Den 4. januar blogget UDI-direktør Frode Forfang om «Et bedre internasjonalt flyktningsystem?» Hovedbudskapet var at dagens asylsystem var dårlig tilpasset dagens flyktningvirkelighet. Paradokset er at alle mennesker i prinsippet har rett til å komme til et annet land og søke asyl der. For å begrense innvandringen i disse flyktningetider prøver imidlertid alle land i Europa å gjøre det så vanskelig som mulig for flyktninger å benytte seg av denne retten, gjennom stadig strengere grensekontroller og visumregler. Resultatet blir at det er bortimot umulig å komme seg til Europa på lovlig vis for å benytte seg av retten til å søke asyl, noe som gjør veien til Europa ekstra farefylt, men hvis de først kommer fram, så trer retten til å søke asyl inn med full kraft.
Forfangs forslag, som han understreker kun er høyttenkning, er å utvide FNs kvotesystem, og at alle land kun tar imot flyktninger som en del av dette kvotesystemet. Da ville noen kunne gjøre screening på forhånd, identitet vil være kjent, de med reellt beskyttelsesbehov vil bli valgt, familier kan holdes samlet, og veien til mottakerland ville være trygg og lovlig. For at dette skulle fungere, måtte Europa ta imot et betydelig antall kvoteflyktninger hvert år, gjerne like mange eller flere enn de i dag gir opphold gjennom asylsystemet, og at asylsystemet måtte avskaffes som grunnlag for det internasjonale flyktningeregimet.
Det er spennende når direktøren for UDI tenker høyt, og blogginnlegget ble ganske fort gjengitt i pressen. De ulike partiene følger opp, mange er positive til tankene. Så melder Aftenposten at
Frps nestleder Per Sandberg ønsket i går Forfang og de andre politiske partiene velkommen etter.»
Unnskyld meg?
Jo, dette kan likne på FrP-politikk, men det er kun ved første øyekast. Forskjellene er nemlig store.
- Forfang peker på at Europa i så fall må ta imot et betydelig antall kvoteflyktninger («flere hundre tusen flyktninger» per år). FrPs politikk har alltid vært å ta imot så få som overhodet mulig.
- Forfang mener man kan velge ut de mest sårbare og de med størst og mest akutt beskyttelsebehov i et slikt kvotesystem. FrPs ønskede kriterier for utvelgelse, er «integrerbarhet».
- Forfangs peker på at en endring må ha et humanitært grunnlag som sikrer beskyttelse til dem som trenger det. FrP er, igjen, først og fremst opptatt av å begrense innvandringen.
Hvis jeg skulle ta feil i dette – hvis FrP hele tiden har argumentert for et nytt system av hensyn til flyktningene, ikke innvandringen, hvis FrP mener Norge bør ta imot et betydelig antall flyktninger, helst de som er mest sårbare – så ville det være oppsiktsvekkende. I alle fall for meg.
Så tar jeg med Forfangs avsluttende ord, i det han erkjenner at en endring i det internasjonale systemet ville ta lang tid å realisere:
I mellomtiden står asylretten sterkt som det eneste alternativet vi har.