Kategori: barn

Frykten for det digitale klasseskillet

Illustrasjon av det digitale klasseskillet
Dette er en replikk til journalist Cecilie Askers kommentar Det digitale klasseskillet som sto i Aftenposten onsdag 17. september.

Jeg er glad for at Cecilie Asker her løfter debatten litt vekk fra eget liv. Forrige kommentar, En digital bekjennelse, var så knyttet til hennes eget valg for hennes eget barn, at det var vanskelig å kommentere teknologibruk og barn uten å samtidig kommentere hennes liv, hennes valg og hennes person. Jeg undret meg litt over den redaksjonelle vurderingen i Aftenposten da.

Uansett – journalisten bruker her god plass på å peke på at noen mennesker alltid har vært skeptiske til ny teknologi. Dette er et argument som er godt egnet til å feie skeptikere av banen – men det er ikke et gyldig argument på noen måte. Vi må kunne diskutere de problemstillinger og synspunkter på deres egen gyldighet uten å avfeie dem bare på grunnlag av at de er skeptiske.

Asker sier «Frykt for det som er nytt er forståelig, men skal vi kunne ha en konstruktiv og kritisk debatt om de utfordringene som er knyttet til
heldigitaliseringen av samfunnet vårt, er vi nødt til å komme forbi den.» Samtidig bruker hun mye plass på å kategorisere alle kritiske innspill som et utslag av frykt. Dette er ikke å åpne for en konstruktiv og kritisk debatt.

Continue reading →

Den opphausede digitale kompetansen

Denne kronikken ble publisert på NRK Ytring der den ble lagt ut 20.05.2014. Teksten nedenunder er min originaltekst slik den så ut før redaksjonell behandling av Ytring.

Iblant kommer det noen på banen og forklarer alvorlig hvor viktig det er at barn får «digital kompetanse». «Digital kompetanse» er faktisk så viktig at det er for sent å begynne med å tilegne seg dette på skolen – det må begynne allerede i barnevogna. Det som ellers kan skje – ja, vil skje, i følge enkelte røster – er at barnet vil bli akterutseilt i arbeidsmarkedet som voksen. Faktisk vil nye «digitale skiller» skapes, og dét er veldig farlig. Sist ble slike synspunkter hevdet da «Barn og medier»-rapporten ble lagt fram, av forskere som ble intervjuet av NRK 28. april.

Da er det jo klart hva foreldre skal gjøre. Kjøp nettbrett til barna så fort som mulig. Det er faktisk gode nyheter, dette her – for første gang kan man oppfylle sitt foreldreansvar ved å kjøpe en dings til 3000 kroner. Enkelt!

Beklager, men her må jeg rope «Keiseren har jo ingen klær!»
Continue reading →

Et ran av mine barns tid med meg

Denne teksten er også publisert på NRK Ytring, der den ble lagt ut 12.03.2014. Det ble den mest delte kronikken på NRK Ytring den uka. Teksten nedenunder er originalteksten slik den så ut før NRK redigerte den på Ytring.

Det siste året har det kommet mange stemmer som prediker at vi alle har en moralsk plikt til å jobbe «fullt» – det som akkurat i vår tid er regnet som fulltid – selv om vi privatøkonomisk kunne hatt råd til å jobbe mindre. Sist ble dette synspunktet formidlet i Eline Garmakers svært opphaussede kronikk «Et ran av min tid med mine unger» i Dagsavisen 5. mars.

Både denne og mange andre ytringer i samme retning, bygger på en rekke feilslutninger og feilaktige forutsetninger. Jeg vil her ta for meg noen av dem.
Continue reading →

likestilling for å betale skatt

I likestillingsdebatten denne uka har det dukket det opp litt forskjellige argumenter. Jeg har allerede kommentert Elisabeth Skarsbø Moens Stå opp, kvinnfolk, der fokuset er på at kvinner får komme seg ut i full jobb. Når noen i kommentarfeltet, eller på twitter, setter spørsmålstegn ved dette – at målet er at kvinner skal jobbe fullt, enten de må og vil eller ei, dukker det fra ulikt hold opp mange ulike argumenter – de fleste bare løselig knyttet til likestilling, må jeg si.

Et av disse argumentene er at deltidsarbeid er usolidarisk. Jobber man ikke i det hele tatt, betaler man ingen skatt og bidrar ikke til fellesskapet. Se for eksempel denne fra kommentarfeltet under en av kronikkene i debatten:

Eller denne fra twitter:

Noen drar den helt ut, og sier «når du ikke betaler skatt, er det vi andre som betaler for at barna dine skal gå på skole».

Ja, hva skal man si?

Jeg kan begynne med en positiv tolkning: At de som fremhevder at man har plikt til å jobbe for å betale skatt, gjør det ut fra en overbevisning om at vi har en større misjon her i livet enn bare å ta vare på oss selv. At hver enkelt av oss har ansvar for samfunnet rundt oss. Ha solidaritet med medmenneskene våre, også de vi ikke kjenner. Og det er jeg helt enig i.

Men det finnes mye verdifullt å bidra med i samfunnet, for medmenneskene våre, som ikke genererer skatteinntekter. Ta vare på barna våre, på andre familiemedlemmer, på naboer og venner. Gjennom å være gode foreldre bidrar vi til at barna våre blir gode, ansvarlige mennesker som i sin tur vil sørge for at samfunnet går rundt. Og det tar tid, og er en jobb jeg for min del ugjerne setter ut fullt og helt til barnehage eller SFO.

Gjennom å støtte andre mennesker rundt oss, bidrar vi til at deres liv også «går opp». Kanskje gjør dette at de står på beina i en vanskelig situasjon, eller får hverdagslivet til å gå bedre opp – med alle positive effekter det har for samliv, psykisk og fysisk helse. Vi mennesker trenger hverandre, også gjennom personlig, menneskelig kontakt – ikke bare gjennom kjøpte eller skattebetalte tjenester.

Andre verdifulle, ikke-lønnede og ikke-skattbare bidrag er å delta i frivillig arbeid – i veldedige organisasjoner, være frivillig hjelper for noen som trenger det, være oppmann/trener/sjåfør osv i det lokale idrettslaget, være speiderleder eller hva vet jeg. Norge går ikke rundt uten alle de frivillige, ulønnede og ubeskattede timene som legges ned hver eneste dag av helt vanlige voksne.

Tilstedeværelse i andres liv er viktig og verdifullt, for dem, for oss selv og for samfunnet. Og det tar tid.

Eller jeg kan tolke det dithen at de som sier «jobb fullt for å betale skatt» er oppriktig bekymret for velferdsstaten, fordi den ikke er bærekraftig – vi bidrar jevnt over med mindre inntekter til Staten enn vi koster gjennom et liv, fra fødsel til død. Denne bekymringen deler jeg også. Den norske velferdsmodellen er ikke bærekraftig. Hver enkelt av oss er et underskuddsforetakende for staten Norge. Når det allikevel går rundt, er det på grunn av oljeinntektene – som heller ikke vil vare evig. Dette vil jeg skrive mer om en annen gang, men hovedpoenget er at det ikke er hver enkelt sitt ansvar, gjennom å betale skatt, å rette opp en økonomisk modell som ikke er bærekraftig. Her må det tas helt andre grep på et mer overordnet og gjennomgripende nivå.

Så det var et par positive tolkninger og svar på dem.

Men nå vil jeg ta det helt alvorlig – at noen, eller mange, på alvor mener at vårt viktigste bidrag her i samfunnet er å betale skatt, og at alle som kan har en plikt til å arbeide fullt for å betale mest mulig skatt.

Da må jeg jo spørre om hvor langt dette ansvaret går. Har man ansvar for å alltid gå etter den høyest betalte jobben man kan få tak i, slik at man kan betale mest mulig skatt? Har man som ungt menneske plikt til å finne raskest mulig vei gjennom utdanningssystemet, kanskje fortsette på en utdanning som man ikke trives med, kanskje kutte ut et år på folkehøyskole eller en mastergradsutdanning, alt for å heller begynne i arbeidslivet så tidlig som mulig for å betale mest mulig skatt? Bør folk droppe alt mulig av arbeidsfri perioder – droppe den jordomseilingen man har drømt om, eller loffe rundt i Asia et halvår, eller hva det når var man ønsket – for å kunne betale mest mulig skatt? Bør man droppe en del av fratrekkene på selvangivelsen, for å betale mest mulig skatt? Hvor stopper egentlig ansvaret for å betale mest mulig skatt?

Jeg er tilhenger av å betale sin skatt. Men den enkeltes ansvar stopper ved å betale det man skal i henhold til sin inntekt og de skattereglene som finnes til enhver tid. Og så er det politikernes ansvar å finne skatteregler og andre ordninger som gjør at samfunnet er bærekraftig. Det ansvaret må gå langt ut over å pålegge folk et moralsk ansvar for å jobbe mest mulig.

Det er også sånn at de som jobber frivillig deltid, gjør det ut fra en økonomisk situasjon hvor de har råd til redusert inntekt i en periode. Det kan bety at de har en formue å tære på, som jeg må anta ble beskattet da den vokste, og blir formuesbeskattet i dag. Kanskje mer vanlig et at det kan bety at den frivillig deltidsarbeidende har en ektefelle/samboer som tjener mer enn greit nok, noe som igjen betyr at denne familiens skattebidrag allerede er betydelig. (Hvis én i familien tjener 600.000 og den andre 0, betaler familien samlet mer i skatt enn om begge to tjente 300.000 hver. For å ta et vilkårlig eksempel.)

Og så er det ikke sånn at vi «sanntidsfinansierer» velferdsgodene. Den som jobber deltid nå, har kanskje jobbet fulltid tidligere eller vil gjøre det senere. Å si «du jobber bare deltid, så da er det jeg som betaler for skolegangen til barna dine», blir da helt feil. Foruten å avsløre at dette egentlig ikke handler om solidaritet eller likestilling, men økonomisk egoisme og smålighet.

Jeg betaler gjerne for skolegangen til andres barn – det har en verdi for disse barna og for samfunnet i seg selv. Jeg ser ingen grunn til å koble dette til hvorvidt begge, eller bare den ene, eller ingen av foreldrene jobber så mye de kan for å betale mest mulig skatt.

Og så har jeg en sterk mistanke om at hele denne debatten virker belastende på alle dem som gjerne vil jobbe fullt, men av forskjellige grunner ikke kan. Når mantraet blir at «betaler du ikke skatt, er du usolidarisk», er det nok en nedgradering av folk som allerede har utfordringer med å delta i arbeidslivet. Jeg tror de fleste i debatten nok tenker på frivillig deltidsarbeid, og ikke dem som ufrivillig her helt eller delvis utenfor arbeidslivet, men det er en klargjøring de færreste er flinke til å ivareta når de debatterer.

Til sist – hvis folk virkelig mener at vi har ansvar for å betale mest mulig skatt – kan man jo forvente at folk vil strømme til partier som går inn for mer skatt enn i dag. «Skattelette» blir en tapersak og et parti som sier «mer skatt», vil oppleve et valgskred. Det gjenstår å se. Jeg må si at jeg tviler.

kvinner skal jobbe fullt, enten de vil eller ei?

Det kan jo være farlig å være mann og være kritisk til en del av likestillingsdebatten – slik jeg var på twitter i går. Så la meg begynne med å understreke: Jeg er for likestilling – helt, fullt, uten forbehold. Uten noe men.

Så jeg er ikke kritisk til likestilling. Det jeg er kritisk til, er en del av likestillingsdebatten, nå nylig eksemplifisert gjennom Elisabeth Skarsbø Moens kronikk Stå opp, kvinnfolk og kronikken Mannens frie valg av Heidi Nordby Lunde, også kjent som Vampus.

Det jeg twitret, var altså at jeg syntes det var (særlig) tre ting i de siste dagenes debatt som var problematisk:

Dreier likestilling seg kun om at kvinner skal jobbe fullt og tjene masse penger de også?
Hvor er barna oppi alle argumentene om at alle skal jobbe fullt?
Hvorfor driver Skarsbø Moen og Vampus og angriper deltidsarbeidende kvinner, og særlig sykepleierne?

Twitter er et morsomt medium å diskutere i, men ikke et som egner seg for de store nyanseringene og utdypingene. Så la meg utdype her. Jeg konsentrerer meg om det første punktet, nummer to og tre får bli en annen bloggpost.

Dreier likestilling seg kun om at kvinner skal jobbe fullt og tjene masse penger de også?

Ved siden av angrepet på kvinnelige deltidsarbeidende sykepleiere, er det tydeligste i kronikken til Elisabeth Skarsbø Moen at kvinner får vær så god å jobbe fullt, de også.

Selv om man ikke trenger det økonomisk, har man en forpliktelse til å jobbe fullt – for likestillingens del? Hva slags tvangstrøye er det? Er det virkelig dette som er likestillingens ypperste mål – alle som kan skal jobbe fullt, enten de vil eller ei?

Noen har ikke disse valgene. Noen ønsker det, men får ikke fulltidsstillinger. Det gjelder både kvinner og menn – kanskje mest kvinner, men det er tvilsomt å angripe kvinnene for dette. Det er ufrivillig deltid. Noen har forskjellige utfordringer som gjør at de ikke kan jobbe fullt. For dem er hele idealet om at man «bør jobbe fullt» noe som legger sten til byrden.

Og så har vi dem som kan velge. Som er i en så priviligert situasjon at selv om de kan, så er de ikke nødt til å jobbe fullt. Disse blir ensidig framstilt i Stå opp, kvinnfolk: «fordi de vil ha mer tid til seg selv». Jaha? Det må gå an å bringe til torgs et mer nyansert syn på deltidsarbeidende kvinner enn bare at de er opptatt av å ha mer tid til seg selv, «sitte på cafe eller gå på Sats», som Skarsbø Moen velger å sitere.

Det er mange andre grunner til at man kan ønske å jobbe deltid. Man kan ville ha mer tid til barna. Man kan ønske å ha mer tid til foreldre eller andre familiemedlemmer – i en vanskelig eller helt normal situasjon. Man kan ønske å stille opp for lokalmiljøet, eller frivillighetshjelpen, eller andre frivillige organisasjoner, eller et lokalt idrettslag, eller, eller, eller. Tro det eller ei, men det er mange mennesker som bruker tid på andre enn seg selv – og det uten å få, forlange eller forvente betalt for det. Ikke alt verdifullt kan måles i lønn.

Og legg merke til at alt jeg skriver over, er like gyldig for kvinner og menn.

Det er så mye mer man kan ta opp i en likestillingsdebatt som må være viktigere enn å mane alle kvinner til å jobbe for fullt. Vold mot kvinner. Lik lønn for likt arbeid. Mannssjåvinisme på arbeidsplasser. Siden debatten nå kommer i kjølvannet av at kvinner har hatt stemmerett i Norge i 100 år, kunne man tatt opp kvinnerepresentasjon i styrer og verv. Det er fortsatt mye å ta fatt på. Jeg tror ikke kronikkforfatterne er uenige i dette, men de velger altså å framheve det å jobbe fullt som et ideal.

Vampus hadde i sin kronikk et budskap om at kvinner og menn skal jobbe like mye – at mennene også jobber redusert når det behøves, ikke bare kvinnene. Og det er jeg enig, det er likestilling. Men kritikken også i hennes kronikk gikk først og fremst utover de kvinnene som velger å jobbe redusert, at kvinnene dermed står i veien for mannens frigjøring. Her mener jeg dette er noe den enkelte familie må finne ut av selv. Hvis de to voksne har økonomisk frihet til det, og mener at det gode liv er noe annet enn å jobbe fullt, så må det være opp til dem hvordan de ordner det. Hvem av dem som tjener mest vil være en faktor oppi dette valget, men langt fra den eneste. Både mennesker og liv er mangfoldige og rike.

Se forøvrig mitt tidligere innlegg forpliktet til å jobbe.

forpliktet til å jobbe

I forrige blogginnlegg funderte jeg rundt det at økonomien er avhengig av at vi jobber stadig mer for å produsere stadig mer.

Så er spørsmålet: Er vi da moralsk forpliktet til å jobbe «fullt»? (Hva nå det er – det har jo variert både over tid og over geografi.)

Tenk en situasjon hvor privatøkonomien er slik at man ikke behøver å jobbe «fullt», men kanskje klarer seg fint med f.eks. 75% lønn og dermed 75% jobb. Bør man allikevel jobbe «fullt» fordi alle må trå til for at nasjonaløkonomien skal gå rundt?

Jeg mener nei. Av flere grunner.

Den første er at en sånn utvikling (vi jobber mer og produserer mer av ting vi «ikke trenger») og en sånn økonomi (som vokser fra år til år), ikke er bærekraftig. En oppblåst økonomi bruker opp dyrebare ikke-fornybare ressurser til å produsere ting vi ikke behøver – i stedet for å spare dem til det er helt nødvendig å bruke dem opp.

Den andre grunnen er at vi har andre forpliktelser. Overfor menneskene rundt oss, som familien – foreldre, søsken, barn. Særlig for barn – alltid! Og dette vil jeg kanskje skrive mer om en annen gang, for det offentlige har lagt til rette for at vi skal slippe å bruke tid sammen med barna våre slik at vi kan jobbe «fullt» – med tilbud om full barnehageplass fra barnet er ett år og SFO til og med fjerde klasse på skolen. Jeg vet at jeg tråkker inn i et minefelt med den siste setningen her – «jeg må jobbe fullt, skal jeg liksom ha dårlig samvittighet for det, nå?» Nei. Med dette innlegget ønsker jeg ikke å si at det er moralsk feil å jobbe «fullt», men at det er moralsk greit å jobbe redusert. Med andre ord, jeg ønsker å utvide feltet for hva som er moralsk ok, ikke snevre det inn.

Vi har forpliktelser overfor andre mennesker rundt oss også. Andre familiemedlemmer, særlig når de har problemer eller sliter med sykdom. Og for naboer – skjer det noe med menneskene i nabolaget, er det også noe vi må stille opp for. Det tar tid å være et tilstedeværende menneske.

En tredje grunn er at vi blir ikke lykkeligere av enda mer penger. Penger er viktig for lykken opp til et punkt (hvis du er fattig, vil du faktisk bli lykkeligere av mer penger), men i verdens rikeste land er vi langt forbi det punktet – generelt sett. Når det allikevel finnes nok av folk i Norge som sliter pga at de ikke har penger til å skaffe seg det de trenger, er det mer et fordelingsproblem enn et vekstproblem.

Men det finnes også argumenter for at man bør jobbe fullt, selv om man ikke må. F.eks. kan man peke på velferdsstaten som er avhengig av at alle yter sin skjerv i form av skatter og direkte arbeidsinnsats. Og både skatteinntekter og arbeidsinnsats blir det mindre av når folk arbeider mindre og kjøper mindre. Velferdsstaten – i denne sammenhengen – er et såpass stort tema at jeg vil si mer om det i et annet blogginnlegg. Nå får jeg nøye meg med å si at argumentet er gyldig, men ikke nyansert nok.

Jeg tror det ville være bra om fokus – på samfunnsnivå – ble rettet mer mot alt det verdifulle som skjer i samfunnet vårt og som ikke er lønnet. All frivillig, ulønnet innsats – både organisert og uorganisert. At vi tar vare på hverandre – barn, foreldre, familie, naboer, kolleger, tilfeldige forbipasserende.

Alt verdifullt kan ikke måles i lønn.

aldri igjen

Det er skrevet mye om 22. juli. Mange skriver klokt – spesielt er det representanter for AUF-ungdommen som jeg har blitt hoderystende imponert over, men også andre samfunnsdebattanter og kommentatorer. Innfallsvinklene er ulike, men mange forsøker å forstå hvordan dette kunne skje, og hvordan vi kan unngå at det skjer igjen.

Jeg har dessverre ingen tro på at vi kan unngå fullstendig at noen ønsker å utføre terrorhandlinger mot samfunnet vårt. Heller ikke har jeg tro på at vi kan fange enhver person som vil utføre terrorhandlinger og hindre dem i det – uansett hvor mye vi er villige til å ofre våre liberalistiske rettigheter i forsøket. Neste angrep kan komme fra en helt annen kant enn den Breivik kom fra.

Men vi kan øke oddsene våre som samfunn – ikke ved ett enkelt (eller vanskelig) grep, men gjennom mange små grep som alle bidrar. Her vil jeg oppsummere noen av de kloke tankene som har kommet, ispedd mine egne, og begynne med…

Hva vi ikke må gjøre

Det aller viktigste vi ikke må gjøre, er å ofre individets rettigheter i et liberalt, demokratisk samfunn i jakten på større trygghet. Siden 11. september 2001 har vi dessverre gått flere skritt i denne retningen, slik det blir oppsummert i Terrorens permanente kvantesprang. Men bredere overvåkning (som f.eks. Datalagringsdirektivet legger opp til) eller mindre krav til saklig grunnlag for personransakelser og arrestasjoner, bringer oss ikke nærmere et trygt samfunn (som jeg har blogget om før) – bare nærmere en politistat.

Noe annet vi ikke må gjøre, er å latterliggjøre de personer, grupper eller krefter vi er redde for, slik student Henrik Aa. Bjorland påpeker i sin kronikk Nei, Media! Latterliggjøring har aldri fått noen til å endre syn, snarere er det egnet til å gjøre ofrene for latterliggjøringen enda mer innbitt – og gruppene deres mer lukket og dermed mindre tilgjengelige for argumentasjon.

Hva vi kan gjøre

Stoltenbergs fine ord

Jens Stoltenberg oppsummerte mye av det vi kan gjøre i sin gripende tale i Oslo Domkirke 24. juli 2011 – Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet. Da var han en statsmann. Og selv om det kan diskuteres i hvor stor grad dette har blitt fulgt opp siden da, var det en god og riktig innfallsvinkel – både for myndighetene og for resten av oss som alle er en del av Stoltenbergs «vi».

Mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet

Den viktigste biten av «mer demokrati, mer åpenhet», er at vi alle må engasjere oss. Demokratiet dør uten engasjement, og blomstrer med mer engasjement. Uansett hva du mener, er det viktig at du lar meningen din bli hørt!

Ytringsfriheten er en av bærebjelkene i demokratiet, og kan fungere som et vern mot mer voldsomme handlinger, som Bjørn Stærk poengterer glimrende i Naive ytringsfrihetsrealister. Vi trenger fri meningsutveksling, også (eller egentlig særlig) med folk som er uenige med oss. Og fortrinnsvis uten å ta i bruk «sosialt press», dvs generell moralsk fordømmelse, som bare er egnet til å undertrykke meningsutvekslingen. Ta utgangspunkt i at meningsmotstandere også er ålreite mennesker.

«Mer humanitet» betyr, for hver enkelt av oss, også at vi bry oss mer om våre medmennesker. Vi er et samfunn, vi er mennesker, og vi må passe på hverandre. Vi kan ikke outsource all omsorg, trygghet og innblanding – outsource selve fellesskapet – til offentlige og private aktører, men må gå inn og bry oss selv. Dette har jeg blogget om flere ganger.

Aldri naivitet

En viktig bit av «aldri naivitet» er å gi politi og etterretning ressurser nok til å gjøre jobben sin på en god måte. Ikke bredere mandater, som jeg påpekte over, men ressurser nok til å utføre de mandatene de allerede har. Selv om det kanskje er tvilsomt om PST ville fanget opp Breivik, virker det klart at etaten har kapasitetsutfordringer.

PST mener at det måtte kommet et konkret tips for at de skulle fanget opp Breivik. En annen viktig bit av «aldri naivitet», er også at hver enkelt av oss må være mer på vakt og ikke alltid tro at alt er i orden. Vi har vært så vant til fred og trygghet at vi lett tenker at alt er i orden, selv om vi opplever noe som burde være mistenkelig. Uten at vi skal bli et angiversamfunn, er det viktig at vi ikke er blinde for at en del folk har til hensikt å begå alvorlig kriminalitet, og følger opp dette med å tipse politi og andre dersom vi opplever noe mistenkelig.

Men det er også noe annet vi kan gjøre, som ikke fanges opp av Stoltenbergs fine ord.

Ta vare på barna

Jeg tror det viktigste vi kan gjøre, er å ta vare på barna. Våre egne og andres. Selv om det er uklart i hvor stor grad Breiviks barndom har sammenheng med terrorhandlingene, er barndommen hans et tema i retten – og en utrygg barndom gjør det i alle fall ikke mindre sannsynlig at man blir en sint ung mann, som Sturla Haugsgjerd peker på i sin dobbeltkronikk. Det å ta godt vare på barna har uansett en egenverdi og, som jeg har blogget om før, har alle voksne et ansvar for alle barn.

Sjekk fakta

Kristopher Schau, som følger rettssaken mot Breivik for Morgenbladet, tok opp viktigheten av å møte ekstreme ytringer med fakta. Han sier at Breiviks forklaring har en egen, intern logikk, men at han «har basert hele sin forrykte logikk på en, stadig mer fascistisk, suppe av faktafeil». Vi trenger å bli kjent med argumenter som blir brukt, og finne svakheter (eller styrker) i argumentene, for å kunne møte ulike utsagn med noe annet enn «nei, det tror jeg ikke på». I den pågående rettssaken gjør Dagbladet faktasjekk av alle de små og store utsagnene som Breivik fremsetter som sannheter.

Vær sammen

Til slutt – vi må søke sammen. Være fysisk sammen – gjøre ting sammen, sørge sammen, glede oss sammen, eller kjede oss sammen. Påtalemyndighetene mener at Breivik ble mer og mer ekstrem da han isolerte seg og stort sett hadde kontakt med andre gjennom datamaskinen – på nettfora og i nettspill. Dessverre er det stadig vanligere at vi i Norge er alene – som Shabana Rehman sier, «Isolasjon er velferdsstatens skyggeside».

Vi mennesker er sosiale vesener, og vi mister noe av vår menneskelighet når vi ikke er fysisk sammen med andre. Dra på besøk til hverandre, inviter hverandre, gå på konserter eller turer sammen, spill fotball eller hva du vil – bruk tiden din sammen med andre mennesker.

Glem aldri samholdet i tiden etter 22. juli – rosehavet og rosetoget. Og omsett det i praktiske handlinger i dag og alle dager framover.

alle voksne har ansvar for alle barn

Det er to barnesaker som har preget nyhetsbildet denne uka (dette skrives sent en søndag kveld). Den ene er saken om de såkalte asylbarna, som blir sendt «hjem» (nytale for «et land langt vekk som barnet aldri har bodd i»). Mye klokt og uklokt er sagt om saken, og jeg har ikke tenkt å si så mye mer.

Annet enn at jeg undrer meg over hvor enormt mye som skal til før «barnas beste» veier tyngre enn innvandringspolitiske hensyn, når det ikke engang holder at man er født i Norge, har vokst opp her, går på skole her og har rukket å bli ni år. Jeg vil utfordre regjeringen ved Grete Faremo til å finne et eksempel – og jeg godtar konstruerte eksempler – hvor «barnas beste» blir tungt nok til at familien kan bli selv om foreldrene i utgangspunktet har fått avslag på sin søknad om asyl. Det kunne være greit å vite hvor lista ligger, liksom.

Den andre barnesaken er Christoffer-saken. Historien om Christoffer Kihle som ble mishandlet til døde, uten at noen grep tilstrekkelig eller tidsnok inn, er hjerteskjærende. Stefaren er tidligere dømt for mishandlingen, nå er det moren som er tiltalt for passiv medvirkning.

Christoffer-saken er forferdelig. Den blir godt dekket i avisene i forbindelse med rettssaken, og jeg vil ikke skrive noe spesielt om den. Men jeg har noen refleksjoner rundt det å være voksen og innblanda i en situasjon der man har mistanke om at barn lider overlast.

For hva skal du gjøre dersom du av en eller annen grunn får mistanke om at et barn du vet om, blir slått? Kanskje et barn som dine egne barn går i barnehagen, på skolen eller på fotballen med. Som utenforstående er det ikke lett. Du har lite å ta utgangspunkt i – muligens noen merkelige blåmerker som barnet selv har en forklaring på, eller noen historier fra dine egne barn. Du vet rett og slett ikke. Og det sitter langt inne å «blande seg inn» i andre familiers «interne anliggende». Privatlivets fred…

Det er så lett å tenke at det sikkert ikke er noe, og hvis det er noe, vil andre ta affære – fotballen, eller skolen, eller noen. Men tenk om det er noe? At det ikke er bedre, men verre enn du tror? Hva om andre – som er nærmere – ikke tar affære? Slik som i Christoffer-saken. Ingen voksne som gikk inn og beskyttet det maktesløse barnet.

Det er ikke lett å vite hva som er riktig å gjøre hvis man bare har en slags mistanke. Det er mye som kan være riktig i noen situasjoner og helt feil i andre, for eksempel å snakke med noen andre foreldre du stoler på, snakke med foreldrene til barnet det gjelder, snakke med læreren eller treneren til barnet, eller bare følge ekstra med.

Et tips kan være å snakke med en fagperson om dette. Ring Barnevernet og hold familien det gjelder anonym – og eventuelt deg selv også – og drøft saken. Da kan du kanskje bli sikrere på hva du bør gjøre. Ta gjerne en kikk på Barnevernets sider om å ta kontakt som privatperson – de er gode og oppklarende.

Det eneste jeg er sikker på at er feil, er å ikke gjøre noe – late som om det ikke er noe, og at det går vekk av seg selv. Vi som er voksne, har ansvar for barn. For alle barn.

strøtanker om å være innblanda

Jeg er innblanda. Det er både et valg og ikke et valg, både noe jeg bestemmer selv og noe som «bare er sånn». Selv om jeg skulle benekte at jeg er innblanda – i enkeltmenneskers liv, i samfunnet – vil det jeg gjør, eller ikke gjør, i større eller mindre grad påvirke andre menneskers liv og i større eller mindre grad påvirke hvordan samfunnet utvikler seg. Jeg velger å være bevisst på at jeg er innblanda – slik tror jeg at jeg kan påvirke andre menneskers liv på en bedre måte og samfunnsutviklingen på en bedre måte.

Men hvordan denne innblandetheten ytrer seg, er radikalt forskjellig avhengig av om konteksten er ditt eget liv, enkeltmennesker eller samfunnet.

I ditt eget liv gjelder det å ta de valgene du mener er riktige – selv om det er på tvers av hva mange mener er «et normalt liv». Jobb redusert for å ha mer tid med barna dine, hvis du kan. Ikke kjøp alle mulige ting. Bruk mindre strøm. Eller gjør helt andre valg enn disse, hvis du har helt andre meninger om hva som er riktige valg. Men ta ansvar for at livet ditt er i samsvar med, eller i alle fall beveger seg mot, noe du synes er riktig og viktig.

Når det gjelder samfunnet, handler det om å delta i debatt, si sin mening, gi sin analyse, støtte organisasjoner, partier og enkeltpersoner man mener bidrar i riktig retning. Her er mulighetene større enn noen gang. Gjennom twitter, blogger og kommentarfeltene i avisene (dersom du orker…) har du mulighet til å både skape og delta i aktuell debatt. (Facebook også, for den saks skyld, selv om jeg for min del har valgt å holde meg unna der.) Gjennom avtalegiro kan du gi fast støtte til veldedige organisasjoner, du kan bli SMS-aktivist for Amnesty International, du kan underskrive på støttekampanjer på nettet… Noen nevnt, mange glemt. Dette kommer i tillegg til de tradisjonelle måtene – skrive avisinnlegg, bli medlem i politiske partier (er det mulig å bli medlem i flere samtidig?) eller organisasjoner og selvsagt – stemme ved valg. Bruk stemmen din!

Men så møter man enkeltpersoner. Der holder ikke de flammende, politiske innleggene eller skarpsindige samfunnsanalysene, eller å holde opp sine egne valg som ideal for andre. Der er det forståelse, respekt og omtanke som gjelder. (Eller å gripe inn i situasjonen der og da.) Alle mennesker, også i vårt lille, rike land, har sitt å stri med – i alle fall på et eller annet tidspunkt. Nære og kjære dør. Barna blir syke – eller mistrives på skolen. Her er det åpenbart for de fleste at omtanke er det rette. Men hva om noen du kjenner begår et lovbrudd? Hva om et barn du kjenner er den som mobber? Hva om en tigger sitter der du går på vei til jobb? Tar du avstand, gir du dem blikket…? Nei, vis omtanke. Ingen har noensinne blitt et bedre menneske, eller fått et bedre liv, av å bli fordømt av sine medmennesker.

Eller nærmere igjen. Hva om noen du kjenner, eller barna deres, har fått en alvorlig sykdom? Tier du stille, eller tar du sjansen på å snakke med dem, ta kontakt? For mange år siden begikk faren til en bekjent selvmord. Da jeg traff min bekjente, var jeg usikker på om jeg skulle ta opp temaet, eller om det ble helt feil. Jeg valgte å spørre ham om faren hans – og så snakket han uavbrutt i halvannen time. Full av sinne og sorg, og glad for å snakke. Jeg tror aldri det er feil å ta kontakt, å spørre. Bry seg.

Husk det. Du teller, enten du vil det eller ei. Du er innblanda, gjør noe ut av det. Ta valg i eget liv, debatter på samfunnsnivå, vis omtanke og forståelse overfor enkeltmennesker, ikke vær redd for å ta kontakt eller gripe inn.

(Det er rimelig å spørre: Gjør jeg alt dette selv? Svaret er nok – bare i varierende grad. Men jeg synes det er et ideal å være bevisst på, og å jobbe mot.)

kontroller er bra… eller?

Foto fra flickr av Jonathan McIntosh, http://www.flickr.com/people/jonathanmcintosh/

Aviser, deriblant Aftenposten 22. februar, kunne fortelle om at 29 elever i Oslo-skolen har blitt tatt med narkotika på skolen det siste året. Uka etter, 29. februar, fulgte Lars Helle i Stavanger Aftenblad opp med en kommentar kalt Kontrolltyranni mot unge. Foruten å vise til narkotika-saken, tar han også opp andre saker der man innfører kontrolltiltak mot unge, bl.a. overvåkingskameraer på skolen. Helle er kritisk til disse tiltakene, fordi metodene krenker elevenes integritet og også skaper overskuddsinformasjon som kan komme på avveie.

Og så er debatten i Aftenbladet i gang. Forutsigbart nok kommer argumentet om at «hvis du ikke har noe å skjule, har du ikke noe å frykte» opp blant dem som er uenige med Helle. Og også «kan vi redde noen, kanskje bare en, fra å havne i narkotikahelvetet, synes jeg ikke dette er noe stort inngrep i vår personlige frihet».

Jeg syntes Helles kommentar var glimrende. Motargumentene over bommer helt på poenget, som er at Norge er et demokrati, et relativt velfungerende et. En av de viktigste grunnene til at det fungerer bra, på mange måter en del av selve fundamentet for demokratiet, er at det er et gjensidig tillitsforhold mellom folket og myndighetene, mellom borger og stat. Dersom den vanlige borger opplever at myndighetene ikke har tillit til ham eller henne, for eksempel gjennom videoovervåkning, tilfeldige narkotikakontroller eller ved å lagre alle trafikk- og lokaliseringsdata fra bruk av telefon og internett, vil over tid denne lavere tilliten speiles tilbake – borgeren får også mindre tillit til myndighetene. Og da svekkes hele grunnlaget for demokratiet. Spesielt ille er det når denne kontrollen og overvåkingen skjer på skolene – et sted der elevene skal dannes til å bli bevisste borgere av et demokrati, med egne, selvstendige etiske vurderinger.

Overvåkning får nemlig konkrete, tydelige effekter på etiske vurderinger. Hvis man på et eller annet nivå blir vant til å være overvåket, vil selve begrunnelsen for å avstå fra lovbrudd eller uetiske handlinger gradvis bli endret – fra at man avstår fordi man selv synes noe er galt, til at man avstår fordi man blir overvåket. En jeg har jobbet med, var veldig tydelig på dette i forbindelse med et idrettsarrangement: «Jeg fikk parkert kjempenære idrettsanlegget. Det var egentlig ikke lov, men parkeringsvakta ble distrahert av noe annet da jeg kom kjørende, så da bare tok jeg sjansen.» Dette fortalte han uten blygsel, faktisk litt skrytete. Siden overvåkingen var borte et øyeblikk, var det plutselig «lov». Ikke akkurat noe forferdelig lovbrudd, men jeg er redd den psykologiske mekanismen kan være den samme i mer alvorlige situasjoner i et mer gjennomovervåket samfunn.

Faktisk er jeg redd for at kontrolltiltak i det lange løp står i fare for å få helt motsatt effekt av det som var meningen – nemlig at kriminalitet går opp i stedet for ned.

Hovedpoenget er allikevel en ideologisk protest. Som borgere i et åpent demokrati, bør vi ikke utsettes for tilfeldige kontroller eller generell overvåkning – det krenker vår integritet.

Oppdatert 12. mars: Jon Wessel-Aas har foretatt en juridisk vurdering av bruk av narkotikahunder som «forebyggende» tiltak, og kommet fram til at praksisen er ulovlig: http://www.uhuru.biz/?p=1018