Bloggen min har sovet i over et år, men nå vil jeg vekke den igjen. Jeg har valgt navnet Innblanda på bloggen (og på twitter), fordi jeg – og du, og alle – er innblanda enten vi vil det eller ikke. I enhver gitt situasjon kan man velge å gjøre noe eller si noe, og da er man aktivt med på å påvirke situasjonen – det er tydelig at man er innblanda. Men hvis man ikke gjør noe, eller ikke sier ifra i en gitt situasjon, lukker øynene, ser en annen vei – er det også et valg man gjør som påvirker situasjonen. Man velger å ikke gjøre noe. Da er man også innblanda, om enn på en mindre tydelig måte.
Jeg vil være aktivt innblanda. Og det er mye å blande seg aktivt inn i for tida. Vi har en flyktningekrise som først og fremst er en krise for dem som flykter, men som også påvirker samfunnene og politikken i de landene flyktningene søker tilflukt i. Og vi har en høyre- og frp-regjering som i flyktning-, asyl- og integreringspolitikken er i ferd med å bevege norsk politikk og norsk debatt i en retning jeg ikke bare er uenig i, men mener er farlig. Farlig for dem som flykter hit, farlig for Norge som nasjon, farlig for oss som mennesker. (Og kanskje du tenker «det var da voldsomt» eller noe sånt, men fortsett å lese allikevel, så skal jeg forklare hvorfor.)
Derfor gjenoppliver jeg bloggen. Jeg må si ifra om dette. Jeg kan ikke godta en del av det som blir sagt og gjort fra regjeringens og statsrådenes side uten å ta til motmæle. Da ville jeg vært innblanda på en måte som jeg ikke kan stå for. Å la være å si ifra er det samme som stilltiende samtykke, og der vil ikke jeg være.
Det jeg vil begynne med, er å kommentere høringsnotatet om endringer i utlendingslovgivningen (innstramninger II) som Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug har sendt ut. Dette vil gi en del blogginnlegg den nærmeste måneden.
Men i dag vil jeg si noe på bakgrunn av det som har framkommet i media.
Regjeringens politikk nå ser ut til å være å bruke integreringspolitikken som et virkemiddel til å redusere innvandringen. Innstramninger for dem som har fått lovlig opphold skal gjøre det mindre attraktivt å dra til Norge for dem som ennå ikke har flyktet eller søkt asyl noe sted. Det er veldig, veldig problematisk.
Innstramningene vil gjøre det tøffere for dem med opphold og dermed gjøre integrering vanskeligere. Dette øker faren for at asylsøkere med oppholdstillatelse blir en permanent underklasse i det norske samfunnet – altså det motsatte av det som vanligvis er målet med en god integreringspolitikk. Dette viser problemet med å ha innvandring og integrering samlet under én statsråd (noe jeg må innrømme at jeg syntes var en god idé tidligere). Innvandringspolitikk og integreringspolitikk skal ha helt forskjellige mål og virkemidler, men nå blir alt sett på som ett, og da ender det opp med å være innvandringspolitikk alt sammen. Asylsøkere blir behandlet på en innvandringspolitisk måte, selv om de allerede har fått opphold og innvandringen sånn sett er ferdig.
Asylsøkere med opphold blir behandlet tøffere som et virkemiddel for å begrense innvandringen. Dette er en politikk som bruker mennesker som et middel til å oppnå noe, og ikke som mål i seg selv.
Og dét er en svært, svært farlig vei å gå.
Et liberalt demokrati, og ethvert moralsk menneske, skal behandle mennesker som det mest verdifulle som finnes. Menneskene og menneskenes velferd skal være målet for politikken. En politikk som begynner å bruke mennesker og deres velferd som et virkemiddel for å oppnå noe annet, er ikke en politikk som bør støttes. Noe sted.
Dessverre ser vi at slik politikk brer om seg i Europa. Igjen. Også i Norge.