Etter at jeg blogget om å bytte telefon, har jeg fått noen kommentarer og spørsmål – både ansikt-til-ansikt og på twitter. Noen hadde vært inne på samme tanke, noen var bare nysjerrige, noen mente de var «den fyren». Ingen syntes det var teit – eller de sa det i alle fall ikke. Høfligheten lever i beste velgående.
Jeg vil uansett skrive litt til om hvorfor jeg ikke vil ha smarttelefon mer. For smarttelefoner skjuler et paradoks som jeg synes er interessant.
I utgangspunktet virker smarttelefon som en produktivitetsdings. Den gjør det enklere å bruke epost, kalender, twitter, kart og nær sagt hva som helst man kan bruke en alltid-online-pc-med-kamera til. Det paradoksale er at den fort blir en produktivitetsdreper nettopp av samme grunn – at det er så enkelt.
For fordi det er enklere – kjappere og mer tilgjengelig – å gjøre alle disse sakene, blir også terskelen for å gjøre disse aktivitetene så mye lavere. Og når terskelen blir lav, blir presset høyere. Hvorfor vente? Hvorfor ikke sjekke epost nå? Eller twitter, eller Aftenposten, eller, eller, eller?
Presset kan komme eksternt fra i form av en slags forventning fra arbeidsgiver eller venner, men like gjerne innenfra. Fra deg selv.
Så paradokset er dette: Nettopp fordi det er blitt enklere å gjøre en hel del ting, bruker du mer tid på dem. Ikke mindre.
Så kan du si – som noen har antydet – at det bare er å være litt mer disiplinert i bruken. Det er riktig nok, men da må jeg bruke selvdisiplin – det vil si viljestyrke og mental kapasitet – på å ikke bruke telefonen. Nei takk. Viljestyrken vil jeg heller bruke på andre områder der det gir mer mening.
Og da har jeg ikke engang vært inne på den enorme mengden med fantastisk underholdende og «nyttige» apper man kan laste ned – og bruke tid på. (Eller bruke viljestyrke på å ikke bruke tid på.)
I designkretser er det noe som heter «less is more». For meg gjelder det også for telefon. Jeg blir mer produktiv når telefonen min kan brukes til mindre.
Den gamle telefonen jeg arvet etter mormor. |
Helt fabelaktig! Jeg forsøkte meg med en sånn telefon for noen år siden, men måtte raskt bite i det sure eplet da jeg kom på at jeg trengte å taste nr da jeg ringte lege, kino, banken, etc.
Er veldig på denne kanalen jeg og: http://ellensoase.wordpress.com/2013/03/20/smarttelefonen-er-det-den-eller-du-som-bestemmer/
Takk for kommentaren! Du vet, gammeldagse mobiltelefoner har også kontaktliste, så du slipper å taste nummeret til legen på nytt hver gang.
Jeg leste bloggartikkelen din, og det virker som om du har funnet et opplegg som passer for deg – hovedsakelig, å være disiplinert på bruken.
For min del orker jeg ikke bruke mental kapasitet på å være disiplinert – særlig når det gjelder å være disiplinert nok til IKKE å gjøre noe, altså IKKE ta opp telefonen for å sjekke et eller annet. Jeg ble stresset av å hele tiden måtte være så disiplinert. Blant annet av den grunn fant jeg ut at jeg heller ville fjerne hele årsaken til at jeg måtte være disiplinert. Det er faktisk ganske deilig!
Lykke til videre!