Monthly Archives: april 2012

politi og demokrati

Jeg har stor respekt for politiet. De politifolkene jeg har blitt kjent med opp gjennom livet, er genuint opptatt av å gjøre en god jobb for samfunnet. Et demokrati fungerer ikke bra uten et godt fungerende politi.

Politiet i Norge er opptatt av å gjøre en så god jobb som mulig. For å få til det, ønsker det seg så gode verktøy som mulig. Det er helt legitimt. Imidlertid er ikke et godt politi det eneste som må være på plass for at demokratiet skal fungere bra. Ytringsfrihet, pressefrihet, frie valg, religionsfrihet, osv. må også beskyttes – men det er det ikke politiet som gjør. Faktisk kan politiets ønske om stadig bedre verktøy i sitt arbeide komme i konflikt med noen av disse rettighetene. Det gjelder særlig retten til privatliv, retten til privat korrespondanse og generelt respekt for individets integritet, ref. EMK artikkel 8.

Det er her resten av demokratiet kommer inn. Storting og regjering, presse, rettssystemet – og alle vi vanlige borgere gjennom å bruke disse organene – kan og bør sette grenser for politiets virkemidler. Gjør vi ikke det, vil vi sakte, men sikkert, bevege oss mot en politistat.

Politiet ønsker – igjen, helt legitimt – å ha best mulige verktøy og virkemidler, og det er ikke politiets oppgave å sette grenser for dette. Det er resten av demokratiet som har dette som oppgave.

Problemstillingen blir tydelig illustrert gjennom debatten om oslopolitiets bruk av narkotikahunder i norske klasserom. Jurister finner at dette er lovstridig, men politiet forsvarer praksisen og justiskomiteen på Stortinget er positive. Et utsagn i sist lenkede artikkel har – med rette – fått en del oppmerksomhet. Nedover i artikkelen kommer en politiadvokat med følgende lite heldige uttalelse:

«Det har vært en del kritiske artikler og merknader om dette, og vi lurer litt på hvilke krefter som står bak det.»

Min første reaksjon var «Shit! Politiet er på sporet av demokratiske krefter!».

Men egentlig er det tristere og mindre humoristisk enn som så. Med forbehold om at politiadvokaten ble gjengitt riktig, er dette en mistenkeliggjøring av demokratiske motkrefter til politiets ønske om stadig utvidede virkemidler.

Jeg ser for meg en rettssal der aktor sier «Forsvareren stiller en del kritiske spørsmål til politiet, man må lure litt på hvilke krefter som står bak.» Det hadde det antakelig blitt litt bråk om…

Tankegangen er kanskje at hvis man er mot disse narkotikaaksjonene, er det fordi man er tilhenger av narkotika. Feil! Man er ikke tilhenger av narkotika, man er tilhenger av sivile, demokratiske rettigheter! 

Politiet er en viktig del av demokratiet, men politiet er ikke demokratiet.

kortreist

Jepp, langreiste bananer

Da jeg kvitret om at kortreist mat og mindre kjøtt ga miljøgevinster, fikk jeg tilsvar – om at kortreist mat var proteksjonistisk motivert, ikke miljømessig, og med henvisning til en interessant artikkel i The Economist: Voting with your trolley – Can you really change the world just by buying certain foods? Foruten å problematisere alt rundt «riktig» mat (økologisk, organisk, fairtrade og kortreist), siteres også en ansatt ved Universitetet i Wales som påstår at «There is a strand of protectionism and anti-globalisation in much local-food advocacy» – uten videre belegg for påstanden i denne artikkelen.

Det er alltid godt å bli utfordret på meninger og begrunnelser, det er alltid noe å lære. Så også denne gangen. Det er mye interessant i den artikkelen; hva som er miljømessig best – eller etisk mest riktig – er ikke alltid like klart som man skulle tro.

Artikkelen har imidlertid en ikke-uttalt grunnforutsetning når den bl.a. sier «It turns out to be better for the environment to truck in tomatoes from Spain during the winter, for example, than to grow them in heated greenhouses in Britain.». Forutsetningen – som tas for så gitt at den ikke tematiseres på noen måte – er at at alle skal ha tilgang til alle slags grønnsaker alltid, uavhengig av sesong og om det er forutsetninger for å dyrke grønnsaken i nærheten.

Tja, mon det?

Noen saker finnes det ikke forutsetninger for å dyrke her i vårt kalde hjørne av verden. Bananer. Kiwi. Appelsiner. Finner jeg noen gang Hedmarks-oliven på den lokale Remaen, har nok selv FrP innsett at klimaendringene er reelle. Skal vi spise noe av dette, må vi nok importere – og jeg må innrømme at bananer er noe vi alltid har i huset her jeg bor.

Men vi må ikke ha tilgang til alt alltid. Det er ingen menneskerett å kunne kjøpe sukkererter året rundt. Det er en ganske nytt fenomen at vi kan kjøpe – og forventer å kunne kjøpe – nær sagt all slags frukt og grønt til alle årstider. At det er mulig, skyldes internasjonal transport av et enormt omfang – langtransport som forbruker energi og gir utslipp. Mye mer nå enn før. Bedriftsøkonomisk lønnsomt er jo denne langtransporten tydeligvis, og fenomenet utnytter utvilsomt komparative fortrinn mellom ulike land – men det bidrar også i stor grad til miljøproblemene. Det vil være bedre for miljøet å spise mer kortreist frukt, følge sesongene, og spise mer lagringsdyktig og kortreist frukt og grønt utenfor sesong. Og siden vi bor omtrent på Nordpolen, kommer vi ikke unna at noe langtransport er ønskelig og nødvendig – vi trenger noen vitaminer og sånt på vinteren også.

Og vi bør gjøre noe med vår forventning om å ha tilgang til alt alltid. Ikke bare på grunn av miljøet, men også fordi vi kommer nærmere naturen ved å følge sesongene. Kjøpe ekstra mye tomater når det er sesong for det, nyte nykål til middagen om sommeren, spise nypoteter med skallet på, eller nyte den korte, men fantastiske jordbærsesongen. Det er godt å glede seg til noe som snart kommer, og nyte det når det er her, og lengte etter det når sesongen er over. Det å følge sesongene gjør at jeg føler meg mer tilstede i – eller del av – en verden hvor vi fortsatt er avhengig av årstider og sol for å dyrke mat. Det er noe menneskelig i dette å være del av årstider og sesonger – og noe man mister hvis vi har alt tilgjengelig alltid.

Den nevnte artikkelen i The Economist hadde som tema om man kan forandre verden bare ved å kjøpe de riktige varene. Og konklusjonen må jeg stille meg helhjertet bak:

«The idea of saving the world by shopping is appealing; but tackling climate change, boosting development and reforming the global trade system will require difficult political choices. […] Conventional political activity may not be as enjoyable as shopping, but it is far more likely to make a difference.»