Kategori: framtid

urealistisk politikk

Ingen trenger å angripe det søte lille partiet med noen få idealistiske tilhengere, så Miljøpartiet De Grønne har stort sett fått være i fred fra starten for 30 år siden. Men nå har Miljøpartiet De Grønne plutselig blitt et parti å regne med – meningsmålinger har gitt dem fra ett til ni mandater på Stortinget. Når de ikke er (fullt så) små lenger, kommer også angrepene. De tar mange former, fra fordummende latterliggjøring basert på enkeltpunkter til real politisk debatt.

Et vanlig angrep, særlig tidligere i valgkampen, er at politikken til De Grønne er urealistisk.

Ja.

I likhet med alle andre partiers politikk. Intet parti har i moderne tid fått fullt gjennomslag for sin politikk, og i så måte er alle partiers politikk urealistisk. Den vil ikke bli gjennomført helt, kun delvis – i beste eller verste fall.

Hovedpoenget med de politiske programmene er imidlertid å peke ut en retning og angi gjennomførbare, konkrete tiltak som tar oss i den retningen. Og der mener jeg De Grønne det eneste realistiske programmet på lang sikt.
Continue reading →

den meningsløse arbeidslinja

Jeg vil si noe om arbeidslinja. Og da vil jeg først si noe om frivillig deltidsarbeid. Man skulle tro at frivillig deltidsarbeid var en privatsak, men den gang ei. I debatter blir frivillig deltidsarbeidende ofte beskyldt for å være snyltere («hvorfor skal jeg gidde å betale for skolegangen til barnet ditt når du ikke gidder å bidra selv» – underforstått gjennom å arbeide fullt og betale så mye skatt som mulig). Denne myten om at «hvis du ikke jobber så mye du kan, så svikter du oss alle» er misforstått, men det er lett å se hvor den kommer fra. De fleste har fått med seg at den norske velferdsstaten ikke er bærekraftig, ref. Perspektivmeldingen, og at regjeringen satser alt på den såkalte «arbeidslinja» – alle må arbeide mer og lenger, så går det nok bra.

Det er ikke sikkert det går bra, selv om alle arbeider mer og lenger. I alle fall er det mange meningsberettigede og kunnskapsrike folk som peker på at arbeidslinje-svaret er basert på sviktende forutsetninger. Men det er ikke mitt anliggende nå.

Det jeg vil sette fingeren på, er at selve svaret, at alle skal arbeide mer og lenger, i seg selv er urealistisk. Eller udemokratisk, hvis det blir tvunget igjennom på et eller annet vis.
Continue reading →

velstand og lykke

Nå har regjeringen nettopp lagt fram Perspektivmeldingen 2013. Hovedpunkter synes å være: Velstanden skal fortsette å øke i 50 år til, og allikevel kommer Norge til å gå med underskudd selv om velferdsordningene – i perspektivmeldingen – forutsettes å bli på dagens nivå. Og det, peker noen kommentatorer på, er en urealistisk forutsetning.

Men si at det blir sånn. Velstand og velferd – ja vel. Men hva med lykken? Hvor mye lykkeligere blir vi av ytterligere 50 år med velstandsvekst? Hvor mange ferier, hvor store hus, hvor mange ting skal – kan – vi fylle livene våre med? Sko og klær, hårklipp og pedikyr, lekeland og fornøyelsesparker, Sydenferie og Birkebeineren, musikk og film, spill og tv, flotte middager og dyr drikke… Hvor mye mer klarer vi egentlig å konsumere? Og blir vi noe lykkeligere av det?

Jeg har tidligere pekt på at velstandsveksten ikke er bærekraftig. Og jeg tror ikke noe på 50 år til med velstandsvekst, i en stadig mer utarmet verden hvor vi bruker opp naturressursene mye fortere enn de klarer å fornye seg. Men i denne omgang er det ikke det jeg ønsker å ta opp.

Nei, det er heller det fundamentale spørsmålet som burde blitt besvart i Perspektivmeldingen: Med all denne velstandsveksten – sett bort ifra at den er urealistisk, ikke-bærekraftig, avhengig av olje og urettferdig – blir Norges borgere lykkeligere da? Synes vi at vi har det bedre, er vi mer fornøyd med livene våre, synes vi det er meningsfylt?

Economic activity is certainly not an end in itself, but only has value in so far as it contributes to human happiness. (Frey and Stutzer, 2004)

Det er forsket mye på sammenhengen mellom lykke og penger. Resultatene er ganske entydige: Økt inntekt gir økt lykke – men bare inntil et visst inntektsnivå. Inntekt som løfter et menneske ut av fattigdom, gir økt lykke. Inntekt som bringer et menneske fra rik til enda rikere, gir ikke økt lykke. Det skulle tilsi at sammenhengen mellom velstand og lykke ser slik ut:

Lykke, viser det seg, avhenger av mye annet enn velstand og velferd. Vil du bli lykkelig, bør du bruke tid sammen med venner og familie. Gjøre noe du synes er viktig, meningsfylt eller givende. Bruke kroppen. Få nok hvile. Tenke positivt. Gjøre andre glade.

Vi trenger ikke mer velstand for å få til dette. Vi er mer enn rike nok i dette landet.

Dét perspektivet synes jeg Perspektivmeldingen burde hatt.

(og dette er også tidspunktet for å reklamere for mitt ett år gamle blogginnlegg om bærekraftig trivsel)

hvor mange muslimer?

De dukker opp i kommentarfeltet under enhver nettavisartikkel som har noe som helst med innvandring å gjøre: En haug med mer eller mindre innvandringsfiendtlige kommentarer. Du kan til og med ta en kikk i et par artikler som ikke har noe som helst med innvandring å gjøre, og sjansen er stor for at du finner dem der også. Kommentarer med et tydelig budskap: «Norge er i ferd med å bukke under pga innvandring.» «Det er ikke innvandring, det er okkupasjon.» Osv osv.

Men når du ser etter, er det i og for seg ikke innvandring som er problemet, det er muslimene. Jeg har i alle fall sett lite skepsis til innvandrere som polakker og svensker – våre to største innvandringsgrupper – eller tyskere, litauere, dansker, russere… Nei, det er innvandrere fra fattige land (med begrunnelse at de koster masse penger – mer om det i en annen artikkel) eller muslimer – med begrunnelser som at de vil ødelegge den norske kulturen, innføre sharia, undertrykke kvinner osv osv.

Jeg ser mange påstander, men lite belegg til å underbygge påstandene. Så la oss begynne med det helt grunnleggende:

Hvor mange muslimer snakker vi egentlig om? Det må jo være en skikkelig god del, skal de klare å gjøre alt det fæle som påstås? Et skikkelig flertall, vil jeg tro, i nær framtid?

7 – sju – prosent i 2060.

En halv million muslimer ut av et folketall på 6,9 millioner i 2060. Langt, langt unna et flertall, og det på et tidspunkt så langt inn i framtiden at jeg selv har rukket å bli 92 år.

Forsker Lars Østby ved SSB skrev en kronikk i Morgenbladet 26. august 2011, gjengitt på SSBs nettsider. Det finnes ikke egen statistikk over enkeltinnbyggeres tro, men ved å se på trossamfunntilhørighet og på hvilken religion som er dominerende i de land innvandrerne flytter fra, danner han et bilde av antall muslimer i Norge i dag. For 2010 ble dette mellom 2 og 4 prosent av befolkningen. Ved å se på framskriving av befolkningsvekst inkludert innvandring framover, etablerer han 7 prosent muslimer i Norge i 2060 som et sannsynlig tall, med et minimum på 4 og et maksimum på 13 prosent.

Et annet problem for «muslimer-kommer-og-ødelegger-landet-vårt»-kommentatorene, er at det dukker opp oppegående moderate muslimer og påpeker at de verken tvinger kvinner til hijab, ønsker å innføre «muslimsk lov» eller noe i den retningen. Svaret til de islamfiendtlige da er ofte at «ja men, du er ikke ordentlig muslim, for ordentlige muslimer mener…». Ut fra slike utsagn må vi altså gå ut ifra at av de sju prosentene med muslimer, er ikke alle «ordentlige muslimer». Tallet på muslimer de må «være redde for», vil da være lavere enn sju prosent.

(Og så er jeg fascinert av konseptet med at utenforstående mener de kan definere hvem som er «ordentlig» muslim bedre enn dem som selv er muslimer.)

Jeg er tilhenger av ytringsfrihet og åpen debatt, det være seg religionskritikk, samfunnsdebatt eller debatt om innvandringspolitikk. Men en god debatt må være basert på relevante fakta, logikk, sammenhengende filosofi eller annet godt og relevant grunnlag. Fremmedfrykt, løse påstander eller konspirasjonsteorier holder ikke.

velferdsstaten på sparebluss

Nå har jeg blogget om at økonomien kanskje er en boble og om vi er forpliktet til å jobbe for å holde økonomien i gang. Begge steder lovte jeg å komme tilbake til velferdsstaten.

Jeg må begynne med å si at den norske velferdsmodellen er en fantastisk flott konstruksjon som etter min mening har bidratt til at Norge er et av verdens beste land å bo i. Den jevner ut sosiale forskjeller og skaper et sikkerhetsnett som – tross hull og svakheter – gjør at folk kan være rimelig trygge på å bli ivaretatt når de blir gamle, syke eller uføre.

Men hvilken rolle spiller velferdsstaten i en eventuell situasjon der økonomien ikke lenger vokser, men står stille eller krymper? Hva skjer med den da? Og hva skjer med velferdsstaten når økonomien forsåvidt er god, men flere folk velger å jobbe redusert – eller ikke i det hele tatt?

La oss begynne med å se på situasjonen der landets økonomi ikke lenger vokser, men går andre veien.

Det er lett å se på Europa og finne ut at det kan gå ordentlig ille med velferdsstaten i en resesjon – altså når økonomien krymper. Velferdsstaten er dimensjonert for en situasjon der de aller fleste klarer seg selv – der en stor del av befolkningen er i arbeidsdyktig alder og har jobb. Når velferdsordningene virkelig trengs for mange mennesker om gangen – mennesker som er uten jobb og ikke klarer å betale regningene sine eller kjøpe nok mat – da strekker ikke velferdsstaten til. I Europa har velferdsordninger blitt redusert med en gang økonomien har gått nedover.

I Norge er vi i utgangspunktet heldigere stilt, fordi vi har reserver som de fleste andre landene i Europa ikke har. Det vil si, vi har «pæeng på bok» i oljefondet, og vi har oljereserver nedi havbunnen. På kort sikt i Norge, når resesjonen kommer hit, vil velferdsstaten være der i fullt monn for den som står uten arbeid. Men det vil koste, i form av trygd, stønader og redusert produksjon. Reservene vil etter hvert bli brukt opp.

Når det skjer, vil velferdsstaten måtte reduseres også her i Norge. Reduserte satser over hele linja for trygd, stønader, pensjoner. Færre sykehjemsplasser for syke og eldre. Dårligere sykehustilbud. Kanskje økt egenbetaling for legehjelp. I tillegg til dårligere vedlikehold av veier, jernbane og offentlige bygg – og mer; offentlige utgifter må reduseres i takt med fallende inntekter.

Og dette betyr også at alle – jevnt over – må klare seg med mindre. Mindre å kjøpe for og mindre hjelp når man trenger det. Det betyr at man må bli nøysommere, reparere i stedet for å kaste og kjøpe nytt, enklere mat, ha litt egen matproduksjon, sy noe selv. Det betyr også at vi i større grad selv må ta vare på familiemedlemmer som er syke, gamle eller har spesielle behov – «tjenester» vi tidligere har kunnet kjøpe eller overlate til velferdssamfunnet.

Bildet er altså nyansert. Den norske velferdsstaten må på sikt også krympe hvis hele økonomien krymper, og tilby mindre til sine borgere. Men samtidig som borgerne kan bidra med mindre inntekter til velferdsstaten, kan de bidra med mer tid og ulønnet innsats. Det vil være vondere enn i dag, men det vil ikke være helt katastrofe. (Hvis myndighetene venter for lenge med å redusere offentlige utgifter i en krympende økonomi, vil det bli mye vondere – for da må staten også betjene stor gjeld samtidig med at den skal betjene borgerne.)

Tilbake til nåtiden. En resesjon er en ting, men hva med velferdsstaten når folk velger å jobbe redusert – fordi de kan, ikke fordi de må – og dermed bidrar mindre med skatteinntekter til fellesskapet? Svikter de velferdsstaten og samfunnet?

Vel, reduserte bidrag til staten er kun den ene siden av regnskapet. Den andre siden er at de som jobber mindre, også kan avlaste velferdssamfunnet (avhengig av hva de gjør med «fritiden» sin). De kan selv ta mer av omsorgen for familie eller bekjente som har omsorgsbehov. Bruke mindre avbarnehageplasser og skolefritidsordninger. Være en ressursperson i nærmiljøet som kan stille opp når andre sliter, og dermed kanskje unngå at andre må bli sykmeldt.

Og kanskje er det dette som kan berge velferdsstaten i vanskeligere tider, eller i alle fall sørge for at den ikke blir helt rasert – at de som bruker mindre tid på jobb også kan avlaste velferdsstaten, og dermed bidra til at det fortsatt finnes gode ordninger for dem som virkelig trenger dem.

Det er i alle fall en tanke.

forpliktet til å jobbe

I forrige blogginnlegg funderte jeg rundt det at økonomien er avhengig av at vi jobber stadig mer for å produsere stadig mer.

Så er spørsmålet: Er vi da moralsk forpliktet til å jobbe «fullt»? (Hva nå det er – det har jo variert både over tid og over geografi.)

Tenk en situasjon hvor privatøkonomien er slik at man ikke behøver å jobbe «fullt», men kanskje klarer seg fint med f.eks. 75% lønn og dermed 75% jobb. Bør man allikevel jobbe «fullt» fordi alle må trå til for at nasjonaløkonomien skal gå rundt?

Jeg mener nei. Av flere grunner.

Den første er at en sånn utvikling (vi jobber mer og produserer mer av ting vi «ikke trenger») og en sånn økonomi (som vokser fra år til år), ikke er bærekraftig. En oppblåst økonomi bruker opp dyrebare ikke-fornybare ressurser til å produsere ting vi ikke behøver – i stedet for å spare dem til det er helt nødvendig å bruke dem opp.

Den andre grunnen er at vi har andre forpliktelser. Overfor menneskene rundt oss, som familien – foreldre, søsken, barn. Særlig for barn – alltid! Og dette vil jeg kanskje skrive mer om en annen gang, for det offentlige har lagt til rette for at vi skal slippe å bruke tid sammen med barna våre slik at vi kan jobbe «fullt» – med tilbud om full barnehageplass fra barnet er ett år og SFO til og med fjerde klasse på skolen. Jeg vet at jeg tråkker inn i et minefelt med den siste setningen her – «jeg må jobbe fullt, skal jeg liksom ha dårlig samvittighet for det, nå?» Nei. Med dette innlegget ønsker jeg ikke å si at det er moralsk feil å jobbe «fullt», men at det er moralsk greit å jobbe redusert. Med andre ord, jeg ønsker å utvide feltet for hva som er moralsk ok, ikke snevre det inn.

Vi har forpliktelser overfor andre mennesker rundt oss også. Andre familiemedlemmer, særlig når de har problemer eller sliter med sykdom. Og for naboer – skjer det noe med menneskene i nabolaget, er det også noe vi må stille opp for. Det tar tid å være et tilstedeværende menneske.

En tredje grunn er at vi blir ikke lykkeligere av enda mer penger. Penger er viktig for lykken opp til et punkt (hvis du er fattig, vil du faktisk bli lykkeligere av mer penger), men i verdens rikeste land er vi langt forbi det punktet – generelt sett. Når det allikevel finnes nok av folk i Norge som sliter pga at de ikke har penger til å skaffe seg det de trenger, er det mer et fordelingsproblem enn et vekstproblem.

Men det finnes også argumenter for at man bør jobbe fullt, selv om man ikke må. F.eks. kan man peke på velferdsstaten som er avhengig av at alle yter sin skjerv i form av skatter og direkte arbeidsinnsats. Og både skatteinntekter og arbeidsinnsats blir det mindre av når folk arbeider mindre og kjøper mindre. Velferdsstaten – i denne sammenhengen – er et såpass stort tema at jeg vil si mer om det i et annet blogginnlegg. Nå får jeg nøye meg med å si at argumentet er gyldig, men ikke nyansert nok.

Jeg tror det ville være bra om fokus – på samfunnsnivå – ble rettet mer mot alt det verdifulle som skjer i samfunnet vårt og som ikke er lønnet. All frivillig, ulønnet innsats – både organisert og uorganisert. At vi tar vare på hverandre – barn, foreldre, familie, naboer, kolleger, tilfeldige forbipasserende.

Alt verdifullt kan ikke måles i lønn.

mindre, saktere og fattigere

For flere måneder siden stilte jeg et spørsmål på twitter: «Hvordan kan man ha evig økonomisk vekst i en avgrenset verden med begrensede ressurser?» (eller noe i den retning). Jeg fikk ikke noe svar, så jeg begynte å forfølge spørsmålet på andre måter og endte opp med å kjøpe og lese boka The End of Growth av Richard Heinberg.

Dette er ikke en bokomtale, men jeg må kort gjengi innholdet: Troen på evig økonomisk vekst er basert på sviktende grunnlag. Et av de sviktende grunnlagene, er at vi forbruker – dvs bruker opp – ikke-fornybare ressurser i et enormt tempo. Dette er spesielt kritisk for olje, siden olje er drivstoffet i samfunnet vårt. Det er olje som har gjort industrielt jordbruk mulig, som har gjort global handel mulig, og som har gjort en hel rekke produkter mulig.

Det finnes substitutter for mange av bruksområdene til olje, men vi vil aldri finne noe som gir så mye energi, er så transportabelt og så fleksibelt som olje. Og substituttene, med mindre de er fornybare, vil også bli brukt opp i stort tempo.

Dette vil føre til at veksten i verdens økonomi vil stoppe opp, og så reversere. Kanskje ikke de nærmeste ti årene, men helt sikkert i dette århundret. Det er dårlig nytt for et økonomisk system, en politikk og et samfunn som er bygget opp rundt evig vekst.

Vel. Hva har dette å si for deg og meg, vi som er vanlige mennesker og bor i et velfungerende demokrati i et lite land langt mot nord?

Det er et tema som er stort nok for en hel rekke bloggposter. Men Richard Heinberg gir et par overordnede råd i sitt ekstramateriale til boka. For det første, tenk selv og lær deg prinsippene for kritisk tenkning.

Dernest – og dette åpnet virkelig øynene mine – må man begynne å tenke på framtida på en annen måte: Ikke tenk mer, større, raskere og rikere, men mindre (både antall og størrelse), saktere og … fattigere.

Den gode nyheten er at økonomisk velstand og vekst ikke er nødvendig for å være lykkelig – som jeg har blogget om tidligere. Så kanskje kan «mindre, saktere og fattigere» være en anledning til å reflektere over hva som betyr noe for deg her i livet.

Hva slags fremtid ser du for deg?

(Bildet: Solnedgang ved Östra Silen, der jeg tok meg et velgjørende kveldsbad i sommer.)

innvandrer og andre begreper

Etter at SSBs rapport «Regional framskrivning av antall innvandrere 2011-2040» ble plukket opp av avisene, med overskrifter som «Halvparten innvandrere i 2040» (Aftenposten), har det vært mye debatt. Hege Storhaug synes at SSB er alt for forsiktige og har mer tro på sin egen rapport – nok sagt om det. Siv Jensen er selvsagt bekymret og mener vi skulle tatt tak i «dette» for lenge siden, mens Fabian Stang ikke vil sutre med Siv Jensen. Heikki Holmås gleder seg til Oslo blir som New York, Anne-Britt Djuve i FAFO advarer mot ghettotilstander, mens Lise Christoffersen peker på det positive tilskuddet til arbeidslivet. Og hvis du ønsker å dykke ned i nettdebattene, har Magnus Forsberg laget en kollasj over noen av de mørkeste ytringene etter oppslaget.

Jeg for min del er gift med en smart kone som har lært meg mye om begreper og konstruksjon av virkelighetsforståelse. Og siden min første reaksjon var «jøss, hvor lenge skal du regnes som innvandrer – holder ikke en gang å være født i Norge«, ville jeg sjekke litt rundt denne saken.

Først, overskriftene. Jeg tenkte overskriftene i avisene var litt tabloide, men de var faktisk i nærheten av den overskriften SSB selv valgte i sin presentasjon på SSB.no: «I 2040 vil nesten halvparten av Oslos befolkning ha innvandrerbakgrunn«. En representant for SSB sa i Dagsnytt 18 onsdag at de «ikke var ute etter å skape debatt», men av alle mulige overskrifter de kunne valgt for presentasjonen av rapporten sin, valgte de altså denne. Jeg kan fint se for meg mindre debattskapende overskrifter. Uansett…

I den nevnte rapporten snakkes det om «innvandrere» og «norskfødte barn av to innvandrerforeldre», men i tallene slås disse sammen til én gruppe. SSB har fint mulighet til å skille tallmessig mellom innvandrere og barn av innvandrere, men velger altså å la være – gjennom hele rapporten på 63 sider.

Hvorfor det?

Jeg har stor respekt for SSB og deres arbeid, men dette valget undrer jeg meg over. Dessverre kommer valget til å prege debatten framover, noe som bl.a. betyr at svært mange i «resten av befolkningen» vil tenke på deg som innvandrer, selv om du skulle være 40 år og født i Norge av to foreldre som vandret inn hit på 70-tallet.

Jeg må også knytte en kommentar til FAFO-forsker Anne-Britt Djuves «ghettotilstander», siden det begrepet dukket opp. I motsetning til SSB, som har klare definisjoner, er bruken av «ghettotilstander» og «ghetto» helt udefinert – men gir klare, negative assosiasjoner, selvfølgelig.

For å fiske fram en definisjon av ghetto, går jeg til Wikipedia der det bl.a. står «The term ghetto now refers to an overcrowded urban area often associated with specific ethnic or racial populations living below the poverty line.» Altså – overcrowded, urban, specific ethnic or racial populations, below the poverty line.

Fra de eksemplene Djuve trekker fram, kan jeg ikke skjønne at så mange av disse er oppfylt. Og når hun tar et steg unna og ikke snakker om ghetto direkte, men om «ghettotilstander», blir det ganske diffust hva Djuve egentlig mener. Også begrepet «flekkvis ghetto» er suverent – betyr det et par innvandrerfamilier som er fattige og er naboer, mens det er greit rundt dem? Jeg må allikevel trå til med det standard forbeholdet at dette er VGs gjengivelse av det Djuve sa.

Til slutt, kjære leser: Husk at vi ikke først og fremst er innvandrere, norskfødte barn av to innvandrerforeldre eller «resten av befolkningen». Til syvende og sist er vi alle medmennesker.