ditt og mitt ansvar

Etter at 22. juli-kommisjonen offentliggjorde sin rapport mandag 13. august, har det vært massivt fokus på om noen «må gå» (og Mæland gikk), politiets egen evaluering vs kommisjonens evaluering, FADs sendrektighet osv. Kanskje skriver jeg noe mer om dette senere, men her og nå ønsker jeg å si noe om det ansvaret hver enkelt av oss – vanlige borgere og medmennesker – har.

Jeg klarer ikke å si det bedre enn kommisjonen gjør i sin rapport på s. 457:

Avslutningvis trekker vi fram to forhold som kan gi grunnlag både for ettertanke og inspirasjon. 

Det første gjelder viktigheten av å si ifra. Det er velkjent at mange kriser kunne vært unngått eller håndtert bedre dersom individer hadde uttrykt sin uro eller engasjert seg når de oppdaget mangler eller feil. I stedet for å si ifra blir de passive tilskuere, selv om de ofte har både verdifull informasjon og verdifulle perspektiver som ville bedret evnen til å forebygge eller å håndtere en krise. 22/7 er nemlig også en historie om at det var mange som visste at kritiske systemer ikke fungerte som de skulle, at tiltak ikke var iverksatt som planlagt. Ofte er det slik at i situasjoner der mange observerer samme fenomen, unnlater vi å si ifra. Der det er eksperter og autoriteter involvert, er det en ekstra tendens til at mange blir passive tilskuere. Kommisjonen mener at å si ifra om risikoer i omgivelsene er en viktig del av den enkeltes samfunnsansvar. 22/7 lærte oss med all tydelighet at årvåkenhet og engasjement kan spille en avgjørende rolle, og det viktige i at tilsynelatende små og kanskje uvesentlige detaljer eller svake signaler får tilstrekkelig oppmerksomhet tidsnok.

Det andre gjelder personlig initiativ og engasjement. De frivilliges organisasjoner er en bærebjelke i norsk beredskapsarbeid. Sjelden har verdien av frivillig engasjement og enkeltpersoners initiativ vært vist tydeligere enn i minuttene etter eksplosjonen i regjeringskvartalet og på og ved Tyrifjorden 22/7. Tilfeldig forbipasserende, campingturister og fastboende ved Utøya ble denne ettermiddagen helt avgjørende brikker i en av landets største redningsoperasjoner noensinne. Vanlige mennesker trådte til og fattet beslutninger om å handle. For politiaksjonen var deres innsats helt avgjørende. Uten de frivilliges innsats denne dagen ville flere liv ha gått tapt, og skadeomfanget ville vært større. Mange av disse heltene deltok med en imponerende og uegennyttig innsats med fare for eget liv. Den medmenneskelighet og innsatsvilje disse viste, sammen med de etter hvert tusener som i organisert og uorganisert form deltok i å håndtere tragedien, bør tjene som en inspirasjon i møte med framtiden.

Mitt oppi alt mediebråket og de politiske diskusjonene ønsker jeg at vi har med oss dette: Vi er en del av samfunnet vårt og omgivelsene våre, og vi har et ansvar for – og en reell mulighet til – å bidra til at større og mindre katastrofer ikke skjer. Det gjelder både planlagte terrorhandlinger og kriminalitet, politiske avgjørelser vi er uenige i og uforholdsmessig utøvelse av myndighet – og lokale, medmenneskelige forhold som mobbing på skolen, mishandling av barn, rasisme, kvalitet på lokale sykehjem, hvordan vi omtaler våre medmennesker i alle fora, inngripen i overgrep og voldshandlinger der vi er, osv.

Hverken politi, helsevesen, vektere, Røde Kors, myndighetene eller hva det skulle være, er overalt for å ordne opp. Vi må ta ansvar – du og jeg! Dette er ikke TV, eller et forutbestemt teater. Det er våre liv, og vi har ansvar for oss selv og våre medmennesker.