Reductio ad Hitlerum (hitling), også kalt argumentum ad Hitlerum («argument til Hitler») eller ganske enkelt ad Hitlerum , er en vanlig tankefeil hvor man trekker paralleller mellom Adolf Hitler (ev. nasjonalsosialismen) og motparten i en diskusjon. Tankefeilen omtales også som å spille «Nazi-kort». Hitling er en avledningsmanøver
(fra Wikipedia)
Såkalt «hitling» er dårlig ansett i debatter, fordi det trekker hele fokus vekk fra det som diskuteres. Allikevel er det vanlig, og «Godwin’s lov» sier «As an online discussion grows longer, the probability of a comparison involving Nazis or Hitler approaches 1«. Holder diskusjonen på lenge nok, er det altså nesten helt sikkert at noen vil dra nazi-kortet og hitle motparten.
Kanskje av den grunn vokste det fram en gjengs oppfatning i en del diskusjonsfora at den som hitler motparten, automatisk taper diskusjonen.
Allikevel har vi i det siste sett en del sammenlikninger mellom nazi-Tyskland og den danske regjeringens «smykkelov». Høyres Ingjerd Schou sammenliknet med behandlingen av jøder under andre verdenskrig, og Steve Bell i The Guardian tegnet Danmarks statsminister Lars Løkke Rasmussen med et antrekk som minnet om nazistenes uniform. Hitling, altså – i ærverdige medier. (Alle politiske partier i Norge tar forøvrig avstand fra den danske smykkeloven – bortsett fra FrP, som synes at smykkeloven bør innføres i Norge.)
Men vent litt. Er det noe de aller fleste er enige om, så er det at vi må lære av historien slik at vi unngår å gjenta tidligere tiders grusomheter. Og er det noe vi særlig skal lære av – og unngå å gjenta – så er det andre verdenskrig, nazismen og Holocaust.
Og da kommer jo spørsmålet – hvordan skal vi klare å lære av historien om nazi-Tyskland hvis vi ikke har lov til å trekke paralleller til nazi-Tyskland i en debatt? Eller sagt på en annen måte – hvor likt nazismen og Hitler-Tyskland må vi komme før det er lov å trekke sammenlikningen? Må det være helt likt? Det kommer aldri til å skje. Som Giles Fraser skriver i The Guardian – historien gjentar ikke seg selv, men den rimer. Situasjonen i dag blir aldri helt likt med fortiden, men vi må allikevel klare å se det som likner.
Hvis vi skal unngå å gjenta fortidens feilgrep og uhyrligheter, må vi altså se på det som er likt – og påpeke det som er likt. Det er likhetene som er mest interessante. Dette gjelder også nazismen og uhyrlighetene før og under andre verdenskrig. Vi må peke på likheter mellom da og nå. Ulikhetene er også relevante, selvfølgelig, men likhetene forsvinner ikke ved at det finnes ulikheter.
Hege Ulstein kommer fram til samme svar når hun sier at «Hvis vi skal lære av historien, må vi tørre å snakke om den«. Det kan ikke være slik at vi ikke får lov til å påpeke likheter med nazi-Tyskland fordi da er det «hitling». Når det er påfallende likheter, så har vi en plikt til å vise til disse og bekymre oss om dem.
Som også andre har påpekt: Når det gjelder andre verdenskrig og nazismen, så startet det ikke med Holocaust, det endte med Holocaust. Det startet blant annet med stadig mer dehumanisering av innvandrere og bestemte folkegrupper. Det startet med å gi disse skylden for det som var galt. Det startet med stadig tøffere omtale av disse gruppene og deretter strengere behandling. Det startet med hasteendringer av lovene for disse gruppene. Det startet med en godtakelse av at dette var riktig eller i alle fall nødvendig for å redde egen nasjon. Og det startet med å se på godhet som noe uønsket, som svakhet, og heller bifalle styrke og hardhet.
Så folkens: Når stadig flere trekker nazi-parallellen til dagens ordskifter om muslimer og flyktninger, til regjeringers stadig strengere behandling av flyktninger, til villigheten til å sette menneskerettigheter og folkeretten til side, til at flere og flere «vanlige folk» synes vold mot innvandrere og muslimer er greit… Når stadig flere påpeker parallellen, ja, da er det fordi parallellen faktisk er helt på sin plass. Det er ikke «dårlig debatteknikk»; det er å peke på historien og innstendig be oss om å se hvor vi kan være på vei, slik at vi kan endre kurs.
Ja, vi skal lære av fortiden. Og da er det i dag helt nødvendig å trekke paralleller til nazi-Tyskland.
(Et hjertesukk til slutt – jeg skulle ønske flere leste en eller to gode bøker om Tyskland i perioden 1933 – 1940. Dét er en tid og et sted vi er nødt til å kjenne hvis vi skal lære av historien.)