blikket

I fjor sommer var jeg med familien min på en badestrand utenfor Oslo. Da vi gjorde oss klare til å dra hjem, fikk jeg et sandkorn i øyet. Og uansett hva vi prøvde, fikk vi det ikke ut. Kona prøvde å finne det på øyet mitt – funket ikke. Vi skylte øyet gjentatte ganger – funket ikke. Til slutt var det ingen annen utvei – jeg dro til Legevakta i Oslo sentrum mens kona tok seg av kveldsstell på barna. Måtte ta taxi, siden smerten i øyet gjorde at jeg ikke klarte å konsentrere meg om kjøring uansett.

Som seg hør og bør på en helgekveld i sommerferien, var det kø nok på Legevakta. Og med bare et sandkorn i øyet, ble jeg ikke akkurat flyttet først i køen. Så jeg satt nå der og ventet – med røde øyne, strandklærne på og passe uryddig strandsveis. Tåreproduksjonen hadde dessuten tatt med seg sin faste følgesvenn, snørrproduksjonen, som jeg gjorde mitt beste for å få unna på sivilisert vis.

Rett overfor meg satt en familie som virket utenbys fra (det var koffertene og dialekten som fikk meg til å tro det). Et middelaldrende ektepar og ei jente i tenårene. De var før meg i køen. Etter en god stund spurte jeg dem «Hvor lenge har dere ventet?»

Oj, det får jeg si var en uventet reaksjon! Tenåringen så usikkert bort på mammaen sin. Mammaen så rett på meg med snurpemunn og fordømmende blikk, og det var tydelig at ikke hun kom til å svare, i alle fall. Snarere var det tydeligvis ikke på sin plass at jeg henvendte meg til dem i det hele tatt.

Etter en pinlig pause, hvor jeg nok så litt forvirret ut, svarte mannen, med et påtatt vennlig uttrykk, «Omtrent en time». «Takk», svarte jeg, fortsatt forvirret over hva som skjedde. Jeg ble tydelig sett ned på, og følte meg umiddelbart kuet og – ja – som om jeg ikke var likeverdig med menneskene som satt på andre siden der. De så i alle fall sånn på meg, og på et pussig vis ble jeg «smittet» av dette synet.

Og jeg skjønte det. Det er mye narkomane rundt Oslo legevakt. Der jeg satt krumbøyd og hadde vondt, med røde og rennende øyne, rennende nese, hår i uorden og shabby klær, så jeg sikkert ut som en narkoman for denne utenbys familien. Og fikk oppleve det blikket de brukte på narkomane.

Det var et blikk med makt. Blikket fortalte meg at jeg ikke var like god som dem, at jeg helst skulle la være å si noe så de kunne late som om jeg ikke eksisterte – og når jeg eksisterte allikevel, og sa noe, så visste jeg ikke min plass. Blikket var mektig nok til at selv jeg, en etablert familiefar med alt på stell, vaklet.

Jeg innbiller meg at jeg har fått litt større forståelse for gatenarkomane – og tiggere også. Ikke bare sliter de med all den tragedien som har ført til og følger av den situasjonen de er i nå, men de må også – hele dagen, alle dager – leve med Blikket fra omverdenen. «Du er ikke like god som meg, du har ingen rett til å snakke med meg», sier Blikket. Blikket er mektig nok til å frata mennesker som allerede er nede, deres siste selvrespekt.

Tenk på det neste gang du går på gata og møter noen som har vært uheldig med livet sitt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.