den meningsløse arbeidslinja

Jeg vil si noe om arbeidslinja. Og da vil jeg først si noe om frivillig deltidsarbeid. Man skulle tro at frivillig deltidsarbeid var en privatsak, men den gang ei. I debatter blir frivillig deltidsarbeidende ofte beskyldt for å være snyltere («hvorfor skal jeg gidde å betale for skolegangen til barnet ditt når du ikke gidder å bidra selv» – underforstått gjennom å arbeide fullt og betale så mye skatt som mulig). Denne myten om at «hvis du ikke jobber så mye du kan, så svikter du oss alle» er misforstått, men det er lett å se hvor den kommer fra. De fleste har fått med seg at den norske velferdsstaten ikke er bærekraftig, ref. Perspektivmeldingen, og at regjeringen satser alt på den såkalte «arbeidslinja» – alle må arbeide mer og lenger, så går det nok bra.

Det er ikke sikkert det går bra, selv om alle arbeider mer og lenger. I alle fall er det mange meningsberettigede og kunnskapsrike folk som peker på at arbeidslinje-svaret er basert på sviktende forutsetninger. Men det er ikke mitt anliggende nå.

Det jeg vil sette fingeren på, er at selve svaret, at alle skal arbeide mer og lenger, i seg selv er urealistisk. Eller udemokratisk, hvis det blir tvunget igjennom på et eller annet vis.
Continue reading

personvern på nett for deg og meg

Nå nylig kom jeg til denne erkjennelsen: Jeg bruker Google Chrome som nettleser. Jeg bruker Google som søkemotor. Jeg bruker Gmail fra Google til den private eposten min. I sum: Google vet utrolig mye om hva jeg driver med. Det føles ikke helt godt. Uansett om dette kan eller vil bli brukt eller misbrukt på en måte som skader meg, ønsker jeg å få drive med mitt i fred, uten å bli logget og overvåket.

Ikke fordi jeg har noe å skjule, men nettopp fordi jeg ikke har noe å skjule.

Kanskje er du som meg. En vanlig person som bruker nettet mange timer daglig både til jobb og privat, men er bekymret over at personvernet på nett blir stadig dårligere. Det kan være mange grunner til en slik bekymring, og jeg vil ikke gå gjennom dem her. Spørsmålet i denne omgang er mer – ja, jeg er bekymret, men hva kan jeg egentlig gjøre? Jeg som jo bare er en helt vanlig databruker?

Hvis du søker, finner du for eksempel tips hos Aftenposten – «Slik beskytter du deg mot dataovervåkingen«. Artikkelen begynner slik:

Først og fremst, i stedet for å surfe gjennom Internett på en måte som avslører din IP-adresse, kan du maskere din identitet med et verktøy som anonymiserer, for eksempel Tor, eller ved å koble deg opp på nettet med et såkalt Virtual Private nettverk.

Akkurat. Jeg kan jo litt om IT, men denne innledningen er vel mest egnet til å fortelle folk at personvern på nett er vanskelig, bare gi opp.

Men det er faktisk mye du kan gjøre, uansett om du ikke er spesielt datakyndig. Her er derfor noen tips – enkle å forstå og teknisk enkle å gjennomføre.

Mye er gjort hvis du bytter nettleser og søkemotor og webmail.

Bytt nettleser

Mozilla Firefox. Både Google Chrome og Internet Explorer er populære og gode nettlesere. Dessverre er den ene utviklet av Google og den andre av Microsoft – to giganter som samler masse data om deg. Mozilla Firefox er derimot utviklet som åpen kildekode av entusiaster over hele verden. Siden det ikke står noen kommersiell organisasjon bak, har de heller ikke interesse av å samle bruksinformasjon – utover det som er ønskelig for å hele tiden forbedre selve nettleseren. Mozilla Firefox finnes på mange språk, inkludert bokmål og nynorsk.

Nå er det ikke nettleseren som er den største «data-samleren», men de (få) data som samles av Google Chrome eller Internet Explorer, sendes til Google eller Microsoft – og nettleseren kan dessuten la andre firmaer og selskaper få informasjon om deg når du surfer. Uansett hvilken nettleser du bruker, er det noen innstillinger du bør sette for å øke personvernet. Her er en god artikkel om dette.

De som er enda mer bekymret og gjerne vil at all web-aktivitet skal være anonym, kan laste ned Tor-nettleseren. Den er en spesialkonfigurert versjon av Mozilla Firefox, og er like enkel å installere og bruke som en vanlig nettleser. Når du bruker den, vil imidlertid surfingen gå tregere og det er en del funksjonalitet som er slått av – av sikkerhetshensyn. For min del er hovedpoenget i utgangspunktet ikke å surfe anonymt, men å unngå å gi store selskaper data om meg, så jeg har ikke installert Tor-nettleseren.

Bytt søkemotor

Startpage, ixquick eller DuckDuckGo. De største søkemotorene er Google, Yahoo og Bing (fra Microsoft). De er populære fordi de er gode søkemotorer og fordi – vel – de er populære. Alle disse selskapene samler imidlertid masse data om søkene dine og om deg. Startpage, ixquick og DuckDuckGo har alle personvern som sitt fremste varemerke, og tar ikke vare på noe informasjon.

DuckDuckGo er en god søkemotor som står på egne ben, med nyttige muligheter for å søke direkte på ulike sites. Hvis du helst ønsker Google’s søkeresultater, kan du bruke Startpage i stedet – Startpage bruker Google’s søk, men fjerner all informasjon om deg før den sender søket ditt til Google. ixquick gjør det samme, men kombinerer resultatene fra flere ulike søkemotorer.

De litt PC-kyndige kan enkelt gjøre Startpage, ixquick eller DuckDuckGo til sin standard søkemotor i nettleseren sin. Hvis den nettleseren er Mozilla Firefox, kan du installere dem som add-ons ved å klikke på en knapp: Startpage add-on, ixquick add-on eller DuckDuckGo add-on.

Bytt webmail

Svært mange har en eller flere epost-adresser på Gmail, Yahoo eller Hotmail (Microsoft). Disse er svært gode og gratis webmail-tjenester som lar deg lagre all eposten din. Problemet er – igjen – at denne eposten er en gullgruve av informasjon om deg som disse selskapene faktisk tjener penger på. Din private epost, altså.

Gratis webmail som ikke bruker dine data til å tjene penger, er vanskelig å finne – og typisk har de større begrensninger på bruken enn de store webmail-tjenestene. Jeg har ikke byttet webmail selv – ennå – men aktuelle kandidater her er Zoho og Hushmail.

Det er enkelt å sette opp en ny mailkonto et sted, men verre å sørge for at alle som sender epost til deg, bruker den nye adressen. Regn derfor med å bruke en del tid på å kvitte deg med den gamle webmail-adressen. Gevinsten får du uansett etter hvert som du får stadig flere eposter vekk fra Gmail, Hotmail eller hva du nå bruker.

Hvis du vil bruke litt penger på eposten, er det enklere. Her vil jeg ikke komme med noen anbefalinger på kommersielle webmail-tjenester, men litt søking vil frambringe gode alternativer. Du kan også bestille eget web-domene med epost-adresse og nok lagringsplass – det koster litt penger, men er teknisk ukomplisert å få til.

Så til et par alternativer som er teknisk enkle, men som mange nok vil synes er vanskelig allikevel.

Dropp Facebook

Facebook er etter manges oppfatning en personvernversting. Det finnes alternativer til Facebook, men de er ikke så mye brukt – og da er jo poenget borte. Så skal du først gjøre noe, er det kanskje like godt å trekke seg helt ut. Kanskje treffe vennene fysisk, det funket i gamle dager.

Skal du droppe Facebook, holder det ikke bare å slutte å bruke den eller deaktivere kontoen. Du må stenge den og få dataene slettet. Dette er det verste Facebook vet, siden firmaet lever av dataene dine. Vær forberedt på at de vil forsøke å få deg til å ombestemme deg ved å f.eks gi deg dårlig samvittighet gjennom «Vennene dine savner deg»-type meldinger. DeleteFacebook har en god guide for hvordan du stenger kontoen din for godt.

Dropp smarttelefon

Smarttelefonene kan samle mye mer informasjon om hva du gjør og hvor du er enn noen vanlig PC kan gjøre. De er den ultimate sporingsdingsen, i tillegg til at alle applikasjonene med fotodeling, facebook-oppdateringer etc. gjør at mengden data om brukeren og også tilfeldige forbipasserende overstiger det en GPS ville gi av informasjon. Det er ikke lett å gjøre en smarttelefon personvernsikker, så rådet mitt er å droppe hele telefonen. Skaff en klassisk mobiltelefon.

Som en bonus vil du kanskje oppleve det jeg opplevde da jeg droppet min smarttelefon – jeg ble mindre stresset og mer tilstede.

Så det var mine råd. Alle er fullt gjennomførbare selv uten spesiell teknisk innsikt. Du kan følge ett eller flere av rådene – alle gir litt bedre personvern.

Lykke til! Og jeg vil gjerne få høre – hva gjør du for å beskytte deg mot overvåking på nettet?

 

frivillig sex eller overgrep

Når man snakker om voldtekter, tenker man ofte på overfallsvoldtekter på åpen gate – det er disse som kommer fram i mediene og som blir diskutert. Men dette er ikke de voldtektene det er flest av – de fleste skjer i private hjem, ofte mellom folk som kjenner hverandre fra før*.

Og så er spørsmålet: Når går noe over fra å være lovlig sex til å være ulovlig overgrep? Når er det frivillig og når er det ikke?

Her er en veiledning:

Sex bør være basert på entusiastisk samtykke.

Hvis det ikke er det, er du allerede over i en diskutabel gråsone. Det er ikke sikkert det er voldtekt i juridisk forstand, men det er stor fare for at den andre parten kan oppleve det som en krenkelse.

Det holder nemlig ikke bare med samtykke. Får du motvillig samtykke etter mye «masing» er det ikke entusiastisk. Er den andre personen så full at vedkommende ikke klarer å sette grenser, er det kanskje samtykke, men ikke entusiastisk. Kanskje er det da overgrep.

Sex bør være noe fint, gjerne noe det er litt tjo og hei rundt. To likesinnede som finner hverandre der og da, og har det gøy og spennende sammen. Da blir det bra saker for begge parter.

Det entusiastiske samtykket behøver ikke være uttalt, men det bør være tydelig gjennom kroppsspråk. Entusiasme merkes. Enten det er i et etablert forhold eller et tilfeldig møte ute på byen. Det kan være et spennende spill, hvor langt kan dette gå? Men hele tiden må det være basert på entusiastisk samtykke – når entusiasmen stopper, bør man stoppe selv også.

Jeg husker i min ungdom, på en sommerjobb. En av gutta der kom en mandag og sa som så: «Trur du’kke det blei f***e på meg i helga, ‘a?» Litt senere samme uka ble han anmeldt for voldtekt. Jeg vet ingenting om denne konkrete saken, men det jeg tror, er at jenta var så full at hun enten ikke klarte å sette grenser, eller at hun ikke klarte å gjøre nok motstand.

Og her er noe av greia: «Nok» motstand? Hva er det? Hvis den ene presser på, hvor mye motstand må den andre utvise? Holder det å vise ulyst, holder det å si nei, eller må man vise at man mener alvor ved å gjøre fysisk motstand? Og hvor mye, og hvor lenge?

Svaret er: Hvilken som helst motstand, når som helst. Ingen har rett på en annens kropp, uansett historikk, omstendigheter eller noe. Kanskje synes partneren det er greit å kline, men ikke å bli befølt. Kanskje synes partneren det er spennende å havne alene på samme rom, men vil allikevel ikke ta av klærne. Kanskje synes partneren allikevel at dette begynner å bli ubehagelig, og vil trekke seg ut. På et hvilket som helst tidspunkt kan partneren stoppe å si ja, og det må man respektere. Uansett.

Har du sagt A, har du bare sagt A. Du trenger ikke si B. Du kan til og med trekke tilbake A. Og det skal respekteres.

Et annet minne, fra noen år seinere, på dansegulvet: Hun og han danser sammen, rolig. Han lener seg fram for å kline med jenta, hun har ikke lyst og lener seg bakover. Han bøyer seg lengre fram, hun lengre bakover. Til slutt klarer han å bøye seg lengre fram enn hun klarer å bøye seg bakover – omtrent 90 grader – og han får klininga si. Jeg vet ikke hvorfor jenta ikke bøyde hodet til side – burde hun gjort det for å gjøre «nok» motstand? Seinere på natta så jeg de dro sammen – det vil si, det var mest han som dro henne. Hun var skikkelig full og virket resignert.

Entusiastisk samtykke. Sex bør være noe begge har lyst til – en spennende greie mellom to voksne. Det bør ikke være noe den ene på noen måte presser den andre til. Da er det et overgrep.

Og hvis du er i tvil, så spør.

* Oslopolitiets analyse av anmeldte voldtekter og voldtektsforsøk i 2011 viste at i over 60 % av anmeldelsene skjedde overgrepet i en bopel, og i over 40 % var den anmeldte en bekjent, venn, kjæreste eller eks-kjæreste. I analysen kategoriseres over halvparten av anmeldelsene som festrelatert voldtekt eller relasjonsvoldtekt. Overfallsvoldtekter utgjorde 15 % av anmeldelsene. (https://www.politi.no/oslo/strategier_og_analyser/statistikker_og_analyser/Tema_166.xhtml)

velstand og lykke

Nå har regjeringen nettopp lagt fram Perspektivmeldingen 2013. Hovedpunkter synes å være: Velstanden skal fortsette å øke i 50 år til, og allikevel kommer Norge til å gå med underskudd selv om velferdsordningene – i perspektivmeldingen – forutsettes å bli på dagens nivå. Og det, peker noen kommentatorer på, er en urealistisk forutsetning.

Men si at det blir sånn. Velstand og velferd – ja vel. Men hva med lykken? Hvor mye lykkeligere blir vi av ytterligere 50 år med velstandsvekst? Hvor mange ferier, hvor store hus, hvor mange ting skal – kan – vi fylle livene våre med? Sko og klær, hårklipp og pedikyr, lekeland og fornøyelsesparker, Sydenferie og Birkebeineren, musikk og film, spill og tv, flotte middager og dyr drikke… Hvor mye mer klarer vi egentlig å konsumere? Og blir vi noe lykkeligere av det?

Jeg har tidligere pekt på at velstandsveksten ikke er bærekraftig. Og jeg tror ikke noe på 50 år til med velstandsvekst, i en stadig mer utarmet verden hvor vi bruker opp naturressursene mye fortere enn de klarer å fornye seg. Men i denne omgang er det ikke det jeg ønsker å ta opp.

Nei, det er heller det fundamentale spørsmålet som burde blitt besvart i Perspektivmeldingen: Med all denne velstandsveksten – sett bort ifra at den er urealistisk, ikke-bærekraftig, avhengig av olje og urettferdig – blir Norges borgere lykkeligere da? Synes vi at vi har det bedre, er vi mer fornøyd med livene våre, synes vi det er meningsfylt?

Economic activity is certainly not an end in itself, but only has value in so far as it contributes to human happiness. (Frey and Stutzer, 2004)

Det er forsket mye på sammenhengen mellom lykke og penger. Resultatene er ganske entydige: Økt inntekt gir økt lykke – men bare inntil et visst inntektsnivå. Inntekt som løfter et menneske ut av fattigdom, gir økt lykke. Inntekt som bringer et menneske fra rik til enda rikere, gir ikke økt lykke. Det skulle tilsi at sammenhengen mellom velstand og lykke ser slik ut:

Lykke, viser det seg, avhenger av mye annet enn velstand og velferd. Vil du bli lykkelig, bør du bruke tid sammen med venner og familie. Gjøre noe du synes er viktig, meningsfylt eller givende. Bruke kroppen. Få nok hvile. Tenke positivt. Gjøre andre glade.

Vi trenger ikke mer velstand for å få til dette. Vi er mer enn rike nok i dette landet.

Dét perspektivet synes jeg Perspektivmeldingen burde hatt.

(og dette er også tidspunktet for å reklamere for mitt ett år gamle blogginnlegg om bærekraftig trivsel)

økonomien – en boble?

Jeg har hatt lyst til å skrive om dette temaet lenge, men det er vanskelig å trenge gjennom. Men jeg får nå prøve allikevel. Selv om det er uferdig, ufordøyd og ikke elegant formulert. Et sted må man begynne.

Temaet er dette: Hvis dem av oss som kan – som av forskjellige grunner har dette valget – i stedet for å tjene stadig mer heller jobber stadig mindre, vil økonomien da bryte sammen? Har vi i så fall en moralsk forpliktelse til å jobbe så mye vi kan, selv om vi privatøkonomisk ikke trenger det? (og er ikke det i så fall et tegn på at kapitalismen har spilt fallit?)

På NRK Radio i forrige uke hørte jeg en eller annen, antakelig en økonom (som meg) si noe om det å jobbe redusert. Faktisk advarte hun mot at «alle» jobber redusert eller lar være å jobbe, selv om vi har råd til det. Tankegangen er at da blir det vanskelig for Norge – oss alle – fordi det ikke vil være nok folk som f.eks. fyller varer i butikkene, eller jobber så butikkene kan være åpne når vi ønsker det.

Stopp en halv. Her er det noe som ikke stemmer. Hvis vi ser bort fra stråmannsargumentet om at «alle» jobber redusert, ligger det under en sikkert velfundert bekymring for at det ikke blir produsert nok i Norge og verden til at vi kan opprettholde vårt levesett dersom de som har råd til det, jobber mindre – og dermed produserer mindre.

Men her er det noe fundamentalt galt. Er det virkelig slik at lønninger har blitt så frikoblet fra verdien av det vi produserer, at realøkonomien faller sammen dersom de som har privatøkonomisk råd til det, jobber mindre? Det kan ikke stemme (jeg blir uenig med meg selv om litt, men hold fast litt til). Enten er det en sammenheng mellom det vi produserer og det vi tjener, og da vil ikke mengden av folk som har råd til å jobbe redusert være stor nok til at realøkonomien bryter sammen. Eller så er det ikke noen sammenheng, og i så fall – selv om mange har råd til å jobbe redusert – vil ikke fallet i produksjon være så betydelig uansett.

Eller… så er det slik at vi bruker den ekstra inntekten vi «ikke trenger» til å kjøpe ting vi «ikke trenger». Og da er det disse tingene vi «ikke trenger» som vil falle bort. Det kan også være slik at tiden vi ikke jobber, kan brukes til å produsere ting vi trenger – så som å dyrke litt mat, lage mer mat fra bunnen av, reparere eller sy litt klær. Så langt, alt vel.

Imidlertid er det noen som lever av å produsere og selge disse tingene vi «ikke trenger». Og en del av disse personene er antakelig avhengig av den inntekten de får av å produsere og selge disse tingene vi «ikke trenger». De vil få problemer hvis inntekten bortfaller, noe som vil få ringvirkninger videre (de kan da kjøpe mindre av ting de faktisk trenger, en del av dem vil måtte forsørges av staten, lokalsamfunnet eller familien, alt etter som hvem og hvor vi snakker om – og velferdsstatens rolle oppi dette er såpass viktig at det fortjener et eget blogginnlegg senere). Så det har absolutt en verdi at vi kjøper disse tingene vi «ikke trenger».

Samtidig er det slik at produksjon av ting vi «ikke trenger» også bruker opp ressurser. Jeg vet jeg er generell og vag her, men når vi ser totalt på det, er det slik at en del av produksjonen av tingene vi «ikke trenger» bruker opp ikke-fornybare ressurser og skaper miljøbelastninger gjennom produksjon og transport.

Så hvis det er slik – at økonomien er avhengig av at vi tjener mer enn vi behøver for å kjøpe ting vi «ikke trenger» – så er hele økonomien en boble.

En boble.

En seig, oljeblandet boble som etter hvert vil sprekke enten fordi vi stopper å kjøpe ting vi «ikke trenger», fordi de ikke-fornybare ressursene blir for dyre til å produsere ting vi «ikke trenger», eller fordi miljøhensyn av forskjellige grunner stopper en del av den samme produksjonen.

Ja, det var tankene for i dag. Jeg har ikke slagferdige, ferdigtygde Svar her, men dette temaet er noe jeg funderer over. Derfor blir det mer – eller videre – om dette temaet snart!

(Tidligere blogginnlegg rundt samme tema: mindre, saktere og fattigere)