Category: rettsstat

hva gikk galt i 22. juli-rettssaken?

Fredag 24. august 2012: Domsavsigelse i 22.juli-rettssaken, der Breivik var tiltalt for de verste forbrytelsene på norsk jord siden 2. verdenskrig. 77 mennesker ble drept, hundrevis blant oss har mistet sine kjære, mange har blitt skadet for livet, nesten alle kjenner noen som ble rammet. Det var staten Norge mot Breivik. Nei, det var alle oss – deg og meg og alle, selve nasjonen Norge! – mot Breivik. Vi skulle vise oss, ham og hele verden at rettsstaten Norge ikke lot seg rokke.

Klokken 10 denne fredagen faller dommen. Dommerne er ikke enige i påtalemyndighetenes prinsipale påstand, men derimot med forsvarernes. Statsadvokatene Holden og Engh ser ned, Breivik smiler.  Påtalemyndigheten – som representerte deg og meg – tapte! Vi tapte rettssaken!

Og allikevel er lettelse den følelsen de fleste uttrykte umiddelbart etter domsavsigelsen.

Lettelse.

Hva gikk «galt»? Påtalemyndighetene – som i denne saken representerte deg og meg – tapte, og allikevel er vi lettet? På tross av at vi i åtte uker har latt oss imponere av statsadvokatene Holden og Engh, tapte de saken – og vi er lettet.

Det virker som et paradoks.

Jeg tror det er to grunner som sammen gjorde at det ble slik.

For det første har rettssaken avslørt at det er en feil i systemet knyttet til rettspsykiatrien her i landet. Den primære tankemåten har vært at tvil om tilregnelighet skal komme tiltalte til gode – tolket som at det er i tiltaltes interesse å få straffefritak dersom det er tilstrekkelig tvil om tilregneligheten. Og tilregneligheten har det i all hovedsak vært overlatt til de rettspsykiatrisk sakkyndige å vurdere. Lander rettspsykiaterne på psykose i gjerningsøyeblikket, har det nesten automatisk ført til straffefritak. Formelt sett har avgjørelsen om tilregnelighet fortsatt ligget hos retten, men retten har – så vidt jeg har fått med meg – svært, svært sjelden gått imot de psykiatrisk sakkyndiges vurdering. Når vi samtidig – gjennom 22.juli-rettssaken – ser at diagnosekriterier kan være uklare og tolkning av observasjoner nødvendigvis er subjektive – har dette gitt psykiatrisk sakkyndige for stor makt. Kvalitetssikringen som Rettsmedisinsk kommisjon skal stå for, har det også vært grunn til å stille spørsmålstegn ved.

For det andre har vi hatt en riksadvokat og to statsadvokater som i denne saken har vært spesielt opptatt av å gjøre alt korrekt. Dette har vært rettssaken som skal vise alle at rettsstaten Norge ikke lar seg ødelegge. Det har gjeldt forsvarere, dommere, påtalemyndighet, tilhørere i rettssalen – til og med alle dem som har mistet et barn, en søster eller en ektefelle, har vært opptatt av dette: At rettsstatens prinsipper må følges på ordentlig måte. Da den første sakkyndigrapporten kom, som konkluderte med at Breivik var paranoid schizofren og dermed utilregnelig, var påtalemyndigheten mer opptatt av å støtte opp under etablerte rettstradisjoner, her rettspsykiatrien, og prosedere på utilregnelighet, enn å prosedere på ansvar og straff. Så fikk vi da den paradoksale situasjonen der forsvaret prinsipalt ønsket tilregnelighet og påtalemyndigheten utilregnelighet. Og da forsvaret «vant» og påtalemyndigheten «tapte», reagerte vi med lettelse.

Når alt dette er sagt, tror jeg dette paradokset har vært av det gode for rettsstaten Norge. Uten påtalemyndigheter som prosederte på utilregnelighet, ville rettspsykiatrien og kriteriene for tilregnelighet/utilregnelighet ikke blitt så grundig belyst. Så saken har endt på en meget god måte, tross alt, for oss alle – selv om vi «tapte». Breivik blir straffet og buret inne i lang, lang tid – meget mulig for resten av livet. Og, praksisen rundt rettspsykiatri vil bli grundig gjennomgått og må bli endret – noe som vil komme mange framtidige rettssaker til gode.

Derfor: Takk til statsadvokatene Holden og Engh. Dere gjorde en god jobb – så god at selv om vi tapte, vant vi allikevel.

I den grad «vinne» er et ord som overhodet kan bli brukt i denne saken, der så mange har tapt så mye.

aldri igjen

Det er skrevet mye om 22. juli. Mange skriver klokt – spesielt er det representanter for AUF-ungdommen som jeg har blitt hoderystende imponert over, men også andre samfunnsdebattanter og kommentatorer. Innfallsvinklene er ulike, men mange forsøker å forstå hvordan dette kunne skje, og hvordan vi kan unngå at det skjer igjen.

Jeg har dessverre ingen tro på at vi kan unngå fullstendig at noen ønsker å utføre terrorhandlinger mot samfunnet vårt. Heller ikke har jeg tro på at vi kan fange enhver person som vil utføre terrorhandlinger og hindre dem i det – uansett hvor mye vi er villige til å ofre våre liberalistiske rettigheter i forsøket. Neste angrep kan komme fra en helt annen kant enn den Breivik kom fra.

Men vi kan øke oddsene våre som samfunn – ikke ved ett enkelt (eller vanskelig) grep, men gjennom mange små grep som alle bidrar. Her vil jeg oppsummere noen av de kloke tankene som har kommet, ispedd mine egne, og begynne med…

Hva vi ikke må gjøre

Det aller viktigste vi ikke må gjøre, er å ofre individets rettigheter i et liberalt, demokratisk samfunn i jakten på større trygghet. Siden 11. september 2001 har vi dessverre gått flere skritt i denne retningen, slik det blir oppsummert i Terrorens permanente kvantesprang. Men bredere overvåkning (som f.eks. Datalagringsdirektivet legger opp til) eller mindre krav til saklig grunnlag for personransakelser og arrestasjoner, bringer oss ikke nærmere et trygt samfunn (som jeg har blogget om før) – bare nærmere en politistat.

Noe annet vi ikke må gjøre, er å latterliggjøre de personer, grupper eller krefter vi er redde for, slik student Henrik Aa. Bjorland påpeker i sin kronikk Nei, Media! Latterliggjøring har aldri fått noen til å endre syn, snarere er det egnet til å gjøre ofrene for latterliggjøringen enda mer innbitt – og gruppene deres mer lukket og dermed mindre tilgjengelige for argumentasjon.

Hva vi kan gjøre

Stoltenbergs fine ord

Jens Stoltenberg oppsummerte mye av det vi kan gjøre i sin gripende tale i Oslo Domkirke 24. juli 2011 – Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet. Da var han en statsmann. Og selv om det kan diskuteres i hvor stor grad dette har blitt fulgt opp siden da, var det en god og riktig innfallsvinkel – både for myndighetene og for resten av oss som alle er en del av Stoltenbergs «vi».

Mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet

Den viktigste biten av «mer demokrati, mer åpenhet», er at vi alle må engasjere oss. Demokratiet dør uten engasjement, og blomstrer med mer engasjement. Uansett hva du mener, er det viktig at du lar meningen din bli hørt!

Ytringsfriheten er en av bærebjelkene i demokratiet, og kan fungere som et vern mot mer voldsomme handlinger, som Bjørn Stærk poengterer glimrende i Naive ytringsfrihetsrealister. Vi trenger fri meningsutveksling, også (eller egentlig særlig) med folk som er uenige med oss. Og fortrinnsvis uten å ta i bruk «sosialt press», dvs generell moralsk fordømmelse, som bare er egnet til å undertrykke meningsutvekslingen. Ta utgangspunkt i at meningsmotstandere også er ålreite mennesker.

«Mer humanitet» betyr, for hver enkelt av oss, også at vi bry oss mer om våre medmennesker. Vi er et samfunn, vi er mennesker, og vi må passe på hverandre. Vi kan ikke outsource all omsorg, trygghet og innblanding – outsource selve fellesskapet – til offentlige og private aktører, men må gå inn og bry oss selv. Dette har jeg blogget om flere ganger.

Aldri naivitet

En viktig bit av «aldri naivitet» er å gi politi og etterretning ressurser nok til å gjøre jobben sin på en god måte. Ikke bredere mandater, som jeg påpekte over, men ressurser nok til å utføre de mandatene de allerede har. Selv om det kanskje er tvilsomt om PST ville fanget opp Breivik, virker det klart at etaten har kapasitetsutfordringer.

PST mener at det måtte kommet et konkret tips for at de skulle fanget opp Breivik. En annen viktig bit av «aldri naivitet», er også at hver enkelt av oss må være mer på vakt og ikke alltid tro at alt er i orden. Vi har vært så vant til fred og trygghet at vi lett tenker at alt er i orden, selv om vi opplever noe som burde være mistenkelig. Uten at vi skal bli et angiversamfunn, er det viktig at vi ikke er blinde for at en del folk har til hensikt å begå alvorlig kriminalitet, og følger opp dette med å tipse politi og andre dersom vi opplever noe mistenkelig.

Men det er også noe annet vi kan gjøre, som ikke fanges opp av Stoltenbergs fine ord.

Ta vare på barna

Jeg tror det viktigste vi kan gjøre, er å ta vare på barna. Våre egne og andres. Selv om det er uklart i hvor stor grad Breiviks barndom har sammenheng med terrorhandlingene, er barndommen hans et tema i retten – og en utrygg barndom gjør det i alle fall ikke mindre sannsynlig at man blir en sint ung mann, som Sturla Haugsgjerd peker på i sin dobbeltkronikk. Det å ta godt vare på barna har uansett en egenverdi og, som jeg har blogget om før, har alle voksne et ansvar for alle barn.

Sjekk fakta

Kristopher Schau, som følger rettssaken mot Breivik for Morgenbladet, tok opp viktigheten av å møte ekstreme ytringer med fakta. Han sier at Breiviks forklaring har en egen, intern logikk, men at han «har basert hele sin forrykte logikk på en, stadig mer fascistisk, suppe av faktafeil». Vi trenger å bli kjent med argumenter som blir brukt, og finne svakheter (eller styrker) i argumentene, for å kunne møte ulike utsagn med noe annet enn «nei, det tror jeg ikke på». I den pågående rettssaken gjør Dagbladet faktasjekk av alle de små og store utsagnene som Breivik fremsetter som sannheter.

Vær sammen

Til slutt – vi må søke sammen. Være fysisk sammen – gjøre ting sammen, sørge sammen, glede oss sammen, eller kjede oss sammen. Påtalemyndighetene mener at Breivik ble mer og mer ekstrem da han isolerte seg og stort sett hadde kontakt med andre gjennom datamaskinen – på nettfora og i nettspill. Dessverre er det stadig vanligere at vi i Norge er alene – som Shabana Rehman sier, «Isolasjon er velferdsstatens skyggeside».

Vi mennesker er sosiale vesener, og vi mister noe av vår menneskelighet når vi ikke er fysisk sammen med andre. Dra på besøk til hverandre, inviter hverandre, gå på konserter eller turer sammen, spill fotball eller hva du vil – bruk tiden din sammen med andre mennesker.

Glem aldri samholdet i tiden etter 22. juli – rosehavet og rosetoget. Og omsett det i praktiske handlinger i dag og alle dager framover.

politi og demokrati

Jeg har stor respekt for politiet. De politifolkene jeg har blitt kjent med opp gjennom livet, er genuint opptatt av å gjøre en god jobb for samfunnet. Et demokrati fungerer ikke bra uten et godt fungerende politi.

Politiet i Norge er opptatt av å gjøre en så god jobb som mulig. For å få til det, ønsker det seg så gode verktøy som mulig. Det er helt legitimt. Imidlertid er ikke et godt politi det eneste som må være på plass for at demokratiet skal fungere bra. Ytringsfrihet, pressefrihet, frie valg, religionsfrihet, osv. må også beskyttes – men det er det ikke politiet som gjør. Faktisk kan politiets ønske om stadig bedre verktøy i sitt arbeide komme i konflikt med noen av disse rettighetene. Det gjelder særlig retten til privatliv, retten til privat korrespondanse og generelt respekt for individets integritet, ref. EMK artikkel 8.

Det er her resten av demokratiet kommer inn. Storting og regjering, presse, rettssystemet – og alle vi vanlige borgere gjennom å bruke disse organene – kan og bør sette grenser for politiets virkemidler. Gjør vi ikke det, vil vi sakte, men sikkert, bevege oss mot en politistat.

Politiet ønsker – igjen, helt legitimt – å ha best mulige verktøy og virkemidler, og det er ikke politiets oppgave å sette grenser for dette. Det er resten av demokratiet som har dette som oppgave.

Problemstillingen blir tydelig illustrert gjennom debatten om oslopolitiets bruk av narkotikahunder i norske klasserom. Jurister finner at dette er lovstridig, men politiet forsvarer praksisen og justiskomiteen på Stortinget er positive. Et utsagn i sist lenkede artikkel har – med rette – fått en del oppmerksomhet. Nedover i artikkelen kommer en politiadvokat med følgende lite heldige uttalelse:

«Det har vært en del kritiske artikler og merknader om dette, og vi lurer litt på hvilke krefter som står bak det.»

Min første reaksjon var «Shit! Politiet er på sporet av demokratiske krefter!».

Men egentlig er det tristere og mindre humoristisk enn som så. Med forbehold om at politiadvokaten ble gjengitt riktig, er dette en mistenkeliggjøring av demokratiske motkrefter til politiets ønske om stadig utvidede virkemidler.

Jeg ser for meg en rettssal der aktor sier «Forsvareren stiller en del kritiske spørsmål til politiet, man må lure litt på hvilke krefter som står bak.» Det hadde det antakelig blitt litt bråk om…

Tankegangen er kanskje at hvis man er mot disse narkotikaaksjonene, er det fordi man er tilhenger av narkotika. Feil! Man er ikke tilhenger av narkotika, man er tilhenger av sivile, demokratiske rettigheter! 

Politiet er en viktig del av demokratiet, men politiet er ikke demokratiet.

hvis du overvåker meg, raner jeg deg

Photo by Nicola Corboy

Jeg blogget tidligere om at tilfeldige kontroller på videregående skoler i Oslo ikke er en bra ting. Der skrev jeg bl.a. at slike kontroller svekker tilliten mellom borgerne og myndighetene, og at det gjensidige tillitsforholdet mellom borgeren og staten er en del av selve fundamentet for demokratiet. Jeg vil gjerne knytte en kommentar til til akkurat det.

Norge scorer høyt på undersøkelser som måler tilliten i ulike land – i likhet med de andre nordiske landene. Det er ikke bare noe man kan bruke som nok et argument i «verdens beste land å bo i», det har også andre positive sider. Et høyt nivå av tillit i et samfunn generelt – og her må jeg innrømme at jeg glir umerkelig fra «tillit mellom borgere og styresmakt» til «tillit mellom borgere» – har en klar sammenheng med en rekke positive forhold, bl.a. lav kriminalitet og lav korrupsjon. Land med lavt generelt tillitsnivå, sliter derimot med høyere kriminalitet og høyere korrupsjon.

Forskningen sier ikke noe definitivt om kausaliteten her – fører høy tillit til lav korrupsjon og kriminalitet, eller fører lav korrupsjon og kriminalitet til høy tillit? Mitt råtips er dette:  I de fleste komplekse systemer (som f.eks. et samfunn), er det meste både årsak og virkning samtidig. Jeg tror derfor høy tillit fører til lav korrupsjon og kriminalitet og at lav korrupsjon og kriminalitet fører til høy tillit.

Så, hvis økt overvåkning fører til lavere tillit, og lavere tillit fører til høyere kriminalitet, og høyere kriminalitet møtes med økt overvåkning… Stopp karusellen, jeg vil av!

Hei, vent! Det å møte økt kriminalitet med økt overvåkning er et politisk valg. Det betyr at det er mulig å velge annerledes. Og tilliten i samfunnet er fortsatt høy. Kriminaliteten er fortsatt lav.

Det er fortsatt håp.

kontroller er bra… eller?

Foto fra flickr av Jonathan McIntosh, http://www.flickr.com/people/jonathanmcintosh/

Aviser, deriblant Aftenposten 22. februar, kunne fortelle om at 29 elever i Oslo-skolen har blitt tatt med narkotika på skolen det siste året. Uka etter, 29. februar, fulgte Lars Helle i Stavanger Aftenblad opp med en kommentar kalt Kontrolltyranni mot unge. Foruten å vise til narkotika-saken, tar han også opp andre saker der man innfører kontrolltiltak mot unge, bl.a. overvåkingskameraer på skolen. Helle er kritisk til disse tiltakene, fordi metodene krenker elevenes integritet og også skaper overskuddsinformasjon som kan komme på avveie.

Og så er debatten i Aftenbladet i gang. Forutsigbart nok kommer argumentet om at «hvis du ikke har noe å skjule, har du ikke noe å frykte» opp blant dem som er uenige med Helle. Og også «kan vi redde noen, kanskje bare en, fra å havne i narkotikahelvetet, synes jeg ikke dette er noe stort inngrep i vår personlige frihet».

Jeg syntes Helles kommentar var glimrende. Motargumentene over bommer helt på poenget, som er at Norge er et demokrati, et relativt velfungerende et. En av de viktigste grunnene til at det fungerer bra, på mange måter en del av selve fundamentet for demokratiet, er at det er et gjensidig tillitsforhold mellom folket og myndighetene, mellom borger og stat. Dersom den vanlige borger opplever at myndighetene ikke har tillit til ham eller henne, for eksempel gjennom videoovervåkning, tilfeldige narkotikakontroller eller ved å lagre alle trafikk- og lokaliseringsdata fra bruk av telefon og internett, vil over tid denne lavere tilliten speiles tilbake – borgeren får også mindre tillit til myndighetene. Og da svekkes hele grunnlaget for demokratiet. Spesielt ille er det når denne kontrollen og overvåkingen skjer på skolene – et sted der elevene skal dannes til å bli bevisste borgere av et demokrati, med egne, selvstendige etiske vurderinger.

Overvåkning får nemlig konkrete, tydelige effekter på etiske vurderinger. Hvis man på et eller annet nivå blir vant til å være overvåket, vil selve begrunnelsen for å avstå fra lovbrudd eller uetiske handlinger gradvis bli endret – fra at man avstår fordi man selv synes noe er galt, til at man avstår fordi man blir overvåket. En jeg har jobbet med, var veldig tydelig på dette i forbindelse med et idrettsarrangement: «Jeg fikk parkert kjempenære idrettsanlegget. Det var egentlig ikke lov, men parkeringsvakta ble distrahert av noe annet da jeg kom kjørende, så da bare tok jeg sjansen.» Dette fortalte han uten blygsel, faktisk litt skrytete. Siden overvåkingen var borte et øyeblikk, var det plutselig «lov». Ikke akkurat noe forferdelig lovbrudd, men jeg er redd den psykologiske mekanismen kan være den samme i mer alvorlige situasjoner i et mer gjennomovervåket samfunn.

Faktisk er jeg redd for at kontrolltiltak i det lange løp står i fare for å få helt motsatt effekt av det som var meningen – nemlig at kriminalitet går opp i stedet for ned.

Hovedpoenget er allikevel en ideologisk protest. Som borgere i et åpent demokrati, bør vi ikke utsettes for tilfeldige kontroller eller generell overvåkning – det krenker vår integritet.

Oppdatert 12. mars: Jon Wessel-Aas har foretatt en juridisk vurdering av bruk av narkotikahunder som «forebyggende» tiltak, og kommet fram til at praksisen er ulovlig: http://www.uhuru.biz/?p=1018