I kveld sendte jeg inn høringssvaret mitt på regjeringens forslag til innstramminger i utlendingslovgivningen. Selv om det ikke ble så gjennomarbeidet som jeg hadde ønsket, syntes jeg det var viktig at jeg som samfunnsborger brukte min demokratiske rett til å uttale meg i denne saken. Slik så det ut:
Høringssvar fra Trond Wingård
Jeg er sterkt kritisk til innstrammingstiltakene som justisdepartementet foreslår. På et grunnleggende nivå er jeg uenig i premisset om at det er akseptabelt gi mennesker som allerede er i Norge en dårlig behandling for å oppnå at færre asylsøkere reiser til Norge. Behandlingen av dem som har kommet hit, skal være avskrekkende for dem som ennå ikke har kommet hit. Dette er å bruke mennesker som et middel, ikke som et mål i seg selv, og dette er en svært farlig vei å gå.
Språket i høringsnotatet er så nøkternt og kaldt at man helt glemmer at det er snakk om mennesker – noen av dem er på flukt fra krig, noen fra forfølgelse, noen «kun» fra en håpløs tilværelse. Felles for dem alle er allikevel at de er mennesker som har krav på å bli møtt som mennesker og behandlet som mennesker. De er ikke «midler» eller bare deler av en «strøm», de er mennesker. Høringsnotatet gjør imidlertid sitt beste for å gjøre dem til ikke-mennesker, allikevel med suspekte motiver, slik at de ulike forslagene framstår som fornuftige. Jeg vil protestere mot denne måten å framstille mennesker på.
Jeg vil også kommentere enkelte av de konkrete forslagene.
Departementet ønsker å dele flyktningene inn i A-flyktninger (flyktninger etter flyktningekonvensjonen) og B-flyktninger (krigsflyktninger som har vern mot retur til hjemlandet sitt). B-flyktningene vil få færre rettigheter og mindre støtte enn A-flyktningene. Dette forslaget har ingen begrunnelse i behovet til disse flyktningene. Det er ingen grunn til å tro at krigsflyktninger har mindre behov for støtte og hjelp i Norge enn konvensjonsflyktninger. Den eneste begrunnelsen til forslaget virker å være at det er mulig å gjøre dette, og det er en innstramming.
Departementet ønsker økt bruk av midlertidig opphold. Dette er begrunnet hovedsakelig av hensyn til saksbehandlingen og dersom «tungtveiende innvandringsregulerende hensyn» taler for det. Midlertidig opphold gir videre ikke grunnlag for familiegjenforening. Departementet sier altså at hensyn til saksbehandling er en god grunn til at mennesker på flukt skal være adskilt fra familien sin i enda lengre tid enn i dag. Hva slags syn på mennesker, og hva slags prioritering er dette, må jeg spørre om. Sett bort fra dette, vil det at flere får midlertidig opphold i stedet for permanent opphold, og at den midlertidige statusen skal vare lengre, føre til større og mer langvarig utrygghet for flere mennesker. Det vil også være svært uheldig for integreringen. Forslagene om skjerpede krav til permanent oppholdstillatelse virker i samme retning – utrygt for asylsøkerne, skadelig for integreringen.
Spesielt ille er det å kun gi midlertidig opphold til mindreårige asylsøkere og gjøre ny vurdering av beskyttelsesbehovet deres når de blir 18 år. I en periode der de kunne trengt trygghet, forutsigbarhet og en familie rundt seg, vil departementets forslag i stedet gi dem en utrygghet for hva som skjer når de blir 18 år, og et liv «på vent». Dette kan fort være umenneskelig mot barna og ungdommene.
Departementet virker å ha et syn som tilsier at jo tøffere man gjør det for asylsøkerne, og jo mer utrygge man gjør dem, jo sterkere «incentiver» vil de ha til å bli integrert. Dette finnes det overhode intet forskningsbasert grunnlag for å si, og det er stikk i strid med det meste annet av psykologisk forskning og teori. Utrygghet skaper uro og isolasjon, ikke integrering. I tillegg er en slik gjennomgående linje både i høringsnotatet og i regjeringens argumentasjon – altså å gjøre det tøffere og vanskeligere for asylsøkerne – med på å skape et inntrykk av at asylsøkerne ikke er mennesker som man skal behandle med respekt, men heller noen man skal være harde og tøffe mot.
Dét er ikke en anstendig måte å ta imot folk på – folk, hvor en god del av dem har vært gjennom mye vanskeligere og farligere situasjoner og valg enn de aller, aller fleste av oss innfødte nordmenn noen gang vil oppleve.
Mange av forslagene vil redusere asylsøkernes rettssikkerhet betraktelig. Dette gjelder for eksempel forslagene om redusert klagefrist, redusert rett til fritt rettsråd, umiddelbar iverksettelse av avslag, overføre bortvisningsmyndighet til den enkelte tjenestemann på grensen, at vedtak om midlertidig opphold ikke er å anse som et enkeltvedtak og derfor ikke kan påklages, og ikke minst de foreslåtte endringene i bevis- og risikokrav. Norge er en rettsstat. Å redusere rettssikkerheten for en gruppe mennesker på denne måten, vil jeg si er stikk i strid med Norges stolteste tradisjoner og også en svært farlig vei å gå. Rettsstaten bør hele tiden bygges opp, ikke rives ned. For den enkelte flyktning og asylsøker kan redusert rettssikkerhet bety at hun, på tross av beskyttelsesbehov, blir sendt tilbake til hjemlandet sitt og der kan miste livet, bli torturert, eller ett av de andre overgrepene som internasjonal og nasjonal lov skal beskytte henne mot. For asylsøkerne som gruppe, vil det med sikkerhet bety flere feilaktige avslag, bortvisninger, utvisninger og utsendelser. Dette kan Norge ikke stå for.
En spesiell kommentar vil jeg knytte til forslaget om å oppheve rimelighetsvilkåret ved henvisning til internflukt. Denne sier at i noen tilfeller kan utlendingen henvises til internflukt i eget land dersom det «ikke er urimelig». Begrunnelsen for å oppheve rimelighetsvilkåret er at det ikke er folkerettslig påkrevet og at det er tvil i praksis om hvordan det skal forstås. For å gjøre det enklere for behandlingen, og fordi vi «kan», mener departementet altså at Norge skal henvise en del asylsøkere til internflukt i sitt eget land også der vi selv vurderer at dette er urimelig. Dette er igjen en uforståelig prioritering og en nedvurdering av mennesket i møtet med byråkratiet.
Til sist vil jeg peke på de betydelige argumenter som har kommet fra UNHCR, fra ulike organisasjoner og fra eksperter på at forslagene – og flere av de allerede iverksatte endringene – bryter med menneskerettighetene og folkeretten. Jeg er svært bekymret over regjeringens og statsrådens respons på disse argumentene. Responsen er med på å undergrave både menneskerettighetene, folkeretten og FN. Norge er et lite land i verden. Vi har all mulig interesse av å bygge opp under disse institusjonene, ikke undergrave dem – også når vi synes disse institusjonene gjør det vanskelig for oss. FN, folkeretten og menneskerettighetene er institusjoner som beskytter små land.
Dette bør vi huske, selv om vi i denne lille perioden av historien er et rikt og trygt land.