Det er to barnesaker som har preget nyhetsbildet denne uka (dette skrives sent en søndag kveld). Den ene er saken om de såkalte asylbarna, som blir sendt «hjem» (nytale for «et land langt vekk som barnet aldri har bodd i»). Mye klokt og uklokt er sagt om saken, og jeg har ikke tenkt å si så mye mer.
Annet enn at jeg undrer meg over hvor enormt mye som skal til før «barnas beste» veier tyngre enn innvandringspolitiske hensyn, når det ikke engang holder at man er født i Norge, har vokst opp her, går på skole her og har rukket å bli ni år. Jeg vil utfordre regjeringen ved Grete Faremo til å finne et eksempel – og jeg godtar konstruerte eksempler – hvor «barnas beste» blir tungt nok til at familien kan bli selv om foreldrene i utgangspunktet har fått avslag på sin søknad om asyl. Det kunne være greit å vite hvor lista ligger, liksom.
Den andre barnesaken er Christoffer-saken. Historien om Christoffer Kihle som ble mishandlet til døde, uten at noen grep tilstrekkelig eller tidsnok inn, er hjerteskjærende. Stefaren er tidligere dømt for mishandlingen, nå er det moren som er tiltalt for passiv medvirkning.
Christoffer-saken er forferdelig. Den blir godt dekket i avisene i forbindelse med rettssaken, og jeg vil ikke skrive noe spesielt om den. Men jeg har noen refleksjoner rundt det å være voksen og innblanda i en situasjon der man har mistanke om at barn lider overlast.
For hva skal du gjøre dersom du av en eller annen grunn får mistanke om at et barn du vet om, blir slått? Kanskje et barn som dine egne barn går i barnehagen, på skolen eller på fotballen med. Som utenforstående er det ikke lett. Du har lite å ta utgangspunkt i – muligens noen merkelige blåmerker som barnet selv har en forklaring på, eller noen historier fra dine egne barn. Du vet rett og slett ikke. Og det sitter langt inne å «blande seg inn» i andre familiers «interne anliggende». Privatlivets fred…
Det er så lett å tenke at det sikkert ikke er noe, og hvis det er noe, vil andre ta affære – fotballen, eller skolen, eller noen. Men tenk om det er noe? At det ikke er bedre, men verre enn du tror? Hva om andre – som er nærmere – ikke tar affære? Slik som i Christoffer-saken. Ingen voksne som gikk inn og beskyttet det maktesløse barnet.
Det er ikke lett å vite hva som er riktig å gjøre hvis man bare har en slags mistanke. Det er mye som kan være riktig i noen situasjoner og helt feil i andre, for eksempel å snakke med noen andre foreldre du stoler på, snakke med foreldrene til barnet det gjelder, snakke med læreren eller treneren til barnet, eller bare følge ekstra med.
Et tips kan være å snakke med en fagperson om dette. Ring Barnevernet og hold familien det gjelder anonym – og eventuelt deg selv også – og drøft saken. Da kan du kanskje bli sikrere på hva du bør gjøre. Ta gjerne en kikk på Barnevernets sider om å ta kontakt som privatperson – de er gode og oppklarende.
Det eneste jeg er sikker på at er feil, er å ikke gjøre noe – late som om det ikke er noe, og at det går vekk av seg selv. Vi som er voksne, har ansvar for barn. For alle barn.