Trond Wingard

ditt og mitt ansvar

Etter at 22. juli-kommisjonen offentliggjorde sin rapport mandag 13. august, har det vært massivt fokus på om noen «må gå» (og Mæland gikk), politiets egen evaluering vs kommisjonens evaluering, FADs sendrektighet osv. Kanskje skriver jeg noe mer om dette senere, men her og nå ønsker jeg å si noe om det ansvaret hver enkelt av oss – vanlige borgere og medmennesker – har.

Jeg klarer ikke å si det bedre enn kommisjonen gjør i sin rapport på s. 457:

Avslutningvis trekker vi fram to forhold som kan gi grunnlag både for ettertanke og inspirasjon.

Det første gjelder viktigheten av å si ifra. Det er velkjent at mange kriser kunne vært unngått eller håndtert bedre dersom individer hadde uttrykt sin uro eller engasjert seg når de oppdaget mangler eller feil. I stedet for å si ifra blir de passive tilskuere, selv om de ofte har både verdifull informasjon og verdifulle perspektiver som ville bedret evnen til å forebygge eller å håndtere en krise. 22/7 er nemlig også en historie om at det var mange som visste at kritiske systemer ikke fungerte som de skulle, at tiltak ikke var iverksatt som planlagt. Ofte er det slik at i situasjoner der mange observerer samme fenomen, unnlater vi å si ifra. Der det er eksperter og autoriteter involvert, er det en ekstra tendens til at mange blir passive tilskuere. Kommisjonen mener at å si ifra om risikoer i omgivelsene er en viktig del av den enkeltes samfunnsansvar. 22/7 lærte oss med all tydelighet at årvåkenhet og engasjement kan spille en avgjørende rolle, og det viktige i at tilsynelatende små og kanskje uvesentlige detaljer eller svake signaler får tilstrekkelig oppmerksomhet tidsnok.

Det andre gjelder personlig initiativ og engasjement. De frivilliges organisasjoner er en bærebjelke i norsk beredskapsarbeid. Sjelden har verdien av frivillig engasjement og enkeltpersoners initiativ vært vist tydeligere enn i minuttene etter eksplosjonen i regjeringskvartalet og på og ved Tyrifjorden 22/7. Tilfeldig forbipasserende, campingturister og fastboende ved Utøya ble denne ettermiddagen helt avgjørende brikker i en av landets største redningsoperasjoner noensinne. Vanlige mennesker trådte til og fattet beslutninger om å handle. For politiaksjonen var deres innsats helt avgjørende. Uten de frivilliges innsats denne dagen ville flere liv ha gått tapt, og skadeomfanget ville vært større. Mange av disse heltene deltok med en imponerende og uegennyttig innsats med fare for eget liv. Den medmenneskelighet og innsatsvilje disse viste, sammen med de etter hvert tusener som i organisert og uorganisert form deltok i å håndtere tragedien, bør tjene som en inspirasjon i møte med framtiden.

Mitt oppi alt mediebråket og de politiske diskusjonene ønsker jeg at vi har med oss dette: Vi er en del av samfunnet vårt og omgivelsene våre, og vi har et ansvar for – og en reell mulighet til – å bidra til at større og mindre katastrofer ikke skjer. Det gjelder både planlagte terrorhandlinger og kriminalitet, politiske avgjørelser vi er uenige i og uforholdsmessig utøvelse av myndighet – og lokale, medmenneskelige forhold som mobbing på skolen, mishandling av barn, rasisme, kvalitet på lokale sykehjem, hvordan vi omtaler våre medmennesker i alle fora, inngripen i overgrep og voldshandlinger der vi er, osv.

Hverken politi, helsevesen, vektere, Røde Kors, myndighetene eller hva det skulle være, er overalt for å ordne opp. Vi må ta ansvar – du og jeg! Dette er ikke TV, eller et forutbestemt teater. Det er våre liv, og vi har ansvar for oss selv og våre medmennesker.

aldri igjen

Det er skrevet mye om 22. juli. Mange skriver klokt – spesielt er det representanter for AUF-ungdommen som jeg har blitt hoderystende imponert over, men også andre samfunnsdebattanter og kommentatorer. Innfallsvinklene er ulike, men mange forsøker å forstå hvordan dette kunne skje, og hvordan vi kan unngå at det skjer igjen.

Jeg har dessverre ingen tro på at vi kan unngå fullstendig at noen ønsker å utføre terrorhandlinger mot samfunnet vårt. Heller ikke har jeg tro på at vi kan fange enhver person som vil utføre terrorhandlinger og hindre dem i det – uansett hvor mye vi er villige til å ofre våre liberalistiske rettigheter i forsøket. Neste angrep kan komme fra en helt annen kant enn den Breivik kom fra.

Men vi kan øke oddsene våre som samfunn – ikke ved ett enkelt (eller vanskelig) grep, men gjennom mange små grep som alle bidrar. Her vil jeg oppsummere noen av de kloke tankene som har kommet, ispedd mine egne, og begynne med…

Hva vi ikke må gjøre

Det aller viktigste vi ikke må gjøre, er å ofre individets rettigheter i et liberalt, demokratisk samfunn i jakten på større trygghet. Siden 11. september 2001 har vi dessverre gått flere skritt i denne retningen, slik det blir oppsummert i Terrorens permanente kvantesprang. Men bredere overvåkning (som f.eks. Datalagringsdirektivet legger opp til) eller mindre krav til saklig grunnlag for personransakelser og arrestasjoner, bringer oss ikke nærmere et trygt samfunn (som jeg har blogget om før) – bare nærmere en politistat.

Noe annet vi ikke må gjøre, er å latterliggjøre de personer, grupper eller krefter vi er redde for, slik student Henrik Aa. Bjorland påpeker i sin kronikk Nei, Media! Latterliggjøring har aldri fått noen til å endre syn, snarere er det egnet til å gjøre ofrene for latterliggjøringen enda mer innbitt – og gruppene deres mer lukket og dermed mindre tilgjengelige for argumentasjon.

Hva vi kan gjøre

Stoltenbergs fine ord

Jens Stoltenberg oppsummerte mye av det vi kan gjøre i sin gripende tale i Oslo Domkirke 24. juli 2011 – Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet. Da var han en statsmann. Og selv om det kan diskuteres i hvor stor grad dette har blitt fulgt opp siden da, var det en god og riktig innfallsvinkel – både for myndighetene og for resten av oss som alle er en del av Stoltenbergs «vi».

Mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet

Den viktigste biten av «mer demokrati, mer åpenhet», er at vi alle må engasjere oss. Demokratiet dør uten engasjement, og blomstrer med mer engasjement. Uansett hva du mener, er det viktig at du lar meningen din bli hørt!

Ytringsfriheten er en av bærebjelkene i demokratiet, og kan fungere som et vern mot mer voldsomme handlinger, som Bjørn Stærk poengterer glimrende i Naive ytringsfrihetsrealister. Vi trenger fri meningsutveksling, også (eller egentlig særlig) med folk som er uenige med oss. Og fortrinnsvis uten å ta i bruk «sosialt press», dvs generell moralsk fordømmelse, som bare er egnet til å undertrykke meningsutvekslingen. Ta utgangspunkt i at meningsmotstandere også er ålreite mennesker.

«Mer humanitet» betyr, for hver enkelt av oss, også at vi bry oss mer om våre medmennesker. Vi er et samfunn, vi er mennesker, og vi må passe på hverandre. Vi kan ikke outsource all omsorg, trygghet og innblanding – outsource selve fellesskapet – til offentlige og private aktører, men må gå inn og bry oss selv. Dette har jeg blogget om flere ganger.

Aldri naivitet

En viktig bit av «aldri naivitet» er å gi politi og etterretning ressurser nok til å gjøre jobben sin på en god måte. Ikke bredere mandater, som jeg påpekte over, men ressurser nok til å utføre de mandatene de allerede har. Selv om det kanskje er tvilsomt om PST ville fanget opp Breivik, virker det klart at etaten har kapasitetsutfordringer.

PST mener at det måtte kommet et konkret tips for at de skulle fanget opp Breivik. En annen viktig bit av «aldri naivitet», er også at hver enkelt av oss må være mer på vakt og ikke alltid tro at alt er i orden. Vi har vært så vant til fred og trygghet at vi lett tenker at alt er i orden, selv om vi opplever noe som burde være mistenkelig. Uten at vi skal bli et angiversamfunn, er det viktig at vi ikke er blinde for at en del folk har til hensikt å begå alvorlig kriminalitet, og følger opp dette med å tipse politi og andre dersom vi opplever noe mistenkelig.

Men det er også noe annet vi kan gjøre, som ikke fanges opp av Stoltenbergs fine ord.

Ta vare på barna

Jeg tror det viktigste vi kan gjøre, er å ta vare på barna. Våre egne og andres. Selv om det er uklart i hvor stor grad Breiviks barndom har sammenheng med terrorhandlingene, er barndommen hans et tema i retten – og en utrygg barndom gjør det i alle fall ikke mindre sannsynlig at man blir en sint ung mann, som Sturla Haugsgjerd peker på i sin dobbeltkronikk. Det å ta godt vare på barna har uansett en egenverdi og, som jeg har blogget om før, har alle voksne et ansvar for alle barn.

Sjekk fakta

Kristopher Schau, som følger rettssaken mot Breivik for Morgenbladet, tok opp viktigheten av å møte ekstreme ytringer med fakta. Han sier at Breiviks forklaring har en egen, intern logikk, men at han «har basert hele sin forrykte logikk på en, stadig mer fascistisk, suppe av faktafeil». Vi trenger å bli kjent med argumenter som blir brukt, og finne svakheter (eller styrker) i argumentene, for å kunne møte ulike utsagn med noe annet enn «nei, det tror jeg ikke på». I den pågående rettssaken gjør Dagbladet faktasjekk av alle de små og store utsagnene som Breivik fremsetter som sannheter.

Vær sammen

Til slutt – vi må søke sammen. Være fysisk sammen – gjøre ting sammen, sørge sammen, glede oss sammen, eller kjede oss sammen. Påtalemyndighetene mener at Breivik ble mer og mer ekstrem da han isolerte seg og stort sett hadde kontakt med andre gjennom datamaskinen – på nettfora og i nettspill. Dessverre er det stadig vanligere at vi i Norge er alene – som Shabana Rehman sier, «Isolasjon er velferdsstatens skyggeside».

Vi mennesker er sosiale vesener, og vi mister noe av vår menneskelighet når vi ikke er fysisk sammen med andre. Dra på besøk til hverandre, inviter hverandre, gå på konserter eller turer sammen, spill fotball eller hva du vil – bruk tiden din sammen med andre mennesker.

Glem aldri samholdet i tiden etter 22. juli – rosehavet og rosetoget. Og omsett det i praktiske handlinger i dag og alle dager framover.

politi og demokrati

Jeg har stor respekt for politiet. De politifolkene jeg har blitt kjent med opp gjennom livet, er genuint opptatt av å gjøre en god jobb for samfunnet. Et demokrati fungerer ikke bra uten et godt fungerende politi.

Politiet i Norge er opptatt av å gjøre en så god jobb som mulig. For å få til det, ønsker det seg så gode verktøy som mulig. Det er helt legitimt. Imidlertid er ikke et godt politi det eneste som må være på plass for at demokratiet skal fungere bra. Ytringsfrihet, pressefrihet, frie valg, religionsfrihet, osv. må også beskyttes – men det er det ikke politiet som gjør. Faktisk kan politiets ønske om stadig bedre verktøy i sitt arbeide komme i konflikt med noen av disse rettighetene. Det gjelder særlig retten til privatliv, retten til privat korrespondanse og generelt respekt for individets integritet, ref. EMK artikkel 8.

Det er her resten av demokratiet kommer inn. Storting og regjering, presse, rettssystemet – og alle vi vanlige borgere gjennom å bruke disse organene – kan og bør sette grenser for politiets virkemidler. Gjør vi ikke det, vil vi sakte, men sikkert, bevege oss mot en politistat.

Politiet ønsker – igjen, helt legitimt – å ha best mulige verktøy og virkemidler, og det er ikke politiets oppgave å sette grenser for dette. Det er resten av demokratiet som har dette som oppgave.

Problemstillingen blir tydelig illustrert gjennom debatten om oslopolitiets bruk av narkotikahunder i norske klasserom. Jurister finner at dette er lovstridig, men politiet forsvarer praksisen og justiskomiteen på Stortinget er positive. Et utsagn i sist lenkede artikkel har – med rette – fått en del oppmerksomhet. Nedover i artikkelen kommer en politiadvokat med følgende lite heldige uttalelse:

«Det har vært en del kritiske artikler og merknader om dette, og vi lurer litt på hvilke krefter som står bak det.»

Min første reaksjon var «Shit! Politiet er på sporet av demokratiske krefter!».

Men egentlig er det tristere og mindre humoristisk enn som så. Med forbehold om at politiadvokaten ble gjengitt riktig, er dette en mistenkeliggjøring av demokratiske motkrefter til politiets ønske om stadig utvidede virkemidler.

Jeg ser for meg en rettssal der aktor sier «Forsvareren stiller en del kritiske spørsmål til politiet, man må lure litt på hvilke krefter som står bak.» Det hadde det antakelig blitt litt bråk om…

Tankegangen er kanskje at hvis man er mot disse narkotikaaksjonene, er det fordi man er tilhenger av narkotika. Feil! Man er ikke tilhenger av narkotika, man er tilhenger av sivile, demokratiske rettigheter!

Politiet er en viktig del av demokratiet, men politiet er ikke demokratiet.

kortreist

Jepp, langreiste bananer

Da jeg kvitret om at kortreist mat og mindre kjøtt ga miljøgevinster, fikk jeg tilsvar – om at kortreist mat var proteksjonistisk motivert, ikke miljømessig, og med henvisning til en interessant artikkel i The Economist: Voting with your trolley – Can you really change the world just by buying certain foods? Foruten å problematisere alt rundt «riktig» mat (økologisk, organisk, fairtrade og kortreist), siteres også en ansatt ved Universitetet i Wales som påstår at «There is a strand of protectionism and anti-globalisation in much local-food advocacy» – uten videre belegg for påstanden i denne artikkelen.

Det er alltid godt å bli utfordret på meninger og begrunnelser, det er alltid noe å lære. Så også denne gangen. Det er mye interessant i den artikkelen; hva som er miljømessig best – eller etisk mest riktig – er ikke alltid like klart som man skulle tro.

Artikkelen har imidlertid en ikke-uttalt grunnforutsetning når den bl.a. sier «It turns out to be better for the environment to truck in tomatoes from Spain during the winter, for example, than to grow them in heated greenhouses in Britain.». Forutsetningen – som tas for så gitt at den ikke tematiseres på noen måte – er at at alle skal ha tilgang til alle slags grønnsaker alltid, uavhengig av sesong og om det er forutsetninger for å dyrke grønnsaken i nærheten.

Tja, mon det?

Noen saker finnes det ikke forutsetninger for å dyrke her i vårt kalde hjørne av verden. Bananer. Kiwi. Appelsiner. Finner jeg noen gang Hedmarks-oliven på den lokale Remaen, har nok selv FrP innsett at klimaendringene er reelle. Skal vi spise noe av dette, må vi nok importere – og jeg må innrømme at bananer er noe vi alltid har i huset her jeg bor.

Men vi må ikke ha tilgang til alt alltid. Det er ingen menneskerett å kunne kjøpe sukkererter året rundt. Det er en ganske nytt fenomen at vi kan kjøpe – og forventer å kunne kjøpe – nær sagt all slags frukt og grønt til alle årstider. At det er mulig, skyldes internasjonal transport av et enormt omfang – langtransport som forbruker energi og gir utslipp. Mye mer nå enn før. Bedriftsøkonomisk lønnsomt er jo denne langtransporten tydeligvis, og fenomenet utnytter utvilsomt komparative fortrinn mellom ulike land – men det bidrar også i stor grad til miljøproblemene. Det vil være bedre for miljøet å spise mer kortreist frukt, følge sesongene, og spise mer lagringsdyktig og kortreist frukt og grønt utenfor sesong. Og siden vi bor omtrent på Nordpolen, kommer vi ikke unna at noe langtransport er ønskelig og nødvendig – vi trenger noen vitaminer og sånt på vinteren også.

Og vi bør gjøre noe med vår forventning om å ha tilgang til alt alltid. Ikke bare på grunn av miljøet, men også fordi vi kommer nærmere naturen ved å følge sesongene. Kjøpe ekstra mye tomater når det er sesong for det, nyte nykål til middagen om sommeren, spise nypoteter med skallet på, eller nyte den korte, men fantastiske jordbærsesongen. Det er godt å glede seg til noe som snart kommer, og nyte det når det er her, og lengte etter det når sesongen er over. Det å følge sesongene gjør at jeg føler meg mer tilstede i – eller del av – en verden hvor vi fortsatt er avhengig av årstider og sol for å dyrke mat. Det er noe menneskelig i dette å være del av årstider og sesonger – og noe man mister hvis vi har alt tilgjengelig alltid.

Den nevnte artikkelen i The Economist hadde som tema om man kan forandre verden bare ved å kjøpe de riktige varene. Og konklusjonen må jeg stille meg helhjertet bak:

«The idea of saving the world by shopping is appealing; but tackling climate change, boosting development and reforming the global trade system will require difficult political choices. […] Conventional political activity may not be as enjoyable as shopping, but it is far more likely to make a difference.»

alle voksne har ansvar for alle barn

Det er to barnesaker som har preget nyhetsbildet denne uka (dette skrives sent en søndag kveld). Den ene er saken om de såkalte asylbarna, som blir sendt «hjem» (nytale for «et land langt vekk som barnet aldri har bodd i»). Mye klokt og uklokt er sagt om saken, og jeg har ikke tenkt å si så mye mer.

Annet enn at jeg undrer meg over hvor enormt mye som skal til før «barnas beste» veier tyngre enn innvandringspolitiske hensyn, når det ikke engang holder at man er født i Norge, har vokst opp her, går på skole her og har rukket å bli ni år. Jeg vil utfordre regjeringen ved Grete Faremo til å finne et eksempel – og jeg godtar konstruerte eksempler – hvor «barnas beste» blir tungt nok til at familien kan bli selv om foreldrene i utgangspunktet har fått avslag på sin søknad om asyl. Det kunne være greit å vite hvor lista ligger, liksom.

Den andre barnesaken er Christoffer-saken. Historien om Christoffer Kihle som ble mishandlet til døde, uten at noen grep tilstrekkelig eller tidsnok inn, er hjerteskjærende. Stefaren er tidligere dømt for mishandlingen, nå er det moren som er tiltalt for passiv medvirkning.

Christoffer-saken er forferdelig. Den blir godt dekket i avisene i forbindelse med rettssaken, og jeg vil ikke skrive noe spesielt om den. Men jeg har noen refleksjoner rundt det å være voksen og innblanda i en situasjon der man har mistanke om at barn lider overlast.

For hva skal du gjøre dersom du av en eller annen grunn får mistanke om at et barn du vet om, blir slått? Kanskje et barn som dine egne barn går i barnehagen, på skolen eller på fotballen med. Som utenforstående er det ikke lett. Du har lite å ta utgangspunkt i – muligens noen merkelige blåmerker som barnet selv har en forklaring på, eller noen historier fra dine egne barn. Du vet rett og slett ikke. Og det sitter langt inne å «blande seg inn» i andre familiers «interne anliggende». Privatlivets fred…

Det er så lett å tenke at det sikkert ikke er noe, og hvis det er noe, vil andre ta affære – fotballen, eller skolen, eller noen. Men tenk om det er noe? At det ikke er bedre, men verre enn du tror? Hva om andre – som er nærmere – ikke tar affære? Slik som i Christoffer-saken. Ingen voksne som gikk inn og beskyttet det maktesløse barnet.

Det er ikke lett å vite hva som er riktig å gjøre hvis man bare har en slags mistanke. Det er mye som kan være riktig i noen situasjoner og helt feil i andre, for eksempel å snakke med noen andre foreldre du stoler på, snakke med foreldrene til barnet det gjelder, snakke med læreren eller treneren til barnet, eller bare følge ekstra med.

Et tips kan være å snakke med en fagperson om dette. Ring Barnevernet og hold familien det gjelder anonym – og eventuelt deg selv også – og drøft saken. Da kan du kanskje bli sikrere på hva du bør gjøre. Ta gjerne en kikk på Barnevernets sider om å ta kontakt som privatperson – de er gode og oppklarende.

Det eneste jeg er sikker på at er feil, er å ikke gjøre noe – late som om det ikke er noe, og at det går vekk av seg selv. Vi som er voksne, har ansvar for barn. For alle barn.

strøtanker om å være innblanda

Jeg er innblanda. Det er både et valg og ikke et valg, både noe jeg bestemmer selv og noe som «bare er sånn». Selv om jeg skulle benekte at jeg er innblanda – i enkeltmenneskers liv, i samfunnet – vil det jeg gjør, eller ikke gjør, i større eller mindre grad påvirke andre menneskers liv og i større eller mindre grad påvirke hvordan samfunnet utvikler seg. Jeg velger å være bevisst på at jeg er innblanda – slik tror jeg at jeg kan påvirke andre menneskers liv på en bedre måte og samfunnsutviklingen på en bedre måte.

Men hvordan denne innblandetheten ytrer seg, er radikalt forskjellig avhengig av om konteksten er ditt eget liv, enkeltmennesker eller samfunnet.

I ditt eget liv gjelder det å ta de valgene du mener er riktige – selv om det er på tvers av hva mange mener er «et normalt liv». Jobb redusert for å ha mer tid med barna dine, hvis du kan. Ikke kjøp alle mulige ting. Bruk mindre strøm. Eller gjør helt andre valg enn disse, hvis du har helt andre meninger om hva som er riktige valg. Men ta ansvar for at livet ditt er i samsvar med, eller i alle fall beveger seg mot, noe du synes er riktig og viktig.

Når det gjelder samfunnet, handler det om å delta i debatt, si sin mening, gi sin analyse, støtte organisasjoner, partier og enkeltpersoner man mener bidrar i riktig retning. Her er mulighetene større enn noen gang. Gjennom twitter, blogger og kommentarfeltene i avisene (dersom du orker…) har du mulighet til å både skape og delta i aktuell debatt. (Facebook også, for den saks skyld, selv om jeg for min del har valgt å holde meg unna der.) Gjennom avtalegiro kan du gi fast støtte til veldedige organisasjoner, du kan bli SMS-aktivist for Amnesty International, du kan underskrive på støttekampanjer på nettet… Noen nevnt, mange glemt. Dette kommer i tillegg til de tradisjonelle måtene – skrive avisinnlegg, bli medlem i politiske partier (er det mulig å bli medlem i flere samtidig?) eller organisasjoner og selvsagt – stemme ved valg. Bruk stemmen din!

Men så møter man enkeltpersoner. Der holder ikke de flammende, politiske innleggene eller skarpsindige samfunnsanalysene, eller å holde opp sine egne valg som ideal for andre. Der er det forståelse, respekt og omtanke som gjelder. (Eller å gripe inn i situasjonen der og da.) Alle mennesker, også i vårt lille, rike land, har sitt å stri med – i alle fall på et eller annet tidspunkt. Nære og kjære dør. Barna blir syke – eller mistrives på skolen. Her er det åpenbart for de fleste at omtanke er det rette. Men hva om noen du kjenner begår et lovbrudd? Hva om et barn du kjenner er den som mobber? Hva om en tigger sitter der du går på vei til jobb? Tar du avstand, gir du dem blikket…? Nei, vis omtanke. Ingen har noensinne blitt et bedre menneske, eller fått et bedre liv, av å bli fordømt av sine medmennesker.

Eller nærmere igjen. Hva om noen du kjenner, eller barna deres, har fått en alvorlig sykdom? Tier du stille, eller tar du sjansen på å snakke med dem, ta kontakt? For mange år siden begikk faren til en bekjent selvmord. Da jeg traff min bekjente, var jeg usikker på om jeg skulle ta opp temaet, eller om det ble helt feil. Jeg valgte å spørre ham om faren hans – og så snakket han uavbrutt i halvannen time. Full av sinne og sorg, og glad for å snakke. Jeg tror aldri det er feil å ta kontakt, å spørre. Bry seg.

Husk det. Du teller, enten du vil det eller ei. Du er innblanda, gjør noe ut av det. Ta valg i eget liv, debatter på samfunnsnivå, vis omtanke og forståelse overfor enkeltmennesker, ikke vær redd for å ta kontakt eller gripe inn.

(Det er rimelig å spørre: Gjør jeg alt dette selv? Svaret er nok – bare i varierende grad. Men jeg synes det er et ideal å være bevisst på, og å jobbe mot.)

innvandrer og andre begreper

Etter at SSBs rapport «Regional framskrivning av antall innvandrere 2011-2040» ble plukket opp av avisene, med overskrifter som «Halvparten innvandrere i 2040» (Aftenposten), har det vært mye debatt. Hege Storhaug synes at SSB er alt for forsiktige og har mer tro på sin egen rapport – nok sagt om det. Siv Jensen er selvsagt bekymret og mener vi skulle tatt tak i «dette» for lenge siden, mens Fabian Stang ikke vil sutre med Siv Jensen. Heikki Holmås gleder seg til Oslo blir som New York, Anne-Britt Djuve i FAFO advarer mot ghettotilstander, mens Lise Christoffersen peker på det positive tilskuddet til arbeidslivet. Og hvis du ønsker å dykke ned i nettdebattene, har Magnus Forsberg laget en kollasj over noen av de mørkeste ytringene etter oppslaget.

Jeg for min del er gift med en smart kone som har lært meg mye om begreper og konstruksjon av virkelighetsforståelse. Og siden min første reaksjon var «jøss, hvor lenge skal du regnes som innvandrer – holder ikke en gang å være født i Norge«, ville jeg sjekke litt rundt denne saken.

Først, overskriftene. Jeg tenkte overskriftene i avisene var litt tabloide, men de var faktisk i nærheten av den overskriften SSB selv valgte i sin presentasjon på SSB.no: «I 2040 vil nesten halvparten av Oslos befolkning ha innvandrerbakgrunn«. En representant for SSB sa i Dagsnytt 18 onsdag at de «ikke var ute etter å skape debatt», men av alle mulige overskrifter de kunne valgt for presentasjonen av rapporten sin, valgte de altså denne. Jeg kan fint se for meg mindre debattskapende overskrifter. Uansett…

I den nevnte rapporten snakkes det om «innvandrere» og «norskfødte barn av to innvandrerforeldre», men i tallene slås disse sammen til én gruppe. SSB har fint mulighet til å skille tallmessig mellom innvandrere og barn av innvandrere, men velger altså å la være – gjennom hele rapporten på 63 sider.

Hvorfor det?

Jeg har stor respekt for SSB og deres arbeid, men dette valget undrer jeg meg over. Dessverre kommer valget til å prege debatten framover, noe som bl.a. betyr at svært mange i «resten av befolkningen» vil tenke på deg som innvandrer, selv om du skulle være 40 år og født i Norge av to foreldre som vandret inn hit på 70-tallet.

Jeg må også knytte en kommentar til FAFO-forsker Anne-Britt Djuves «ghettotilstander», siden det begrepet dukket opp. I motsetning til SSB, som har klare definisjoner, er bruken av «ghettotilstander» og «ghetto» helt udefinert – men gir klare, negative assosiasjoner, selvfølgelig.

For å fiske fram en definisjon av ghetto, går jeg til Wikipedia der det bl.a. står «The term ghetto now refers to an overcrowded urban area often associated with specific ethnic or racial populations living below the poverty line.» Altså – overcrowded, urban, specific ethnic or racial populations, below the poverty line.

Fra de eksemplene Djuve trekker fram, kan jeg ikke skjønne at så mange av disse er oppfylt. Og når hun tar et steg unna og ikke snakker om ghetto direkte, men om «ghettotilstander», blir det ganske diffust hva Djuve egentlig mener. Også begrepet «flekkvis ghetto» er suverent – betyr det et par innvandrerfamilier som er fattige og er naboer, mens det er greit rundt dem? Jeg må allikevel trå til med det standard forbeholdet at dette er VGs gjengivelse av det Djuve sa.

Til slutt, kjære leser: Husk at vi ikke først og fremst er innvandrere, norskfødte barn av to innvandrerforeldre eller «resten av befolkningen». Til syvende og sist er vi alle medmennesker.

hvis du overvåker meg, raner jeg deg

Photo by Nicola Corboy

Jeg blogget tidligere om at tilfeldige kontroller på videregående skoler i Oslo ikke er en bra ting. Der skrev jeg bl.a. at slike kontroller svekker tilliten mellom borgerne og myndighetene, og at det gjensidige tillitsforholdet mellom borgeren og staten er en del av selve fundamentet for demokratiet. Jeg vil gjerne knytte en kommentar til til akkurat det.

Norge scorer høyt på undersøkelser som måler tilliten i ulike land – i likhet med de andre nordiske landene. Det er ikke bare noe man kan bruke som nok et argument i «verdens beste land å bo i», det har også andre positive sider. Et høyt nivå av tillit i et samfunn generelt – og her må jeg innrømme at jeg glir umerkelig fra «tillit mellom borgere og styresmakt» til «tillit mellom borgere» – har en klar sammenheng med en rekke positive forhold, bl.a. lav kriminalitet og lav korrupsjon. Land med lavt generelt tillitsnivå, sliter derimot med høyere kriminalitet og høyere korrupsjon.

Forskningen sier ikke noe definitivt om kausaliteten her – fører høy tillit til lav korrupsjon og kriminalitet, eller fører lav korrupsjon og kriminalitet til høy tillit? Mitt råtips er dette: I de fleste komplekse systemer (som f.eks. et samfunn), er det meste både årsak og virkning samtidig. Jeg tror derfor høy tillit fører til lav korrupsjon og kriminalitet og at lav korrupsjon og kriminalitet fører til høy tillit.

Så, hvis økt overvåkning fører til lavere tillit, og lavere tillit fører til høyere kriminalitet, og høyere kriminalitet møtes med økt overvåkning… Stopp karusellen, jeg vil av!

Hei, vent! Det å møte økt kriminalitet med økt overvåkning er et politisk valg. Det betyr at det er mulig å velge annerledes. Og tilliten i samfunnet er fortsatt høy. Kriminaliteten er fortsatt lav.

Det er fortsatt håp.

kontroller er bra… eller?

Foto fra flickr av Jonathan McIntosh, http://www.flickr.com/people/jonathanmcintosh/

Aviser, deriblant Aftenposten 22. februar, kunne fortelle om at 29 elever i Oslo-skolen har blitt tatt med narkotika på skolen det siste året. Uka etter, 29. februar, fulgte Lars Helle i Stavanger Aftenblad opp med en kommentar kalt Kontrolltyranni mot unge. Foruten å vise til narkotika-saken, tar han også opp andre saker der man innfører kontrolltiltak mot unge, bl.a. overvåkingskameraer på skolen. Helle er kritisk til disse tiltakene, fordi metodene krenker elevenes integritet og også skaper overskuddsinformasjon som kan komme på avveie.

Og så er debatten i Aftenbladet i gang. Forutsigbart nok kommer argumentet om at «hvis du ikke har noe å skjule, har du ikke noe å frykte» opp blant dem som er uenige med Helle. Og også «kan vi redde noen, kanskje bare en, fra å havne i narkotikahelvetet, synes jeg ikke dette er noe stort inngrep i vår personlige frihet».

Jeg syntes Helles kommentar var glimrende. Motargumentene over bommer helt på poenget, som er at Norge er et demokrati, et relativt velfungerende et. En av de viktigste grunnene til at det fungerer bra, på mange måter en del av selve fundamentet for demokratiet, er at det er et gjensidig tillitsforhold mellom folket og myndighetene, mellom borger og stat. Dersom den vanlige borger opplever at myndighetene ikke har tillit til ham eller henne, for eksempel gjennom videoovervåkning, tilfeldige narkotikakontroller eller ved å lagre alle trafikk- og lokaliseringsdata fra bruk av telefon og internett, vil over tid denne lavere tilliten speiles tilbake – borgeren får også mindre tillit til myndighetene. Og da svekkes hele grunnlaget for demokratiet. Spesielt ille er det når denne kontrollen og overvåkingen skjer på skolene – et sted der elevene skal dannes til å bli bevisste borgere av et demokrati, med egne, selvstendige etiske vurderinger.

Overvåkning får nemlig konkrete, tydelige effekter på etiske vurderinger. Hvis man på et eller annet nivå blir vant til å være overvåket, vil selve begrunnelsen for å avstå fra lovbrudd eller uetiske handlinger gradvis bli endret – fra at man avstår fordi man selv synes noe er galt, til at man avstår fordi man blir overvåket. En jeg har jobbet med, var veldig tydelig på dette i forbindelse med et idrettsarrangement: «Jeg fikk parkert kjempenære idrettsanlegget. Det var egentlig ikke lov, men parkeringsvakta ble distrahert av noe annet da jeg kom kjørende, så da bare tok jeg sjansen.» Dette fortalte han uten blygsel, faktisk litt skrytete. Siden overvåkingen var borte et øyeblikk, var det plutselig «lov». Ikke akkurat noe forferdelig lovbrudd, men jeg er redd den psykologiske mekanismen kan være den samme i mer alvorlige situasjoner i et mer gjennomovervåket samfunn.

Faktisk er jeg redd for at kontrolltiltak i det lange løp står i fare for å få helt motsatt effekt av det som var meningen – nemlig at kriminalitet går opp i stedet for ned.

Hovedpoenget er allikevel en ideologisk protest. Som borgere i et åpent demokrati, bør vi ikke utsettes for tilfeldige kontroller eller generell overvåkning – det krenker vår integritet.

Oppdatert 12. mars: Jon Wessel-Aas har foretatt en juridisk vurdering av bruk av narkotikahunder som «forebyggende» tiltak, og kommet fram til at praksisen er ulovlig: http://www.uhuru.biz/?p=1018

bli sint

Stéphane Hessel er en franskmann på 94 år. Under andre verdenskrig var han med i den franske motstandsbevegelsen. Han ble tatt til fange, dømt til døden, men unnslapp. Etter annen verdenskrig var han med på å utforme FNs Menneskerettighetserklæring, og fortsatte med en diplomatisk karierre.

I oktober 2010 skrev han en liten pamflett kalt «Indignez-vous» (på norsk oversatt til «Bli Sint»). Denne har vært ansett som en inspirasjonskilde til mange av protestbevegelsene de siste årene – fra den arabiske våren til Occupy Wall Street-bevegelsen.

Så hva er det i denne lille pamfletten? En enkel, kort tekst. Ikke spesielt godt skrevet, men med et sterkt og tydelig budskap: Bli opprørt! Den advarer oss – deg og meg – mot å bli likegyldige, mot å stilltiende godta urett, men oppfordrer i stedet til å ta affære. Tore å si det du mener er riktig, selv om det er upopulært, selv om du ødelegger feststemningen. Den norske utgaven inneholder forresten bl.a. et flott, personlig forord av Vigdis Hjort.

Selv om Stéphane Hessel har sine saker han blir sint på (Israels krigføring og nedbyggingen av den franske velferdsstaten, for å nevne noen), er ikke de konkrete sakene hovedpoenget hans, men snarere dette: Bli engasjert! Bli innblanda! Ikke vær fornøyd med at du selv har mat på bordet og et hjem. Løft blikket og se rundt deg! Der du er, eller lenger unna! Ta et tak for å lage en bedre verden!

Vår største fiende er likegyldigheten.

(Ovenfor er et innslag om Hessel som ble sendt i Urix 1. desember 2011.)

Hva blir du sint på?