Kategori: fortelling

frivillig sex eller overgrep

Når man snakker om voldtekter, tenker man ofte på overfallsvoldtekter på åpen gate – det er disse som kommer fram i mediene og som blir diskutert. Men dette er ikke de voldtektene det er flest av – de fleste skjer i private hjem, ofte mellom folk som kjenner hverandre fra før*.

Og så er spørsmålet: Når går noe over fra å være lovlig sex til å være ulovlig overgrep? Når er det frivillig og når er det ikke?

Her er en veiledning:

Sex bør være basert på entusiastisk samtykke.

Hvis det ikke er det, er du allerede over i en diskutabel gråsone. Det er ikke sikkert det er voldtekt i juridisk forstand, men det er stor fare for at den andre parten kan oppleve det som en krenkelse.

Det holder nemlig ikke bare med samtykke. Får du motvillig samtykke etter mye «masing» er det ikke entusiastisk. Er den andre personen så full at vedkommende ikke klarer å sette grenser, er det kanskje samtykke, men ikke entusiastisk. Kanskje er det da overgrep.

Sex bør være noe fint, gjerne noe det er litt tjo og hei rundt. To likesinnede som finner hverandre der og da, og har det gøy og spennende sammen. Da blir det bra saker for begge parter.

Det entusiastiske samtykket behøver ikke være uttalt, men det bør være tydelig gjennom kroppsspråk. Entusiasme merkes. Enten det er i et etablert forhold eller et tilfeldig møte ute på byen. Det kan være et spennende spill, hvor langt kan dette gå? Men hele tiden må det være basert på entusiastisk samtykke – når entusiasmen stopper, bør man stoppe selv også.

Jeg husker i min ungdom, på en sommerjobb. En av gutta der kom en mandag og sa som så: «Trur du’kke det blei f***e på meg i helga, ‘a?» Litt senere samme uka ble han anmeldt for voldtekt. Jeg vet ingenting om denne konkrete saken, men det jeg tror, er at jenta var så full at hun enten ikke klarte å sette grenser, eller at hun ikke klarte å gjøre nok motstand.

Og her er noe av greia: «Nok» motstand? Hva er det? Hvis den ene presser på, hvor mye motstand må den andre utvise? Holder det å vise ulyst, holder det å si nei, eller må man vise at man mener alvor ved å gjøre fysisk motstand? Og hvor mye, og hvor lenge?

Svaret er: Hvilken som helst motstand, når som helst. Ingen har rett på en annens kropp, uansett historikk, omstendigheter eller noe. Kanskje synes partneren det er greit å kline, men ikke å bli befølt. Kanskje synes partneren det er spennende å havne alene på samme rom, men vil allikevel ikke ta av klærne. Kanskje synes partneren allikevel at dette begynner å bli ubehagelig, og vil trekke seg ut. På et hvilket som helst tidspunkt kan partneren stoppe å si ja, og det må man respektere. Uansett.

Har du sagt A, har du bare sagt A. Du trenger ikke si B. Du kan til og med trekke tilbake A. Og det skal respekteres.

Et annet minne, fra noen år seinere, på dansegulvet: Hun og han danser sammen, rolig. Han lener seg fram for å kline med jenta, hun har ikke lyst og lener seg bakover. Han bøyer seg lengre fram, hun lengre bakover. Til slutt klarer han å bøye seg lengre fram enn hun klarer å bøye seg bakover – omtrent 90 grader – og han får klininga si. Jeg vet ikke hvorfor jenta ikke bøyde hodet til side – burde hun gjort det for å gjøre «nok» motstand? Seinere på natta så jeg de dro sammen – det vil si, det var mest han som dro henne. Hun var skikkelig full og virket resignert.

Entusiastisk samtykke. Sex bør være noe begge har lyst til – en spennende greie mellom to voksne. Det bør ikke være noe den ene på noen måte presser den andre til. Da er det et overgrep.

Og hvis du er i tvil, så spør.

* Oslopolitiets analyse av anmeldte voldtekter og voldtektsforsøk i 2011 viste at i over 60 % av anmeldelsene skjedde overgrepet i en bopel, og i over 40 % var den anmeldte en bekjent, venn, kjæreste eller eks-kjæreste. I analysen kategoriseres over halvparten av anmeldelsene som festrelatert voldtekt eller relasjonsvoldtekt. Overfallsvoldtekter utgjorde 15 % av anmeldelsene. (https://www.politi.no/oslo/strategier_og_analyser/statistikker_og_analyser/Tema_166.xhtml)

londonturen

Jeg er blitt vant til at ting «ordner seg». Det gjorde det for så vidt også i denne historien.

Jeg skulle på jobbreise til London. Er ikke så vant til å reise utenfor Norden, men med penger (altså kort), pass og billett burde det jo gå greit. To overnattinger i et vennligsinnet, sivilisert land – hva kan gå galt?

Kom uten problemer helt til passkontrollen på Gatwick flyplass utenfor London. Sikkerhetsdamen scannet passet mitt. Og så sa hun: «Excuse me, sir, but have you ever reported this passport stolen?»

Øh… oj. For noen år siden fant jeg ikke passet mitt før en utenlandstur – lette skikkelig lenge, altså – og meldte det stjålet for å kunne få nytt pass. Og så fant jeg det igjen noen måneder senere og lot det ligge sammen med det nye passet mitt. Det passet hadde jeg dratt til London med. Sikkerhetsdamen beslagla kortet der og da – Europol-rutine. Men hun slapp meg faktisk inn i England – med beskjed om at jeg måtte en tur til ambassaden for å få reisedokument for å få lov til å reise ut igjen.

Pass-saken tok jo sin tid. Brukte de neste 20 minuttene på å finne kofferten min, som noen hadde satt ved siden av bagasjebåndet, noe jeg oppdaget først etter å ha sett båndet gå rundt fire hele runder.

Så skulle jeg kjøpe togbillett for å komme til sentrum. Det vanlige kortet virket ikke, det andre kortet virket ikke, det tredje husket jeg ikke koden på. Åh! Regionsperre på visa-kortet – ikke gyldig utenfor Norden. Ok. Det er kvelden, men banken har vel sikkert romslige support-tider? Fram med smarttelefonen. Den piper – lite batteri igjen. «Alle våre konsulenter er opptatt. Det er 3 kunder i køen foran deg. Vennligst vent.»

Flott. Jeg står på flyplassen i et annet land, seint på kvelden uten pass, uten penger og snart uten telefon… Jada. På tur.

Heldigvis kom jeg gjennom før batteriet tok slutt, og banken ordnet opp. Jeg fikk kjøpt togbillett, tok toget og tok en – rask – telefon hjem for å fortelle om eventyret. Lovte å ringe igjen når jeg fikk ladet opp telefonen.

Vel framme på hotellet – ganske seint – finner fram batteriladeren til telefonen – og kommer på at i England har de andre stikkontakter for strøm enn i Norge.

Det ordnet seg. Hadde nok brent opp uflaksen for en dag. Og jeg kom meg relativt begivenhetsløst hjem igjen to dager senere.

Ser fram til neste utenlandstur.

vanlige folk bryr seg

Dette skjedde for flere år siden. Jeg bor i utkanten av Oslo, og skulle inn til sentrum for å være med på et arrangement som startet kl 18.00. Tok T-banen som vanlig.

Jeg sitter og leser. Rett ved meg sitter en liten gjeng – tre stykker – med gutter som så ut som om de var i ungdomsskolealder. Akkurat i den alderen hvor noen har vokst og noen ikke har det. «Hei, blir dere med og gir mokka, eller», sier en av dem til de andre. Så reiser de seg, går litt lenger opp i vognen og setter seg ned ved siden av to andre gutter som ser ut til å være på samme alder.

Jeg får en følelse av at dette ikke er helt som det skal, og prøver å følge med. Der jeg sitter, er jeg for langt unna gjengen, så jeg reiser meg og går bort til dem. Stiller meg opp rett ved dem og leser tilsynelatende i boka mi, mens jeg hører på hva de sier. Massevis av hersketeknikk mot den ene gutten som satt der fra før, av typen «Når du svarer sånn, synes du det viser respekt for meg?». Gutten virker tydelig ukomfortabel, prøver å svare på ikke-fornærmende måter, men blir hele tida «tatt». «Skulle vi ikke gi mokka, da?», spør en i gjengen de andre.

Jeg griper inn. «Går det bra her?», spør jeg. «Ja», svarer gjengen. «Går det bra med deg?», spør jeg gutten. «Nei, de truer meg», svarer han.

«Det kan dere drite i», sier jeg med ettertrykk til gjengen.

Gjengen retter oppmerksomheten mot meg nå, prøver av en eller annen grunn å forklare meg at de ikke gjør noe galt. Kanskje fordi jeg er en litt over gjennomsnittlig stor voksen som står over dem og virker streng, de blir i alle fall ikke aggressive mot meg. Gutten er fortsatt redd for gjengen, selvfølgelig. «Kan du følge meg av banen etterpå?», spør han. «Klart det», svarer jeg.

Gjengen blir etter en liten stund lei og går av i utkanten av sentrum. På dette tidspunktet ser jeg rundt meg.

Rundt omkring sitter det andre folk – voksne, gamle, unge, menn og kvinner – og ingen av dem har på noe tidspunkt gitt noe som helst tegn til at de synes det skjer noe som angår dem.

Gutten takker meg, og han og kompisen – som har vært stille hele tiden – går av en holdeplass før jeg selv går av.

Etterpå må jeg tenke. Jeg blir provosert når noen prøver å bølle – det har jeg alltid blitt – men det er noe mer her. Og så slår det meg. Ikke bare satt det masse andre folk rundt uten å gripe inn – men ungdommene torde å gjøre som de gjorde nettopp fordi de var sikre på at folk rundt ikke ville bry seg! Og det synes jeg er det verste her. Det har blitt så vanlig at folk ikke griper inn, at de som vil plage eller bølle med andre, ikke bryr seg om at det er folk rundt dem – fordi folk vil uansett ikke bry seg!

Sånn kan vi ikke ha det!

Jeg fikk en visjon av en alternativ virkelighet: At først én, så en til, og så alle på hele T-banen reiste seg og sa til den lille gjengen at de skulle stoppe. Det hadde vært stort! Hvis bøller vet at mange andre folk vil bry seg, vil verden bli et tryggere sted.

Det finnes mange måter å bry seg på. Direkte inngripen er én av dem, men det er ikke noe alle kan forventes å gjøre. Ringe eller sende sms til vaktene på T-banen, eller til politiet, eller prøve å få noen andre til å gripe inn, eller hva som helst. Det eneste som ikke er lov – mener jeg – er å ikke gjøre noe når noen blir overfalt, plaget eller truet.

La oss vise alle som har tenkt å bråke, eller true, eller noe annet, at det får de ikke gjøre i fred. La oss vise dem at vanlige folk bryr seg!

blikket

I fjor sommer var jeg med familien min på en badestrand utenfor Oslo. Da vi gjorde oss klare til å dra hjem, fikk jeg et sandkorn i øyet. Og uansett hva vi prøvde, fikk vi det ikke ut. Kona prøvde å finne det på øyet mitt – funket ikke. Vi skylte øyet gjentatte ganger – funket ikke. Til slutt var det ingen annen utvei – jeg dro til Legevakta i Oslo sentrum mens kona tok seg av kveldsstell på barna. Måtte ta taxi, siden smerten i øyet gjorde at jeg ikke klarte å konsentrere meg om kjøring uansett.

Som seg hør og bør på en helgekveld i sommerferien, var det kø nok på Legevakta. Og med bare et sandkorn i øyet, ble jeg ikke akkurat flyttet først i køen. Så jeg satt nå der og ventet – med røde øyne, strandklærne på og passe uryddig strandsveis. Tåreproduksjonen hadde dessuten tatt med seg sin faste følgesvenn, snørrproduksjonen, som jeg gjorde mitt beste for å få unna på sivilisert vis.

Rett overfor meg satt en familie som virket utenbys fra (det var koffertene og dialekten som fikk meg til å tro det). Et middelaldrende ektepar og ei jente i tenårene. De var før meg i køen. Etter en god stund spurte jeg dem «Hvor lenge har dere ventet?»

Oj, det får jeg si var en uventet reaksjon! Tenåringen så usikkert bort på mammaen sin. Mammaen så rett på meg med snurpemunn og fordømmende blikk, og det var tydelig at ikke hun kom til å svare, i alle fall. Snarere var det tydeligvis ikke på sin plass at jeg henvendte meg til dem i det hele tatt.

Etter en pinlig pause, hvor jeg nok så litt forvirret ut, svarte mannen, med et påtatt vennlig uttrykk, «Omtrent en time». «Takk», svarte jeg, fortsatt forvirret over hva som skjedde. Jeg ble tydelig sett ned på, og følte meg umiddelbart kuet og – ja – som om jeg ikke var likeverdig med menneskene som satt på andre siden der. De så i alle fall sånn på meg, og på et pussig vis ble jeg «smittet» av dette synet.

Og jeg skjønte det. Det er mye narkomane rundt Oslo legevakt. Der jeg satt krumbøyd og hadde vondt, med røde og rennende øyne, rennende nese, hår i uorden og shabby klær, så jeg sikkert ut som en narkoman for denne utenbys familien. Og fikk oppleve det blikket de brukte på narkomane.

Det var et blikk med makt. Blikket fortalte meg at jeg ikke var like god som dem, at jeg helst skulle la være å si noe så de kunne late som om jeg ikke eksisterte – og når jeg eksisterte allikevel, og sa noe, så visste jeg ikke min plass. Blikket var mektig nok til at selv jeg, en etablert familiefar med alt på stell, vaklet.

Jeg innbiller meg at jeg har fått litt større forståelse for gatenarkomane – og tiggere også. Ikke bare sliter de med all den tragedien som har ført til og følger av den situasjonen de er i nå, men de må også – hele dagen, alle dager – leve med Blikket fra omverdenen. «Du er ikke like god som meg, du har ingen rett til å snakke med meg», sier Blikket. Blikket er mektig nok til å frata mennesker som allerede er nede, deres siste selvrespekt.

Tenk på det neste gang du går på gata og møter noen som har vært uheldig med livet sitt.