Måned: februar 2012

bli sint

Stéphane Hessel er en franskmann på 94 år. Under andre verdenskrig var han med i den franske motstandsbevegelsen. Han ble tatt til fange, dømt til døden, men unnslapp. Etter annen verdenskrig var han med på å utforme FNs Menneskerettighetserklæring, og fortsatte med en diplomatisk karierre.

I oktober 2010 skrev han en liten pamflett kalt «Indignez-vous» (på norsk oversatt til «Bli Sint»). Denne har vært ansett som en inspirasjonskilde til mange av protestbevegelsene de siste årene – fra den arabiske våren til Occupy Wall Street-bevegelsen.

Så hva er det i denne lille pamfletten? En enkel, kort tekst. Ikke spesielt godt skrevet, men med et sterkt og tydelig budskap: Bli opprørt! Den advarer oss – deg og meg – mot å bli likegyldige, mot å stilltiende godta urett, men oppfordrer i stedet til å ta affære. Tore å si det du mener er riktig, selv om det er upopulært, selv om du ødelegger feststemningen. Den norske utgaven inneholder forresten bl.a. et flott, personlig forord av Vigdis Hjort.

Selv om Stéphane Hessel har sine saker han blir sint på (Israels krigføring og nedbyggingen av den franske velferdsstaten, for å nevne noen), er ikke de konkrete sakene hovedpoenget hans, men snarere dette: Bli engasjert! Bli innblanda! Ikke vær fornøyd med at du selv har mat på bordet og et hjem. Løft blikket og se rundt deg! Der du er, eller lenger unna! Ta et tak for å lage en bedre verden!

Vår største fiende er likegyldigheten.

(Ovenfor er et innslag om Hessel som ble sendt i Urix 1. desember 2011.)

Hva blir du sint på?

bærekraftig trivsel

Jeg blogger om det å være innblanda – og det er man jo på mange ulike nivåer. De siste par bloggpostene har handlet om å være innblanda der du er når du er det, så nå løfter jeg blikket til … verden.

Det er mange problemer med verden i dag – miljøet og klimaet blir påvirket av menneskelige aktiviteter og vil påvirke tilbake, ikke-fornybare ressurser brukes opp i stadig større tempo, og velstand og velferd er svært ujevnt fordelt. For å nevne noen.

Og det er vanskelig å snakke om globale problemer og løsninger uten å pense innom den globale kapitalismen. (Og her må jeg være først ute med å påpeke at jeg ikke er noen forsker på dette feltet, jeg er «bare» en samfunnsengasjert borger. Og innblanda.) Kapitalismen bidro lenge til å skape en bedre verden. Da den moderne kapitalismen ble født, i starten av den industrielle revolusjonen, sånn cirka, var det stor sammenheng mellom investorens «størst mulig avkastning» og samfunnets mål om «best mulig for flest mulig». BNP – eller vekst i BNP per innbygger – var den gang et brukbart mål på «framskritt» for et land.

Framskritt i dag likner nok mer på «hvor mye trivsel får vi med hvor lite forbruk av ressurser» – bærekraftig trivsel. Og da ser vi tydelig at både investorens «størst mulig avkastning» og nasjonenes «vekst i BNP per innbygger» ikke bare bommer, men ofte er i opposisjon til framskritt. Som Robert F. Kennedy sa om BNP allerede i 1968, «It measures everything … except that which makes life worthwhile«.

Vi blir ikke vesentlig lykkeligere av mer penger, eller mer «ting». Forskning på lykke peker på helt andre sammenhenger, og da blir materialismen, som bruker opp jorda vår, desto mer meningsløs.

Dette temaet kommer jeg nok tilbake til i senere innlegg. Derfor avslutter jeg nå med et flott foredrag fra de glimrende TED-konferansene, Nic Marks med «The Happy Planet Index». Foredragsholderen avslutter med fem måter å bidra til økt lykke med mindre forbruk av ressurser. Sett av 20 minutter og bli opplyst og inspirert!

vanlige folk bryr seg

Dette skjedde for flere år siden. Jeg bor i utkanten av Oslo, og skulle inn til sentrum for å være med på et arrangement som startet kl 18.00. Tok T-banen som vanlig.

Jeg sitter og leser. Rett ved meg sitter en liten gjeng – tre stykker – med gutter som så ut som om de var i ungdomsskolealder. Akkurat i den alderen hvor noen har vokst og noen ikke har det. «Hei, blir dere med og gir mokka, eller», sier en av dem til de andre. Så reiser de seg, går litt lenger opp i vognen og setter seg ned ved siden av to andre gutter som ser ut til å være på samme alder.

Jeg får en følelse av at dette ikke er helt som det skal, og prøver å følge med. Der jeg sitter, er jeg for langt unna gjengen, så jeg reiser meg og går bort til dem. Stiller meg opp rett ved dem og leser tilsynelatende i boka mi, mens jeg hører på hva de sier. Massevis av hersketeknikk mot den ene gutten som satt der fra før, av typen «Når du svarer sånn, synes du det viser respekt for meg?». Gutten virker tydelig ukomfortabel, prøver å svare på ikke-fornærmende måter, men blir hele tida «tatt». «Skulle vi ikke gi mokka, da?», spør en i gjengen de andre.

Jeg griper inn. «Går det bra her?», spør jeg. «Ja», svarer gjengen. «Går det bra med deg?», spør jeg gutten. «Nei, de truer meg», svarer han.

«Det kan dere drite i», sier jeg med ettertrykk til gjengen.

Gjengen retter oppmerksomheten mot meg nå, prøver av en eller annen grunn å forklare meg at de ikke gjør noe galt. Kanskje fordi jeg er en litt over gjennomsnittlig stor voksen som står over dem og virker streng, de blir i alle fall ikke aggressive mot meg. Gutten er fortsatt redd for gjengen, selvfølgelig. «Kan du følge meg av banen etterpå?», spør han. «Klart det», svarer jeg.

Gjengen blir etter en liten stund lei og går av i utkanten av sentrum. På dette tidspunktet ser jeg rundt meg.

Rundt omkring sitter det andre folk – voksne, gamle, unge, menn og kvinner – og ingen av dem har på noe tidspunkt gitt noe som helst tegn til at de synes det skjer noe som angår dem.

Gutten takker meg, og han og kompisen – som har vært stille hele tiden – går av en holdeplass før jeg selv går av.

Etterpå må jeg tenke. Jeg blir provosert når noen prøver å bølle – det har jeg alltid blitt – men det er noe mer her. Og så slår det meg. Ikke bare satt det masse andre folk rundt uten å gripe inn – men ungdommene torde å gjøre som de gjorde nettopp fordi de var sikre på at folk rundt ikke ville bry seg! Og det synes jeg er det verste her. Det har blitt så vanlig at folk ikke griper inn, at de som vil plage eller bølle med andre, ikke bryr seg om at det er folk rundt dem – fordi folk vil uansett ikke bry seg!

Sånn kan vi ikke ha det!

Jeg fikk en visjon av en alternativ virkelighet: At først én, så en til, og så alle på hele T-banen reiste seg og sa til den lille gjengen at de skulle stoppe. Det hadde vært stort! Hvis bøller vet at mange andre folk vil bry seg, vil verden bli et tryggere sted.

Det finnes mange måter å bry seg på. Direkte inngripen er én av dem, men det er ikke noe alle kan forventes å gjøre. Ringe eller sende sms til vaktene på T-banen, eller til politiet, eller prøve å få noen andre til å gripe inn, eller hva som helst. Det eneste som ikke er lov – mener jeg – er å ikke gjøre noe når noen blir overfalt, plaget eller truet.

La oss vise alle som har tenkt å bråke, eller true, eller noe annet, at det får de ikke gjøre i fred. La oss vise dem at vanlige folk bryr seg!

blikket

I fjor sommer var jeg med familien min på en badestrand utenfor Oslo. Da vi gjorde oss klare til å dra hjem, fikk jeg et sandkorn i øyet. Og uansett hva vi prøvde, fikk vi det ikke ut. Kona prøvde å finne det på øyet mitt – funket ikke. Vi skylte øyet gjentatte ganger – funket ikke. Til slutt var det ingen annen utvei – jeg dro til Legevakta i Oslo sentrum mens kona tok seg av kveldsstell på barna. Måtte ta taxi, siden smerten i øyet gjorde at jeg ikke klarte å konsentrere meg om kjøring uansett.

Som seg hør og bør på en helgekveld i sommerferien, var det kø nok på Legevakta. Og med bare et sandkorn i øyet, ble jeg ikke akkurat flyttet først i køen. Så jeg satt nå der og ventet – med røde øyne, strandklærne på og passe uryddig strandsveis. Tåreproduksjonen hadde dessuten tatt med seg sin faste følgesvenn, snørrproduksjonen, som jeg gjorde mitt beste for å få unna på sivilisert vis.

Rett overfor meg satt en familie som virket utenbys fra (det var koffertene og dialekten som fikk meg til å tro det). Et middelaldrende ektepar og ei jente i tenårene. De var før meg i køen. Etter en god stund spurte jeg dem «Hvor lenge har dere ventet?»

Oj, det får jeg si var en uventet reaksjon! Tenåringen så usikkert bort på mammaen sin. Mammaen så rett på meg med snurpemunn og fordømmende blikk, og det var tydelig at ikke hun kom til å svare, i alle fall. Snarere var det tydeligvis ikke på sin plass at jeg henvendte meg til dem i det hele tatt.

Etter en pinlig pause, hvor jeg nok så litt forvirret ut, svarte mannen, med et påtatt vennlig uttrykk, «Omtrent en time». «Takk», svarte jeg, fortsatt forvirret over hva som skjedde. Jeg ble tydelig sett ned på, og følte meg umiddelbart kuet og – ja – som om jeg ikke var likeverdig med menneskene som satt på andre siden der. De så i alle fall sånn på meg, og på et pussig vis ble jeg «smittet» av dette synet.

Og jeg skjønte det. Det er mye narkomane rundt Oslo legevakt. Der jeg satt krumbøyd og hadde vondt, med røde og rennende øyne, rennende nese, hår i uorden og shabby klær, så jeg sikkert ut som en narkoman for denne utenbys familien. Og fikk oppleve det blikket de brukte på narkomane.

Det var et blikk med makt. Blikket fortalte meg at jeg ikke var like god som dem, at jeg helst skulle la være å si noe så de kunne late som om jeg ikke eksisterte – og når jeg eksisterte allikevel, og sa noe, så visste jeg ikke min plass. Blikket var mektig nok til at selv jeg, en etablert familiefar med alt på stell, vaklet.

Jeg innbiller meg at jeg har fått litt større forståelse for gatenarkomane – og tiggere også. Ikke bare sliter de med all den tragedien som har ført til og følger av den situasjonen de er i nå, men de må også – hele dagen, alle dager – leve med Blikket fra omverdenen. «Du er ikke like god som meg, du har ingen rett til å snakke med meg», sier Blikket. Blikket er mektig nok til å frata mennesker som allerede er nede, deres siste selvrespekt.

Tenk på det neste gang du går på gata og møter noen som har vært uheldig med livet sitt.

jeg har ikke kaffemaskin

I A-magasinet på fredag (10.2.) skrev forfatter Niels Fredrik Dahl om kaffemaskinen hans hjemme, og forholdet hans til den. Selv har jeg har ikke kaffemaskin hjemme. Jeg lager kaffe med presskanne.

Ikke fordi det blir dårlig kaffe – det finnes mange gode kaffemaskiner. Ikke fordi det er dyrt – har råd til det. Ikke fordi den tar plass – kjøkkenbenken er ikke full. Litt fordi det er en ting som må passes på og stelles med – og ting tar tid. Men det er ikke hovedgrunnen.

Hovedgrunnen har å gjøre med det å være til stede i mitt eget liv og mitt eget hjem. Det må jeg forklare litt, tror jeg.

For eksempel, når vi tilbyr gjester kaffe hjemme, ønsker jeg at det er kaffe som vi – vertene – har laget. Ikke en maskin. Hvis kaffen er god, er det vi som har laget god kaffe, ikke en kaffemaskin vi har kjøpt. Kaffen jeg serverer er dermed på en måte en del av meg. Jeg kan identifisere meg med sluttresultatet – kaffen. Jeg kan rettmessig ta i mot komplimenter for god kaffe – eller stille, snurpede munner hvis jeg lager vond kaffe.

Å lage kaffe på presskanne, er dessuten en veldig oversiktlig prosess med enkle hjelpemidler. Det er lett å forstå hva som skjer. Det er en tydelig sammenheng mellom hva jeg gjør og hvor god eller vond kaffen blir. Med en kaffemaskin skjer det en hel masse tekniske ting jeg ikke har oversikt over (kunne skaffet det, men har null interesse). Sluttresultatet er helt fremmed for meg. Det er hovedsakelig avhengig av riktige innkjøp og riktig vedlikehold av maskinen, og ikke et resultat av mine kaffekokingsferdigheter.

Jeg har mer lyst til å være en som kan lage god kaffe enn en som er god til å betjene og vedlikeholde kaffemaskinen sin.

Kaffemaskiner er helt topp på arbeidsplassen. Det er massevis av kaffemaskiner her jeg jobber, og godt å gå og ta en kopp iblant. Jeg har ingen forventning om å få en personlig brygget kopp kaffe på jobben, er helt fornøyd med at resultatet er det samme hver eneste gang jeg trykker på kaffemaskinknappen.

Hjemme sverger jeg til presskanne. Ikke fordi jeg er så innmari opptatt av kaffe, men fordi – for meg – er det et (lite, må innrømmes) bidrag til å være til stede i mitt eget liv.
Niels Fredrik Dahl syntes også kaffemaskinen var litt fremmedgjørende, virket det som. Men han tenkte at det var han selv det var noe feil med. Han måtte bare smile litt til kaffemaskinen, og bli venner med den. Kanskje det. Eller kanskje han bør tenke seg om en gang til.

Ha en god dag!

(PS! Hvis du selv har en kaffemaskin hjemme, sier jeg ikke at det er galt – eller at du ikke er til stede i ditt eget liv. Jeg vet ingen ting om deg, men regner med at du er et oppegående, godt og samfunnsengasjert menneske enten du har kaffemaskin eller ei. Jeg vet ikke hvor hovedskillet mellom mennesker går – eller om det går et hovedskille i det hele tatt – men er 100% sikker på at det i alle fall ikke går ved kaffemaskinen. Bare så det er sagt!)