Jeg har stor respekt for politiet. De politifolkene jeg har blitt kjent med opp gjennom livet, er genuint opptatt av å gjøre en god jobb for samfunnet. Et demokrati fungerer ikke bra uten et godt fungerende politi.
Politiet i Norge er opptatt av å gjøre en så god jobb som mulig. For å få til det, ønsker det seg så gode verktøy som mulig. Det er helt legitimt. Imidlertid er ikke et godt politi det eneste som må være på plass for at demokratiet skal fungere bra. Ytringsfrihet, pressefrihet, frie valg, religionsfrihet, osv. må også beskyttes – men det er det ikke politiet som gjør. Faktisk kan politiets ønske om stadig bedre verktøy i sitt arbeide komme i konflikt med noen av disse rettighetene. Det gjelder særlig retten til privatliv, retten til privat korrespondanse og generelt respekt for individets integritet, ref. EMK artikkel 8.
Det er her resten av demokratiet kommer inn. Storting og regjering, presse, rettssystemet – og alle vi vanlige borgere gjennom å bruke disse organene – kan og bør sette grenser for politiets virkemidler. Gjør vi ikke det, vil vi sakte, men sikkert, bevege oss mot en politistat.
Politiet ønsker – igjen, helt legitimt – å ha best mulige verktøy og virkemidler, og det er ikke politiets oppgave å sette grenser for dette. Det er resten av demokratiet som har dette som oppgave.
Problemstillingen blir tydelig illustrert gjennom debatten om oslopolitiets bruk av narkotikahunder i norske klasserom. Jurister finner at dette er lovstridig, men politiet forsvarer praksisen og justiskomiteen på Stortinget er positive. Et utsagn i sist lenkede artikkel har – med rette – fått en del oppmerksomhet. Nedover i artikkelen kommer en politiadvokat med følgende lite heldige uttalelse:
«Det har vært en del kritiske artikler og merknader om dette, og vi lurer litt på hvilke krefter som står bak det.»
Min første reaksjon var «Shit! Politiet er på sporet av demokratiske krefter!».
Men egentlig er det tristere og mindre humoristisk enn som så. Med forbehold om at politiadvokaten ble gjengitt riktig, er dette en mistenkeliggjøring av demokratiske motkrefter til politiets ønske om stadig utvidede virkemidler.
Jeg ser for meg en rettssal der aktor sier «Forsvareren stiller en del kritiske spørsmål til politiet, man må lure litt på hvilke krefter som står bak.» Det hadde det antakelig blitt litt bråk om…
Tankegangen er kanskje at hvis man er mot disse narkotikaaksjonene, er det fordi man er tilhenger av narkotika. Feil! Man er ikke tilhenger av narkotika, man er tilhenger av sivile, demokratiske rettigheter!
Politiet er en viktig del av demokratiet, men politiet er ikke demokratiet.