ikke er bærekraftig, ref. Perspektivmeldingen, og at regjeringen satser alt på den såkalte «arbeidslinja» – alle må arbeide mer og lenger, så går det nok bra.
Det er ikke sikkert det går bra, selv om alle arbeider mer og lenger. I alle fall er det mange meningsberettigede og kunnskapsrike folk som peker på at arbeidslinje-svaret er basert på sviktende forutsetninger. Men det er ikke mitt anliggende nå.
Det jeg vil sette fingeren på, er at selve svaret, at alle skal arbeide mer og lenger, i seg selv er urealistisk. Eller udemokratisk, hvis det blir tvunget igjennom på et eller annet vis.
Poenget er dette: Vi tjener mer og er rikere enn noen gang. Mange enkeltpersoner er ikke lenger avhengig av full inntekt. Mange familier er ikke lenger avhengig av to fulle inntekter. Kanskje ønsker de å bruke mindre av tiden sin til å tjene penger de ikke trenger og mer av tiden på andre aktiviteter – frivillig arbeid, lære seg noe nytt, ta vare på familiemedlemmer med ekstra omsorgsbehov, ha barna sine mindre i barnehage eller SFO, være hjemme når tenåringen kommer hjem, dyrke mer mat selv, bli kjent med andre land, eller hva vet jeg. Det er mange – MANGE – måter å bruke tiden sin på som er meningsfylt og verdifull. Allikevel forutsetter arbeidslinja at arbeidsinnsatsen økes jevnt over.
Altså: Arbeidslinja forutsetter at folk skal jobbe mer, selv om flere og flere har andre verdier enn økt inntekt og økt forbruk og har nok til å «hoppe av karusellen». Det henger ikke sammen. Så hvordan skal myndighetene få «arbeidslinja» til å fungere da?
Èn mulighet er å endre regelverket for pensjoner og pensjonsalder – gjøre det strengere. Noen vil da gripe muligheten til å jobbe lenger – dersom det er jobb for dem – mens andre allikevel vil trappe ned tidligere enn ønskelig. En annen mulighet er å påvirke organisasjonene i næringslivet til å gå inn for høyere timetall per fulltidsstilling. De fleste vil da jobbe noe mer, men fortsatt vil mange jobbe deltid.
En tredje mulighet er selvsagt å stemple folk som illojale, hvis de jobber mindre enn «fullt». Myndighetene trenger ikke gjøre stort; de trenger bare å kringkaste at velferdsstaten er avhengig av at alle jobber mer og lenger, så vil nettdebattanter raskt nok bruke «illojalitetsargumentet». Dette ser vi tydelig i vårens debatt om deltidsarbeidende sykepleiere. (Tenk å hakke løs på sykepleierne, de som steller oss når vi er syke og således gir større bidrag til velferdsstaten enn de fleste av oss andre. Jeg må bare riste på hodet.) En fjerde mulighet: Myndighetene kan gå lenger i sin «tvang», og innføre enda strengere økonomiske sanksjoner for dem som velger å jobbe mindre enn fullt i alle sine dager.
Alle disse bommer imidlertid på poenget: Skulle vi ikke noe med denne rikdommen vår? Er meningen bare å bli rikere og rikere, tjene mer og mer for å kjøpe flere og flere ting som vi ikke egentlig trenger? Hvor er det gode livet blitt av oppi dette?
Eller for å si det på en annen måte: Jeg trodde vi bygde et samfunn med mål om at flest mulig skulle kunne få et godt liv. I stedet har vi bygget et forbrukssamfunn som bryter sammen hvis ikke alle jobber mer og lengre. Dét er det meningsløse i arbeidslinja.
Vi må heller starte med å ta en god og lang kikk på samfunnet vi har bygget opp. Det er fantastisk bra på mange måter, men vi må stille spørsmål ved om vi har mistet av syne det at gode liv er noe annet enn materiell overflod.