Kategori: bærekraftig

Et ran av mine barns tid med meg

Denne teksten er også publisert på NRK Ytring, der den ble lagt ut 12.03.2014. Det ble den mest delte kronikken på NRK Ytring den uka. Teksten nedenunder er originalteksten slik den så ut før NRK redigerte den på Ytring.

Det siste året har det kommet mange stemmer som prediker at vi alle har en moralsk plikt til å jobbe «fullt» – det som akkurat i vår tid er regnet som fulltid – selv om vi privatøkonomisk kunne hatt råd til å jobbe mindre. Sist ble dette synspunktet formidlet i Eline Garmakers svært opphaussede kronikk «Et ran av min tid med mine unger» i Dagsavisen 5. mars.

Både denne og mange andre ytringer i samme retning, bygger på en rekke feilslutninger og feilaktige forutsetninger. Jeg vil her ta for meg noen av dem.
Continue reading →

urealistisk politikk

Ingen trenger å angripe det søte lille partiet med noen få idealistiske tilhengere, så Miljøpartiet De Grønne har stort sett fått være i fred fra starten for 30 år siden. Men nå har Miljøpartiet De Grønne plutselig blitt et parti å regne med – meningsmålinger har gitt dem fra ett til ni mandater på Stortinget. Når de ikke er (fullt så) små lenger, kommer også angrepene. De tar mange former, fra fordummende latterliggjøring basert på enkeltpunkter til real politisk debatt.

Et vanlig angrep, særlig tidligere i valgkampen, er at politikken til De Grønne er urealistisk.

Ja.

I likhet med alle andre partiers politikk. Intet parti har i moderne tid fått fullt gjennomslag for sin politikk, og i så måte er alle partiers politikk urealistisk. Den vil ikke bli gjennomført helt, kun delvis – i beste eller verste fall.

Hovedpoenget med de politiske programmene er imidlertid å peke ut en retning og angi gjennomførbare, konkrete tiltak som tar oss i den retningen. Og der mener jeg De Grønne det eneste realistiske programmet på lang sikt.
Continue reading →

den meningsløse arbeidslinja

Jeg vil si noe om arbeidslinja. Og da vil jeg først si noe om frivillig deltidsarbeid. Man skulle tro at frivillig deltidsarbeid var en privatsak, men den gang ei. I debatter blir frivillig deltidsarbeidende ofte beskyldt for å være snyltere («hvorfor skal jeg gidde å betale for skolegangen til barnet ditt når du ikke gidder å bidra selv» – underforstått gjennom å arbeide fullt og betale så mye skatt som mulig). Denne myten om at «hvis du ikke jobber så mye du kan, så svikter du oss alle» er misforstått, men det er lett å se hvor den kommer fra. De fleste har fått med seg at den norske velferdsstaten ikke er bærekraftig, ref. Perspektivmeldingen, og at regjeringen satser alt på den såkalte «arbeidslinja» – alle må arbeide mer og lenger, så går det nok bra.

Det er ikke sikkert det går bra, selv om alle arbeider mer og lenger. I alle fall er det mange meningsberettigede og kunnskapsrike folk som peker på at arbeidslinje-svaret er basert på sviktende forutsetninger. Men det er ikke mitt anliggende nå.

Det jeg vil sette fingeren på, er at selve svaret, at alle skal arbeide mer og lenger, i seg selv er urealistisk. Eller udemokratisk, hvis det blir tvunget igjennom på et eller annet vis.
Continue reading →

velstand og lykke

Nå har regjeringen nettopp lagt fram Perspektivmeldingen 2013. Hovedpunkter synes å være: Velstanden skal fortsette å øke i 50 år til, og allikevel kommer Norge til å gå med underskudd selv om velferdsordningene – i perspektivmeldingen – forutsettes å bli på dagens nivå. Og det, peker noen kommentatorer på, er en urealistisk forutsetning.

Men si at det blir sånn. Velstand og velferd – ja vel. Men hva med lykken? Hvor mye lykkeligere blir vi av ytterligere 50 år med velstandsvekst? Hvor mange ferier, hvor store hus, hvor mange ting skal – kan – vi fylle livene våre med? Sko og klær, hårklipp og pedikyr, lekeland og fornøyelsesparker, Sydenferie og Birkebeineren, musikk og film, spill og tv, flotte middager og dyr drikke… Hvor mye mer klarer vi egentlig å konsumere? Og blir vi noe lykkeligere av det?

Jeg har tidligere pekt på at velstandsveksten ikke er bærekraftig. Og jeg tror ikke noe på 50 år til med velstandsvekst, i en stadig mer utarmet verden hvor vi bruker opp naturressursene mye fortere enn de klarer å fornye seg. Men i denne omgang er det ikke det jeg ønsker å ta opp.

Nei, det er heller det fundamentale spørsmålet som burde blitt besvart i Perspektivmeldingen: Med all denne velstandsveksten – sett bort ifra at den er urealistisk, ikke-bærekraftig, avhengig av olje og urettferdig – blir Norges borgere lykkeligere da? Synes vi at vi har det bedre, er vi mer fornøyd med livene våre, synes vi det er meningsfylt?

Economic activity is certainly not an end in itself, but only has value in so far as it contributes to human happiness. (Frey and Stutzer, 2004)

Det er forsket mye på sammenhengen mellom lykke og penger. Resultatene er ganske entydige: Økt inntekt gir økt lykke – men bare inntil et visst inntektsnivå. Inntekt som løfter et menneske ut av fattigdom, gir økt lykke. Inntekt som bringer et menneske fra rik til enda rikere, gir ikke økt lykke. Det skulle tilsi at sammenhengen mellom velstand og lykke ser slik ut:

Lykke, viser det seg, avhenger av mye annet enn velstand og velferd. Vil du bli lykkelig, bør du bruke tid sammen med venner og familie. Gjøre noe du synes er viktig, meningsfylt eller givende. Bruke kroppen. Få nok hvile. Tenke positivt. Gjøre andre glade.

Vi trenger ikke mer velstand for å få til dette. Vi er mer enn rike nok i dette landet.

Dét perspektivet synes jeg Perspektivmeldingen burde hatt.

(og dette er også tidspunktet for å reklamere for mitt ett år gamle blogginnlegg om bærekraftig trivsel)

velferdsstaten på sparebluss

Nå har jeg blogget om at økonomien kanskje er en boble og om vi er forpliktet til å jobbe for å holde økonomien i gang. Begge steder lovte jeg å komme tilbake til velferdsstaten.

Jeg må begynne med å si at den norske velferdsmodellen er en fantastisk flott konstruksjon som etter min mening har bidratt til at Norge er et av verdens beste land å bo i. Den jevner ut sosiale forskjeller og skaper et sikkerhetsnett som – tross hull og svakheter – gjør at folk kan være rimelig trygge på å bli ivaretatt når de blir gamle, syke eller uføre.

Men hvilken rolle spiller velferdsstaten i en eventuell situasjon der økonomien ikke lenger vokser, men står stille eller krymper? Hva skjer med den da? Og hva skjer med velferdsstaten når økonomien forsåvidt er god, men flere folk velger å jobbe redusert – eller ikke i det hele tatt?

La oss begynne med å se på situasjonen der landets økonomi ikke lenger vokser, men går andre veien.

Det er lett å se på Europa og finne ut at det kan gå ordentlig ille med velferdsstaten i en resesjon – altså når økonomien krymper. Velferdsstaten er dimensjonert for en situasjon der de aller fleste klarer seg selv – der en stor del av befolkningen er i arbeidsdyktig alder og har jobb. Når velferdsordningene virkelig trengs for mange mennesker om gangen – mennesker som er uten jobb og ikke klarer å betale regningene sine eller kjøpe nok mat – da strekker ikke velferdsstaten til. I Europa har velferdsordninger blitt redusert med en gang økonomien har gått nedover.

I Norge er vi i utgangspunktet heldigere stilt, fordi vi har reserver som de fleste andre landene i Europa ikke har. Det vil si, vi har «pæeng på bok» i oljefondet, og vi har oljereserver nedi havbunnen. På kort sikt i Norge, når resesjonen kommer hit, vil velferdsstaten være der i fullt monn for den som står uten arbeid. Men det vil koste, i form av trygd, stønader og redusert produksjon. Reservene vil etter hvert bli brukt opp.

Når det skjer, vil velferdsstaten måtte reduseres også her i Norge. Reduserte satser over hele linja for trygd, stønader, pensjoner. Færre sykehjemsplasser for syke og eldre. Dårligere sykehustilbud. Kanskje økt egenbetaling for legehjelp. I tillegg til dårligere vedlikehold av veier, jernbane og offentlige bygg – og mer; offentlige utgifter må reduseres i takt med fallende inntekter.

Og dette betyr også at alle – jevnt over – må klare seg med mindre. Mindre å kjøpe for og mindre hjelp når man trenger det. Det betyr at man må bli nøysommere, reparere i stedet for å kaste og kjøpe nytt, enklere mat, ha litt egen matproduksjon, sy noe selv. Det betyr også at vi i større grad selv må ta vare på familiemedlemmer som er syke, gamle eller har spesielle behov – «tjenester» vi tidligere har kunnet kjøpe eller overlate til velferdssamfunnet.

Bildet er altså nyansert. Den norske velferdsstaten må på sikt også krympe hvis hele økonomien krymper, og tilby mindre til sine borgere. Men samtidig som borgerne kan bidra med mindre inntekter til velferdsstaten, kan de bidra med mer tid og ulønnet innsats. Det vil være vondere enn i dag, men det vil ikke være helt katastrofe. (Hvis myndighetene venter for lenge med å redusere offentlige utgifter i en krympende økonomi, vil det bli mye vondere – for da må staten også betjene stor gjeld samtidig med at den skal betjene borgerne.)

Tilbake til nåtiden. En resesjon er en ting, men hva med velferdsstaten når folk velger å jobbe redusert – fordi de kan, ikke fordi de må – og dermed bidrar mindre med skatteinntekter til fellesskapet? Svikter de velferdsstaten og samfunnet?

Vel, reduserte bidrag til staten er kun den ene siden av regnskapet. Den andre siden er at de som jobber mindre, også kan avlaste velferdssamfunnet (avhengig av hva de gjør med «fritiden» sin). De kan selv ta mer av omsorgen for familie eller bekjente som har omsorgsbehov. Bruke mindre avbarnehageplasser og skolefritidsordninger. Være en ressursperson i nærmiljøet som kan stille opp når andre sliter, og dermed kanskje unngå at andre må bli sykmeldt.

Og kanskje er det dette som kan berge velferdsstaten i vanskeligere tider, eller i alle fall sørge for at den ikke blir helt rasert – at de som bruker mindre tid på jobb også kan avlaste velferdsstaten, og dermed bidra til at det fortsatt finnes gode ordninger for dem som virkelig trenger dem.

Det er i alle fall en tanke.

forpliktet til å jobbe

I forrige blogginnlegg funderte jeg rundt det at økonomien er avhengig av at vi jobber stadig mer for å produsere stadig mer.

Så er spørsmålet: Er vi da moralsk forpliktet til å jobbe «fullt»? (Hva nå det er – det har jo variert både over tid og over geografi.)

Tenk en situasjon hvor privatøkonomien er slik at man ikke behøver å jobbe «fullt», men kanskje klarer seg fint med f.eks. 75% lønn og dermed 75% jobb. Bør man allikevel jobbe «fullt» fordi alle må trå til for at nasjonaløkonomien skal gå rundt?

Jeg mener nei. Av flere grunner.

Den første er at en sånn utvikling (vi jobber mer og produserer mer av ting vi «ikke trenger») og en sånn økonomi (som vokser fra år til år), ikke er bærekraftig. En oppblåst økonomi bruker opp dyrebare ikke-fornybare ressurser til å produsere ting vi ikke behøver – i stedet for å spare dem til det er helt nødvendig å bruke dem opp.

Den andre grunnen er at vi har andre forpliktelser. Overfor menneskene rundt oss, som familien – foreldre, søsken, barn. Særlig for barn – alltid! Og dette vil jeg kanskje skrive mer om en annen gang, for det offentlige har lagt til rette for at vi skal slippe å bruke tid sammen med barna våre slik at vi kan jobbe «fullt» – med tilbud om full barnehageplass fra barnet er ett år og SFO til og med fjerde klasse på skolen. Jeg vet at jeg tråkker inn i et minefelt med den siste setningen her – «jeg må jobbe fullt, skal jeg liksom ha dårlig samvittighet for det, nå?» Nei. Med dette innlegget ønsker jeg ikke å si at det er moralsk feil å jobbe «fullt», men at det er moralsk greit å jobbe redusert. Med andre ord, jeg ønsker å utvide feltet for hva som er moralsk ok, ikke snevre det inn.

Vi har forpliktelser overfor andre mennesker rundt oss også. Andre familiemedlemmer, særlig når de har problemer eller sliter med sykdom. Og for naboer – skjer det noe med menneskene i nabolaget, er det også noe vi må stille opp for. Det tar tid å være et tilstedeværende menneske.

En tredje grunn er at vi blir ikke lykkeligere av enda mer penger. Penger er viktig for lykken opp til et punkt (hvis du er fattig, vil du faktisk bli lykkeligere av mer penger), men i verdens rikeste land er vi langt forbi det punktet – generelt sett. Når det allikevel finnes nok av folk i Norge som sliter pga at de ikke har penger til å skaffe seg det de trenger, er det mer et fordelingsproblem enn et vekstproblem.

Men det finnes også argumenter for at man bør jobbe fullt, selv om man ikke må. F.eks. kan man peke på velferdsstaten som er avhengig av at alle yter sin skjerv i form av skatter og direkte arbeidsinnsats. Og både skatteinntekter og arbeidsinnsats blir det mindre av når folk arbeider mindre og kjøper mindre. Velferdsstaten – i denne sammenhengen – er et såpass stort tema at jeg vil si mer om det i et annet blogginnlegg. Nå får jeg nøye meg med å si at argumentet er gyldig, men ikke nyansert nok.

Jeg tror det ville være bra om fokus – på samfunnsnivå – ble rettet mer mot alt det verdifulle som skjer i samfunnet vårt og som ikke er lønnet. All frivillig, ulønnet innsats – både organisert og uorganisert. At vi tar vare på hverandre – barn, foreldre, familie, naboer, kolleger, tilfeldige forbipasserende.

Alt verdifullt kan ikke måles i lønn.

økonomien – en boble?

Jeg har hatt lyst til å skrive om dette temaet lenge, men det er vanskelig å trenge gjennom. Men jeg får nå prøve allikevel. Selv om det er uferdig, ufordøyd og ikke elegant formulert. Et sted må man begynne.

Temaet er dette: Hvis dem av oss som kan – som av forskjellige grunner har dette valget – i stedet for å tjene stadig mer heller jobber stadig mindre, vil økonomien da bryte sammen? Har vi i så fall en moralsk forpliktelse til å jobbe så mye vi kan, selv om vi privatøkonomisk ikke trenger det? (og er ikke det i så fall et tegn på at kapitalismen har spilt fallit?)

På NRK Radio i forrige uke hørte jeg en eller annen, antakelig en økonom (som meg) si noe om det å jobbe redusert. Faktisk advarte hun mot at «alle» jobber redusert eller lar være å jobbe, selv om vi har råd til det. Tankegangen er at da blir det vanskelig for Norge – oss alle – fordi det ikke vil være nok folk som f.eks. fyller varer i butikkene, eller jobber så butikkene kan være åpne når vi ønsker det.

Stopp en halv. Her er det noe som ikke stemmer. Hvis vi ser bort fra stråmannsargumentet om at «alle» jobber redusert, ligger det under en sikkert velfundert bekymring for at det ikke blir produsert nok i Norge og verden til at vi kan opprettholde vårt levesett dersom de som har råd til det, jobber mindre – og dermed produserer mindre.

Men her er det noe fundamentalt galt. Er det virkelig slik at lønninger har blitt så frikoblet fra verdien av det vi produserer, at realøkonomien faller sammen dersom de som har privatøkonomisk råd til det, jobber mindre? Det kan ikke stemme (jeg blir uenig med meg selv om litt, men hold fast litt til). Enten er det en sammenheng mellom det vi produserer og det vi tjener, og da vil ikke mengden av folk som har råd til å jobbe redusert være stor nok til at realøkonomien bryter sammen. Eller så er det ikke noen sammenheng, og i så fall – selv om mange har råd til å jobbe redusert – vil ikke fallet i produksjon være så betydelig uansett.

Eller… så er det slik at vi bruker den ekstra inntekten vi «ikke trenger» til å kjøpe ting vi «ikke trenger». Og da er det disse tingene vi «ikke trenger» som vil falle bort. Det kan også være slik at tiden vi ikke jobber, kan brukes til å produsere ting vi trenger – så som å dyrke litt mat, lage mer mat fra bunnen av, reparere eller sy litt klær. Så langt, alt vel.

Imidlertid er det noen som lever av å produsere og selge disse tingene vi «ikke trenger». Og en del av disse personene er antakelig avhengig av den inntekten de får av å produsere og selge disse tingene vi «ikke trenger». De vil få problemer hvis inntekten bortfaller, noe som vil få ringvirkninger videre (de kan da kjøpe mindre av ting de faktisk trenger, en del av dem vil måtte forsørges av staten, lokalsamfunnet eller familien, alt etter som hvem og hvor vi snakker om – og velferdsstatens rolle oppi dette er såpass viktig at det fortjener et eget blogginnlegg senere). Så det har absolutt en verdi at vi kjøper disse tingene vi «ikke trenger».

Samtidig er det slik at produksjon av ting vi «ikke trenger» også bruker opp ressurser. Jeg vet jeg er generell og vag her, men når vi ser totalt på det, er det slik at en del av produksjonen av tingene vi «ikke trenger» bruker opp ikke-fornybare ressurser og skaper miljøbelastninger gjennom produksjon og transport.

Så hvis det er slik – at økonomien er avhengig av at vi tjener mer enn vi behøver for å kjøpe ting vi «ikke trenger» – så er hele økonomien en boble.

En boble.

En seig, oljeblandet boble som etter hvert vil sprekke enten fordi vi stopper å kjøpe ting vi «ikke trenger», fordi de ikke-fornybare ressursene blir for dyre til å produsere ting vi «ikke trenger», eller fordi miljøhensyn av forskjellige grunner stopper en del av den samme produksjonen.

Ja, det var tankene for i dag. Jeg har ikke slagferdige, ferdigtygde Svar her, men dette temaet er noe jeg funderer over. Derfor blir det mer – eller videre – om dette temaet snart!

(Tidligere blogginnlegg rundt samme tema: mindre, saktere og fattigere)

mindre, saktere og fattigere

For flere måneder siden stilte jeg et spørsmål på twitter: «Hvordan kan man ha evig økonomisk vekst i en avgrenset verden med begrensede ressurser?» (eller noe i den retning). Jeg fikk ikke noe svar, så jeg begynte å forfølge spørsmålet på andre måter og endte opp med å kjøpe og lese boka The End of Growth av Richard Heinberg.

Dette er ikke en bokomtale, men jeg må kort gjengi innholdet: Troen på evig økonomisk vekst er basert på sviktende grunnlag. Et av de sviktende grunnlagene, er at vi forbruker – dvs bruker opp – ikke-fornybare ressurser i et enormt tempo. Dette er spesielt kritisk for olje, siden olje er drivstoffet i samfunnet vårt. Det er olje som har gjort industrielt jordbruk mulig, som har gjort global handel mulig, og som har gjort en hel rekke produkter mulig.

Det finnes substitutter for mange av bruksområdene til olje, men vi vil aldri finne noe som gir så mye energi, er så transportabelt og så fleksibelt som olje. Og substituttene, med mindre de er fornybare, vil også bli brukt opp i stort tempo.

Dette vil føre til at veksten i verdens økonomi vil stoppe opp, og så reversere. Kanskje ikke de nærmeste ti årene, men helt sikkert i dette århundret. Det er dårlig nytt for et økonomisk system, en politikk og et samfunn som er bygget opp rundt evig vekst.

Vel. Hva har dette å si for deg og meg, vi som er vanlige mennesker og bor i et velfungerende demokrati i et lite land langt mot nord?

Det er et tema som er stort nok for en hel rekke bloggposter. Men Richard Heinberg gir et par overordnede råd i sitt ekstramateriale til boka. For det første, tenk selv og lær deg prinsippene for kritisk tenkning.

Dernest – og dette åpnet virkelig øynene mine – må man begynne å tenke på framtida på en annen måte: Ikke tenk mer, større, raskere og rikere, men mindre (både antall og størrelse), saktere og … fattigere.

Den gode nyheten er at økonomisk velstand og vekst ikke er nødvendig for å være lykkelig – som jeg har blogget om tidligere. Så kanskje kan «mindre, saktere og fattigere» være en anledning til å reflektere over hva som betyr noe for deg her i livet.

Hva slags fremtid ser du for deg?

(Bildet: Solnedgang ved Östra Silen, der jeg tok meg et velgjørende kveldsbad i sommer.)

kortreist

Jepp, langreiste bananer

Da jeg kvitret om at kortreist mat og mindre kjøtt ga miljøgevinster, fikk jeg tilsvar – om at kortreist mat var proteksjonistisk motivert, ikke miljømessig, og med henvisning til en interessant artikkel i The Economist: Voting with your trolley – Can you really change the world just by buying certain foods? Foruten å problematisere alt rundt «riktig» mat (økologisk, organisk, fairtrade og kortreist), siteres også en ansatt ved Universitetet i Wales som påstår at «There is a strand of protectionism and anti-globalisation in much local-food advocacy» – uten videre belegg for påstanden i denne artikkelen.

Det er alltid godt å bli utfordret på meninger og begrunnelser, det er alltid noe å lære. Så også denne gangen. Det er mye interessant i den artikkelen; hva som er miljømessig best – eller etisk mest riktig – er ikke alltid like klart som man skulle tro.

Artikkelen har imidlertid en ikke-uttalt grunnforutsetning når den bl.a. sier «It turns out to be better for the environment to truck in tomatoes from Spain during the winter, for example, than to grow them in heated greenhouses in Britain.». Forutsetningen – som tas for så gitt at den ikke tematiseres på noen måte – er at at alle skal ha tilgang til alle slags grønnsaker alltid, uavhengig av sesong og om det er forutsetninger for å dyrke grønnsaken i nærheten.

Tja, mon det?

Noen saker finnes det ikke forutsetninger for å dyrke her i vårt kalde hjørne av verden. Bananer. Kiwi. Appelsiner. Finner jeg noen gang Hedmarks-oliven på den lokale Remaen, har nok selv FrP innsett at klimaendringene er reelle. Skal vi spise noe av dette, må vi nok importere – og jeg må innrømme at bananer er noe vi alltid har i huset her jeg bor.

Men vi må ikke ha tilgang til alt alltid. Det er ingen menneskerett å kunne kjøpe sukkererter året rundt. Det er en ganske nytt fenomen at vi kan kjøpe – og forventer å kunne kjøpe – nær sagt all slags frukt og grønt til alle årstider. At det er mulig, skyldes internasjonal transport av et enormt omfang – langtransport som forbruker energi og gir utslipp. Mye mer nå enn før. Bedriftsøkonomisk lønnsomt er jo denne langtransporten tydeligvis, og fenomenet utnytter utvilsomt komparative fortrinn mellom ulike land – men det bidrar også i stor grad til miljøproblemene. Det vil være bedre for miljøet å spise mer kortreist frukt, følge sesongene, og spise mer lagringsdyktig og kortreist frukt og grønt utenfor sesong. Og siden vi bor omtrent på Nordpolen, kommer vi ikke unna at noe langtransport er ønskelig og nødvendig – vi trenger noen vitaminer og sånt på vinteren også.

Og vi bør gjøre noe med vår forventning om å ha tilgang til alt alltid. Ikke bare på grunn av miljøet, men også fordi vi kommer nærmere naturen ved å følge sesongene. Kjøpe ekstra mye tomater når det er sesong for det, nyte nykål til middagen om sommeren, spise nypoteter med skallet på, eller nyte den korte, men fantastiske jordbærsesongen. Det er godt å glede seg til noe som snart kommer, og nyte det når det er her, og lengte etter det når sesongen er over. Det å følge sesongene gjør at jeg føler meg mer tilstede i – eller del av – en verden hvor vi fortsatt er avhengig av årstider og sol for å dyrke mat. Det er noe menneskelig i dette å være del av årstider og sesonger – og noe man mister hvis vi har alt tilgjengelig alltid.

Den nevnte artikkelen i The Economist hadde som tema om man kan forandre verden bare ved å kjøpe de riktige varene. Og konklusjonen må jeg stille meg helhjertet bak:

«The idea of saving the world by shopping is appealing; but tackling climate change, boosting development and reforming the global trade system will require difficult political choices. […] Conventional political activity may not be as enjoyable as shopping, but it is far more likely to make a difference.»

bærekraftig trivsel

Jeg blogger om det å være innblanda – og det er man jo på mange ulike nivåer. De siste par bloggpostene har handlet om å være innblanda der du er når du er det, så nå løfter jeg blikket til … verden.

Det er mange problemer med verden i dag – miljøet og klimaet blir påvirket av menneskelige aktiviteter og vil påvirke tilbake, ikke-fornybare ressurser brukes opp i stadig større tempo, og velstand og velferd er svært ujevnt fordelt. For å nevne noen.

Og det er vanskelig å snakke om globale problemer og løsninger uten å pense innom den globale kapitalismen. (Og her må jeg være først ute med å påpeke at jeg ikke er noen forsker på dette feltet, jeg er «bare» en samfunnsengasjert borger. Og innblanda.) Kapitalismen bidro lenge til å skape en bedre verden. Da den moderne kapitalismen ble født, i starten av den industrielle revolusjonen, sånn cirka, var det stor sammenheng mellom investorens «størst mulig avkastning» og samfunnets mål om «best mulig for flest mulig». BNP – eller vekst i BNP per innbygger – var den gang et brukbart mål på «framskritt» for et land.

Framskritt i dag likner nok mer på «hvor mye trivsel får vi med hvor lite forbruk av ressurser» – bærekraftig trivsel. Og da ser vi tydelig at både investorens «størst mulig avkastning» og nasjonenes «vekst i BNP per innbygger» ikke bare bommer, men ofte er i opposisjon til framskritt. Som Robert F. Kennedy sa om BNP allerede i 1968, «It measures everything … except that which makes life worthwhile«.

Vi blir ikke vesentlig lykkeligere av mer penger, eller mer «ting». Forskning på lykke peker på helt andre sammenhenger, og da blir materialismen, som bruker opp jorda vår, desto mer meningsløs.

Dette temaet kommer jeg nok tilbake til i senere innlegg. Derfor avslutter jeg nå med et flott foredrag fra de glimrende TED-konferansene, Nic Marks med «The Happy Planet Index». Foredragsholderen avslutter med fem måter å bidra til økt lykke med mindre forbruk av ressurser. Sett av 20 minutter og bli opplyst og inspirert!