alle voksne har ansvar for alle barn

Det er to barnesaker som har preget nyhetsbildet denne uka (dette skrives sent en søndag kveld). Den ene er saken om de såkalte asylbarna, som blir sendt «hjem» (nytale for «et land langt vekk som barnet aldri har bodd i»). Mye klokt og uklokt er sagt om saken, og jeg har ikke tenkt å si så mye mer.

Annet enn at jeg undrer meg over hvor enormt mye som skal til før «barnas beste» veier tyngre enn innvandringspolitiske hensyn, når det ikke engang holder at man er født i Norge, har vokst opp her, går på skole her og har rukket å bli ni år. Jeg vil utfordre regjeringen ved Grete Faremo til å finne et eksempel – og jeg godtar konstruerte eksempler – hvor «barnas beste» blir tungt nok til at familien kan bli selv om foreldrene i utgangspunktet har fått avslag på sin søknad om asyl. Det kunne være greit å vite hvor lista ligger, liksom.

Den andre barnesaken er Christoffer-saken. Historien om Christoffer Kihle som ble mishandlet til døde, uten at noen grep tilstrekkelig eller tidsnok inn, er hjerteskjærende. Stefaren er tidligere dømt for mishandlingen, nå er det moren som er tiltalt for passiv medvirkning.

Christoffer-saken er forferdelig. Den blir godt dekket i avisene i forbindelse med rettssaken, og jeg vil ikke skrive noe spesielt om den. Men jeg har noen refleksjoner rundt det å være voksen og innblanda i en situasjon der man har mistanke om at barn lider overlast.

For hva skal du gjøre dersom du av en eller annen grunn får mistanke om at et barn du vet om, blir slått? Kanskje et barn som dine egne barn går i barnehagen, på skolen eller på fotballen med. Som utenforstående er det ikke lett. Du har lite å ta utgangspunkt i – muligens noen merkelige blåmerker som barnet selv har en forklaring på, eller noen historier fra dine egne barn. Du vet rett og slett ikke. Og det sitter langt inne å «blande seg inn» i andre familiers «interne anliggende». Privatlivets fred…

Det er så lett å tenke at det sikkert ikke er noe, og hvis det er noe, vil andre ta affære – fotballen, eller skolen, eller noen. Men tenk om det er noe? At det ikke er bedre, men verre enn du tror? Hva om andre – som er nærmere – ikke tar affære? Slik som i Christoffer-saken. Ingen voksne som gikk inn og beskyttet det maktesløse barnet.

Det er ikke lett å vite hva som er riktig å gjøre hvis man bare har en slags mistanke. Det er mye som kan være riktig i noen situasjoner og helt feil i andre, for eksempel å snakke med noen andre foreldre du stoler på, snakke med foreldrene til barnet det gjelder, snakke med læreren eller treneren til barnet, eller bare følge ekstra med.

Et tips kan være å snakke med en fagperson om dette. Ring Barnevernet og hold familien det gjelder anonym – og eventuelt deg selv også – og drøft saken. Da kan du kanskje bli sikrere på hva du bør gjøre. Ta gjerne en kikk på Barnevernets sider om å ta kontakt som privatperson – de er gode og oppklarende.

Det eneste jeg er sikker på at er feil, er å ikke gjøre noe – late som om det ikke er noe, og at det går vekk av seg selv. Vi som er voksne, har ansvar for barn. For alle barn.

strøtanker om å være innblanda

Jeg er innblanda. Det er både et valg og ikke et valg, både noe jeg bestemmer selv og noe som «bare er sånn». Selv om jeg skulle benekte at jeg er innblanda – i enkeltmenneskers liv, i samfunnet – vil det jeg gjør, eller ikke gjør, i større eller mindre grad påvirke andre menneskers liv og i større eller mindre grad påvirke hvordan samfunnet utvikler seg. Jeg velger å være bevisst på at jeg er innblanda – slik tror jeg at jeg kan påvirke andre menneskers liv på en bedre måte og samfunnsutviklingen på en bedre måte.

Men hvordan denne innblandetheten ytrer seg, er radikalt forskjellig avhengig av om konteksten er ditt eget liv, enkeltmennesker eller samfunnet.

I ditt eget liv gjelder det å ta de valgene du mener er riktige – selv om det er på tvers av hva mange mener er «et normalt liv». Jobb redusert for å ha mer tid med barna dine, hvis du kan. Ikke kjøp alle mulige ting. Bruk mindre strøm. Eller gjør helt andre valg enn disse, hvis du har helt andre meninger om hva som er riktige valg. Men ta ansvar for at livet ditt er i samsvar med, eller i alle fall beveger seg mot, noe du synes er riktig og viktig.

Når det gjelder samfunnet, handler det om å delta i debatt, si sin mening, gi sin analyse, støtte organisasjoner, partier og enkeltpersoner man mener bidrar i riktig retning. Her er mulighetene større enn noen gang. Gjennom twitter, blogger og kommentarfeltene i avisene (dersom du orker…) har du mulighet til å både skape og delta i aktuell debatt. (Facebook også, for den saks skyld, selv om jeg for min del har valgt å holde meg unna der.) Gjennom avtalegiro kan du gi fast støtte til veldedige organisasjoner, du kan bli SMS-aktivist for Amnesty International, du kan underskrive på støttekampanjer på nettet… Noen nevnt, mange glemt. Dette kommer i tillegg til de tradisjonelle måtene – skrive avisinnlegg, bli medlem i politiske partier (er det mulig å bli medlem i flere samtidig?) eller organisasjoner og selvsagt – stemme ved valg. Bruk stemmen din!

Men så møter man enkeltpersoner. Der holder ikke de flammende, politiske innleggene eller skarpsindige samfunnsanalysene, eller å holde opp sine egne valg som ideal for andre. Der er det forståelse, respekt og omtanke som gjelder. (Eller å gripe inn i situasjonen der og da.) Alle mennesker, også i vårt lille, rike land, har sitt å stri med – i alle fall på et eller annet tidspunkt. Nære og kjære dør. Barna blir syke – eller mistrives på skolen. Her er det åpenbart for de fleste at omtanke er det rette. Men hva om noen du kjenner begår et lovbrudd? Hva om et barn du kjenner er den som mobber? Hva om en tigger sitter der du går på vei til jobb? Tar du avstand, gir du dem blikket…? Nei, vis omtanke. Ingen har noensinne blitt et bedre menneske, eller fått et bedre liv, av å bli fordømt av sine medmennesker.

Eller nærmere igjen. Hva om noen du kjenner, eller barna deres, har fått en alvorlig sykdom? Tier du stille, eller tar du sjansen på å snakke med dem, ta kontakt? For mange år siden begikk faren til en bekjent selvmord. Da jeg traff min bekjente, var jeg usikker på om jeg skulle ta opp temaet, eller om det ble helt feil. Jeg valgte å spørre ham om faren hans – og så snakket han uavbrutt i halvannen time. Full av sinne og sorg, og glad for å snakke. Jeg tror aldri det er feil å ta kontakt, å spørre. Bry seg.

Husk det. Du teller, enten du vil det eller ei. Du er innblanda, gjør noe ut av det. Ta valg i eget liv, debatter på samfunnsnivå, vis omtanke og forståelse overfor enkeltmennesker, ikke vær redd for å ta kontakt eller gripe inn.

(Det er rimelig å spørre: Gjør jeg alt dette selv? Svaret er nok – bare i varierende grad. Men jeg synes det er et ideal å være bevisst på, og å jobbe mot.)

bli sint

Stéphane Hessel er en franskmann på 94 år. Under andre verdenskrig var han med i den franske motstandsbevegelsen. Han ble tatt til fange, dømt til døden, men unnslapp. Etter annen verdenskrig var han med på å utforme FNs Menneskerettighetserklæring, og fortsatte med en diplomatisk karierre.

I oktober 2010 skrev han en liten pamflett kalt «Indignez-vous» (på norsk oversatt til «Bli Sint»). Denne har vært ansett som en inspirasjonskilde til mange av protestbevegelsene de siste årene – fra den arabiske våren til Occupy Wall Street-bevegelsen.

Så hva er det i denne lille pamfletten? En enkel, kort tekst. Ikke spesielt godt skrevet, men med et sterkt og tydelig budskap: Bli opprørt! Den advarer oss – deg og meg – mot å bli likegyldige, mot å stilltiende godta urett, men oppfordrer i stedet til å ta affære. Tore å si det du mener er riktig, selv om det er upopulært, selv om du ødelegger feststemningen. Den norske utgaven inneholder forresten bl.a. et flott, personlig forord av Vigdis Hjort.

Selv om Stéphane Hessel har sine saker han blir sint på (Israels krigføring og nedbyggingen av den franske velferdsstaten, for å nevne noen), er ikke de konkrete sakene hovedpoenget hans, men snarere dette: Bli engasjert! Bli innblanda! Ikke vær fornøyd med at du selv har mat på bordet og et hjem. Løft blikket og se rundt deg! Der du er, eller lenger unna! Ta et tak for å lage en bedre verden!

Vår største fiende er likegyldigheten.

(Ovenfor er et innslag om Hessel som ble sendt i Urix 1. desember 2011.)

Hva blir du sint på?