Denne kronikken ble publisert på NRK Ytring der den ble lagt ut 20.05.2014. Teksten nedenunder er min originaltekst slik den så ut før redaksjonell behandling av Ytring.
Iblant kommer det noen på banen og forklarer alvorlig hvor viktig det er at barn får «digital kompetanse». «Digital kompetanse» er faktisk så viktig at det er for sent å begynne med å tilegne seg dette på skolen – det må begynne allerede i barnevogna. Det som ellers kan skje – ja, vil skje, i følge enkelte røster – er at barnet vil bli akterutseilt i arbeidsmarkedet som voksen. Faktisk vil nye «digitale skiller» skapes, og dét er veldig farlig. Sist ble slike synspunkter hevdet da «Barn og medier»-rapporten ble lagt fram, av forskere som ble intervjuet av NRK 28. april.
Da er det jo klart hva foreldre skal gjøre. Kjøp nettbrett til barna så fort som mulig. Det er faktisk gode nyheter, dette her – for første gang kan man oppfylle sitt foreldreansvar ved å kjøpe en dings til 3000 kroner. Enkelt!
Beklager, men her må jeg rope «Keiseren har jo ingen klær!»
Lettere og lettere å bruke
For det første – hva ligger i «digital kompetanse»? Det er relativt lite spesifisert i medieoppslagene, men ser i hovedsak ut til å bestå av å være vant til å bruke nettbrett, PC og digitale medier, å klare å styre seg så man ikke bruker dem hele tida, bare akkurat passe mye, samt være passe klok og skeptisk når man beveger seg på sosiale medier.
Det finnes ingen i hele verden som trenger å begynne med nettbrett i toårsalderen for å bli «god» til å bruke det som voksen. En av de tydeligste trendene gjennom den moderne datahistorien, er at programmer og dingser blir mer og mer brukervennlige – de blir mer intuitive, mer lettbrukte, og målet er å gjøre det mulig å bruke dem fullstendig uten bruksanvisning.
Jeg ber alle som måtte gå på kurs for å klare å bruke nettbrettet sitt, om å rekke opp hånda. …Ingen? Nei vel.
Når det gjelder det å tilegne seg gode rutiner, er det helt klart nyttig. Mange voksne sliter åpenbart med å klare å holde seg unna smarttelefonen sin eller nettbrettet sitt både på jobb og i sosiale sammenkomster. Men dét er ikke noen grunn til å gi barna nettbrett i barnehagen, selv om dette blir hevdet av en rådgiver i Medietilsynet. Det er snarere smått absurd å skulle eksponere barna for noe for at de skal lære å styre seg når det gjelder bruken av dette «noe». Litt som å innføre alkohol i barnehagen for at barna skal lære seg gode alkoholvaner fra starten av så de slipper å gå på en smell når de blir unge voksne.
Barndommen er verdifull i seg selv
For det andre – hvor viktig blir denne «digitale kompetansen» i arbeidslivet? I følge en av forskerne i artikkelen blir dette så viktig at «i verste fall vil veldig mange falle utenfor jobbmarkedet når de en gang blir voksne». Altså: Det kommer til å være sterk konkurranse på jobbmarkedet, og differensiatoren kommer ikke til å være fagkompetanse, men disse generelle og vage ferdighetene i bruk av digitale verktøy. Og det for veldig store grupper av arbeidstakere.
Seriøst? Jeg hiver meg utpå det og spår at fagkompetanse, innsatsvilje og personlige egenskaper kommer til å være det viktigste også i framtidas arbeidsliv. I en del yrker vil «fagkompetanse» innebære høy «digital kompetanse» – jeg er i et slikt yrke selv – men for de aller fleste vil det holde med den «digitale kompetansen» folk har tilegnet seg i løpet av utdanningen, fått med seg ut fra egen interesse og generell eksponering, samt det de får opplæring i på arbeidsplassen.
For det tredje – og kanskje det viktigste – hensikten med barndommen (og foreldreansvaret) er ikke å forberede barna på arbeidslivet. Barndommen er ikke instrumentell i så måte, den har verdi i seg selv. Barna skal få leve barndommen som den er, og det er nok av nye ferdigheter å mestre, opplevelser å glede seg over, sosiale situasjoner å leve i og modnes på – slik det alltid har vært – som kommer helt uten læreplan og intensjon, men som allikevel er med på å modne barnet fra barn til ungdom til ansvarlig voksen.
Gode egenskaper
Når det er sagt, er det både et foreldreansvar og et skoleansvar å gi barna nødvendig ballast fram mot voksenlivet. Dette inkluderer i stor grad danning og kritisk sans, som begge er gode egenskaper å ha med seg også når det gjelder bruk av sosiale medier, nettbrett og digitale verktøy.
Forskerne har imidlertid rett i at det er uheldig at skolene har svært ulikt tilbud når det gjelder bruk av IKT i undervisningen. Skolene har ansvar for å innlemme IKT i undervisningen, og da må de ha både nødvendig utstyr og nødvendig kompetanse. Her har også skoleeierne – kommunene – et stort ansvar.
Til sist: Når vi har IKT på skolen – ønsker vi virkelig at barna bare skal lære å bli gode brukere? Som sagt blir programmer enklere og enklere å bruke, men noen må lage disse programmene. Dér har skolen et stort potensiale – å introdusere barn for programmering. Så kan noen av dem bli skaperne av framtidas apper, spill og programmer – i stedet for bare å være gode til å bruke dem.