londonturen

Jeg er blitt vant til at ting «ordner seg». Det gjorde det for så vidt også i denne historien.

Jeg skulle på jobbreise til London. Er ikke så vant til å reise utenfor Norden, men med penger (altså kort), pass og billett burde det jo gå greit. To overnattinger i et vennligsinnet, sivilisert land – hva kan gå galt?

Kom uten problemer helt til passkontrollen på Gatwick flyplass utenfor London. Sikkerhetsdamen scannet passet mitt. Og så sa hun: «Excuse me, sir, but have you ever reported this passport stolen?»

Øh… oj. For noen år siden fant jeg ikke passet mitt før en utenlandstur – lette skikkelig lenge, altså – og meldte det stjålet for å kunne få nytt pass. Og så fant jeg det igjen noen måneder senere og lot det ligge sammen med det nye passet mitt. Det passet hadde jeg dratt til London med. Sikkerhetsdamen beslagla kortet der og da – Europol-rutine. Men hun slapp meg faktisk inn i England – med beskjed om at jeg måtte en tur til ambassaden for å få reisedokument for å få lov til å reise ut igjen.

Pass-saken tok jo sin tid. Brukte de neste 20 minuttene på å finne kofferten min, som noen hadde satt ved siden av bagasjebåndet, noe jeg oppdaget først etter å ha sett båndet gå rundt fire hele runder.

Så skulle jeg kjøpe togbillett for å komme til sentrum. Det vanlige kortet virket ikke, det andre kortet virket ikke, det tredje husket jeg ikke koden på. Åh! Regionsperre på visa-kortet – ikke gyldig utenfor Norden. Ok. Det er kvelden, men banken har vel sikkert romslige support-tider?  Fram med smarttelefonen. Den piper – lite batteri igjen. «Alle våre konsulenter er opptatt. Det er 3 kunder i køen foran deg. Vennligst vent.»

Flott. Jeg står på flyplassen i et annet land, seint på kvelden uten pass, uten penger og snart uten telefon… Jada. På tur.

Heldigvis kom jeg gjennom før batteriet tok slutt, og banken ordnet opp. Jeg fikk kjøpt togbillett, tok toget og tok en – rask – telefon hjem for å fortelle om eventyret. Lovte å ringe igjen når jeg fikk ladet opp telefonen.

Vel framme på hotellet – ganske seint – finner fram batteriladeren til telefonen – og kommer på at i England har de andre stikkontakter for strøm enn i Norge.

Det ordnet seg. Hadde nok brent opp uflaksen for en dag. Og jeg kom meg relativt begivenhetsløst hjem igjen to dager senere.

Ser fram til neste utenlandstur.

mindre, saktere og fattigere

For flere måneder siden stilte jeg et spørsmål på twitter: «Hvordan kan man ha evig økonomisk vekst i en avgrenset verden med begrensede ressurser?» (eller noe i den retning). Jeg fikk ikke noe svar, så jeg begynte å forfølge spørsmålet på andre måter og endte opp med å kjøpe og lese boka The End of Growth av Richard Heinberg.

Dette er ikke en bokomtale, men jeg må kort gjengi innholdet: Troen på evig økonomisk vekst er basert på sviktende grunnlag. Et av de sviktende grunnlagene, er at vi forbruker – dvs bruker opp – ikke-fornybare ressurser i et enormt tempo. Dette er spesielt kritisk for olje, siden olje er drivstoffet i samfunnet vårt. Det er olje som har gjort industrielt jordbruk mulig, som har gjort global handel mulig, og som har gjort en hel rekke produkter mulig.

Det finnes substitutter for mange av bruksområdene til olje, men vi vil aldri finne noe som gir så mye energi, er så transportabelt og så fleksibelt som olje. Og substituttene, med mindre de er fornybare, vil også bli brukt opp i stort tempo.

Dette vil føre til at veksten i verdens økonomi vil stoppe opp, og så reversere. Kanskje ikke de nærmeste ti årene, men helt sikkert i dette århundret. Det er dårlig nytt for et økonomisk system, en politikk og et samfunn som er bygget opp rundt evig vekst.

Vel. Hva har dette å si for deg og meg, vi som er vanlige mennesker og bor i et velfungerende demokrati i et lite land langt mot nord?

Det er et tema som er stort nok for en hel rekke bloggposter. Men Richard Heinberg gir et par overordnede råd i sitt ekstramateriale til boka. For det første, tenk selv og lær deg prinsippene for kritisk tenkning.

Dernest – og dette åpnet virkelig øynene mine – må man begynne å tenke på framtida på en annen måte: Ikke tenk mer, større, raskere og rikere, men mindre (både antall og størrelse), saktere og … fattigere.

Den gode nyheten er at økonomisk velstand og vekst ikke er nødvendig for å være lykkelig – som jeg har blogget om tidligere. Så kanskje kan «mindre, saktere og fattigere» være en anledning til å reflektere over hva som betyr noe for deg her i livet.

Hva slags fremtid ser du for deg?

(Bildet: Solnedgang ved Östra Silen, der jeg tok meg et velgjørende kveldsbad i sommer.)