Monthly Archives: august 2012

hva gikk galt i 22. juli-rettssaken?

Fredag 24. august 2012: Domsavsigelse i 22.juli-rettssaken, der Breivik var tiltalt for de verste forbrytelsene på norsk jord siden 2. verdenskrig. 77 mennesker ble drept, hundrevis blant oss har mistet sine kjære, mange har blitt skadet for livet, nesten alle kjenner noen som ble rammet. Det var staten Norge mot Breivik. Nei, det var alle oss – deg og meg og alle, selve nasjonen Norge! – mot Breivik. Vi skulle vise oss, ham og hele verden at rettsstaten Norge ikke lot seg rokke.

Klokken 10 denne fredagen faller dommen. Dommerne er ikke enige i påtalemyndighetenes prinsipale påstand, men derimot med forsvarernes. Statsadvokatene Holden og Engh ser ned, Breivik smiler.  Påtalemyndigheten – som representerte deg og meg – tapte! Vi tapte rettssaken!

Og allikevel er lettelse den følelsen de fleste uttrykte umiddelbart etter domsavsigelsen.

Lettelse.

Hva gikk «galt»? Påtalemyndighetene – som i denne saken representerte deg og meg – tapte, og allikevel er vi lettet? På tross av at vi i åtte uker har latt oss imponere av statsadvokatene Holden og Engh, tapte de saken – og vi er lettet.

Det virker som et paradoks.

Jeg tror det er to grunner som sammen gjorde at det ble slik.

For det første har rettssaken avslørt at det er en feil i systemet knyttet til rettspsykiatrien her i landet. Den primære tankemåten har vært at tvil om tilregnelighet skal komme tiltalte til gode – tolket som at det er i tiltaltes interesse å få straffefritak dersom det er tilstrekkelig tvil om tilregneligheten. Og tilregneligheten har det i all hovedsak vært overlatt til de rettspsykiatrisk sakkyndige å vurdere. Lander rettspsykiaterne på psykose i gjerningsøyeblikket, har det nesten automatisk ført til straffefritak. Formelt sett har avgjørelsen om tilregnelighet fortsatt ligget hos retten, men retten har – så vidt jeg har fått med meg – svært, svært sjelden gått imot de psykiatrisk sakkyndiges vurdering. Når vi samtidig – gjennom 22.juli-rettssaken – ser at diagnosekriterier kan være uklare og tolkning av observasjoner nødvendigvis er subjektive – har dette gitt psykiatrisk sakkyndige for stor makt. Kvalitetssikringen som Rettsmedisinsk kommisjon skal stå for, har det også vært grunn til å stille spørsmålstegn ved.

For det andre har vi hatt en riksadvokat og to statsadvokater som i denne saken har vært spesielt opptatt av å gjøre alt korrekt. Dette har vært rettssaken som skal vise alle at rettsstaten Norge ikke lar seg ødelegge. Det har gjeldt forsvarere, dommere, påtalemyndighet, tilhørere i rettssalen – til og med alle dem som har mistet et barn, en søster eller en ektefelle, har vært opptatt av dette: At rettsstatens prinsipper må følges på ordentlig måte. Da den første sakkyndigrapporten kom, som konkluderte med at Breivik var paranoid schizofren og dermed utilregnelig, var påtalemyndigheten mer opptatt av å støtte opp under etablerte rettstradisjoner, her rettspsykiatrien, og prosedere på utilregnelighet, enn å prosedere på ansvar og straff. Så fikk vi da den paradoksale situasjonen der forsvaret prinsipalt ønsket tilregnelighet og påtalemyndigheten utilregnelighet. Og da forsvaret «vant» og påtalemyndigheten «tapte», reagerte vi med lettelse.

Når alt dette er sagt, tror jeg dette paradokset har vært av det gode for rettsstaten Norge. Uten påtalemyndigheter som prosederte på utilregnelighet, ville rettspsykiatrien og kriteriene for tilregnelighet/utilregnelighet ikke blitt så grundig belyst. Så saken har endt på en meget god måte, tross alt, for oss alle – selv om vi «tapte». Breivik blir straffet og buret inne i lang, lang tid – meget mulig for resten av livet. Og, praksisen rundt rettspsykiatri vil bli grundig gjennomgått og må bli endret – noe som vil komme mange framtidige rettssaker til gode.

Derfor: Takk til statsadvokatene Holden og Engh. Dere gjorde en god jobb – så god at selv om vi tapte, vant vi allikevel.

I den grad «vinne» er et ord som overhodet kan bli brukt i denne saken, der så mange har tapt så mye.

en hyllest til de frivillige

Vi er fortsatt i diskusjonen rundt 22. juli-kommisjonens rapport og hva den har å si for politiledelse, statsråder, «hvem sin skyld var det», osv. Men rapporten er også en stor hyllest til de frivillige – til vanlige folks initiativ, mot og medmenneskelighet. Hvis noen skulle være i tvil om hvor viktig det er at vi alle stiller opp når noe skjer, bør de lese 22. juli-kommisjonens rapport.

Jeg vil også gjerne hylle de frivillige – vanlige kvinner og menn som valgte å handle og gå inn i helt uvirkelige situasjoner. Nedenfor følger derfor noen utdrag fra rapporten – til inspirasjon for oss alle.

Et stort antall frivillige, både enkeltpersoner og frivillige organisasjoner, deltok i innsatsen etter terrorangrepene. Mange frivillige fra lokalbefolkning og turister i Hole kommune og på Utvika Camping hjalp ungdommer som var i livsfare ved Utøya 22/7. Disse frivillige gjorde en heltemodig innsats, og viste hvilken enorm ressurs den alminnelige mann og kvinne er i en katastrofesituasjon. Flere av dem har i etterkant også blitt tildelt Medaljen for edel dåd av kongen.

De frivillige hjelperne tok imot nedkjølte og skadde ungdommer, utførte førstehjelp, ga dem varme klær, pledd og varme dusjer, fraktet ungdommer til Sundvolden Hotel og sykehus, kontaktet og informerte nødetatene og viste en omsorg og medmenneskelighet som er avgjørende i en katastrofesituasjon. Flere frivillige hentet også svømmende ungdommer og ungdommer direkte fra øya med båt, og de utsatte dermed seg selv for livsfare. Frivillige strømmet til Sundvolden Hotel utover kvelden 22/7 for å hjelpe til. Totalt meldte rundt 250 frivillige seg på hotellet, herunder en mengde helsepersonell som ikke var på arbeid, men som ønsket å bidra. (s. 202) 

—  

De som først ankom til åstedet, var enten tilfeldig forbipasserende eller sikkerhetsvakter fra DSS. Etter beste evne hjalp de folk ut av bygningene og gikk i gang med førstehjelp. Mange frivillige gjorde en livreddende innsats. (s. 21) 

—  

Mens den profesjonelle redningstjenesten holdt seg i bakgrunnen, fortsatte de frivillige sivilistene med å plukke opp ungdommer av sjøen og frakte dem til land. Noen av disse ble tatt hånd om av helsepersonell i de ventende ambulansene oppe på riksveien. Andre ble kjørt til sykehus i privatbiler. (s. 31) 

Og, som jeg har referert i et annet innlegg:

Sjelden har verdien av frivillig engasjement og enkeltpersoners initiativ vært vist tydeligere enn i minuttene etter eksplosjonen i regjeringskvartalet og på og ved Tyrifjorden 22/7. Tilfeldig forbipasserende, campingturister og fastboende ved Utøya ble denne ettermiddagen helt avgjørende brikker i en av landets største redningsoperasjoner noensinne. Vanlige mennesker trådte til og fattet beslutninger om å handle. For politiaksjonen var deres innsats helt avgjørende. Uten de frivilliges innsats denne dagen ville flere liv ha gått tapt, og skadeomfanget ville vært større. (s. 457)

22. juli-kommisjonen er klar på at frivillige er en så stor og viktig ressurs ved katastrofer, at dette bør inngå i beredskapsplanene til helsevesenet:

Samarbeidet med frivillige hjelpere var også helt avgjørende, og beredskapsplanene bør inkludere hvordan frivilliges innsats best kan benyttes i en katastrofesituasjon. (s. 208)

Utgangspunktet for denne bloggen er at vi vanlige mennesker – hver og en av oss – er en viktig del av samfunnet vårt og derfor har et ansvar for å delta – blande oss inn, si ifra, ta beslutning om å handle. Dette gjelder også i det daglige. Noen som plager andre, noe som ser mistenkelig ut, en rasistisk kommentar, en gravid som trenger sitteplass på en overfylt buss. Heldigvis er det sjelden det oppstår så dramatiske situasjoner som 22. juli 2011, men jeg tror og håper at terroraksjonene denne dagen gir oss bevissthet og inspirasjon til å trå til – også når det ikke står om liv og død.

ditt og mitt ansvar

Etter at 22. juli-kommisjonen offentliggjorde sin rapport mandag 13. august, har det vært massivt fokus på om noen «må gå» (og Mæland gikk), politiets egen evaluering vs kommisjonens evaluering, FADs sendrektighet osv. Kanskje skriver jeg noe mer om dette senere, men her og nå ønsker jeg å si noe om det ansvaret hver enkelt av oss – vanlige borgere og medmennesker – har.

Jeg klarer ikke å si det bedre enn kommisjonen gjør i sin rapport på s. 457:

Avslutningvis trekker vi fram to forhold som kan gi grunnlag både for ettertanke og inspirasjon. 

Det første gjelder viktigheten av å si ifra. Det er velkjent at mange kriser kunne vært unngått eller håndtert bedre dersom individer hadde uttrykt sin uro eller engasjert seg når de oppdaget mangler eller feil. I stedet for å si ifra blir de passive tilskuere, selv om de ofte har både verdifull informasjon og verdifulle perspektiver som ville bedret evnen til å forebygge eller å håndtere en krise. 22/7 er nemlig også en historie om at det var mange som visste at kritiske systemer ikke fungerte som de skulle, at tiltak ikke var iverksatt som planlagt. Ofte er det slik at i situasjoner der mange observerer samme fenomen, unnlater vi å si ifra. Der det er eksperter og autoriteter involvert, er det en ekstra tendens til at mange blir passive tilskuere. Kommisjonen mener at å si ifra om risikoer i omgivelsene er en viktig del av den enkeltes samfunnsansvar. 22/7 lærte oss med all tydelighet at årvåkenhet og engasjement kan spille en avgjørende rolle, og det viktige i at tilsynelatende små og kanskje uvesentlige detaljer eller svake signaler får tilstrekkelig oppmerksomhet tidsnok.

Det andre gjelder personlig initiativ og engasjement. De frivilliges organisasjoner er en bærebjelke i norsk beredskapsarbeid. Sjelden har verdien av frivillig engasjement og enkeltpersoners initiativ vært vist tydeligere enn i minuttene etter eksplosjonen i regjeringskvartalet og på og ved Tyrifjorden 22/7. Tilfeldig forbipasserende, campingturister og fastboende ved Utøya ble denne ettermiddagen helt avgjørende brikker i en av landets største redningsoperasjoner noensinne. Vanlige mennesker trådte til og fattet beslutninger om å handle. For politiaksjonen var deres innsats helt avgjørende. Uten de frivilliges innsats denne dagen ville flere liv ha gått tapt, og skadeomfanget ville vært større. Mange av disse heltene deltok med en imponerende og uegennyttig innsats med fare for eget liv. Den medmenneskelighet og innsatsvilje disse viste, sammen med de etter hvert tusener som i organisert og uorganisert form deltok i å håndtere tragedien, bør tjene som en inspirasjon i møte med framtiden.

Mitt oppi alt mediebråket og de politiske diskusjonene ønsker jeg at vi har med oss dette: Vi er en del av samfunnet vårt og omgivelsene våre, og vi har et ansvar for – og en reell mulighet til – å bidra til at større og mindre katastrofer ikke skjer. Det gjelder både planlagte terrorhandlinger og kriminalitet, politiske avgjørelser vi er uenige i og uforholdsmessig utøvelse av myndighet – og lokale, medmenneskelige forhold som mobbing på skolen, mishandling av barn, rasisme, kvalitet på lokale sykehjem, hvordan vi omtaler våre medmennesker i alle fora, inngripen i overgrep og voldshandlinger der vi er, osv.

Hverken politi, helsevesen, vektere, Røde Kors, myndighetene eller hva det skulle være, er overalt for å ordne opp. Vi må ta ansvar – du og jeg! Dette er ikke TV, eller et forutbestemt teater. Det er våre liv, og vi har ansvar for oss selv og våre medmennesker.